Portrettet: Arveprinsen

Det er egentlig litt for flott her, sier Kjell Magnus Reitan. Han viser vei inn til sitt påtrengende ryddige kontor i det store, fasjonable huset bak kongens slott. Det står ikke helt i stil med Reitangruppens motto «det enkle er ofte det beste». Og han innrømmer det selv.

- Vi burde se å få oss noe mindre prangende som kanskje er vel så praktisk og funksjonelt som dette, sier han uten at det virker som koketteri eller et forsøk på å avvæpne kritiske kommentarer om at en erklært lavpriskjede har kontorer som er en keiser verdig. I flere intervjuer har han bedyret at han egentlig ikke liker å bruke penger. Det er jo en praktisk og prisverdig innstilling å ha for en mann som er god for et par milliarder kroner. Huset hans på Nesøya utenfor Oslo kostet heller ikke mer enn 28 millioner kroner. Men likevel; det er grunn til å tro ham når han sier at han ikke har noe behov for å bruke mye penger. Kanskje holder kona Siv Beate, en nøktern trønderpia med sykepleierutdanning, litt igjen, men heller ikke Kjell Magnus Reitan er vant til luksus og overflod fra sin oppvekst. Han og broren Ole Robert gikk på vanlige skoler. De bodde ikke spesielt flott, følte seg ikke annerledes. Nå lever og ånder finansdirektøren i Reitangruppen for lave priser og hverdagsmat.

Og han har hatt god bruk for sunn fiberkost den siste tiden for å tåle alt oppstyret rundt dagligvarekjedene. Anklagene har haglet rundt «de fire store». Men Kjell Magnus Reitan og broren Ole Robert har ridd stormen av med sjarm og smil. De mener seg uskyldig «dømt».

- Går de negative anklagene inn på deg?

- Ja. Spesielt når man anklager familien vår og bransjen generelt for å være korrupt. Det er fælt å bli anklaget for å være en maktmisbruker. Vi har aldri oppfattet oss som det.

- Nei, men kanskje andre har det?

- Konkurransen i dagligvarehandelen i Norge i dag er sunn, mener jeg.

- Ikke noe som helst snusk å spore?

- Jeg kan ikke uttale meg om hva andre gjør, men vi har iallfall ren samvittighet, og det tror jeg de andre har også. Vi har en høy forretningsmoral. Stadig stiller vi spørsmål om det vi gjør er riktig. Det er en bærebjelke i vår forretningsbasis som vi har arvet etter bestefar. Prøver noen seg på fanteri med eller hos oss, får de beskjed om hvor døra er. Vi har til hensikt å overleve i generasjon etter generasjon. Da må vi holde vår sti ren. Vi skal rett og slett være best på å være best.

- Hvorfor kastet dere ut Synnøve Finden?

- Ganske enkelt fordi vi fikk bedre vilkår hos Tine. Vi forhandlet med begge parter om pris, men Tine kom best ut av de forhandlingene. Tine kan virke ganske arrogant i måten de driver på, men det er vår soleklare rett å velge en leverandør som gir oss den beste prisen. Jeg kan ikke se at vi skulle ha noen forpliktelse til, eller at vår forretningsmoral skulle bli bedre av å ta inn produkter fra leverandører bare fordi de er outsidere og utfordrer de store. Vi valgte Tine fordi de var billigst. Men så gikk det jo slik at våre kunder ønsket Synnøve-produkter tilbake i hyllene, og da fikk de selvsagt det. Vi inviterte Synnøve Finden til forhandlingsbordet igjen, og ble enige.

- Enige om en pris som ligger over det dere betaler for tilsvarende Tine-produkter?

- Det kan jeg ikke kommentere, sier Reitan bestemt.

- Det tolker jeg som et tindrende klart ja?

- Nei, altså, jeg kan ikke kommentere det, sier han igjen og forsøker å holde tilbake et lite smil. Alt snakket og skriveriet om at hans familie er blitt så rik av å selge billig mat er heller ikke noe han tiljubler.

