Portrettet: Adelig og følsom

Øynene. Det er noe med øynene hans. Miklos Konkoly-Thege ser på meg med et par øyne som betar. Brune. Eller kanskje ikke helt brune. Det er noe grågrønt i dem også. Men det er som om de gløder. De står i flammende kontrast til det milde ansiktet hans. Jeg kan se styrke i dem. Og sårbarhet. Jeg kan se pasjon og temperament. Kanskje ligger det også et anstrøk av lidelse i dem. Uansett; Theges blikk kan man ikke stille seg likegyldig til.

Thege kler kontoret sitt. Det er stort og noe aristokratisk over det. Utenfor det store panoramavinduet brer en stillferdig park seg nedover mot Oslofjorden. Det Norske Veritas ligger på en av Bærums fineste tomter. Thege selv har også noe aristokratisk ved seg. Han er stramt kledd i blå blazer og grå bukser. Den gråsprengte mustasjen ligger som en frossen kaskade under nesen og konkurrerer med øynene om oppmerksomhet. Han fører et dannet språk som bryter en anelse på noe unorsk. Men så er da også Thege født i Ungarn - av adelig slekt. Skjønt adelig i den forstand vi normalt tenker oss det, er det ikke. Hans familie tilhører en slags ur-adel, og familien har dokumenterte røtter helt tilbake til 1200-tallet. Og så er blodet hans ispedd en liten slant norske tømmermannsgener. Familien besto ikke av konger og grever og slikt, men den rådde over store landområder og drev landbruk.

- Jeg stiller med dress og slips til ære for deg. Det har jeg knapt gjort siden konfirmasjonen, sier jeg og strammer opp holdningen slik jeg lærte på sesjon.

- Det er jo hyggelig, sier han med et vennlig smil, men gjør ikke mer notis av det. Han bare byr meg en plass og skyver en kaffekopp over bordet etter omtenksomt å ha skjenket i. Etter den første slurken, kan jeg konstatere at husets kaffemaskin så definitivt burde underkastes en av Veritas´ grundige klassifiseringsundersøkelser. Eller kanskje det rett og slett ville duge å kjøre en runde med kaffetrakterrens?

TEMPERAMENT

Jeg velger å ikke kommentere det overfor den adelige. Jeg må trå litt varsomt. Etter sigende er mannen en smule følsom når det gjelder journalisters arbeidsmetoder. Jeg er redd kritikk av kaffen i åpningsminuttene kan føre til en ugrei atmosfære oss imellom. Miklos Konkoly-Thege har nemlig temperament bak sitt imøtekommende ytre. Eller for å sitere Veritas’ informasjonsdirektør Tore Høifødt: «Thege kan være temmelig direkte». Hans temperament kom klart til syne da Dagens Næringsliv gjorde en kredittvurdering av ham før han tok over konsernsjefstillingen etter Helge Midttun for to år siden. Forholdene i selskapet var allerede turbulente etter at Midttun gikk av på grunn av intern uro og kritikk mot blant annet sin fallskjerm på 17 millioner kroner og at Veritas kjøpte hans Stento-aksjer til langt over markedspris da han ble ansatt to år tidligere. Da Thege oppdaget at Dagens Næringsliv hadde tatt ut kredittopplysninger og rolleprofiler fra Dun & Bradstreet på ham og hele toppledelsen i Veritas, reagerte han kraftig. I en artikkel skjelte han ut DNs journalist, og kalte ham «tarvelig».

- Hvorfor reagerte du så voldsomt på at en journalist innhentet opplysninger om deg på helt lovlig vis?

- Hadde de spurt først, ville jeg sagt at det var helt i orden. Men jeg opplever det ekstremt provoserende at de sniker seg rundt og snoker i mine saker uten at jeg vet om det.

- Men slike opplysninger er jo helt åpne og tilgjengelige for alle som kan dokumentere et legitimt behov. Det er vel ingen toppledere i Norge som ikke har vært gjenstand for slike undersøkelser, og spesielt naturlig var det vel sett i lys av den vanskelige situasjonen Veritas var oppe i?

