Portrettet: Alltid connected

Du har helt sikkert sett det. Det er høst, og naturen er i ferd med å hente hjem det den ga av liv i våres. Du ser den svære, svarte flua som, idet den oppdager at livet er i ferd med å ebbe ut, får et energikick helt uten sidestykke. Med henimot supersonisk fart freser den fra hjørne til hjørne i stua, opp i lampa, ned bak sofaen og inn bak TV-en. Så splæsjer den inn i vinduet før den steder seg groggy til hvile på toppen av bunken med Økonomisk Rapport som ligger på hjørnebordet i stua. Hvis denne arme flua til alt overmål hadde snakket trøndersk, ville sammenlikningen med Idar Vollvik vært skremmende nær sannheten - rent bortsett fra at Vollvik på ingen måte er i ferd med å legge inn årene, da. Tvert imot. Formkurven hans er brattere enn Fløybanen, og det er ennå langt til toppen. Men når det gjelder energiutfoldelse, tempo, intensitet og bevegelsesmønster ville han være et funn som rollemodell for unge fluer. Han er overalt på én gang - både fysisk og mentalt.

Vollvik tar imot meg i Chess’ industripregete lokaler. Det vil si; innvendig er det helt ok. Enkelt og uprangende, riktig nok, men funksjonelt. Men inngangen har de klart å gjemme godt. Man finner den først etter å ha brøytet seg rydning mellom bildekk, paller, luftekanaler og feilparkerte lastebiler. Men hva gjør vel det? Chess er et av Norges mest suksessrike mobiltelefonselskaper og tjener penger så det holder. Det er hva de gjør som teller, ikke hvordan det ser ut i lokalene. Det første jeg ser oppe i resepsjonen er en bunke med tidsskrifter sirlig dandert på et lite bord. Økonomisk Rapport ligger selvsagt øverst - to numre til og med, og Kapital er hensynsfullt plassert underst. Vollvik vet å behandle media og pressefolk. Bladene skifter nok plass etter hvem som er på besøk.

- Vi har Norges billigste kontorlokaler. Vi betaler bare 620 kroner kvadratmeteren. Kom her så skal jeg vise deg rundt, sier han og strener av gårde gjennom korridorer, metalldører og vareheiser.

- Dette var et bilverksted før. Da jeg så det, bestemte jeg meg med én gang for å leie det. Her har vi plass til alt vi trenger og mer til, sprudler han og trykker på knappen i heisen som kan romme biler på opptil 12 tonn. Det blir noen mobiltelefoner, det.

Inne på telefonlageret innhenter Vollviks sekretær oss. Hun meddeler noen kjappe beskjeder, og gir ham noen formaninger om ett og annet.

- Jeg må passe på ham, forstår du. Jeg har sagt at han ikke får lov til å kjøpe NetCom før i februar, og Telenor må han vente med til over påske, flirer hun og forsvinner like raskt som hun kom. Det går unna i Chess.

TURBO

Vi benker oss på videorommet. Eller rettere; internettrommet. Han klatrer opp på bordet og slår på projektoren.

- Vi må slå av apparatet når det ikke er i bruk. Disse pærene er svindyre, opplyser mannen som til daglig kjører rundt i en BMW til 1,2 millioner kroner.

- En komma FEM, retter han når temaet bringes på bane.

Jeg plukker fram mine notater og gjør meg klar til å begynne å snakke om hans bakgrunn. Om at han kommer fra enkle kår i en fiskerfamilie på Roan i Trønderlag.

- Hvordan var det å vokse opp som sistemann i en barneflokk på åtte?

- Det var fint, det, sier han mens han fikler med laptopen.

- Men bare se her først, fortsetter han og henter opp Chess’ hjemmeside på storskjermen.

- «Chester», det er en snill og pedagogisk mann. Han er gjennomgangsfigur på alle våre sider, og gjør det enkelt for alle som vil kjøpe tjenester fra oss, ivrer han videre. Så leter han fram en liten reklamevideosnutt for Chess. Chester, en liten, gummiaktig figur, vrikker og vrir på seg i all sin enkelhet mens han entrer toppen av en seierspall akkompagnert av dundrende musikk og publikumsjubel. Vollvik humrer og ler.

- Er han ikke morsom? Og han er bare snill. Vi har bare snille ting på våre web-sider. Mitt forhold til humor kommer som regel ikke fram i intervjuer med meg.

- Men hvordan var det å vokse opp ...

