Portrettet: Annerledesgeneralen

Å bruke nesten en milliard kroner mer enn budsjettert kan avgjort betraktes som et forholdsvis spenstig overtramp. Som i næringslivet, må det også i Forsvaret tas ansvar når slikt skjer. Dermed ble Generalinspektør for hæren, Lars Johan Sølvberg, avsatt nærmest på direkten i fjernsynets beste sendetid. Han skal etter sigende være ansvarlig for nær halvparten av denne summen. Men det er ingen slagen mann som jobber i de historiske bygningene på Akershus slott. Med spettet «sølvkrone» over et fast blikk hilser han med tømmermannhåndtrykk. Inne på kontoret henger gamle muskedundre, våpenskjold og andre antikke, militære effekter rundt om i skap og på vegger. Selvsagt også et bilde av vår monark. Men det mest iøynefallende er en skapdør som nærmest er tapetsert med gule klistrelapper. Alle har håndskrift på. Det er hilsener fra folk som står rundt ham: «Du har vår fulle tillit,» står det på én. «Stå på, Lars!» på en annen. Og videre: «Vi trenger deg!» Og: «Dette har ingen ting med rettferdighet å gjøre!» Det sier litt om hva folk rundt ham synes om denne «store synderen».

- Det varmer, dette, sier han og leser på lappene. Det er garantert ikke første gang han gjør det. Sikkert ikke siste. Sølvberg er en mann som lar ting gå inn på seg, enten det er gode eller vonde ting som skjer. I engere kretser blir han kalt «annerledesgeneralen».

- Hva var det egentlig som skjedde?

- Det er vel ikke riktig av meg å kommentere det sånn direkte. Det er for tidlig. Men det var en underlig og ny erfaring. Det lå definitivt et overraskelseselement i det. Jeg har ingen erfaring i å bli sparket. Men jeg kan vel si at det var en ytterst reell opplevelse å bli fristilt, som det jo heter. Det er stillingen min som er stilt til disposisjon. Jeg er jo fortsatt ansatt i Forsvaret - får jeg da håpe, sier han humrende.

- Når det skjer noe fælt og omfattende, hører man ofte politikere og andre si at de reagerer med «sjokk og vantro». Det har jeg alltid syntes høres patetisk og floskelaktig ut. Men nå kan jeg faktisk si det samme. Det er nettopp med en blanding av sjokk og vantro jeg fikk denne beskjeden. Dette kan da ikke være riktig! tenkte jeg med én gang. Selv nå når det er gått noen uker er det vanskelig å skille mellom den private og den profesjonelle opplevelsen. Men vondt er det. Det er vanskelig å holde energien oppe. Likevel er jeg tent. Jeg merker at jeg er trent på å håndtere plutselig oppdukkende hendelser. Dette kan jo i høy grad kalles krisehåndtering på lokalt plan. Jeg skal stå på videre. Jeg har en «mission» nå.

- Og det er å redde ditt eget skinn? Du vil kjempe for å få tilbake jobben din?

- JA!! Selvfølgelig. Men det ligger selvsagt i min som i andre topplederes jobb at man må tre tilbake når alvorlige feil avdekkes, selv om man ikke er personlig skyld i det som gikk galt. Om min overordnede mener jeg bør gjøre noe annet i Forsvaret, gjør jeg det. Jeg sliter selvfølgelig med spørsmål som for eksempel om jeg kunne ha sett dette tidligere. Men jeg har en god del mennesker som jobber med økonomi, og jeg må stole på deres økonomistyring.

- Føler du at du tar «blamen» for det andre har gjort?

- Det er for tidlig å si. Jeg skal ta det ansvaret jeg faktisk har, men ikke mer.

- Men du synes dette er urettferdig?

