Portrettet: Dinamisk motivatør

Ingebrigt Steen Jensen kommer ruslende rolig og bedagelig mot meg. Hvorfor skulle han stresse og haste seg av gårde? Han er jo ikke mer enn 17 minutter forsinket til vår avtale. Kanskje er det slik at folkene i Dinamo blir en anelse tilbakelente av den ualminnelig beroligende atmosfæren i det overdådig fasjonable bygget selskapet holder til i? Huset står jo på Bærums uten sidestykke mest fantastiske tomt med påtrengende uavkortet utsikt over absolutt hele Oslo med tilhørende herligheter.

Vi utfører de enkle, norske velkomstritualene slik seg hør og bør, hvorpå Steen Jensen snur seg rundt og begynner å lese Aftenposten som ligger lagelig til på resepsjonistens pult. Ytterligere fem minutter går. Nyhetene fenger Steen Jensen denne formiddagen. Han lar seg ikke stresse av at han tærer på de knappe to timene han har avsatt til dette portrettintervjuet. «La oss gå ned å finne oss noe mat», mumler han halvhjertet, til noe som må være en imaginær tilhører, mens han blir stående og bla videre i avisen.

Det slår meg at jeg nå kanskje er vitne til et fenomen som er påfallende parallelt til noe Steen Jensens mor fortalte da jeg holdt på med forberedelsene til dette intervjuet. Hun sa at Ingebrigt er et begeistret og snilt menneske, men at han også kan være svært fraværende. Ikke sjelden er hun hjemme hos sin sønn, for eksempel for å passe barn. Da kan han komme hjem - naturligvis for sent - og si «hyggelig å se deg, mor» mens han åpner posten, blar gjennom avisen og knasker på et eple. Opplevelsen av å være velkommen blir ikke unødig forsterket av hans opptreden, selv om hans intensjoner uomtvistelig er de aller beste. I bunnen av hans sjel er det en instans som har som oppgave å sørge for at han til en hver tid skal prøve å gjøre alle rundt ham glade og fornøyde. Han lykkes bare ikke bestandig.

Opp fra kantinen med en tallerken bugnende av de lekreste oster. Det er ostens dag i Dinamo-huset. Utenfor er det FN-dagen. Vi setter oss ned knappe 30 minutter over tiden. Det er bare å gå rett på sak.

- Hva er den mest anerkjente, og for så vidt også den mest anvendte retning å kjøre gjennom en rundkjøring?

Steen Jensen smiler, og vet nøyaktig hva jeg sikter til.

- Det normale, og sikkert også det mest praktiske, er å kjøre til høyre inn i rundkjøringen for så å følge kurven mot venstre, sier han tilfreds. Men denne kursen, som er slående overensstemmende med retningslinjene i veitrafikkloven, er ikke den han alltid har fulgt. Spesielt ikke før Stabæks hjemmekamper på Nadderud stadion.

- For en del år siden var det ikke mulig å kjøre til venstre ned mot stadion ved Bekkestua sentrum, forklarer Steen Jensen. - En gang tok jeg en «snarvei» til venstre inn i rundkjøringen for å komme meg raskere til stadion. Og så vant Stabæk. Når man er så skrudd i hodet som meg, trodde jeg da at om jeg bare fortsatte å foreta denne manøveren hver gang vi spilte hjemmekamp, så ville Stabæk vinne.

- Men det gjorde de vel ikke?

- Nei, ikke hver gang. Men det hadde i så fall andre forklaringer. Som for eksempel at jeg hadde på meg feil jakke. Å velge riktig jakke er også viktig for å påvirke resultatet.

- Er du virkelig så overtroisk?