- Ja, og se her ... Det er én til ...

Han klikker og peker og leter seg fram på maskinen, men finner ikke filen han leter etter. - Vent litt ... Nei, den er ikke der heller. Ja vel, men vi har iallfall laget flere slike filmer. Jeg synes de er kjempemorsomme. Du vet at jeg har startet en mobiltelefonbutikk på nettet nå som på litt over et år har fått et salg på 200 millioner kroner. gsm.no, eller Norwegian Telecom. Der opererer vi med to priser på hvert produkt. Én til Chess-kunder og en annen til andre som vil kjøpe. Telefonene vi selger til våre egne kunder, selger vi med tap, men vi tar det igjen på alle de andre som kjøper. Til tross for det er vi billigst i Norge på ... Mobilen hans ringer. Han kikker på displayet på sin Nokia Communicator før han tar den og svarer kontant:

- Vær rask!!

- ...

- Nei, det kan jeg ikke snakke om nå. Ring igjen etter klokken fire. Klikk.

- Det var dette med oppveksten ...

- Ja. Jo da, men jeg vil bare vise deg én ting til først. Oljebrønnen vår. Her ser du hvert eneste salg komme inn på direkten. Du ser navn, fra hvilken nettside de har bestilt abonnement og tidspunktet det er bestilt. Alle i ledergruppa har tilgang til denne siden, ivrer han.

ENKLE KÅR

Vollvik har tydeligvis ikke tid til å snakke om sin fortid. Da får jeg heller fortelle det selv. Han var sistemann i en søskenflokk på åtte og vokste opp i små kår i en fiskerfamilie på Roan i Trøndelag. Hans bror forteller at Idar kan alt om å arve klær. Moren forteller at han var veldig hjelpsom i hjemmet som liten. Han var en lydig gutt som spilte og sang i kor. Han ble født med et smil, og vil alltid det beste for alle, sies det om ham. Vollvik var veldig knyttet til sin far, og hjalp tidlig til både på sjøen og til lands. Kremmerinstinktet hans ble vekket i ham. I 13-14 års alderen gjorde han sin første lønnsomme handel da han oppdaget at pigghå, en fisketype som ble kastet over bord av fiskerne i Trøndelag, var en delikatesse for kineserne. Ved å samle inn haifisken fra velvillige naboer klarte unggutten å tjene en slant på det som ble regnet som en ufisk.

Selv om han var snill og hjelpsom, likte han å gjøre små pek. Én gang tok han opp værmeldingen på kassett og spilte av uten at faren forsto at det bare var et opptak av dårlig vær. Det ble et lurveleven, men alle forsto at det ikke lå noe ondsinnet bak. Faren reagerte mer på at han hadde tatt andre mennesker opp på lydbånd uten at de visste det enn at han ble lurt. Søsteren sin likte han også å terge. En dag fikk hun et orgel. Hun spilte og øvde og ble riktig flink. Når de hadde besøk, ble hun bedt om å spille for gjestene. Unge Vollvik likte ikke helt at hun fikk så mye oppmerksomhet, og begynte å spille selv - etter gehør. Noter brydde han seg ikke om. Etter en tid ble han så flink at det var han som ble spurt om å «opptre» når det var besøk.

Han var en selgertype helt fra han var veldig liten. Når det kom turister til Roan, guidet han dem uoppfordret rundt i området. Han hadde en helt spesiell omgang med folk, og har en unik evne til å kommunisere. Kom det fremmede på plassen, var han på dem tvert. Men han var like distré da som nå. Han kunne gå på skolen uten ransel, og glemte å kle på seg skikkelig når det var kaldt. Han var en skikkelig tøffing, men når han skulle legge seg, ville han opp i sengen til søsteren sin for å varme seg.

- Se her! Dette er måten vi markedsfører oss på. Vi har sånne små rubrikker som folk kan klikke på og enkelt bestille Chess-abonnement. De er plassert på over 3500 sider på nettet. Og vi betaler ikke noen ting for det. Vi bare gir nettsideeierne en provisjon for hvert salg som genereres via deres side. Vi er ledende på å skaffe kunder uten å bruke penger på det. Det er en vinn-vinn-situasjon. Alle tjener på det. Er det ikke smart? bortimot jubler han.

Det ringer igjen. Han svarer med varm stemme denne gang, og et smil brer seg utover ansiktet hans:

- Hei, Runar ...

...

Klikk.