- Vi tjener ikke noe mer per omsatt krone i dag enn vi gjorde for 20 år siden. Dagligvareprisene har steget mindre enn konsumprisindeksen. Det som gjør at vi tjener mer, er at vi vokser i omfang og tar markedsandeler. Vi har den samme kalkulasjonsmodellen i dag som da vi startet, sier han smilende, men unnlater å kommentere at kanskje en og annen leverandør eller bonde tjener atskillig mindre per omsatt krone enn de gjorde for 20 år siden.

- I fjor hadde vi 300 millioner i overskudd av en omsetning på 28 milliarder kroner. Mye av dette brukes til å utvide virksomheten både i Norge og i utlandet. Vårt selskap er priset til seks milliarder kroner. Men det er jo ikke penger vi kan putte i egne lommer. Det er det vi ville ha fått om vi solgte selskapet, men det er jo totalt uinteressant. Jeg vet ikke en gang hvordan jeg skulle klart å bruke opp så mye penger.

- Vel, trenger du hjelp, må du bare ringe.

- Ja, ja, det tror jeg så gjerne. Nei, vi skal lage nye butikker og et bedre produkt. Det er dét vi holder på med.

- Hvem kom på uttrykket «Det enkle er ofte det beste»?

- Det er lenge siden. Far og noen kolleger dro til Tyskland i 1977 for å speide etter annerledeshet. På turen fikk de høre historien om brødrene Albrecht, som på begynnelsen av 50-tallet startet sin første lavprisforretning i Tyskland. Aldi drev på en meget spesiell måte. Butikkene så nærmest ut som lagerhaller. De ville ikke bruke penger på hyller og disker. De ansatte lærte alle prisene utenat slik at de heller ikke trengte å bruke penger på prisemaskiner og slikt. Dermed kom ideen ganske naturlig: Det enkle er det beste. Reitan-teamet ble imponert over konseptets enkelhet og annerledeshet, og dro derfor hjem for å «oversette» Aldi til norske forhold, med Rema 1000 som resultatet. Målet er nå å bli størst i Norden i første omgang. Men så skal vi erobre verden. Vi skal bli dagligvarehandelens IKEA.

IKKE BARE EN ARVING

- Hvor mye av drivkraften din ligger i å leve opp til fars forventninger?

- Nei..., jeg tror det mer er mine forventninger til meg selv jeg har behov for å leve opp til. Fader`n har ikke gitt uttrykk for forventninger. Hvis vi ikke hadde hatt lyst til å gå inn i firmaet, hadde det vært helt greit for ham. Jeg er opptatt av å motbevise arvingsstempelet - at jeg bare har «syklet» inn i Reitangruppen fordi jeg er sønn av min far. Jeg er ikke bare en dum arving som spiller golf og leker forretninger på si. Selvfølgelig har vi fått denne velstanden servert på et sølvfat, men poenget er at både jeg og broren min legger mye i å vise at vi er like dyktige som far er. Å arve Rema er som å arve en levende organisme. Det er så stort! Som guttunger fikk vi være med på besøk til kjøpmenn over hele landet. I dag har vi over 1700 kjøpmenn i fem land som vi lever og ånder for. Det er noe helt annet enn å arve ei bøtte med penger uten noen virksomhet. Nei, vi vil ikke selge. Vi vil heller kjøpe mer.

- Skal dere satse enda mer på mobiltelefoni, kanskje? Dere startet jo «Hello» og kjøpte mobilselskapet Sense for en tid siden?

- Ja, men så solgte vi det til Chess senere. Men bare tenk ... Vi solgte altså kontantkort for 700 millioner kroner i våre ulike utsalg. Det er mer enn vi selger brød og melk for til sammen. Men så ble vi presset og skviset på provisjon av Telenor og NetCom. Omsetningen vår gikk opp, men fortjenesten ned.

- Det er vel akkurat det dere driver med overfor deres egne leverandører?

- Vel, men duopol, som det er i telefonmarkedet, er dårlige greier. Det er ikke godt for konkurransen, parerer Reitan kontant.