- Det er kanskje mer uttrykk for tvangstanker. Er man så syk i hodet som meg, kan man ikke la noen enkle trafikkregler hindre en i å sørge for at Stabæk vinner. Jeg har et stort ansvar, vet du, og derfor kjørte jeg konsekvent feil i rundkjøringen over en periode på to år. Men om jeg er overtroisk? Vel, jeg tror iallfall på at det meste har en mening. Om jeg er inne i en vanskelig periode, tenker jeg at nå skal jeg prøves. Det kommer alltid noe godt ut av det, enten det er slik jeg hadde forventet det eller ikke. Og så har jeg stor tro på at det finnes gode og dårlige dager. Noen dager går alt galt. Du vet det allerede fra starten av. Da er det egentlig fånyttes å gå på jobb eller prøve å få til noe konstruktivt. Det går ikke like vel. Andre dager går alt glatt. Jeg er sensitiv for slike ting, og mener vi alle burde være det - at vi skulle hatt kvoter for å kunne være hjemme fra jobben på grunn av dårlige dager - akkurat som med en tredagers sykemelding - og så ta igjen det tapte og mer til på de gode dagene, sier Steen Jensen.

STABÆK OG ATTER STABÆK

Fotball generelt og Stabæk spesielt har vært og er en stor del av Steen Jensens liv. Da han tok ut skolelaget på Valler gymnas, lot han det alltid være igjen én ledig plass til slutt. Han var for beskjeden til å ta ut seg selv. Han var en god spiller, hevdes det. En lur spiller. Hadde han hatt større tempo i kroppen, vært litt raskere, ville han vært landslagsspiller. En gang scoret han ni mål i én og samme kamp. Ja, så viktig var fotballen for ham at han valgte å spille kamp istedenfor å troppe opp sammen med sine medgymnasiaster for å hente sitt vitnemål. Han var aktiv i Stabæk i til sammen 15 år. Etter den tid har han vært helhjertet supporter. Hans entusiastiske innsats utenfor banen ga imidlertid atskillig bedre resultater for laget enn den gang han briljerte på banen. Etter at han gikk aktivt inn i styre og stell i klubben, og også på sponsorsiden gjennom Dinamo, har Stabæk klatret opp blant de ypperste i norsk elitefotball. Mange hevder klubbens suksess skyldes Steen Jensens overordentlige entusiasme. Hva enn han holder på med, skaper han entusiasme rundt seg. Da laget rykket opp i 1. divisjon i 1993, ble han så euforisk at han «beordret» spillere og lagledelse til å bli igjen i Bergen. Han forsøkte å ordne med å forandre billettene, men det lot seg ikke gjøre. Dermed kjøpte han nye flybilletter, og spanderte hotell på alle mann.

- I utgangspunktet var ikke det noe problem, for jeg hadde satset 50.000 kroner på at Stabæk skulle vinne hos et engelsk bookmakerselskap. Seieren ga fem i odds, og jeg kunne innkassere 250.000 kroner. Da var det vel anvendte penger å spandere snaue 100.000 kroner på gutta - om det ikke var for at bookmakeren gikk konkurs før jeg fikk tatt ut pengene. Uansett; dette var et av de største øyeblikk i mitt liv, og pengene var vel anvendt. Det ble en fest ingen kommer til å glemme, forteller Steen Jensen.

EN LUKKET PERSON

Om Steen Jensen kjennetegnes av entusiasme og begeistring, er det også et annet fremtredende trekk ved ham. Han er paradoksalt nok en veldig lukket person. Paradoksalt fordi han er sjelden god og innsiktsfull når han skriver om følelser og det som foregår inni oss mennesker. I mange år har han ukentlig hatt en spalte i avisen Vårt Land hvor han tar opp det meste omkring menneskers liv og levnet, på godt og ond. Og han er veldig personlig og åpen - kan det virke som. Han skriver om tvil og tro, om barn og samliv, om menn og kvinner, seier og nederlag. Folk som leser disse betraktingene, blant andre mine gamle foreldre, opplever det som om han slipper dem inn i sin lukkede tankeverden. Nå er en del av disse artiklene, eller tankene hans, blitt bok; Min sønn er en mus, slik at atskillig flere en Vårt Lands noe begrensede leserskare kan lese hva som foregår i hans mangslungne indre.