- Tja ... jeg synes vel egentlig det. Jeg prøver å være steinhard, men det er ikke så lett. Det føles iallfall lite fair å bli sagt opp for åpen scene i beste sendetid. Norge er normalt ikke kjent for summariske retterganger. Jeg sa til Krohn Devold at hvis dette er riktig, tar jeg ansvar for det. Men jeg bestred størrelsen på beløpet. Allerede før jeg ble sagt opp satte jeg i gang en granskningsgruppe som skal se på saken. Dette handler ikke om at Hæren er lettsindig eller ikke har peiling på økonomistyring. Det er et mer sammensatt bilde enn det. Og vi skal finne ut av hva som er årsaken til overskridelsen.

- Din kone forteller at det ble noen rødvinsglass den kvelden og natta du kom hjem etter at du fikk beskjeden?

- Ja, det er alltid fint å finne gode unnskyldninger for å ta et glass rødvin, sier han med et smil.

- Hvem blir din etterfølger?

- Vet ikke.

- Sikkert?

- Ja.

- Er du blitt spurt om hvem som kan være en verdig arvtaker etter deg?

- Ikke ennå. Det ville vært hyggelig om statsråden hadde rådført seg med meg, men jeg vet ikke om hun vil.

- Du lever på en måte i et slags vakuum nå?

- Ja, men jeg vil absolutt ikke fremstå som noen martyr. Det kler meg ikke. Jeg har ennå ikke klart å bevise min uskyld.

- Men det er vel heller ingen som direkte har bevist din skyld?

- Det kan du kanskje si ... Det er forskjell på ansvar og skyld, men det er lettere sagt enn gjort å ta det helt til seg. Men kanskje er det min feil. Da er det bare å gå videre og finne nye oppgaver innen Forsvaret.

- Du beholder din grad?

- Har ikke hørt noe annet.

- Sett fra utsiden kan det virke som om forsvarsministeren har hatt behov for å vise mer handlekraft og beslutningsdyktighet enn rettferdighet?

- Vel, det er ikke riktig av meg å mene noe om det.

- Ikke? Men tanken har kanskje streifet deg?

- Vel, det har kanskje slått meg at det kan være slik du sier. Men jeg må ta ansvar.

- Du tar altså ansvar og må gå, mens Krohn Devold også sier hun tar ansvar, men blir sittende? Er det rettferdig?

Sølvberg svarer ikke. Men de dypblå, intense øynene hans forteller at han nok kunne tenke seg å svare «nei» på det spørsmålet. Om han hadde kunnet.

- Jeg må komme til bunns i hva som virkelig er skjedd. Hvis det er slik at alle systemer er blitt lurt gjennom et helt år uten at noen har sett det, reiser jo det en del interessante spørsmål.

- Er det noen andre som heller burde blitt sparket?

- Jeg har ikke noen formening om det. Ikke ennå iallfall. Dette har med et svært langt løp å gjøre i forbindelse med utviklingen av styringssystemene våre. Mitt ansvar står selv om det kan vise seg at overskridelsen kommer av feil gjort av andre i systemet. Jeg vil ikke fordele skyld. Vil heller finne ut hvilke systemer som har gått galt. Og jeg vil heller ikke fremstå som en sutrende stakkar. Men jeg er nå en gang slik at jeg har det med å snakke høyt om en del av det som foregår inni meg. Det har jeg tenkt å fortsette med. Man blir et bedre menneske ved å la ting gå inn på seg og ved å bry seg om menneskene rundt seg. Det er når du kjenner den vonde klumpen i magen du virkelig lærer. Kanskje jeg ikke utviser empati i like stor grad som jeg burde i en del situasjoner, men jeg lar ting som hender mine medmennesker gå inn på meg. Om du klarer å si at du er glad i folk, kommer du langt.

- Dette høres litt umilitært ut?

