Portrettet: Businesskrigeren

Du må henvende deg i vakta!

Den kvisete oppkomlingen i luken har lært seg den rette militære uttrykksformen. En litt streng mine og dypt stemmeleie ufarliggjøres imidlertid av et noe dunaktig kinnskjegg. Det er bare å gjøre som han sier. Vaktene ved norsk forsvars høyborg på Kolsås har sine instrukser. Jeg rygger bakover og stanser utenfor en annen luke.

- Jeg skal treffe Morten Jacobsen, og min ankomst skal være klarert.

- Du kan ikke parkere her!

- Jeg har altså ikke parkert. Jeg bare står og venter på å få mitt adgangstegn.

- Du må flytte bilen!

Jeg flytter bilen.

- Jacobsen, sa du?

- Med «c». Jacobsen.Flaggkommandør. Sjefen for Investeringsavdelingen i FLO, hjelper jeg til.

- Å ja.

Litt mer fikling, og jeg har adgangstegnet. Det virker som om vaktene er blitt trygge for at jeg ikke er noen selvmordsbomber. Jeg beveger meg inn på militært område for første gang på 30 år.

Morten Jacobsen var i sin tid en av Norges yngste orlogskapteiner i fredstid, og nå sitter han som en av de mest innflytelsesrike sjefene i Forsvaret. Så viktig er denne mannen at Økonomisk Rapport i fjor høst rangerte ham som én av de 25 mektigste menn i norsk næringsliv. Riktig nok havnet han på 25. plass, men kjente finansnavn som Kjell Inge Røkke og Stein Erik Hagen havnet også blant de tre siste. Jacobsen leder Investeringsavdelingen i Materielldivisjonen i Forsvarets Logistikkorganisasjon (FLO). FLO, som ble etablert for to år siden, står for alle innkjøp i Forsvaret, og Investeringsavdelingen har et gjennomsnittlig investeringsbudsjett på 7-9 milliarder kroner per år.

Mesteparten av Forsvarets innkjøp er blitt samlet på en hånd i og med at administrerende direktør og tidligere generalmajor Erik Hernes har delegert ansvaret for materialanskaffelser til flaggkommandøren. Jacobsen har ansvaret for gjennomføringen av innkjøpene, men til syvende sist tas innkjøpsbeslutningene på topplan i Forsvaret og i Stortinget. Så jo da, han har nok fortjent sin plass blant maktmenneskene her i landet.

Jeg entrer Forsvarets sannsynligvis minst militært utseende bygning. Den er rosa. Jacobsens sekretær møter meg og geleider meg bortover korridorer, opp trapper og inn gjennom utallige dører i alle retninger. Selv en målsøkende missil, hvis noe slikt finnes, ville kjørt seg vill i denne labyrinten. Men slik må det vel være når man skal til en så viktig person. Vi er framme, og sekretæren henvender seg til sin sjef, flaggkommandøren:

- Hei, Morten, nå er journalisten kommet.

Mine fordommer mot militær opptreden som ble vekket til live ved porten, får et alvorlig skudd for baugen. «Hei, Morten». Hørt sånt? Men det tar ikke lang tid før jeg forstår at formaliteter ikke er påkrevd når det gjelder Morten Jacobsen. Det er langt mellom så uformelle, åpne og joviale mennesker både i og utenfor Forsvaret. Hans brune, varme og smilende øyne bekrefter det alle jeg har snakket med sier om ham: «Morten er så umilitær som det går an å være. Han er et inkluderende, jordnært og omsorgsfullt menneske, og når han er sammen med venner og familie, er det ikke mulig å merke at han er kommet så høyt på strå som han er.»

At han har en betydelig posisjon er hevet over tvil, men har sin klare mening om å bli kåret som en av de mektigste menn i Norge.

- Å komme på Økonomisk Rapports liste er selvfølgelig besnærende, men langt fra riktig. Det ville kanskje vært på sin plass om forsvarssjefen og forsvarsministeren hadde vært på den listen også.

- Men de er ikke forretningsmenn?

- Det er vel så. Men likevel..., sier han og trekker avdempende på det.

- Kunne du vært businessmann i det sivile?

