Politiske valg viktigere enn teknologi for fremtidens helsevesen

Innføring av ny teknologi i helsevesenet kan gi et sårt tiltrengt løft både i kvalitet og effektivitet. Men teknologien kan også gjøre helsevesenet hjelpeløst: Den vil drive frem større forventninger hos folk. Det vil bli vanskeligere å prioritere. Flere sykdommer vil kunne oppdages, men mange av dem vil det ikke finnes behandling for. Dette dilemmaet har vi i dag ingen strategi for å håndtere, og det kan forsterke den politiske vinglingen og øke befolkningens misnøye og manglende tillit til helsevesenet.

Det er det klare budskapet fra ni eksperter som Mandag Morgen har snakket med om hvordan ny teknologi vil endre helsevesenet (se tekstboks). Noen av landets fremste ressurspersoner på området stilte til en åpen diskusjon om fremtidens helsevesen. Resultatet ble en skarp analyse av mulighetene og utfordringene helsevesenet allerede nå er konfrontert med. De ni ekspertene er enig om at ny teknologi gir store muligheter for å effektivisere og forbedre kvaliteten på norske helsetjenester. Men det forutsetter politisk mot og kraft til å styre teknologien og prioriteringene. «Politiske valg er viktigere enn teknologiske muligheter. De vil avgjøre om teknologien tas i bruk,» sier Sverre Mæhlum, medisinsk direktør i Pfizer Norge.

Norsk helsevesen er inne i en investeringsbølge: To nye sykehus med all tenkelig teknologi er under bygging, der bare IT-investeringene nærmer seg 2 milliarder kroner. Elektronisk pasientjournal er i ferd med å bli innført, Norsk Helsenett implementeres og utvides, e-resept implementeres, telemedisinsk utstyr flytter behandlingen fra sykehus til institusjoner og hjem. I tillegg vil nye diagnose- og behandlingsmetoder med billeddiagnostikk, bioteknologi, nanoteknologi, celleterapi, farmakogenetikk og sammensmelting av farmasi og IT åpne for helt ny pasientbehandling. Mye kan forenkle og effektivisere, mye kan fordyre og føre til en uendelig etterspørselsspiral etter helsetjenester. «Det blir en enorm utfordring for helsevesenet å se teknologien som mulighet til å gjøre noe annet. Nå ser man på teknologi som et tillegg, og ikke en erstatning for de etablerte metodene og organiseringen,» mener Vidar Arnulf, medisinsk direktør i Vertikal Helseassistanse.

Ekspertenes bud på fremtidens helsevesen

Rundebordspanelet har sterke oppfatninger om hva som er hovedutfordringene for norsk helsevesen frem mot 2015. Om ett punkt er det uenighet: Hvor fort utviklingen vil gå og hvor raskt ny teknologi og nye metoder vil bli innført.

«Jeg tror vi i 2015 vil ha behandlinger som vi i dag ikke kan tenke oss. Blant annet vil celleterapi bli langt mer vanlig, noe som i dag er eksperimentell medisin,» sier Vidar Arnulf. Seniorrådgiver Ole Johan Borge i Bioteknologinemnda er enig i at celleterapi vil kunne bli viktig i fremtiden, men tror ikke at dette vil være en utbredt behandlingsform allerede i 2015. Med unntak av Arnulf er panelet svært varsomme med spådommer om at ny teknologi vil føre til store omveltninger i helsevesenet de neste ti årene.

Derimot er paneldeltakerne helt enige om at teknologisk utvikling vil føre til en rekke nye utfordringer for samfunnet. Deres analyse kan oppsummeres i følgende punkter:

• Fiksementalitet: Folk flest vil ha stor tiltro til at teknologi kan fikse alt, og at vi ikke trenger å anstrenge oss for å leve et godt og friskt liv. Vi vil for eksempel heller ta en operasjon eller spise piller for å kvitte oss med overvekt, i stedet for å gå den lange og tunge slankeveien – for ikke å snakke om å forebygge overvekt.