- Nei. Det er slik Forsvaret er i dag. Vi har fått en helt annen kultur på ti år. De gule lappene du ser der er et tydelig bevis på at medmenneskelighet og empati har stor plass også i vårt moderne forsvar. Jeg er glad for at jeg har den egenskapen. Det moderne Forsvaret trenger ikke bare folk som kan gå langt og bære tungt. Vi må ha folk med gode hoder og store hjerter også. Nå er det konkurranse om å komme inn i førstegangstjeneste fordi de unge ser at det ligger utfordringer på mange plan i det å gå inn i Forsvaret. Nå måler vi forsvarsevnen i hvor dyktige vi er til å løse oppgaver, ikke antall kanoner. Kulturen er vel så viktig som strukturen. Det er basisen i den nye militære tenkningen. Det man er, er like viktig som det man gjør. Jeg tror vi er ganske enestående på dette området i Norge, i forhold til resten av verden. Vi er et foregangsland i så måte. Om noen uker skulle jeg vært i Singapore og holdt et foredrag om det jeg kaller «Quality People som basis for landmakt». En overgang til kvalitetsmennesker er helt nødvendig for et moderne forsvar. Men jeg må være litt forsiktig når jeg bruker slike uttrykk. Det kan lett tolkes som om jeg snakker om A-mennesker og B-mennesker. Men det gjør jeg ikke. Jeg snakker bare om å velge ut folk med de riktige kvalitetene i forhold til de oppgavene som skal løses. Luftforsvaret forbindes gjerne med at de har folk med «gode hoder», men ikke Hæren. Tradisjonelt sett kan det kanskje være noe riktig i det, men ikke nå mer. Vi trenger mange færre mennesker, men de må til gjengjeld være dyktige. Dette interesserer meg veldig. Dagens soldater blir ikke «shanghaiet» rett fra gata. 80 prosent av de som deltar i Telemarksbataljonen har allmennlinje fra videregående skole. De er gjerne teoretisk anlagt, og bruker tiden i Forsvaret bevisst i sin planlegging av fremtiden. Dette er ungdommer med mål og mening i livet. De tar bevisste valg som ledd i et løp. På denne måten får vi folk som kan gjøre flere ting. En sjåfør skal ikke bare kunne kjøre. Han eller hun skal også løse mange andre oppgaver. Vi vil utnytte folks kapasitet for hva de er verdt. Fleksibel landmakt, kalles dette. Leveransen fra vårt «konsern» må være fleksibel. Vi skal kunne gjøre alt fra å drive humanitært arbeid i Afrika til å rydde miner i Afghanistan. Med færre midler skal vi klare å gjøre mer enn tidligere. Vi må drifte og utnytte de menneskelige ressursene våre akkurat på samme måte som et annet stort konsern. Vi må operere i en konsernramme.

- Og dette Forsvaret er det du som har skapt, sies det? Det beskrives som «Sølvbergs hær»?

- Hyggelig å høre det, selvsagt. Men det er vel ikke helt sant. Jeg har nok vært med på det, men det er alt. Det hadde bare vært morsomt om jeg hadde fått anledning til å få avslutte arbeidet mitt, sier han ironisk.

- Jo, men folk sier det er din «tegning»?

- Jo, vel, jeg kan kanskje være med på det. For noen måneder siden ville jeg sagt klarere at dette var min idé. Men etter denne begivenheten er jeg ikke så stolt som før. Synd, for jeg har egentlig grunn til det - å være stolt, altså. Det er ikke noe moro å få anerkjennelse for alt arbeidet jeg har lagt ned i dette lenger. Dette har tatt gleden fra meg. Og jeg misliker at dette kan gå ut over mitt renommé. Det er litt kaotisk inni meg for tiden. Jeg har kjørt et to års løp med å bygge opp den hæren vi ser i dag, og skulle levere det endelige resultatet i mars. Dette vil nå bli tilsølt selv om jeg leverer pakken i tide og etter planen. Det føles ikke godt. Det er litt bittert ikke å få kreditt for det jeg har gjort. Ordet kreditt er forresten kanskje ikke det mest passende akkurat i disse tider, sier han og ler.

- Det paradoksale i det som har skjedd nå er faktisk at konsekvensene av budsjettoverskridelsene kan føre til at vi må akselerere utviklingen fordi vi må ta inn det tapte. Vi må få folk til å bli flinkere og mer effektive fortere enn planlagt, så å si.