- Ja, absolutt. Selv om vi i Forsvaret ikke på samme måte måles etter tallene på bunnlinjen, stilles de samme krav til effektivitet som i det sivile. Vi står ikke tilbake for lederne i næringslivet, og har mye business-tenkning i organisasjonen. Vi opererer i grensesnittet mellom forsvar og næringsliv. Vi leverer, eller du kan godt si selger, materiell til Forsvarets struktur. Rammene for investeringene i Forsvaret er gitt av regjering og storting. Men jeg har fått delegert ansvar for å gjennomføre materiellinvesteringsprosjekter. Det dreier seg om komplekse teknologiske systemer som vi er nødt til å kvalitetssikre selv. Vi må påse at materiellet som skal produseres tilfredsstiller de tekniske og økonomiske kravene, og så går vi ut til potensielle leverandører og produsenter for å få de riktige varene til riktig pris. Men selvfølgelig er vi først og fremst offiserer. Vår egentlige oppgave er å utøve militær makt når det kreves.

- Likevel har du ikke det endelige økonomiske ansvar for en bedrift i Forsvaret?

- Jo. Jeg har ansvar for at vi holder oss innenfor de rammene som er gitt, men finansdepartementet går gjennom og vurderer den økonomiske risikoen av alle prosjekter over 500 millioner kroner, sier han.

Endringer i Forsvaret

Den merkantile tankegangen i Forsvaret startet for ca. ti år siden. Før kunne en kaptein klappe til kai hvor som helst, fylle opp tanken og dra ut igjen uten tanke på kostnader. Nå må han betale for alt drivstoff han bruker. Det er med på å øke bevissthetsnivået om pengebruk. Nå begynner den nye måten å drive innkjøp på og ideen om å realisere et nettverksbasert forsvar å ta form. Det kan gi store muligheter for norske bedrifter.

- Norske bedrifter som vil levere til Forsvaret må bli mer åpne for hverandre og samarbeide mer. Integrasjon mellom systemene blir viktigere enn systemene selv. Det må vi ta konsekvensene av. Selv om konkurranse mellom bedriftene er viktig for å presse prisene, må vi innse at store partnere vil være viktig for å utvikle et system av systemer. Forsvaret kommer til å inngå kontrakter med færre bedrifter, og kontraktene vil bli dypere og mer langvarige. Vi kommer i langt større grad til å knytte til oss hovedleverandører med systemansvar, sier han og lener seg forover i stolen. Det lyser iver i ansiktet hans nå.

- Dette vil gjøre kontraktene svært vidtfavnende. Forsvaret vil definere hva som skal utføres og i større grad overlate til leverandørene å komme frem til hva som må til for å få funksjonen utført. Det betyr for eksempel at Forsvaret ved anskaffelse av marinefartøy vil angi hvor fort de skal gå, og ikke hvor stor motoren skal være. Dette er ny praksis. I dag spesifiserer de ofte komponenter ned til minste detalj. Neste utviklingstrinn kan være å knytte til oss partnere i industrien. Disse skal være med fra vugge til grav, det vil si fra idéstadium, konseptutvikling og design til prosjektering og drift av totalsystemet.

- Forsvaret skal kjøpe fem nye fregatter for til sammen 14 milliarder kroner. Hvorfor kunne man ikke bygge disse i Norge?

- Ingen i Norge har tilstrekkelig militær systemkompetanse til å kunne ta på seg totalansvaret for et slikt prosjekt. Derfor valgte vi Spania. Men det vil bli betydelig produksjon i Norge også. Spanjolene trenger en rekke underleverandører, og der er det mange norske bedrifter som vil være med å konkurrere om leveranser. Det er helt klart at Forsvaret kommer til å øke samarbeidet med andre nasjoner når det gjelder anskaffelser. Det betyr samarbeid om kjøp og utvikling, og handel av materiell mellom de ulike nasjonale forsvarene. Men mindre produksjonsoppgaver vil fremdeles bli satt direkte ut til bedrifter. Ombygging av skip er eksempel på kontrakter som kan gå direkte til et verft. Og husk at myndighetene har bestemt at Forsvaret skal anskaffe norsk under ellers like vilkår, slår Jacobsen fast.

Modelljernbane

Jacobsen har makt, forvalter enorme verdier og besitter et betydelig ansvar. Men det preger ham i minimal grad. Når han setter seg på flyet hjem til Bergen hver fredag, legger han bort alt som har med forsvar, investeringer og ansvar å gjøre. Da er han bare pappa, ektemann og sosial gledesspreder. Han har vært gift med sin Bjørg i 25 år, men de har delt seng, for å si det slik, i bare halvparten av denne tiden. Jacobsen har pendlet i praktisk talt hele sitt yrkesaktive liv. Bare noen dager etter at de giftet seg ble han beordret ombord på ubåt. Dermed var han borte i flere måneder. Men til tross for at han er mye borte fra hjemmet, er han et utpreget familiemenneske.

