Portrettet: AntiMATREalist

Mannen på podiet taler ivrig og entusiastisk. Han går fram og tilbake og messer sitt budskap. «Har vi fått noen nye med oss her i dag?» spør han forsamlingen med driv og pepp i stemmen. Noen hender rekkes henført i været. Han sier det ikke, men man værer et «hallelulja» i rommet. «Er det noen som har falt fra?» spør han igjen med antydning til forskrekkelse i stemmen. Han skuer ut over menneskemengden og lytter etter svar. Men får ikke noe. Han hører bare at det syder der nede i menneskehavet. De tilstedeværende smiler og kikker begeistret på hverandre. Nikker anerkjennende og klapper i hendene mens de lytter til den karismatiske fremtoningen foran dem. Mannen på podiet har dem i sin hule hånd. Han har trollbundet dem. Begeistret dem. Fått dem til å se «lyset».

Nei, dette er ikke en skildring av vervingsmøtene i T5PC, eller The 5 Percent Community. Det kunne imidlertid gjerne ha vært en beskrivelse av et vekkelsesmøte i en mørk, bortgjemt vestlandsbygd. Men det er det heller ikke. Det er simpelthen bare redaktøren i Aftenposten, Hans Erik Matre, som snakker til avisens annonsører.

«Kan dere se for dere det å gå ut i postkassen lørdag morgen og hente morgenavisen, den nye, forbedrede Aftenposten? Det er som å ... som å holde en kvinne i sine armer. Duftende frisk. En ren nytelse,» sier han med teatralsk innlevelse. Bare en ildfull emissær kunne gjort det bedre.

Men så er det nettopp det Matre kunne vært. En emissær. En predikant eller kanskje heller prest. Helt siden ungdomstiden i Ski har han likt å stå foran forsamlinger i menigheten og predike og henrive folk, gjerne med en kassegitar hengende rundt sine spinkle skuldre. Vårherre hadde nemlig litt knapt med råmateriale da han skrudde sammen Matre. Det var nok til et skjelett, men fyllmasse var det dårlig med. Matre ser derfor mer ut som en ansamling streker noenlunde anatomisk riktig fordelt. Om Skaperen måtte inn i reservedepotet for å finne nok byggemateriale, hadde han heldigvis nettopp fått inn et parti med velutviklete hjerner. For å kompensere for et heller spinkelt reisverk, puttet han inn en cellesamling med god kapasitet i øverste etasje.

Det er mer evne til å begeistre og inspirere enn journalistisk ekvilibrisme som har ført Matre til toppen av Norges nest største avis. Han gjør det meste annerledes enn sine forgjengere, ja, enn redaktører flest. Det er en kjent sak at tidligere redaktører i både Aftenposten og andre aviser ikke engang ønsker å snakke med folkene i annonseavdelingen. Enda mindre med annonsørene selv. Fytterakker´n sin!! tenker de sikkert. Men Matre ser altså annerledes på det. Nylig reiste han fram og tilbake til Berlin på dagen for å inspirere representanter for næringslivet.

Til tross for sine «overtramp» er han en av de mest respekterte pressemenn i Norge. Nærmest geniforklart. Han ble oppdaget som et unikt avistalent i 15-årsalderen av redaktøren i Stavanger Aftenblad og tidligere redaktør i Vårt Land, Thor Bjarne Bore, som den gang bodde på Ski. Matre skrev i menighetsbladet og Østlandets Blad. Han kritiserte blant annet ordføreren for også å være redaktør i avisen. Han mente det var en uheldig sammenblanding av roller. Ikke mange år senere fikk Matre en sjefsstilling under Bore i Vårt Land.

Matre er en mann som kan blåse ny ild i selv en gammel, fuktig ullsokk av et presseorgan. Mange mener han var den som reddet NTB fra den sikre død. Han var også langt på vei med på å få Bergens Tidende tilbake på rett spor. Og Vårt Land kan sende Matre en takk for at avisen på slutten av 1970-tallet og begynnelsen av 80-årene vokste raskest i Norge.