Fedrelandskjærlighet

Sølvberg kommer fra en militær familie. Faren var oberst. De siste årene av sin yrkeskarriere jobbet han som sekretær i Forsvarskomiteen på Stortinget. Etter en middelmådig realartium tok Sølvberg et friår. Han jobbet dels som portør på et sykehus og som lærervikar, og han loffet rundt i verden med ryggsekk. Han tenderte i retning av å være hippie, men ikke veldig mye mer enn de fleste andre ungdommer på 70-tallet. Det lange håret ble det imidlertid brutalt slutt på da han startet sin militære karriere. Grunnen til at han begynte i Forsvaret, var ikke at han ville tråkke i farens fotspor. Nei, han var interessert i store, sterke kjøretøyer. Utsiktene til å kunne få lov til å kjøre digre stridsvogner var nok til å hive seg inn i de grønnkleddes rekker.

Én av konsekvensene av å komme fra en militær familie er at han har et manisk forhold til å være tørr på beina. En minste antydning til å være fuktig på føttene, så skifter han sokker. Det kan skje flere ganger om dagen. Spesielt når han er på hytta i Valdres. Naturligvis passer han på å holde såler og sko tørre også.

En annen effekt av å være sønn av en yrkesmilitær, er at han har utviklet en påtakelig fedrelandskjærlighet.

- Fedrelandskjærlighet er en drivkraft i bunnen av meg. Når jeg sier det slik, kan det høres ut som noe som går over i det ekle og svulstige, men jeg er virkelig glad i landet jeg bor i. Blant annet fordi jeg har vært så heldig å få bo så mange forskjellige plasser.

Han blir også lett rørt. Og når han hører «Vårsøg» og «Ja, vi elsker», kan han ta til tårene.

- Kan ikke nekte for det, nei. Jeg tror ikke jeg er alene om det. Jeg er ikke annet enn en alminnelig fyr som tenker helt alminnelig og gjør alminnelige ting.

Sølvberg liker også å sykle rundt i Oslos gater og se på bygninger og historiske monumenter. I ungdommen tenkte han på å bli arkitekt. Interessen for bygninger og konstruksjoner har han beholdt.

- Noen har skapt alt rundt oss. Men det er bare Christian IV som står igjen og tar æren. Alle de andre som har gjort en enorm innsats for å skape denne byen er glemt. De vises ikke fram. Omgivelser blir fort en vane. Men det er himla mange andre som har vært med på å skape.

Et funderende menneske

Venner og kolleger har mye godt å si om personen Lars Sølvberg. Han er veldig bra på å gi folk tillit og til å la dem få prøve seg. Han lytter like gjerne til sersjanten som sine likestilte. Han er også opptatt av verdens elendighet, og så nok gjerne at militære styrker i større utstrekning enn i dag kunne brukes også til humanitære oppdrag, for eksempel å få fram hjelp til katastrofeområder. Selv er han engasjert i AIDS-prosjekter i flere afrikanske land, og sitter i «Regjeringens forum for aids og utvikling», som ledes av utviklingsministeren. Han kunne nok tenke seg en lederstilling i en internasjonal operasjon.

Ifølge hans kone Eilen, er det ikke bare godord å si om Sølvberg. Han kan visstnok være litt treig. «Han rir ikke den dagen han saler. Kommer han ikke i dag, kommer han i morgen, liksom,» forteller hun.

- Jeg tenker meg mye om før jeg gjør noe, tror en del folk. Men egentlig handler det i mange tilfeller om at jeg ikke gidder. Jeg er faktisk ganske lat. Det som kan utsettes til i morgen, utsetter jeg gjerne til i morgen. Jeg har overlevd skoler med utstrakt bruk av skippertaksarbeid. Men jeg har jo kommet meg et stykke fram i livet likevel - selv om det har fått en bråstopp akkurat nå, da, flirer Sølvberg.