- Jeg ringer hjem hver dag. Etter at SMS kom, er også det blitt en fin måte å kommunisere med familien på.

- Blir det ikke ensomt å være så mye borte fra sine nærmeste?

- Det er et element av ensomhet i det, ja. Det tyngste er at jeg ikke får deltatt i hverdagslivet sammen med familien, gå på fotballkamp og slikt. Men det har også sine positive sider å være en del alene. Jeg har ikke akkurat en 37, 5 timers arbeidsuke, og mange av mine oppgaver foregår på kveldstid. Jeg får også tid til å drive med mine egne ting.

- Som for eksempel å leke med modelljernbanen din?

- Nei, det er det ikke plass til på hybelen.

- Men du har tog?

- Å ja, og jeg synes det er fantastisk morsomt å drive på med det. Nå er en stund siden jeg holdt på med å bygge baner, men jeg tror ikke det går en dag uten at jeg tenker på noe som har med modelljernbane å gjøre.

- Hva er det som er så fascinerende med modelltog?

- Det handler om å gjenskape virkeligheten. Lage landskap og få det så realistisk som mulig. Bygge hus og broer og tunneler i riktige proposjoner. En gang lagde jeg en miniatyrkopi av en bondegård på Sørlandet. Jeg tok bilder av den og forsøkte å gjenskape den så riktig som mulig. Det er fantastisk moro.

- Så det å kjøre toget er ikke det viktigste?

- Egentlig ikke. Det er byggingen og det å skape noe som trigger.

Og dette sier en mann som er utdannet til å sprenge i filler det som måtte være av betydning når det er nødvendig. Men skapertrangen hans får utløp på et annet vis. Når kveldene blir litt for lange, tar han fram malesakene sine. Det bor nemlig en liten kunstner i Jacobsen. Det ligger i slekten. I hans familie på morsiden var det både kunstnere og musikere. Jacobsen begynte å male da han bodde i Sverige i forbindelse med det nordiske ubåtprosjektet «Viking».

- Jeg begynte med akvareller, men fikk ikke noe struktur på det. Så gikk jeg over til vannbasert oljemaling. Vanlig oljemaling er ikke noe særlig når man bor på hybel. Å sove i terpentinlukt er ikke noe stas.

- Hva er det du maler?

- Figurer. Jeg liker å eksperimentere med ulike former og figurer. Jeg prøvde meg på å male mennesker, men det ble ikke så bra. Jeg er jo ingen kunstner. Det er bare godt å skape fine former og farger, forteller Jacobsen.

En blid og glad gutt

Maling dreier seg, i den grad jeg har greie på slikt, om detaljer og pirk. Som liten gutt drev Jacobsen også med en del pirkearbeid. Han satt ofte stillferdig og satte sammen modellfly som han malte sirlig. Men han var ikke bare stillferdig. Han var også en skikkelig godklump - alltid smilende og glad. Som nå. Når han var i butikken med sin mor, fikk han bestandig ett eller annet av butikkdamene. En pølsebit, et drops eller noe annet godt. Han kunne ved sitt blotte vesen og overraskende replikk avvæpne de fleste. Hans søster, Pia Jacobsen, som er skuespiller og blant annet kjent som kjæresten til Kjell-Bjarne i filmen «Elling», forteller at han alltid sa så mye rart. For eksempel den gang han sto oppi bøtta som moren oppbevarte gulrøtter i. Strålende fornøyd utbrøt gutten: «Mamma, nå er jeg også en gulrot.» En annen historie illustrerer et vinnende vesen; Jacobsen hadde som liten en hofteskade som gjorde ham litt bevegelseshemmet. En gang var han og noen kamerater på epleslang i hagen til en brysk oberst som alle visste ikke var noe særlig begeistret for barn. De ble oppdaget, og måtte evakuere. Men Morten klarte ikke tilbaketrekningen like raskt som de andre, og ble anholdt av det svært ublide befalet. Da legger poden om strategien, og sier: «Hvorfor er du så sint? Skal jeg synge en sang for deg»? Siden ble de to perlevenner.