Og nå har han altså sørget for at det går en vekkelsesbølge gjennom den tradisjonsrike og ellers så edruelige og sindige riksavisen. Én av de nye fremadstormende direktørene i blekka, Kristin Skogen Lund, sier det ganske klart: «Vi har i lengre tid vært inne i en periode med tilløp til depressive tilstander. Men Matre har klart å snu dette til en livlig optimisme. Han har en oppriktig glede av å selge produktet - kanskje enda mer enn det å lage avis.»

Får i ulveklær?

Hans Erik Matre kipper av seg skoene og kveiler seg opp i stolen på sitt lyse, gjennomsiktige kontor i det gamle postgirobygget. Han drar i sokken og gnir seg litt på tærne. Han ser mer ut som en tilårskommen tenåring som rigger seg til for å spille «Play Station» enn en mektig sjefredaktør. Mange har mye å si om denne mannen. Mye godt, blant annet. Mon tro hvordan han vil karakterisere seg selv?

Han vrir seg litt ekstra i stolen, og skjærer en liten grimase.

- Det er utrolig vanskelig. Jeg er den eneste som virkelig kjenner meg, men kan jeg være så rått ærlig at jeg kan svare på det spørsmålet? Én av grunnene til at jeg valgte pressen er at jeg har så utrolig mange interesser. Jeg klarte ikke å velge det bort. Du må være nysgjerrig på folk. Og du må like folk. Du må ha noe som trigger deg.

- Må jeg det?

- Jeg snakker om faget vårt. Journalistikken.

- Men jeg spurte om du kunne karakterisere deg selv, ikke faget. Hvorfor snakker du i «du»-form?

Matre gnir seg over haken, og leter etter ett eller annet oppe i taket.

- Det har skjedd et skifte i journalistikken de siste årene. Nå handler det mer om mennesker enn det gjorde tidligere. Vi skal klare å bli like flinke på det nære og personlige som vi er og har vært på politikk, samfunn både fjernt og nært. Jeg er definitivt ikke den beste politiske journalisten her i huset. Heller ikke den beste administratoren. Men jeg er ganske bra på å få folk til å trives med å lage Aftenposten. Jeg er i det hele tatt bare en G+ person. Jeg er ikke genial som kommentator, journalist eller på layout. Men jeg er en flink produktutvikler. Når du ikke er flink til å skape selv, må du få andre til å gjøre det.

- Må jeg det også?

- Altså generelt sagt. Min oppgave her er å få en organisasjon til å fungere godt. Har jeg beskrevet mæ sjæl nå?

- Nei.

- Nei vel. Men jeg har beskrevet interessefeltene mine.

- Men det var ikke det jeg spurte om.

- Nei, men det å være selvopptatt og navlebeskuende er ikke meg. Folk må være trygge på deg.

- Nå snakker du om meg igjen.

- Jo, men du tvinger meg til selvopptatthet, og det passer mæ’kke. Jeg prøver å kretse rundt det som er meg for å sirkle inn det som kanskje er essensen. Noen har beskrevet meg som ulv i fåreklær. Andre som får i ulveklær. Kanskje er jeg litt begge deler. Det er en del kontraster og selvmotsigelser rundt min person. For eksempel ligger det en del kynisme og menneskeforakt i faget vårt. Og det er stikk i strid med det jeg står for som menneske. Og så har jeg vært «selger» i 20-25 år og likevel jobbet med journalistikk. Jeg har møtt alle annonsørene, noe som normalt er under en hver redaktørs verdighet. Jeg skulle vært selger. Jeg får tenning av å tale varmt om noe viktig og å bidra til at noe blir bedre. Det har ført meg til Bergens Tidende, til Aftenposten, til misjonsforeningen og søndagsskolen som jeg holdt på med i over 20 år. Noen ganger har jeg tenkt at jeg skulle vært prest. Men jeg er redd for at ordene skal bli for svære. Det kan de fort bli på en talerstol.