• Både desentralisering og sentralisering: Teknologi vil føre til desentralisert behandling. Mye kan gjøres i hjemmet, og folk flest kan i større grad ta hånd om egen helse med hjelp og overvåking fra helsepersonell. Samtidig blir det behov for betydelig spesialisering – og dermed sentralisering – av kompliserte behandlinger. Det vil føre til et internasjonalt helsemarked, der pasienter flyttes over landegrensene for å få den beste behandlingen.

• Pengegalopp: Ny teknologi kan få pengene til å galoppere. Det vil være behov for å trekke et skille mellom hva det offentlige skal ha ansvar for å gjøre og finansiere, og hva den enkelte må ta ansvar for selv.

Fiksementalitet og forførende teknologi

Panelet advarer mot en utvikling der troen på at teknologi ordner alt fører til ansvarsfraskrivelse. «Folk blir mindre villige til å jobbe med problemene selv. Vi vil bli reparert fort uten komplikasjoner. Men ingen medisiner er uten bivirkninger, og alt kan ikke fikses og trikses på. Vi er i ferd med å kaste blår i øynene på folk,» sier Sissel Rogne, direktør i Bioteknologinemnda.

Partner Marit Vaagen i McKinsey er enig: «Vi ser en trend mot en teknologisk fiksementalitet.» Vaagen tror teknologien kan bidra til et økende helseklasseskille, med en over- og underklasse som får tilgang til vidt forskjellige behandlingsmetoder. I tillegg mener hun det vil bli økende splittelse mellom leger og pasienter, kanskje også innen legestanden, der skillet vil gå mellom tro på høyteknologi og på alternativ behandling. «Mens troen på teknologi er sterk i legestanden, bruker folk stadig mer ressurser på alternative behandlinger. Men vi ser også at legestanden er splittet, ved at enkelte leger går inn for å kombinere høyteknologi og holistiske behandlingsformer,» sier hun.

Sverre Mæhlum er på sin side bekymret for at legene blir så opptatt av teknologien at de glemmer pasientene. «Mange leger er så fascinert av de teknologiske undersøkelsene at de glemmer pasientsamtalene. Diagnostikken blir det viktige, og man mister det humane aspektet. Det kan føre til at folk oppsøker andre terapeuter for å bli tatt vare på som mennesker. Og det kan presse forebyggende medisin av banen, fordi man tror at alt kan fikses på når et problem har oppstått,» mener han.

I årene fremover vil det trolig skje en rivende utvikling mot at flere lidelser kan diagnostiseres, man kan få mer presise diagnoser, og de kan stilles på et tidligere tidspunkt. Folk vil kunne få vite hvilke sykdommer de vil få senere i livet. I tillegg er det trolig at screening – eller masseundersøkelser – vil gjøre det mulig å oppdage sykdommer på et tidlig stadium.

Muligheten for å stille tidlige diagnoser vil øke sjansene for å forlenge levetiden med forebyggende tiltak. «Forebygging er langt mer effektivt enn behandling, det ser vi blant annet innen kreftbehandling,» sier Åge Danielsen, administrerende direktør ved Rikshospitalet Universitetsklinikk.

Olav Flaten, medisinsk direktør i GlaxoSmithKline AS, peker på at ny teknologi og nye metoder innenfor blant annet billeddiagnostikk og legemiddelgenetikk vil gjøre det mulig å iverksette og følge opp behandlingen på en langt bedre måte enn i dag. «Vi kan se hva som fungerer best for den enkelte pasient. Legemiddelselskaper vil kunne designe medisiner og justere dosering og medikamentvalg individuelt,» sier han.