- Det er godt mulig, men man trenger ikke sparke inn åpne dører. Jeg synes det er rimelig å forlange at man gjør den det gjelder oppmerksom på at man gjør slike undersøkelser. Jeg er veldig åpen. Faktisk. Det er vesentlig for meg å gjøre ting på en skikkelig og ordentlig måte. Det hadde vært helt i orden om de hadde kommet til meg direkte, så skulle de fått alle de opplysningene de måtte ønske. Det er denne snokingen jeg ikke klarer å forholde meg til. Som barn opplevde jeg fornedrende husundersøkelser. Det sitter i meg ennå. Politiet bare truet seg inn hos oss og snudde og vendte på alt for å finne dokumenter og andre ting som kunne brukes imot oss. Å lete etter opplysninger om meg bak min rygg er egentlig akkurat det samme, og det opplever jeg som galt. Og vondt, sier Thege.

Øynene hans får noe ildfullt over seg nå. Ikke olmt, men nært innpå. Kanskje er Theges reaksjon forståelig sett på bakgrunn av hans meget spesielle historie. Han og faren flyktet fra kommunistregimet i Ungarn i 1956 til sine norske slektninger i Norge. Hvorfor Norge? Det har sin bakgrunn i noe som skjedde for over 150 år siden.

- Min tippoldefar, Gudbrand Gregersen, kom fra Modum. Han var tømmermann, men han ville ut og se verden. Han tok blant annet sin svenneprøve på ett av vinduene på det nye rådhuset i København. Senere dro han til Praha. Så gikk han til fots til Wien, og sendte sine eiendeler med tog. Men alt ble stjålet. Det var urolige tider i Østerrike-Ungarn, hvor han deltok i den ungarske revolusjonen i 1848. Så han dro til det noe fredeligere Italia. Men i 1850 reiste han tilbake til Ungarn og begynte sin virksomhet. Han giftet seg og fikk 19 barn med samme kone. Men han klarte aldri å lære seg ungarsk. Han gjorde det godt som entreprenør. Det begynte med at han bygde opp en demning på elven Tisza for å redde byen Szeged, som i dag er Ungarns fjerde største by, fra flere flomkatastrofer. Han ble en av Ungarns største entreprenører, og bygget broer og kaianlegg i stor stil. Hans innsats ble belønnet med at han ble adlet, og fikk tilnavnet «Saagi», forteller Thege med stor innlevelse. Det mørke draget over ansiktet er borte. Nå spiller det av liv i dem.

- Thege, det høres litt norsk ut? Jeg trodde navnet hadde noe med din norske slekt å gjøre?

- Nei, nei! Det er kanskje ett av de mest ungarske navnene som finns. Thege kan følge sin ætt helt tilbake til 1200-tallet. Hans familie eide et landområde som het Konkol. Derav navnet Thege de terra Konkol, eller på norsk; Thege fra landet Konkol. Så ble det etter hvert til Konkoly-Thege, forklarer han.

Men tilbake til nyere historie og det som gjorde at Thege og hans far flyktet til Norge. I 1946 ble Ungarn en kommunistisk folkerepublikk. I 1953 overtok den forholdsvis moderate reformkommunisten Imre Nagy makten i landet. Den 23. oktober 1956 danner Nagy en koalisjonsregjering. Han trakk Ungarn ut av Warzhawa-pakten, og FN ble bedt om å anerkjenne Ungarns nøytralitet. Det var sovjetlederen Nikita Khrusjtsjov svært lite begeistret for. Den 1. november 1956 sendte han inn sin røde hær og invaderte Ungarn. Så plasserte han Janos Kadar ved makten. Kadar førte en relativt sett moderat politikk som førte til at Ungarn var det landet i de såkalte østblokklandene hvor man nøt størst frihet både kulturelt og menneskelig.