- Det kan de vel fort bli i journalistikken også?

- Ja, bevares. Men jeg trives altså med å «selge» noe som er viktig. Jeg ser på kapitalismen som et godt samfunnssystem. Vi selger kontrollmekanismer.

- Men hva med Venstre-mannen i deg?

Matre flirer.

- Det er en god plattform som nesten ingen står på. Et realistisk syn på kapitalismens begrensninger. Venstre står for et liberalt samfunnssyn som ikke har noen tung politisk kraft. I bunnen av alt dette ligger det i min sjel at jeg er imot alt autoritært. Jeg er vokst opp i en liberal, pietistisk tradisjon. Ja, ja, jeg vet at det er noe mange vil oppfatte som en selvmotsigelse også. Men i det miljøet jeg vokste opp i, ble jeg alltid møtt med frihet. Vet du forresten at det var noe Verdikommisjonen gjorde som nesten ingen la merke til.

- Gjorde de i det hele tatt noe som var verdt å legge merke til?

- Ja. De leverte et brev som fortalte at det er én verdi som er viktigere enn andre. Vet du hva det er?

- Nei.

-Frihet.

- Er ikke det temmelig selvfølgelig?

- Njaaaa, sier Matre og trekker på det samtidig som han både legger hodet litt på skakke og bøyer det en anelse fram - akkurat slik man gjør når man mener den man snakker med farer med tøv, men ikke vil si det direkte:

- Er det egentlig så selvfølgelig? Du kom ikke på det.

- Nei, jeg gjorde vel ikke det.

- Hvis du leter inni deg etter en verdi som er fundamentalt viktig for deg, tror jeg du vil komme til at det er frihet og retten til å kunne velge, slår han fast.

- Jeg har hørt noen si at det hender folk kan føle seg dumme i samvær med deg?

- Det kan jeg ikke se at det er noen grunn til. Men jeg skulle gjerne sett at jeg hadde den egenskapen. Det er jo et mål i seg selv å vippe oppblåste blærer av pinnen.

- Men kan du se at det er noe ved din væremåte i profesjonelle sammenhenger som gjør at noen kan føle seg mindreverdige?

- Nei, egentlig ikke. Jeg kjenner ikke den siden av meg i så fall. Jeg ville beskrevet meg helt motsatt. Kanskje jeg må se på meg selv én gang til. Men altså hvis du kom til meg som en hoven blære, ville jeg forsøkt å sable deg ned. Men om du ville snakke om noe viktig, ville jeg lyttet og forsøkt å være deltagende. Det er slik jeg opplever meg selv iallfall. Tror faktisk jeg har ganske godt utviklete tentakler når det kommer til det menneskelige, sier han.

Må ha det moro

Hvorom allting er, Matre er en mann som har sans for den gode replikk. Venner han har hatt siden ungdommen, hans søster, tidligere overordnede og kolleger er ganske klare i beskrivelsen av Matre: I nesten enhver sammenheng klarer han å begeistre folk rundt seg. Inspirere dem. Det skyldes først og fremst at han selv oser av begeistring. Og han er lett å begeistre. Det sies at han er nysgjerrig og leken, og liker å ha det moro. Gjerne hele tiden om det er mulig. Når han virkelig er i slag, snakker han i titler og er som en omvandrende ingress. Klar og tydelig og rett på sak. Ikke sjelden sier han også ting som kanskje ikke burde vært sagt. Men på et underlig vis kan han si de galeste tingene på de galeste stedene og likevel komme ned på bena. Et lite ooops! etterfulgt av en forløsende sluttkommentar, og så går det bra likevel. Han er på en måte uangripelig og nådeløst direkte, men samtidig lyser det en mildhet over fyren som gjør det helt klart at det ikke finnes noe ondskapsfullt i ham. En annen side av samme sak er at han er en gudebenådet taler. Spesielt når det gjelder avskjedstaler. Han er kjent for ikke å komme med panegyrikk og svulmende ord. Han kan si ting som andre ikke er i nærheten av å tore.