- Oppvekst, ja. Jo, altså ... Jeg gikk to år på handelsskole og tok fire fag på Kjøpmannsinstituttet. Ut over det har jeg et hav av kurs i kommunikasjon. Da jeg var 19 år, søkte jeg på seks jobber, og fikk fem av dem. Jeg jobbet som sjef i en dagligvarebutikk fra jeg var 17 til 19 år gammel. Butikken ble kåret til Norges beste dagligvarebutikk blant annet fordi de hadde landets største utvalg av hermetikk, brød og ost. En stund hadde jeg en idé om å lage min egen lavpris dagligvarekjede. Derfor begynte jeg på Kjøpmannsinstituttet etter handelsskolen. Det er en privat høyskole hvor blant andre Reitan, Rimi-Hagen og Stordalen har gått, forteller han.

- Allerede som liten begynte jeg å tenke på hva jeg skulle gjøre som gammel. Jeg har alltid likt å gi bort ting til venner. Penger for egen del er det ikke snakk om.

- Bortsett fra en BMW til halvannen million og en luksusbåt til det mangedobbelte?

- Jo, jeg er kjempeprivilegert. På sett og vis fortjener jeg ikke alt jeg har fått. Derfor har jeg også behov for å gi bort mye av det jeg har. Jeg kan selge båten og bilen om det skulle være nødvendig av økonomiske grunner uten at det ville gjøre meg noe som helst. Jeg har i perioder hatt meget dårlig råd og vært nær konkurs flere ganger. Jeg har aldri hatt fine, dyre ting før nå. Jeg synes bare det er artig å ha en BMW som det bare finnes to av i Bergen. Jeg kan kvitte meg med den i morgen og kjøpe meg en vanlig familiebil om jeg finner det for godt. Vet du forresten hvorfor jeg kjøpte den forrige båten jeg hadde? Jeg var på verdenspremieren til BWM-en jeg kjøpte. På presentasjonsvideoen var det en Sunseeker Superhawk Hi-Performance, verdens raskeste lystbåt. Jeg synes det ville være kjempeartig å ha akkurat en slik båt. Men jeg har solgt den nå og kjøpt meg en mer familievennlig båt, avsporer han på sitt sedvanlige vis. Han seiler inn i en slags aktiv komatøs tilstand mens han leter etter web-sidene til båtene han snakker om. Når han er ferdig med det, sjekker han like godt mailen sin med det samme. At det sitter en journalist der som får den samme innboksen brettet ut over halvannen ganger to meter på veggen, bekymrer ham ikke det minste.

TJENTE RÅTT

I 1990 fant Vollvik og en kamerat ut at de ville forlate Trondheim. Mer eller mindre tilfeldig endte de opp i Bergen. Vollvik ble tilbudt jobb som vakt på Maxim, og jobbet samtidig som selger for mobilforretningen «Ring». Han fikk fast lønn pluss provisjon. Han lånte bilen til søsteren sin og durte rundt i Hordaland og solgte mobiltelefoner til nærmest det han kom over av bedrifter. Han hovet inn bilgodtgjørelse og månedlig provisjon på rundt 170.000 kroner. Det finnes knapt en vei i fylket han ikke kjørte, og til alt overmål plasserte Vollvik et videokamera i frontvinduet og filmet overalt han kjørte - filmer han til og med har tatt vare på.

Vollvik klikker seg inn på «oljebrønnen» sin igjen.

- Se! Nå er det kommet inn fem nye kunder siden sist vi så, kvitrer han. - Hvis det ikke har vært noe salg i løpet av en time, blir alle i ledergruppa automatisk varslet via SMS.

- Er ikke det en forholdsvis sikker vei å gå for å pådra seg en sprudlende paranoia?

- Nei da. Vi bare sjekker om noe er galt, og om siden er nede eller om noen blir avvist av en eller annen grunn. Vi liker å være analytiske. Jeg bruker media aktivt. Det er blitt et slags fag for meg. Jeg lyver ikke for leserne, bedyrer han.

Vollvik er en mester i å få publisitet rundt seg selv og sitt selskap. Chess har bare brukt fem millioner kroner på direkte betalbare annonser siden 2002. I Norge og Sverige har Chess fått over 4000 redaksjonelle oppslag. Vollvik anslår reklameverdien til 400 millioner kroner.

- Jeg bruker media, men er ærlig mot dem. En av de mer frimodige stuntene han har gjort, er å gi blomster til Post- og teletilsynets sjef Willy Jensen og statsråd Toril Skogsholm fordi de sørget for at det offentlige startet nettsiden «telepriser.no».