- Hvilken mobiloperatør bruker du?

- Sense.

- Aldri Telenor?

- Aldri mer, iallfall. Jeg har hatt både Telenor og NetCom tidligere, men nå holder jeg meg til Sense.

- Hender det at du handler på Rimi?

- Neeheiii! utbryter Reitan lettere sjokkert.

- Aldri?

- Nei, er du gal! Det har riktig nok hendt at jeg har stukket hodet innom for å bedrive «industrispionasje». Men jeg handler alt jeg trenger på Rema. Innimellom, om det er noe helt spesielt jeg har lyst på som ikke finnes hos Rema, kan jeg gå på Ultra eller Meny eller noen som har et bredere vareutvalg enn vi har. Det gjør jeg bare om vi finner en matoppskrift hjemme som innebærer at vi trenger ingredienser vi ikke selger hos Rema. Rema er ikke, og skal ikke være, en delikatesseforretning.

TALENTFULL UNG MANN

Brødrene og pappa Odd eier i dag hver sin tredjedel av Reitangruppen. Ole Robert er daglig leder i Reitan Handel. Kjell Magnus er finanssjefen. Arbeidsdelinga de to imellom er grei. Ole Robert er den operative som må sørge for at butikken går bra, mens Kjell Magnus passer tallene. Kjell Magnus har medfødt kremmersjel. Han tok plass i styret i selskapet allerede som 14-åring.

Men Kjell Magnus Reitan viste i ung alder ikke bare at han hadde forretningstalenter. Han ble flink i praktisk talt alt han begynte med.

- Jeg har, og hadde en tendens til å bli litt vel ivrig. Når jeg setter i gang med noe, blir jeg plutselig helt besatt av det. Så må jeg holde på og holde på, terpe og terpe, i timevis, hver dag. Jeg er nødt til å mestre noe før jeg virkelig koser meg med det. Sånn var det da jeg begynte å spille piano og senere gitar og trommer og fotball og håndball ...

- Din far forteller at du ble så besatt av å spille riktig at du ble sint på ham når du spilte feil?

- Det er visst riktig det. Men det var vel mer et utslag av frustrasjon over at jeg ikke fikk det til med én gang.

- Men jazz, da? Det var vel litt utenfor familiens gate. Din fars gamle band Four Jets tenderte vel mer i retning av Norsktoppen?

- Jeg valgte jazz fordi det var mye vanskeligere å lære seg å spille. Jazz er teknisk veldig vanskelig, og dermed fikk jeg ekstra store utfordringer i å lære meg å spille. Det var det samme da jeg begynte å spille gitar. Jeg gjøv like godt løs på Jan Eggums musikk med én gang. Han har nemlig utrolig mange vanskelige og spesielle akkorder i sin musikk. Kjempebra.

Reitan studerte ikke musikk så lenge. Det vil si; han studerte ikke i det hele tatt. Han er selvlært både på trommer og gitar.

Da han begynte på videregående, la han instrumenter og idrett på hylla. Da var det bare politikk som gjaldt. Som med alt annet han kastet seg inn i, gikk han inn for politikken med hud og hår. Han skrev flammende leserinnlegg i Adresseavisen. Han var blitt styremedlem i Europeisk Ungdom, og ville ha Norge inn i EU. Det var viktig for nasjonen, mente han. Rett før avstemningen skrev han et leserinnlegg som han avsluttet på følgende måte: «Lille Norge er en fjert i den store sammenhengen ... men er vi med og beveger EU, kan vi flytte fjell.»

- Jeg kunne vel egentlig betraktes som fanatisk. Jeg leste og sugde til meg alt jeg kunne komme over av politisk materiale. Ikke skulle jeg tape en politisk debatt, nei. Jeg mener ting sterkt ut fra den kunnskapen jeg har. Når jeg mener å være på trygg grunn, kan jeg uttale meg temmelig bombastisk. Men det var enda verre før. Nå ser jeg nok at en del ting er atskillig mer komplisert og sammensatt enn som så. Men i jobben min skal iallfall ingen ta meg på å ikke vite. Der skal jeg være verdensmester, proklamerer Reitan.