- Jeg prøver å unngå klisjeene når jeg taler. Det har ingen verdi om noen skryter av meg hvis de bare kommer med klisjeer. Skal du gi noe til noen i slike sammenhenger, må du være så ærlig at det grenser opp til det smertefulle. Ikke bare få fram det forblommende. I Vårt Land var det en kultur hvor dette var vanlig. Men jeg har tatt det med meg i andre sammenhenger der folk nok har blitt litt overrasket av at jeg våger å kretse rundt det vanskelige rundt det arbeidsforholdet som avsluttes. Jeg gleder meg forresten til å holde avskjedstale for Per Egil Hegge når han går av til våren. Har allerede begynt å forberede meg. Han må nok tåle en del. Da jeg sluttet i Bergens Tidende ble det holdt en tale som traff på et område taleren mente var delvis kritikkverdig ved meg. Han tok fram det at jeg vil at alt skal være morsomt hele tiden, at alt bare skal være en lek, og at jeg omgir meg med et akademisk ferniss.

- Men er det ikke slik du faktisk er?

- Jo, for så vidt. Men ikke alle betrakter det som gode egenskaper som egner seg å trekke fram i en avskjedstale. Men jeg er faktisk av den oppfatning at noe av det viktigste med vårt jordiske liv er å ha det gøy. Å trives. Å føle at det man holder på med er morsomt. Det betyr på ingen måte at man er overflatisk. Grunnen til at jeg ikke har så voldsomt mye utdannelse, for eksempel, er at jeg ikke trivdes med tanken på å skulle sitte for meg selv og grave meg ned i bøker i mange år. Hadde jeg hatt lyst på en akademisk karriere, ville jeg klart det, men jeg ville kjedet meg.

Leser lite bøker

Når Matre snakker, kan det høres ut som om han har lest flere bøker enn han egentlig har gjort. Han er debattglad, og liker å ha rett. Han er ikke nødvendigvis alltid like sikker på at det han sier er riktig, men med litt kraft i fremføringen, slår det som regel gjennom.

- Jeg liker å gå en holmgang. For meg er det av og til også en risikosport. Jeg har ikke alltid like god bakgrunn for mine uttalelser. Likevel drister jeg meg ut i diskusjoner uten å være helt på trygg grunn. I vårt hjem har vi én som leser bøker og som forteller meg hva jeg bør lese. Det er min kone som er bibliotekar. Hun forteller meg til og med hvilke sider i bøkene som er de viktigste. Jeg får ikke noen stjerne i kulturelle kretser av å holde på slik, men jeg har valgt ikke å dyrke videre det som var den akademiske spiren i meg. Journalistikk er morsommere. Og nå hører jeg at jeg er tett på en gedigen selvmotsigelse, sier han og trekker litt i sokken igjen: - Jeg har mer sans for journalistikkens lettvintheter enn akademiske dypsindigheter. Selvfølgelig er jeg interessert i kunnskap, men man må da ikke bli fanatiker. Jeg prøver hele tiden å finne min personlige balanse mellom viktigheter og morsomheter.

Nå begynner vi kanskje å sirkle inn en person som stiller krav til både innhold og dybde, men som stopper før han kommer til professorale spissfindigheter som skygger over det vesentlige, sier han med et selvtilfreds smil.

Jeg kikker bort på den vesle bokhylla som på sitt uprangende vis bekrefter det han sier. Innholdet i Matres reol kunne få plass på en gjennomsnittlig norsk baderomshylle. Jeg ser 8-10 årganger av «Hvem Hva Hvor», Aschehougs ettbinds leksikon og en samling på rundt 15 tynne paperback-bøker med den eiendommelige tittelen «The Oslo Diplomatic List». Men det spiller heller ingen rolle. Matre er jo ingen lederskribent som trenger et rom fylt med all verdens kildemateriale. «Hans Erik er ikke blitt det han er fordi han mente de riktige tingene. Lederspalten er ikke hans arena,» sier en av hans tidligere overordnede. Da Matre skulle bli redaktør i Vårt Land sa han angstfylt til en av sine gode kamerater: «Hvordan skal jeg klare det? Da må jeg mene noe.» Kameraten svarte fleipete, men likevel med brodd: «Ja, det blir nok vanskelig for deg, for du har jo ingen meninger i livet.» Denne episoden husker ikke Matre selv, men han kjenner seg igjen.