- Det var det beste som kunne skje oss. Da fikk vi en nøytral nettside som hele tiden måler prisene til de ulike mobiloperatørene. Alle kan se at vi hele tiden ligger blant de beste. Jeg ringte VG og NRK og sa at de kunne komme og se at jeg overrakte blomster til de to initiativtakerne. men de sa nei. Da gjorde jeg noe som kanskje er litt ufint. Jeg ringte til TV 2 og sa at de gjerne kunne få være med og se blomsteroverrekkelsen sammen med NRK og VG. Da ville de selvfølgelig være med de også. Da de kom, stusset de litt over at de andre ikke var der. Men jeg bare trakk litt på skuldrene og sa at de kanskje bare hadde ombestemt seg.

- Et dekkende norsk ord for slikt er vel lureri? Og det driver du ikke med sier du?

- Jo, jo, men dette var ganske harmløst, da, sier han med sitt mest sjarmerende og avvæpnende smil. - Jeg er litt cowboy også. Spesielt i forhold til pressen. Da kan jeg være litt bajas. Men det er jo bare moro.

HJERTE FOR BRANN

Vollvik er blitt en naturalisert bergenser, selv om enkelte fra Bergen stiller seg kraftig tvilende til om er mulig å kunne stole på en trønder som vimser rundt i Brann-drakt. Chess sponser ikke bare Brann, men Fredrikstad og Heimdal og håndballjentene i Byåsen. Men det er bare i Brann han «kjøper» spillere.

- Har du et spesielt hjerte for Brann?

- Jeg hadde ikke det til å begynne med. Og det har heller ikke vært god butikk. Men så kjøpte jeg Raymond Kvisvik tilbake til Brann. Han er blitt folkehelt her i Bergen, og min «lillebror». Nå er det blitt en besettelse for meg å være med på å styre Brann mot et seriemesterskap. Jeg må til og med skrive autografer.

Ny telefon: - Fyr løs!! ... Ring tilbake etter klokka 16.

Han legger på og hopper friskt over på enda et nytt tema. Han har nok glemt hva vi snakket om.

- Jeg avskyr latskap. Jeg går ikke forbi en tom eske som ikke gjør noen nytte for seg uten å ta den med meg og kaste den. Eller om jeg oppdager at den ansvarlige ikke har oppdatert hjemmesiden vår, da kan jeg bli sint. Jeg har nemlig et veldig temperament, og kan «kappe hoder» om nødvendig.

- Men flere sier om deg at du er bekymringsfullt snill og tålmodig med dine ansatte.

- Jo da, i mange tilfeller er jeg nok det, men jeg prøver å lære meg til å bli litt fastere, litt mindre snill, om du vil, når det er nødvendig. Det er vel ikke til å benekte at jeg har tapt penger på ikke å si opp folk. Nå har jeg andre til å gjøre slike ubehagelige ting for meg. Vi som jobber i Chess har en sterk tilknytning til hverandre. Jeg prøver å spre en positiv kultur samtidig som vi skal være hundre prosent proffe. Vi er den eneste milliardbutikken i landet hvor hele ledergruppa ligger ute på nettet med navn og telefonnummer ... Jo, det var det jeg skulle si: Det hendte jeg fikk telefoner fra folk i Bergen fordi jeg brukte penger på Brann. «Jeg vil ikke at dere skal bruke MINE penger på den drittklubben,» var det en som sa. En del Chess-kunder ser nemlig på Chess som sitt eget selskap. Noen i Oslo kaller seg til og med «chessere». Det sier noe om hva vi har klart å oppnå på så kort tid, forteller han.

Bak Vollviks knallsuksess ligger det selvsagt også noen tøffe slag. Men han har ikke tapt noen av dem selv om det noen ganger har vært nære på. Det verste var den gangen han måtte utsette lønnsutbetalinger noen dager for å skaffe penger. Men han sørget alltid for at de ansatte fikk lønn først. Var det noe igjen, kunne lederne få penger. Det er ikke for ingen ting venner og kolleger beskriver ham som en forretningsmann med et ekstremt stort hjerte. Han beskytter alle som jobber for ham og snakker aldri skit om noen. Men skuffer eller svikter du ham, har du en uvenn for livet.

ET ENKELT MENNESKE

Nok en telefon avbryter oss. Han kikker som vanlig på displayet før han svarer. Denne gangen har han en atskillig mer imøtekommende stemme:

- Hei, det er Idar ...