SOM FAR, SÅ SØNN

Ifølge Kjell Magnus Reitans mor kan noe av hans iver etter å lykkes skyldes at han alltid har vært opptatt av at andre skal være fornøyd med ham. Hun synes til og med det til tider har vært bekymringsfullt at han er så opptatt av å gjøre de voksne til lags. Faren avslører at guttungen også hadde en eventyrlig innlevelse i alt og ett, og at når han først hadde satt seg noe fore, var det nesten umulig å få ham til å innse at han kunne ta feil. En gang familien skulle på tur nedover i Europa, hadde faren fortalt om at de blant annet skulle ned og se på de fine alpene. Den lille pjokken gledet seg veldig til det. Da de endelig var framme, og kunne skue utover de flotte fjellene, spurte faren om han ikke syntes alpene var fine. Men Kjell Magnus syntes ikke det. «Dette er ikke alpene. De ser ikke sånn ut,» hadde han sagt. Etter hvert forsto faren at sønnen trodde det var palmer de skulle se. «Det var plent umulig å få gutten til å forstå at han hadde misforstått. Slik har han vært mange ganger senere i livet også,» flirer Odd Reitan på telefonen. «Men du må få med en annen historie også når jeg først har deg på tråden. En gang var vi på tur ned til Tjøme. I det vi passerte brua til Nøtterøy, satte de to guttene plutselig i gang å synge i baksetet. De sang «Ebony and Ivory» av Paul McCartney tostemt klokkerent uten musikk til. Det er ikke dårlig av de to som ikke var mer enn sju og elleve år gamle. De er flinke, de to gutan,» sier Odd Reitan.

- Hva er forskjellen på deg og din far?

- Den mest åpenbare og synlige er at fader`n ser mer rocka og uryddig ut. Men det er bare utenpå. Du finner ikke et eneste ark på kontoret hans, eller hjemme, som ligger skjevt.

- Den egenskapen har du arvet?

- Ja. Jeg liker ikke at ting ligger fremme uten at det har en hensikt. Alt som ikke hører hjemme på en pult, benk eller bord, skal ned i skuffer eller inn i skap, sier Reitan.

- Selv om han nå har delegert mer ansvar til dere, sitter han vel og kikker over skuldrene deres og følger med på hva dere gjør?

- Ikke så ofte. Han ringer bare sånn hvert tiende minutt, flirer Reitan. - Nei da. Han stoler veldig på det vi gjør. Du kan si det slik at han trekker i de store strategiske trådene, og vi drifter selskapet i det daglige.

- Kan du si ham imot?

- Ja det skjer stadig vekk. Vi diskuterer mye, men kommer alltid til enighet selv om prosessene av og til kan vare i både uker og måneder. Men om det skulle skje at vi ikke kommer til enighet, ville det være han som får det siste ordet. Men det har faktisk ikke skjedd ennå at han har overkjørt oss i beslutninger.

HALLELUJASTEMNING

Kjell Magnus Reitans mor kan fortelle at sønnen har vært et eneste stort smil hele sitt liv. Allerede som baby våknet han alltid med et smil, en egenskap hans egne sønner har arvet. Og som voksen mann ser han fremdeles nesten påtrengende glad og sunn og frisk ut. Man skulle tro han er nyfrelst?

- Men jeg er jo det. Jeg er like forelsket i kona nå som da vi giftet oss for sju år siden.

- Jeg sa ikke nyforelsket, men nyfrelst.

- Åja. Men det er jeg også på en måte. Den entusiasmen og gleden og stemningen vi møter når vi er ute og treffer folk i organisasjonen er ofte nesten som på et vekkelsesmøte. Det er så stort og mektig at vi oppnår skikkelig hallelujastemning. Det er ikke så godt å si hva det kommer av, men det kan sikkert føles som å bli frelst. Nå har vi nettopp kåret Rema-sangen i ren Grand Prix-stil. Det ble laget seks sanger som ble fremført og som deltakerne stemte over. Folk sto på stolene og hoiet. Vi er jo som en kjempestor familie.