Men Theges far hadde fått nok av kommunistene. I 1949 ble familien fratatt sine eiendommer i Ungarn. De drev et middelstort gårdsbruk, men ble betraktet som godseiere, og det var ikke forenlig med kommunismen. Både faren og flere av onklene hadde sittet i kommunistisk fangenskap, og faren måtte reise for å unngå nye fangenskap.

- Å snakke om dette frembringer bare bitre minner. Hadde du hatt en far som hadde sittet i fengsel i fire år under fryktelige forhold, ville du kanskje hatt sterke antifølelser for kommunister og kontrollregimer selv. Men jeg hadde en sterk mor som holdt familien sammen. Likevel ble mor og far skilt, og de ble enige om at jeg skulle bli med far til Norge forutsatt at han lot meg vokse opp sammen med hans norske familie, forteller Thege.

Thege endte opp i Farsund etter et kort opphold i Oslo. En fjern slektning var inngiftet i skipsreder Brødvig-familien i den idylliske sørlandsbyen. Kvinnen de bodde hos var enke, og rederiets dispasjør, Norges første kvinnelige sådan.

- Det var stor overgang å komme fra en by på over to millioner mennesker til bitte lille Farsund. Noe av det mest utrolige, var at det ikke var noe klasseskille i Farsund. Selv ikke om jeg bodde hos en privilegert familie.

- Hvordan gikk det med språket? Du kunne vel ikke noe norsk?

- Nei, men jeg kunne litt tysk. Min «mor» fant en effektiv måte å lære meg norsk på. Jeg fikk 25 øre for hvert norske ord jeg sa til å begynne med. Etter hvert kunne jeg så mye at hun gikk ned til fem øre per ord, men da steg samtidig prisen jeg måtte betale for hvert tyske ord jeg sa. Så var det break even etter fire måneder.

- Apropos språk. Hvordan har det seg egentlig at bare to land i Europa, og som ligger så vidt langt fra hverandre som Finland og Ungarn, har samme språkstamme?

- Det strides de lærde om fortsatt. Det baskiske språket har også noe finsk-ugrisk i seg, forresten. En morsom legende sier at folket fra øst kom til Ural-fjellene. Der sto det et skilt med to piler på. Under pilen som pekte mot nord, sto det «Kaldt og fælt». Mot sør sto det: «Sol, vin og honning». De som kunne lese, reiste sørover, sier Thege. Plutselig begynner øynene hans å leke.

INTERNASJONAL

Etter gymnaset, begynte Thege på Befalsskolen. Da han var ferdig med plikttjenesten, dro han til Tyskland. Han utdannet seg til sivilingeniør i Hannover. Deretter bar det hjem til Norge igjen. Han fikk jobb ved Andersen & Sjånes Institutt for Samfunnsplanlegging. Det var i 1971-72. Men Thege ville ha mer utdannelse, så han dro til Minneapolis i USA hvor han tok en MBA. Da han halvannet år senere kom hjem til Norge, ble han ansatt som økonom i STK. To år senere bar det til utlandet igjen. Han arbeidet ved hovedkontoret i Brüssel til den daværende amerikanske telegiganten ITT.

Etter fire år i Brüssel fikk Thege jobb som finansdirektør i Tandberg. Men etter kort tid valgte daværende administrerende direktør å legge ned selskapet.

- Jeg ble bedt om å overta, og fikk valget mellom å bli arbeidsledig og å overta et tilnærmet konkursbo. Vi drev selskapet videre i fire år som en enhet. Deretter valgte jeg i samråd med styret å splitte opp selskapet i ulike deler og selge unna det jeg så ikke hadde noen fremtid. Dermed kuttet vi ut språklaboratorie- og HiFi-delen. Etter barberingsprosessen satt vi igjen med et sett med kunnskaper på et område som hadde et betydelig utviklingspotensial, nemlig videokonferanse. Jeg kan vel si at jeg bidro til at Tandberg overlevde og at kompetansen som var der ble videreutviket. Nå er Tandberg regnet som ett av de beste på sitt område i verden, sier Thege.