...

Han legger på, og gjør et nytt kvantesprang. Han har sikkert kommet på at jeg i utgangspunktet ønsket å høre litt om hans bakgrunn.

- Jeg drev med mye annet også som ung. Blant annet hadde jeg et modellbyrå og et rengjøringsbyrå. Det var jo mitt byrå som «oppdaget» Mona Grudt som senere ble Miss Universe, forteller han. Men så skjener han over til sin hjertesak igjen.

- I 1995 skjønte jeg at praktisk talt alle privatpersoner i Norge kom til å kjøpe seg mobiltelefon. Derfor startet jeg min første forretning i Bergen. I 1997 åpnet jeg i Stavanger, ’98 i Trondheim og ’99 i Oslo, hvor jeg blant annet raskt fikk Oslo kommune og Politiet som kunder. Det var en gulltid. Etter hvert fant jeg ut at jeg hadde lyst til å bli mobiloperatør - ikke bare drive og selge telefoner. Jeg begynte å kikke rundt etter et selskap jeg kunne kjøpe. Så fant jeg Chess. Det var et bittelite selskap som lå med brukket rygg. Jeg ringte og traff styreformannen som akkurat var på vei for å legge ned selskapet. Han trodde selvsagt jeg var en idiot, men jeg fikk kjøpe det hele for fem millioner kroner. Dermed gikk jeg til en bank og tok opp et lån. Jeg hadde et stort kontaktnett av folk i mine butikker som solgte telefoner som NetCom tjente milliarder på bruken av. Jeg ville slutte å sende penger til NetCom og heller sende dem til meg selv. Vi begynte å tjene penger etter bare 4000 kunder. Året etter hadde vi 30 millioner i overskudd.

- Hva synes du om det norske sosialdemokratiet?

Han blir plutselig helt stille. Min noe overraskende kursendring overrumpler ham en smule.

- I forhold til hva? Det er et veldig vidt spørsmål. Jeg er ikke så bevandret i slike spørsmål. Jeg er en enkel person, sier han og lar for et øyeblikk fingrene gli vekk fra PC-tastaturet.

- Jeg er bekymret for fremtiden. For rikdommen og evnen til å forvalte den. Og jeg er bekymret for at vi ikke satser mer på forskning og utdanning. Det er ille at folk i mange andre land ikke har sykelønnsordninger og andre sosiale goder som vi har. Men det er bekymringsfullt når enkelte synes det lønner seg å være sykemeldt istedenfor å jobbe. Dette er det farlig for meg å snakke om. Jeg kommer fra et nøkternt hjem hvor jeg lærte forskjell på rett og galt. Men helt ærlig; jeg er litt feig som ikke tør gå ut og mene noe om samfunnet vårt. Jeg ønsker bare å konsentrere meg om det jeg holder på med. Men skulle jeg sagt noe, kunne det kanskje være at vi nordmenn er i ferd med å bevege oss fra å være et arbeidende folk til en gjeng sytere og krevere. Jeg ønsker å angripe en kultur hvor man ikke skal gi noe, men bare få. Det er blitt altfor mye idol-fokusering. Når man skriver om Beckham, skriver man bare om frisyren og sexlivet hans, ikke om at han er først på trening og sist hjem. Det er derfor han er blitt så god. I dag er det i ferd med å utvikle seg en Lotto-kultur. Det dannes et inntrykk av at man kan bli rik og berømt uten hardt arbeid. Gjør vi ikke noe drastisk med samfunnet vårt, vil vi fryse i hjel når oljen tar slutt. Lokalpolitikere rundt om i landet roper etter noen som kan etablere seg i deres område og få i gang arbeidsplasser. Men det er jo de som skal starte noe selv. De må bruke fantasien og lokale ressurser til å tenke nytt. Det er helt ubegrenset med muligheter om man bare tør løfte hodet og se utover sine egne snevre grenser. Det finnes knapt tiltakslyst i dette landet lenger, sier Vollvik som to ganger har fått seriøse henvendelser med forespørsel om han vil bli ordfører i Bergen. Men han har takket nei.

- Hva skulle være vitsen med det? Hvis det hadde vært presidentvalg i Norge, kunne jeg kanskje tenkt meg å stille til valg, sier den enkle trønderen.

- Når forlot du Vårherre?

- Det har jeg aldri gjort! svarer han kontant og setter de milde øynene sine i meg.