- Er det områder du synes du kunne blitt bedre på som menneske?

- Ja, det er det. Flere ting. Men det har jeg ikke tenkt å fortelle noen om før arbeidet er gjort, for å si det på den måten.

- Nevn én ting, da.

- Nei, dette dreier seg om «bedriftshemmeligheter». Det blir hausset opp så voldsomt at jeg er en så fantastisk mann. Og bildet mange har av meg har så få skygger. Det liker jeg ikke så godt, slår han fast.

Dette kan også kona bekrefte. «Lars er ikke bestandig like lett å ha med å gjøre,» avslører hun. «Men når vi drar opp til hytta i Valdres blir han svært så myk og omgjengelig. Den ligger et stykke opp på fjellet, og det er ikke kjørevei om vinteren. Når vi tar på oss skiene og trasker innover i måneskinn, kan han få tårer i øynene,» sier hun om sin kjære.

Hytta betyr mye for ham. Han har tilbrakt mye tid der siden han var en liten gutt. Der lærte han å sette pris på ro, stillhet og ettertenksomhet.

- Hvordan har familien din reagert i situasjonen du er kommet opp i?

- Det er ett ord som beskriver det best; støtte. Jeg har fått fantastisk støtte fra alle rundt meg. Hundrevis av e-post har jeg fått fra folk rundt om i organisasjonen også. Det er helt overveldende. Dette er noe av det mest fantastiske jeg har opplevd. Kanskje det hadde vært bra om jeg hadde blitt sagt opp litt oftere? Dette er virkelig med på å gi meg en bekreftelse på at den menneskelige kapitalen jeg har bygd opp gjennom årene holder. I høst begynte jeg egentlig å planlegge å trekke meg fra min stilling til våren eller sommeren. Jeg er en entreprenør. Liker å jobbe med å bygge ting og gjøre ting bedre. Nå kunne jeg faktisk tenke meg å gjøre noe annet.

- Så oppsigelsen kommer beleilig?

- Nei, på ingen måte. Dette gjør at jeg ikke kan avslutte det jeg har vært med på å bygge på en måte som etterfølges av en glede og tilfredshet. Jeg har gjort jobben, bygget huset, så å si, men får ikke gleden av å sette nøkkelen i døra.

- Kunne du tenke deg å fortsette i Forsvaret?

- Ja, men jeg kan gjerne gjøre noe utenfor Forsvaret også. Jeg har ennå ikke noen bestemt oppfatning om hvor jeg vil gå etter dette.

- Kanskje du kan bli militærattaché i Washington?

- Jeg ser noen har foreslått det.

- Ville ikke det vært noe?

- Jo, naturligvis. Morsom jobb, det, sikkert. Jeg har jo møtt og spist lunsj sammen med Donald Rumsfeld, Colin Powell, Madeleine Albright og andre betydelige personer. Det er jo hyggelig, men først og fremst vil jeg fortsette å bygge ting. Å drikke kaffe og champagne med storheter har en begrenset verdi over tid, sier Sølvberg.

Om detaljstyring

Sølvberg hater å posisjonere seg selv. Det er kanskje én av grunnene til at han er kommet i den situasjonen han er i, hevder en av hans nærmeste medarbeidere. Han sier: «I motsetning til mange andre offiserer på hans nivå ønsker han ikke å stikke innom eller ringe statsråden bare for å holde seg inne med henne. En del andre offiserer er på hyppige visitter og nærmest daglig på telefonen. Noen har opp gjennom årene hvisket ham i øret at han er tjent med å opprettholde tilsvarende kontakt, men han får seg ikke til å gjøre det. Og det taler - i det lange løp - strengt tatt til hans fordel som en person med integritet.»

- Hadde det ikke vært en idé å invitere Krohn Devold på en kopp kaffe?