I 1984 ble Thege ansatt som finans- og økonomidirektør i Det Norske Veritas, hvor han har vært siden.

- Én av grunnene til at jeg ble ansatt, var nok at jeg var sivilingeniør i tillegg til økonom. Veritas er jo en svært teknisk bedrift. Vi arbeider med mange forskjellige teknologier. Det å balansere mellom å sikre liv og verdier og samtidig gjøre det på økonomisk lønnsom måte er en utrolig utfordrende og morsom oppgave.

- Jeg leser at Veritas også sertifiserer spaghetti? Det er vel ikke så veldig teknisk?

- Vi sertifiserer management systemer. Det er det det dreier seg om. Og vi er engasjert i mange ulike industrier. Det spiller egentlig ikke så stor rolle hva disse bedriftene produserer. Det er måten det blir produsert på vi er opptatt av. Managemen-systemene er like avanserte for næringsmiddelproduksjon som for bilindustri. Faktisk er en tredel av vår omsetning rettet mot slik sertifisering. Det er det ikke så mange som er klar over.

- Hadde dere Finance Credit som kunde? Der i gården var det vel behov for litt kvalifisert management?

- Nei! Vi har ikke sertifisert Finance Credit, sier Thege etterfulgt av en herlig latter.

BONUSER OG FALSKJERMER

Latteren forstummer imidlertid raskt når jeg kommer inn på temaene fallskjerm og etterlønn. Hele ansiktet hans forteller at han ikke har lyst til å snakke om det. Men han gjør det likevel.

- Det ble satt en rekke spørsmålstegn som var mer eller mindre relevante og som har med etikk og holdninger å gjøre mens denne saken pågikk. I den typen bedrift som Veritas er, må ledelsen ikke fremstå som om de har andre spilleregler enn andre i bedriften. Jeg syntes det var viktig å fremstå som nøytral. Jeg ville for eksempel ikke være med i bonusordningen som ble innført av min forgjenger. Jeg har ikke noe imot at andre i selskapet har bonusordninger, men jeg vil stå utenfor. På den måten kan jeg ikke anklages for å ha egeninteresse i noen av de sakene jeg skulle ta beslutninger i. Jeg tror det er lettere for meg å være nøytral i forhold til aktuelle problemstillinger, og jeg får bedre gjennomslag for mine synspunkter i organisasjonen når alle vet at jeg ikke fremme mine egne økonomiske interesser.

Jeg tror at det i den situasjonen vi var i, var viktig å legge lokk på den mistro som kanskje var berettiget blant deler av de ansatte, og dermed også utenfor bedriften. Vi er helt avhengige å ha et plettfritt ry for å kunne drive med det vi holder på med.

- Du ble i pressen kalt «Mr. Clean»

- Ja, det er helt idiotisk. Jeg har ikke sans for slikt.

- Innerst inne kunne du kanskje tenke deg litt mer kontroll over pressen?

- Nei, langt i fra. Det var slik det var i Ungarn under kommunisttiden. Jeg ønsker selvfølgelig ikke slike tilstander her. Jeg synes bare det kunne være snakk om litt mer redelighet og etterrettelighet blant deler av pressens representanter. Pressen skal følge sine etiske retningslinjer, akkurat på samme måte som pressen mener næringslivets ledere skal følge sin etikk. Det er noe som blir ofret på etikkens alter som frembringer bloddråper som de egentlig ikke vil. Tror jeg.

- Du postulerte offentlig at du ikke ville ha noen fallskjermavtale, men du har likevel en etterlønnsordning?

- Det er en ordning jeg har hatt helt siden jeg begynte for 20 år siden. Og det er ikke noe skummelt eller tvilsomt med den. Det er ikke noe annet enn en helt vanlig pensjonsavtale. Jeg kan godt fortelle hva den går ut på.

- Gjerne det.