- Jeg er ikke noen Martin Tranmæl som gikk ut på gaten og ropte ut sine meninger om samfunn og øvrighet. Jeg er ingen opinionsskaper som har svar på alt med Per Egil Hegges kunnskap og Harald Stanghelles retorikk. Jeg er ikke mer enn en enkel avisfut. Jeg kunne kanskje klart å begynne å skrive ledere nå. Jeg ville fått det sånn skapelig til. Men ikke mer enn skapelig, erkjenner han.

Antimaterialist

Det sies om Matre at han er veldig åpen, men likevel ikke lett å komme inn på. Han kan være helt «til stede», men likevel ikke gi mye av seg selv. Man kan si at han er kontrollert åpen. En gammel kamerat av ham sa: «Det er ingen dype hemmeligheter i Hans Eriks liv.» Er han kanskje grunnere enn man kan få inntrykk av?

- Jeg har aldri kokettert med å være en dypsindig filosof. De som leter etter en liten Aristoteles i meg, må lete lenge. Jeg er en enkel bedehusgutt. Jeg har mye mer sans for gode replikker, diskusjoner og der-og-da-kommentarer, sier han.

- Er du egentlig en rastløs person?

- Tja ... Jeg har vel en blanding av ro og rastløshet i meg. En merkelig blanding. For å kunne skape noe, må man være rastløs. Men samtidig har jeg et stort behov for ro. Men roen i meg er ikke slik at den får meg til å stivne.

- Du kunne blitt en fremragende høydehopper i din ungdom, men var kanskje ikke tålmodig nok?

- Riktig. Jeg hadde kanskje de fysiske egenskapene, men ikke tålmodigheten til å kjede meg gjennom all treningen som hadde vært nødvendig for å bli mye bedre enn det jeg var.

- Hva er «persen» din?

- En nitti.

- Fosbury Flop?

- Ja, men nå må jeg bekjenne noe. Jeg har i alle år sagt at min personlige rekord er én meter og nitti centimeter. Det er imidlertid ikke sant. Jeg har bare hoppet én meter og åttini centimeter. Men én nitti hørtes mye høyere ut.

Hans Erik Matre har hele sitt liv vært svært ujålete. En antimaterialist og idealist: Da søsteren giftet seg sa han til henne at hun burde selge alt hun eide og gi til de fattige. Man skulle ikke la seg lede av materielle ting.

- Jeg er en antimaterialist ennå. Og her har vi nok et paradoks ved meg. Jeg har kjøpt meg et lite hus på Hvaler, men disse skoene, sier han og bøyer seg ned under bordet og plukker opp fottøyet, - de er 17 år gamle. Jeg kjøper ikke mye klær. Det er noe min kone må minne meg på innimellom. Så handler jeg i bulk slik at det holder noen år, sier han og gransker skjorten sin. - Og for å gjøre selvmotsigelsen komplett, kan jeg opplyse om at dette faktisk er en Armani-skjorte, fortsetter han med et flir.

Trofast

Et begrep som kanskje er den beste fellesnevneren når det gjelder Matres gjøren og laten, er trofasthet. Han er fremdeles gift med sin ungdomskjæreste fra 15-årsalderen. I 20 år stilte han opp som søndagsskolelærer. De fleste vennene har han hatt siden ungdomstiden.