- Det hadde sikkert vært hyggelig. Hun kunne for så vidt invitert meg også, men det har ikke skjedd så langt. Jeg har aldri hatt noe direkte mot statsråden. Hun har stått for å stimulere til den samme utviklingen i Forsvaret som jeg har stått for. Det er noen som har satt meg i en slags opposisjonell rolle i forhold til statsråden. Men det er ikke riktig. Kanskje dette kan komme av en kronikk jeg skrev i Aftenposten i høst. Stortingsvedtaket i fjor sommer om den strukturelle utviklingen av Forsvaret, står jeg bak. Men da det kunne se ut til at finansieringen av denne strukturendringen ikke var i orden, hadde jeg behov for å si fra. Det ble av noen tolket som om jeg var i opposisjon til Devold. Jeg har en genuin oppfatning om at hun og jeg har et synkront syn på hvilken vei Hæren skal gå. Og jeg har stor sans for hennes «moderniseringsdrive». Stort sett, iallfall.

- Synes du Devold burde gå av?

- Det skjønner du sikkert at jeg ikke har noen mening om.

Han tar en liten pause før han legger til:

- Vi har de senere årene sett en stadig sterkere integrasjon mellom militærledelse og det byråkratiske. Det er i og for seg bra, men vi må nå begynne å få litt mer finfølelse for den videre utviklingen for ikke å skape handlingslammelse.

- Mener du det er for mye politisk innblanding i det militært anliggende?

- Faren for at det blir for mye detaljstyring kan føre til handlingslammelse begge veier. Vi må ha det slik at vi blir tildelt oppgaver og rammer, men får frihet til å handle på egenhånd. Det blir feil om vi også skal tildeles løsningene.

- Så en milliardoverskridelse her og en milliardoverskridelse der er liksom noe myndighetene ikke skal bry seg så mye om?

- Det var ikke det jeg sa. Utviklingen de siste årene er positiv, og den er på mange måter initiert av storting og regjering. Jeg mener bare at vi i fremtiden må passe på at ikke Forsvaret fratas den tillit at vi selv kan finne løsninger på hvordan den videre utvikling skal være, sier han.

Vi rusler ut for at fotografen skal få ta sine bilder. Grønnkledde menn og kvinner spretter opp og står som lyktestolper med hånden til lua så fort de får ferten av ham. Naturligvis. Det er slik det skal være i de militære sirkler. Selv hilser han tilbake med et langt mer avdempet kroppsspråk. Spørsmålet er hvordan en så «umilitær» militær liker at folk strammer seg opp på denne måten bare ved synet av ham?

- For å være helt ærlig, synes jeg det er ordentlig stas. Du ville likt det du også, sier Lars Sølvberg med et smil.

Fakta om Lars Johan Sølvberg

Født: I Oslo 1. februar 1951.
Stilling: Nylig avskjediget Generalinspektør i Hæren (GIH). Hans grad er generalmajor.
Bor: I Oslo.
Sivilstand: Gift med Eilen. Har to barn fra tidligere ekteskap.
Kjører: Mercedes 180.
Utdanning: Sølvberg tok Befalsskolen for Kavaleriet i 1973, Krigsskolen i 1977 og var ferdig med kort- og langkurset ved Hærens Stabsskole i 1988. Deretter studerte han ved US Command and General Staff College i Kansas 1991 og ved US Army War College i Pennsylvania i 1997.
Karriere: Sølvberg har vært stridsvogntroppssjef og eskadronsjef i Troms Landforsvar, sjef for Oppklaringseskadronen/Brigade 14 og nestkommanderende og bataljonssjef ved Panserbataljonen/Brigade Nord. Han har også vært stabssjef for Brigade 15 og sjef for 12. brigade. Sølvberg har vært instruktør ved Befalsskolen for Kavaleriet, Våpenskolen for Kavaleriet og Hærens stabsskole. Fra 1996 til 1997 var han militærfaglig rådgiver for Forsvarssjefen. Sølvberg var Sjef 6. divisjon fra 1999 inntil han overtok som GIH i 2003.
For øvrig: Sølvberg representerer ikke den gammeldagse «prøyssiske» offisersstilen.