- Når jeg blir 65 år, får jeg 58 prosent av dagens lønn i pensjon. Men hvis jeg slutter før jeg er 65, har jeg en ordning som gjør at jeg får en lineær nedtrapping av den lønnen jeg har i dag med full lønn første året. Det er altså en helt streit avtale dersom styret og jeg beslutter at jeg skal gå av før fylte 65 år. En fallskjerm er for meg noe man får som kompensasjon dersom man blir sparket. Noen slik avtale har jeg ikke, og ønsker heller ikke å ha.

- Det blir meg fortalt at du ble rørt da du ble oppnevnt som leder av Veritas?

- Ikke akkurat rørt, men jeg opplever det som et privilegium å få lov til å lede et så flott selskap.

- Og så felte du ifølge din informasjonsdirektør en liten tåre.

Thege svarer ikke. Men det gjør ingen ting. Vi får tro vi kan stole på sjefen for kommunikasjonen i Veritas.

- Men hvordan opplevde du å bli oppnevnt som konsernsjef?

- Jeg hadde sittet i ledelsen i Veritas i 18 år. Det vil si helt fra jeg kom hit. Da Sven Ullring gikk av som konsernsjef, var jeg 57 år gammel, og jeg anså ikke meg selv som en naturlig kandidat til å overta. Det sa jeg klart fra om til styret. Jeg følte rett og slett at jeg var for gammel.

- Litt lyst hadde du vel?

- Nei, når jeg sier jeg ikke var en naturlig kandidat, så mener jeg akkurat det jeg sier - at jeg ikke ville overta roret, så å si.

- Eller skal vi si «rotet»? Du ble likevel spurt om å overta to år senere da Midttun måtte gå?

- Ja, men det vil jeg ikke komme mer inn på. Det er historie, og vi har ryddet opp i det. Men det som skjedde i etterkant, var at styret spurte meg om jeg ville ta over midlertidig til de fant en annen. Det sa jeg også nei til. Men jeg sa ja til å overta stillingen hvis jeg fikk sitte i minst tre år. Det var den tiden jeg mente jeg trengte til å finne en dyktig intern kandidat som er i stand til å konkurrere med eksterne kandidater. Jeg mener at en 80 prosent perfekt intern kandidat er bedre enn en 100 prosent perfekt ekstern, sier Thege.

OMSORGSFULL OG ÅPEN

Thege snakker rolig, og det er ingen tendens til temperament i stemmen. Ingen fakter. Det er bare øynene og ansiktet som forsterker budskapet hans. En av hans aller nærmeste venner, Svein Krefting, som han har vært nært knyttet til helt siden Thege kom til Norge, forteller at Thege er en både emosjonell og sterk person. «Miklos er den broren jeg aldri fikk selv», sier han. Krefting forteller også at Thege har en enorm omsorg for venner og familie. Han har en avvæpnende, unorsk humor. Han kan både gråte og eksplodere av sinne. Og så er han svært direkte, og det er ikke like enkelt å forholde seg til bestandig. Men alt han sier og gjør er tuftet på dyp overbevisning og rettskaffenhet. Det kanskje mest karakteristiske ved ham er at han besitter et overordentlig sterk behov for familietilhørighet. Han elsker å leke med barn, og er sin venn Kreftings barnebarns store helt. Selv om han er ute og reiser mer enn de aller fleste andre, tar han seg alltid tid til å pleie omsorgen for sine nærmeste. Gudene må vite hvordan han har tid til det. Første kvartal i år er det bare én helg han har vært hjemme både lørdag og søndag. Men forklaringen ligger i én ting: En utrolig selvdisiplin. Og så liker han gamle ting.

- Jeg har en gammel Jeep 1947-modell som jeg stuller og steller med. Jeg kjøpte den for å lære sønnen min litt fysikk. Men det hadde ikke noen særlig effekt. Det endte opp med at jeg gjorde det meste selv og han var bare håndlanger. Det var jo ganske kjedelig for en 12-åring. Men uansett; gammelt er bra. Jeg kjører for eksempel fremdeles min 18 år gamle Mercedes 230.