- Vi pleier ikke stå på stolene i min familie.

- Nei, men du forstår, ikke sant? Stemningen er helt fantastisk, og folk koser seg. Nå skal vi arrangere Rema-sangkonkurranse i Sverige og Danmark også. Både profesjonelle og glade Rema-ansatte har vært med på å skrive sanger. Dette er kjempemoro.

- Men er du så snill og dydig som du ser ut?

- Tja ... jeg tror det. Det er ikke mye ondt i oss.

- Oss?

- Ja, meg, da. Men ikke i broren eller faren min heller. Vi er i det hele tatt en ganske snill, livsglad og kanskje noe oversosial familie, tror jeg. Et fellestrekk ved oss alle er at vi kanskje har litt for vanskelig med å gå og legge oss om det er futt og fart rundt oss.

- Men noen fantestreker har du vel på samvittigheten?

- Ja, nei, jeg vet ikke ... Da jeg var yngre trodde alle at jeg aldri gjorde noe galt. Men det var nok ikke slik. Broren min og jeg gjorde like mye sprell, tror jeg. Men forskjellen var at jeg aldri ble tatt. Jeg har den fantastiske egenskapen at jeg kan være slem uten å bli sett. Dermed trodde alle jeg var den snilleste gutten i klassen.

- Hva med den gangen du som 16-åring tjuvlånte bilen til din mor for å dra ut og kjøpe øl?

- Så du har hørt om det, ja. Jo, altså vi skulle ha fest, men hadde ikke nok øl. Mor og far var bortreist. Det var jo ikke noen stor sak, tenkte jeg, for jeg hadde jo kjørt bil før også. Alt gikk greit inntil vi skulle tilbake og bilalarmen gikk. Jeg klarte ikke å stoppe den fordi batteriet i nøkkelen var flatt. Det var litt pinlig. 16 år, øl og en tjuvlånt bil. Vi fikk et forklaringsproblem. Men vi kom oss da hjem uten at noe galt skjedde. Jeg tror ikke at mor vet om dette ennå heller, sier han litt brydd.
- Men det får gå.

- Med så god kjøreerfaring var det kanskje litt rart at du strøk til førerprøven?

Reitan ler, og bekrefter at også det er riktig. Men ser helst at vi ikke snakker mer om den saken.

- Har du møtt skikkelig motstand eller nederlag noen gang?

Reitan tenker seg om litt før han svarer.

- Nei, ikke noe som jeg kan komme på. Og iallfall ikke noe som folk som virkelig har møtt motgang i livet vil karakterisere som motstand. Jeg har lyst til å ha et bra liv, og prøver å gjøre det så ukomplisert som mulig. Jeg har det egentlig helt fantastisk.

- Ville du være rustet til å takle en skikkelig nedtur om det skulle skje?

- Det er jeg usikker på. Jeg går av og til og tenker på hva som kan skje. Livet er jo ikke en rettlinjet affære. Men jeg vet faktisk ikke hvordan jeg vil takle en skikkelig nedtur. Jeg har jo aldri opplevd det, og har ingen trening i krisehåndtering på egne vegne. Men jeg har lært meg å ikke lage ugreie rundt meg, og jeg tillater meg ikke å deppe - iallfall ikke så andre ser det. Det har hendt noen ganger at jeg har vært i ferd med å deppe, men da tvinger jeg meg til å tenke på hvor utrolig heldig jeg er, og på den måte skyve de negative tankene bort. Det er enkelte mennesker som hele livet ser på alle andre mennesker som idioter. Alt er feil. Og samfunnet er noe dritt. Slike mennesker råtner innvendig. Men det er et valg de gjør. Jeg velger det motsatte. Jeg vil rett og slett ikke tillate at andre river meg ned, sier Kjell Magnus Reitan.