På den annen side reiser mulighetene for å beregne sykdomsrisiko helt grunnleggende spørsmål. «Når blir vi pasient? Er det når vi vet at vi er disponert for en sykdom eller når sykdommen bryter ut,» spør Taran Skjerdal, seniorforsker i Det Norske Veritas (DNV). Hun legger til: «Er vi forpliktet til å innrette livet deretter? Og hva skjer hvis vi ikke gjør det, skal vi da ikke ha rett til behandling, eller må vi selv betale for behandlingen?»

Det er stor sannsynlighet for at vi får en rekke diagnoser som det ikke finnes tilstrekkelig behandling for. «Hva hjelper en diagnose hvis det ikke finnes behandling? Avstanden mellom diagnose og terapi vil øke, og det blir mer vi ikke kan ta tak i fordi det ikke finnes gode behandlingsmuligheter,» sier Anne Waaler, markedssjef i GE Healthcare.

Planløs innføring av teknologi

Rundebordspanelet mener at teknologien vil føre til en sammensatt utvikling i retning av både sentralisering og desentralisering, samt funksjonsdeling mellom sykehusene – ikke bare i helseregionene, men på europeisk nivå. Teknologi kan desentralisere behandlingen ved at den forenkles og flyttes nærmere pasienten – både til lokalsykehus og inn i pasientens hjem.

«Vi får en stadig eldre befolkning som også vil ha teknisk avansert behandling. Jeg ser for meg at lokalsykehus kan utføre «hverdagsmedisin» der folk bor. Men jeg ønsker at det blir superspesialiserte sykehus som tar seg av de sjeldne og meget kompliserte behandlingene. Disse spesialisthelsetjenestene kan gjerne være sentralisert til nordiske eller europeiske sykehus for å sikre pasienten best mulig behandling,» sier Sissel Rogne. Marit Vaagen mener at sykehusene står overfor store strukturelle endringer, der tjenester og oppgaver på lang sikt står i fare for å bli flyttet ut – til dels til land med lave kostnader og høyt utdannet befolkning. Hun tror ikke dette vil skje før langt inn i fremtiden, fordi utviklingen i helsesektoren av mange årsaker går langsommere enn i andre sektorer. «Laboratorietjenester kan etter hvert like gjerne ligge i India og Kina som ved norske sykehus. Og det er sannsynlig at vi vil se spesialiserte sykehus med hele Europa som kundegrunnlag, slik at pasienter i økende grad flyttes over landegrenser,» sier hun.

På den annen side kan teknologi føre til mindre behov for å flytte pasienter. Anne Waaler peker på at flere pasienter kan behandles hjemme, ved at de blir overvåket og informasjon sendt til sykehus eller lege som kan gripe inn når det er nødvendig. Lokale sykehus kan med ny teknologi utføre undersøkelser og inngrep som tidligere var forbeholdt de sentrale og mest avanserte sykehusene.

Åge Danielsen advarer imidlertid mot at mindre sykehus skal gjøre «alt» fordi teknologien blir allemannseie. «Vi trenger frontsykehus som tester ut nye behandlinger før de rulles ut. Billeddiagnostikk og enkle intervensjoner fører til mye godt for pasientene. Inngrepene blir mindre, pasientene kommer seg raskere og trenger ikke å være så lenge på sykehuset. Men selv om intervensjonene er enkle, er håndverket vanskelig og krever mye øvelse.»

Vidar Arnulf mener desentralisering av teknologien fører til store problemer, fordi den skjer uten plan. «Mottakerne av teknologien er ofte ikke i stand til å bruke den. I mange kommuner har sykehjem og primærhelsetjeneste fått avanserte apparater til å behandle svært dårlige pasienter som tidligere var på sykehus. Men de har ikke fått opplæring i å bruke dette, og det skjer en ansvarsfraskrivelse i hele rekken fra sykehus til sykehjem og hjemmehjelpstjenesten,» sier han, og får full tilslutning fra de øvrige paneldeltakerne.