Jacobsens blide og omgjengelige vesen er like tydelig i dag som det var den gang. Søsteren hans og hans venner karakteriserer ham som harmonisk, ryddig, fortrolig, omsorgsfull, snill og veldig flink til å si fine ting til og om andre mennesker. «Morten tar ikke stor plass», forteller Pia. «Han er veldig forskjellig fra meg. Jeg kan være svært utagerende og direkte, og det kan Morten finne vanskelig å takle. Men det er ikke min utagerenhet i seg selv han reagerer på. Han er bare så fryktelig redd for at jeg skal såre noen ved min måte å være på. Det er veldig karakteristisk for ham».

Men tilbake til Jacobsens unge år. Faren var også i Forsvaret.

Som militærfamilier flest flyttet «bataljon Jacobsen» mye. Da Jacobsen var 11 hadde han bodd fire forskjellige steder. Han ble født i Fredrikstad, men flyttet siden til Ski og endte i Trondheim. Til tross for at han bare tilbrakte sine aller første år i Fredrikstad, har han et lite snev av Østfold-dialekt. At han føler en tilknytning til plankebyen, hvor han fremdeles har mye slekt, gir seg et mer bekymringsfullt utslag enn talemålet hans. Han har nettopp meldt seg inn i Fredrikstad Fotballklubbs fanklubb, «Plankehaugen». Men særlig sportsinteressert er han ikke selv om han på sett og vis har vært aktiv idrettsutøver. Han har nemlig drevet med aking.

- Aking passet for meg. Det er en sport som har så få deltakere at det ikke er så vanskelig å komme med på laget, sier han med et meget selvtilfreds smil.

I sin ungdom drev han også med dans. Til og med jazzballett.

- Jeg begynte på danseskole ganske tidlig. Etter hvert ble det mer og mer jazzballett. Det var ikke vanlig at gutter drev med slikt, og det ble nok sett på som litt rart. Men på en annen side har det noe positivt ved seg. Å holde på med noe som andre ser på som alt for feminint for en tenåringsgutt, gir selvtillit. Jeg ble vant til å takle andres kommentarer, og vokste på det, forteller han.

Fra gymnaset til sjøkrigsskole

Mens han gikk på gymnaset jobbet Jacobsen i «skrubben» på Naustloftet, Trondheims mest berømte fiskerestaurant. Der møtte han en som hadde kontakter inn i Madlaleiren i Stavanger hvor de arrangerte gutteleirer om sommeren for å få fart på rekrutteringen. Det syntes han hørtes morsomt ut, og den unge langhårete Unge Høyre-mannen ikledde seg uniform og begynte å leke kriger. Siden har han blitt der. Men han har beholdt sine klare oppfatninger om hvor viktig det er å ta vare på sine medmennesker.

- Som ung var jeg knallblå med sterke meninger uten særlig rot i virkeligheten. Men slik var det for mange på den tiden. Man var politisk engasjert. I dag er det bare de mest ivrige som tar tydelige standpunkt i politiske og idemessige spørsmål. De fleste i dagens samfunn, enten de er unge eller voksne, tar standpunkt til ting ut fra seg selv og kun sine egne interesser, ikke ut fra idealer og verdier. Det er synd. Resultatet ser vi allerede. Vi tar alt for lite vare på hverandre i Norge i dag. Det kreves at samfunnet skal ta alt ansvar for omsorg. Det blir feil. Selvfølgelig gjøres det mye bra arbeid i omsorgsapparatet, men det personlige engasjementet og den menneskelige nærhet er ikke det samme som om vi tar personlig vare på hverandre. Dette er på mange måter sosialdemokratiets skyggeside. Det som ble bygget opp på 50-, 60- og 70-tallet var bra og flott, og intensjonene var gode. Men vi er blitt avlært å se verdien i å være omsorgsfulle selv. Vi er blitt noen sytende egoister som bare krever og forventer at samfunnet skal gjøre det vi ikke vil gjøre selv. Ikke bare når det gjelder omsorg. Ta dette med resirkulering for eksempel. På flyet til Bergen ber mannskapet ombord om at passasjerene legger aviser og blader på setet forrest i flyet når de går ut fordi de skal samles inn og sendes til resirkulering. Men det er bare et fåtall som gjør det. «Det kan andre ta seg av», tenker de - hvis de i det hele tatt tenker på det. Denne utviklingen er ikke bra.