- Jeg vokste opp med et kristent verdisyn, og synes det er en fin ballast å ha med meg i livet. Jeg leser ikke mye utenom faglitteratur. Men Bibelen har jeg lest mye i, og kristendom er kanskje det jeg har diskutert mest opp gjennom livet. Jeg liker at folk står for noe og at de forsvarer det de står for. Jeg er sta, men også et søkende vesen. Jeg ønsker å tro at det er et liv etter døden, men det er vanskelig å tro på det. Likevel er jeg overbevist om at vi mennesker er et skaperverk og at det er noe mer enn bare dette livet på jorden. På mange måter skulle jeg ønske troen min var sterkere.

- Du mistet et barn noen måneder etter fødselen. Hva har det gjort med deg?

- Det har først og fremst gjort at jeg fikk mer angst da jeg senere fikk flere barn. Sønnen min ble født med to kretsløp, og måtte opereres umiddelbart. En svær operasjon. To måneder senere døde han av blodpropp, forteller Vollvik. Mer har han ikke lyst til å si om det. I dag har han fire barn. Den eldste har han vært aleneforsørger for nesten hele hans liv. Han har vært en snill, men bestemt far. Ivan fikk ikke lov til å få mobiltelefon før han var 13 år gammel.

Vollvik klyver opp på bordet igjen og slår av den kostbare pæra.

- Jeg kan kjøre deg til flyplassen. Må bare innom et par steder på veien, sier han og strener ut av rommet. Først nå legger jeg merke til at dressen hans har mange flekker. Men sånn må det vel bli med hans tempo og bevegelsesmønster.

Han setter seg bak rattet og legger kursen mot flyplassen. Han gir full gass og viser hva BMW-en er god for. Så stopper han et sted for å slå av en prat med en eller annen, og fortsetter. Flatt jern igjen og bremser kraftig opp når han er nærme nok bilen foran. Så fort han får en luke på mer enn 13 meter til bilen foran, gjør han hva han kan for på kortest mulig tid å fylle den igjen. Han må hjemom en tur. Vil vise meg huset og orgelet sitt. Ut på balkongen. Ned til den nymurte terrassen han vil starte en liten kafé under til sommeren. Han forteller og skravler ivei hele tiden. Lystig, glad og stolt som en guttunge. Så går vi inn. Ned på kontoret med Chesterfield-møbler for å vise meg sin scrap book. Så kommer høydepunktet. Han fører meg inn i den gedigne stua med panoramautsikt over skjærgården og setter seg ned ved orgelet. Et imponerende monster av et instrument hvis eneste begrensning er at det ikke kan steke omelett. Han begynner å spille. Ut av høyttalerne toner den gamle salmen «Blott en dag».

- Det er den vakreste sangen jeg vet om, sier han drømmende og lar fingrene leke over tangentene.

Jeg for min del ser på klokken, og vet at jeg ikke kommer til å rekke flyet. Men det gjør ingen ting. Jeg hadde forutsett muligheten for at tidsrammen for møtet med denne mannen ville kunne bli sprengt. Jeg har kjøpt «full fleks» på returen.

Fakta om Idar Harry Vollvik
Født: I Trondheim 1967.
Stilling: Sjef for Vollvikgruppen og mobiloperatøren Chess.
Bor: I Bergen.
Sivilstand: Gift med Anita. Har fire barn.
Kjører: BMW 645 CI.
Utdanning: Fire fag fra Kjøpmannsinstituttet.
Karriere: Jobbet som butikksjef i forskjellige dagligvareforretninger allerede som tenåring. Flyttet til Bergen i 1989 og begynte å selge telefonsystemer. Senere ble det mobiltelefoner han solgte. Startet Vollvikgruppen alene i 1996. Vollvikgruppen har nå 110 ansatte fordelt på sju firma. Vollvikgruppen er den største eieren av mobilselskapet Chess som han startet i 2001.
For øvrig: Idar Vollvik er både takknemlig og ydmyk overfor suksessen og oppmerksomheten han får. Som person er han usnobbete, men leide hele toppsuiten på Grand i forbindelse med høstens cupfinale mot Lyn. Og hvem inviterte han? Jo, elleville Brann-fans.
Vollvik klarer ikke å stå stille når han snakker i telefonen, han er overhodet ikke praktisk anlagt og snyter ikke på skatten. Irriterer seg over at han aldri benyttet anledningen til å ta seg en tur med Concorde. Derimot eier han en luftballong som han får seg noen turer med innimellom.