- Og så leser du mye historie?

- Ja. Når jeg blir pensjonist skal jeg lære meg latin. Da kan jeg lese og forstå alle de gamle familiedokumentene. Det skal bli fantastisk. Min onkel og min far klarte å redde unna en del dokumenter fra gammel tid så de ikke havnet i kommunistenes klør. Mye er blitt borte, men kommunistene fant aldri alt. Vi har til og med så gamle dokumenter at de er skrevet på pergament.

Jeg gleder meg virkelig til å bli pensjonist. Men nå har jeg fokus på nåtiden. Styret har bedt meg å fortsette utover de tre årene jeg har forpliktet meg til. Men jeg får se hva det blir til. Det er styret som avgjør hva som er det beste for selskapet. Jeg stoler på deres vurderinger.

- Klarer du å holde tempoet oppe med all reisingen?

- Å jada. Det er den viktigste delen av jobben min. Jeg har to oppgaver når jeg er ute og reiser. Jeg skal møte våre kunder og følge opp dem, og eventuelt møte nye, potensielle kunder. Det andre er at jeg også vil holde nær kontakt med medarbeiderne våre. Det er viktig at vi alle drar i samme retning, og det krever en del innsats for å få så mange mennesker fra så mange og forskjelligartede land og kulturer til å gjøre det. Vi har til sammen 84 ulike nasjonaliteter på våre lønnslister. Det er viktig å arbeide for at alle samles om vår bedriftsinterne kultur.

- Du reiser en del til Ungarn også uten at det har noe med Veritas å gjøre?

- Ja, vi har fått tilbake en del jordeiendommer i Ungarn som kompensasjon for det som ble
beslaglagt. Men det er ikke i nærheten av å tilsvare det som var i familiens eie. Eiendommen er forpaktet bort så jorden drives ordentlig. Men det blir stadig viktigere for meg å oppsøke min gamle kulturarv. Det er jorden røttene sitter i, er det ikke? sier Thege med et blikk som med ett blir ualminnelig ungarsk.

- Jeg føler meg som et særdeles internasjonalt menneske. Med ett ben i Ungarn og ett i Norge. Men likevel; etter 47 år i Norge føler jeg meg mer norsk enn ungarsk, legger han til.

Som svært mange andre nordmenn har Thege også hytte på fjellet. Den har han bygget sammen med sin far. Han er nemlig meget glad i å snekre. Så får vi bare håpe at den, i motsetning til hans kaffetrakter, vil kunne tåle en Veritas-inspeksjon.

Miklos Konkoly-Thege

Født: Budapest 26. juni 1943

Stilling: Konsernsjef i Det Norske Veritas.

Bor: Abbediengen i Oslo

Sivilstand: Gift med sin franske Claudine. Har to voksne barn, Maude som er økonom og har en god jobb i Sveits, og Stefan som studerer bygg i Trondheim.

Kjører: En 18 år gammel Mercedes 230.

Utdanning: Etter endt Befalsskole gjennomførte han en sivilingeniørutdannelse i Hannover i Tyskland. Siden har han tatt en MBA fra Minneapolis i USA.

Karriere: I 1974 ble han ansatt som økonom i Standard Telefon og Kabel (STK). To år senere fikk han en ledende stilling ved hovedkontoret i Brüssel til det gamle ITT. Etter fire år ble han først finansdirektør og deretter konsernsjef i Tandberg. I 1984 ble han ansatt som finans- og økonomidirektør i Det Norske Veritas. Det var han til han overtok som konsernsjef for to år siden.

For øvrig: Thege er med i noe som kalles Johanitterordenen. De driver utstrakt humanitært og veldedig arbeid, blant annet sykehus. - Det er mitt avlat. Et forsøk på å kvite meg med min dårlige samvittighet for alt det gode jeg ikke klarer å gjøre selv. Jeg har det veldig bra i livet. Millioner av mennesker har ikke det.