- Du er et utpreget empatisk menneske. Er ikke det vanskelig å kombinere med en militær karriere?

- Nei. Det er viktig at mennesker føler de blir satt pris på enten de er militære eller sivile. Empati er en meget vesentlig egenskap for alle ledere.

- Men kanskje ikke så mye i Forsvaret?

- Jo så absolutt. Skal du skape en god organisasjon, må du få folk til å trives.

- Men soldatene er ikke i det militære for å kose seg?

- Om ikke kose seg, så er det iallfall viktig at de trives. Det er ikke noen motsetning mellom empati og ordre. Skal du lede unge mennesker i krig, er det selvfølgelig avgjørende at de kan følge ordre. Men befalet kan likevel vise empati. Det skaper respekt. Ingen oppnår respekt i dag bare ved å peke på sine stjerner og striper. Befal er ledere som skal lede mennesker, og mennesker gjør alltid en bedre jobb om de har en positiv respekt for sine ledere. Det skaper lojalitet til de beslutningene som tas.

- Så den brautende, hylende og upolerte sersjanten som lider av dørvaktsyndromet finnes ikke i Forsvaret lenger?

- I liten grad, vil jeg si. Vi er veldig opptatte av at våre befal skal være dyktige ledere akkurat som ellers i næringslivet. Og som sagt, alle gjør en bedre jobb om de føler seg verdsatt.

Og nettopp ordet «å verdsette» er karakteristisk for Jacobsens liv. Han vet å verdsette de han har rundt seg, og han gjør at de føler seg verdsatt. Men i og med at han er så mye borte hjemmefra, får han ikke så mye tid sammen med venner. Det har imidlertid han og hans venner funnet en god løsning på.

De har dannet sin egen losje. «Bodylosjen».

-Vi er seks kamerater som har institusjonalisert vennskapet vårt. Det er nesten nødvendig i våre dager med alt mas og jag rundt oss. Gjennom losjen, som selvfølgelig ikke tar seg selv så veldig høytidelig, får vi et mer fast mønster rundt det å pleie vennskapet, forklarer han.

Én gang i året drar «Bodyene» på tur med sine barn til et småbruk i Tysnes som én av losjemedlemmene eier. Ingen mødre har adgang. Det mest karakteristiske på disse turene, er at det hersker fullt anarki. Alle regler om leggetider, spisetider eller andre begrensninger for fri utfoldelse er lagt til side.

- Den eneste gangen i løpet av turen det ville ha vært behov for mødre, er søndag ettermiddag når vi skal hjem og når det står 70 par sko i komplett uorden ved utgangen. Men det ordner seg alltid, konstaterer Morten Jacobsen.

Akkurat. «Det årnær sæ» alltid for snille gutter fra Fredrikstad.

Fakta om Morten Jacobsen

Født: I Fredrikstad 3. juli 1955

Stilling: Flaggkommandør og sjef for Investeringsavdelingen i Forsvarets Logistikkorganisasjons Materielldivisjon.

Bor: I Bergen og i Parkveien i Oslo.

Sivilstand: Gift med Bjørg. Har tre gutter på henholdsvis 14, 18 og 24 år.
Kjører: Toyota Corolla

Utdanning: Jacobsen ble uteksaminert fra Sjøkrigsskolen i 1978. I 1990 tok han bedriftsøkonomi ved NHH.

Karriere: Etter Sjøkrigsskolen gikk han ut i ubåttjeneste. Fra 1978 til 1989 var han blant annet skipssjef, skolesjef og sjef for undervannsbåtskvadron nr. 2. I 1992 ble han kontorleder i Sjøforsvarets forsyningskommando. Fra 1995 til 1997 var han nestkommanderende for Undervannsbåtinspeksjonen. I tillegg var han den norske representanten i styringskomiteen av NATO-prosjektet "Submarin rescue system". Jacobsen etablerte og ledet det nordiske ubåt-prosjektet "Viking" i Malmø fra 1997 til 2001, da han ble forfremmet til Kommandør. I 2002 fikk han ansvaret for å lede utviklingen av investeringsdivisionen FLO. Han ble forfremmet til flaggkommandør i desember samme år.

For øvrig: Jacobsen er en ivrig syklist og liker å golfe, men får sjelden tid. Han er en aktiv kirkegjenger, men kan komme med gloser kristenfolk ikke tiljubler. - Det bare ligger i meg.