«Ny teknologi er en gigantutfordring for primærhelsetjenesten. Det er et politisk ansvar å omprioritere midlene, men det gjøres ikke. Denne utviklingen vil bli verre, fordi vi blir stadig flinkere til å redde liv. Problemet er hva vi redder liv til, når vi ikke klarer å gi pasientene et godt tilbud når de kommer ut av sykehuset og de kanskje i ung alder ender på et sykehjem,» sier Sverre Mæhlum.

Regnestykket går ikke opp

Det blir ikke mangel på kostnadsdrivere i helsevesenet i fremtiden. Det er helt uavklart hvordan det skal finansieres, og hvor grensene mellom offentlig og privat finansiering skal trekkes. Anne Waaler peker blant annet på selvtesting som en av mange kostnadsdrivere. «Vi vil se stadig mer selvtesting. Forbrukerne betaler selv for testen, som kan være av variabel kvalitet. Men hva skjer dersom testen slår ut og du henvender deg til det offentlige helsevesenet for utredning og behandling? Skal det offentlige betale for å utrede en mulig sykdom en dårlig selvtest har vist at du kanskje har,» spør hun.

Marit Vaagen tar til orde for at den enkelte må få større ansvar. «Regnestykket går ganske enkelt ikke opp uten delvis privat finansiering. Ellers vil det bli et økende gap mellom evnen til å betale og hvilke helsetjenester vi har ønske om å dekke,» sier hun, og viser til at helseutgiftene øker mye raskere enn BNP-veksten i både Norge og de øvrige OECD-landene.

Rundebordspanelet peker på at helsevesenets beslutningstakere befinner seg midt oppe i en rekke dilemmaer som de ikke kan løpe fra eller gå utenom ved stadig å etterfylle helsekassen med penger fra oljefondet. Panelet identifiserer her de største utfordringene de mener politikerne nå må ta stilling til:

• Hvem skal prioritere? Skal politikerne, legene, juristene, forsikringsselskapene, helsebyråkratene eller folks betalingsevne avgjøre hvem som får hvilke helsetjenester?

• Hvordan skal man sette grenser? Skal man la teknologien styre hvor grensene går for hvilke helsetjenester som er tilgjengelige? Eller er det økonomi, etikk eller politiske prioriteringer som skal ligge til grunn?

• Hva er mulig, hva er ønskelig – og hva er ønskelig hvis det ikke er mulig? Det vil bli et økende gap mellom hva som er teknologisk mulig, hva som er tilgjengelig behandling og hva som er etisk ønskelig.

• Offentlig eller privat ansvar? Hvilke oppgaver skal det offentlige helsevesenet ta seg av, hva skal finansieres med offentlige midler – og hva er det enkelte individs ansvar og må finansieres via forsikringer eller private midler?

• Sentralisering eller desentralisering? Hvordan skal oppgave- og ansvarsfordelingen være mellom spesialistsykehus, lokale sykehus, primærhelsetjenesten og enkeltindividet?

Tekstboks:

Mandag Morgens rundebordspanel

Mandag Morgen inviterte ni ressurspersoner til rundebordsmøte om utfordringene for fremtidens helsevesen. Følgende personer deltok i diskusjonen om teknologier som vil endre pasientbehandlingen:

• Åge Danielsen: Administrerende direktør ved Rikshospitalet Universitetsklinikk

• Sissel Rogne: Direktør i Bioteknologinemnda

• Anne Waaler: Markedssjef i GE Healthcare,

tidligere Amersham Health AS

• Sverre Mæhlum: Medisinsk direktør i Pfizer

• Olav Flaten: Medisinsk direktør i GlaxoSmithKline AS

• Marit P.Vaagen: Partner i McKinsey

• Vidar Arnulf: Medisinsk direktør i Vertikal Helseassistanse

• Taran Skjerdal: Seniorforsker i Det Norske Veritas

• Ole Johan Borge: Seniorrådgiver i Bioteknologinemnda