- Jeg har et trofasthetsbehov. Det gir deg ... jeg mener meg trygghet. Men det betyr ikke, som du sikkert har forstått, at jeg har «stivnet» i samme spor. Det er få søndagsskolelærere som har vært på så mange fyllefester som meg. Ja, ikke at jeg har vært så altfor mye på fylla, men jeg har ingen ting imot å være med i festlige lag, for å si det slik. Jeg kan vandre inn og ut på steder som representerer andre verdisett enn de jeg lever etter privat uten at det tar skade på min sjel. Jeg har ikke snødd inne på bedehuset. Mange i disse miljøene mener jeg har forskrevet meg ved å vie meg til journalistikken. Noen finner det også vanskelig å svelge at jeg på den ene siden kan reise til Estland og representere et børsnotert selskap for å etablere kapitalistisk virksomhet og samtidig stå trygt plantet i et nøkternt, antimaterialistisk grunnsyn. Den kjettingen som holder meg på den kursen jeg staket ut allerede som svært ung har vært veldig sterk. Av og til får jeg brev fra folk i menigheten som mener jeg i for stor grad har beveget meg ut på den brede vei. Det får jeg bare leve med. Jeg har alltid vært en kristen minoritet i alle de kirkelige miljøene jeg har vært innom. Puritanister blir provosert av at man svikter på de ytre tingene.

- Det blir også sagt om deg at du noen ganger kan virke overflatisk og kald?

- Det er kanskje ålreit i de riktige sammenhengene. Det kan være vanskelig å være leder om du blir oppfattet som det motsatte. Men kald? Nei, det tror jeg ikke noen oppfatter meg som. Iallfall ikke kald i betydningen følelsesløs og uengasjert. Men man må ha en viss trygghet i seg når man skal lede en stor bedrift. Da jeg kom til Bergens Tidende var alt i full oppløsning. Det var dårlig miljø. De to viktigste oppgavene var å skape en sunn økonomi og få folk til å trives. Det får man ikke til bare ved å arrangere hyggestunder ved orgelet. Og her i Aftenposten har vi vært i en prosess med å redusere arbeidsstokken med 100 årsverk. Det kan nok tenkes at en del i den sammenhengen har opplevd meg som kald og lite diakonal. Men det går an å gjennomføre en slik prosess uten å være kald. Faktisk oppfatter jeg at jeg har ganske godt utviklete empatiske evner, sier han.

Og det er nok riktig. Matre er ikke bare en god selger og redaktør. Det sies at han også evner å være et godt medmenneske for både kolleger og de som står ham nær. Han stiller opp når noen trenger hjelp eller en fortrolig å snakke med. Jo da, Matre kunne nok blitt en god emissær - også utenfor Aftenpostens lokaler.

Fakta om Hans Erik Matre

Født: I Ski 14. mai 1955
Stilling: Sjefredaktør i Aftenposten.
Bor: I Ski i Akershus
Sivilstand: Gift med Kari. Har to voksne barn.
Kjører: Volvo S60.
Utdanning: Har statsvitenskap grunnfag og mellomfag i kristendom fra Universitetet i Oslo.
Karriere: Ble redaksjonssjef i Vårt Land 21 år gammel. Han var sjefredaktør i Vårt Land fra 1983 til 1989. Da overtok han som sjefredaktør og administrerende direktør i Norsk Telegrambyrå (NTB). Han ble tilsatt som sjefredaktør og administrerende direktør i Bergens Tidende i 1994. Der sluttet han etter tre år, av familiære årsaker. Etter et halvt år som selvstendig næringsdrivende fikk han en direktørjobb i Schibsted-konsernet. Matre var også leder i Norsk Redaktørforening fra 1988 til 1997.
For øvrig: Matre er fullstendig «spanoliker». Hvert år i 30 år har han feriert i Spania. Han føler han har mye til felles med spanjolene. Han vurderte en stund å kjøpe deg hus i Spania. Men det var så mye svarte penger og tvilsomme personer involvert i den businessen at han ga det opp.
Matre mener redaktører i prinsippet skal være gjeldfrie slik at de kan gå fra jobben på dagen.