- Jeg er nok en lukket person selv om det kanskje kan høres underlig ut. De som kjenner meg dårlig, vil si at jeg er veldig åpen. Men de som kjenner meg godt, og det er ikke mange, finner meg ganske lukket. Jeg har aldri vært flink til det å være helt nær noen. Jeg har ikke mange virkelig nære venner. Bare gode venner.

- Men det er jo et paradoks at du klarer å skrive om så mange ting som handler om det nære og skjøre. Du skriver om allehånde fasetter i livet. Bare ved å lese Min sønn er en mus kan man lett ledes til å tro at du er den perfekte, myke mann som forstår alt som har med livet å gjøre.

- Ja, kanskje, men det er utenpå. Inni er jeg ikke flink til å praktisere det jeg skriver. Jeg er ikke flink til emosjonell nærhet eller føleri. Avstanden mellom liv og lære i mitt liv er enorm. Jeg har erkjent ting, og jeg vil ting, men jeg får det sjelden til. Jeg snakker, og skriver, mye om å være mer sammen med ungene mine, men det tar ikke helt av i praksis. Noen vil sikkert hevde at det jeg sier ikke kan tas alvorlig før jeg klarer å praktisere det. Men vi kan ikke anlegge den totale fordring på alt. Vi kan ikke ha det slik at man ikke kan få lov til å snakke om miljøvern om man eier en bil, sier Steen Jensen og legger det ene benet kledelig på bordet.

MØTTE VEGGEN

Som svært mange andre i 40-årsalderen, møtte Steen Jensen veggen for et par år siden. Men i følge ham selv, var det bare en lettvegg. Det gikk fort over. I følge hans mor har han ikke lært noe som helst av det. Han haster videre i det tempoet han alltid har hatt. Alt har alltid gått fort med ham. Han gjorde for eksempel ofte leksene på bussen på vei til skolen. En gang i voksen alder hadde han glemt å skrive det ukentlige manuset til Vårt Land. Da budet kom for å hente det, satte han seg ned og skrev mens kureren ventet. Ingebrigt var visstnok et krevende barn. Han hylte og skrek. De sa det var kolikk, men det var nok hans sanne natur. Men mest karakteristisk av alt, var at han alltid måtte ha oppmerksomhet. Slik er han ennå - faktisk i betydelig forsterket grad.

- Andres oppmerksomhet er et narkotikum. Kjendiser som sier de vil være mer anonyme, lyver. De elsker å være synlige. Vi som er i rampelyset har én ting felles: Vi elsker applaus. Vi er simpelthen avhengige av det. Går det én dag uten at noen, eller helst mange, forteller oss hvor fantastiske vi er, får vi tilløp til abstinenser. Og går det to dager uten at noen ringer fra en eller annen TV-stasjon eller avis for å spørre om en uttalelse, føler vi oss glemt. Til og med statsråder og toppolitikere har det slik. Tro meg.

- Fikk du ikke nok oppmerksomhet i barndommen?

- Jeg har fått anerkjennelse i bøtter og spann fra både mor og far. Men det er to former for anerkjennelse. Jeg mener jeg fortjener respekt for det jeg gjør, mer enn for det jeg er. Mange menn har det slik. Vi blir ytrestyrte. Jeg innbiller meg at kvinner har en større trygghet i det de er, og derfor ikke er like avhengige som menn av å få feedback, skryt og oppmerksomhet heler tiden.

- Ligger det ikke en fare for å føle seg tom innvendig om man hele tiden må prestere for å føle seg akseptert?

- I høyeste grad. Jeg må lære meg til å se at jeg kan være god nok bare i kraft av å være meg selv. Men det er vanskelig. Jeg prøver eksempelvis å bli flinkere til dette i forhold til min sønn, Oskar. Det er viktig at han hele tiden må føle at han er mer enn god for meg, uten å måtte prestere for det. Jeg sier til ham; «men du er jo Oskar!!! Det er jo fantastisk. Det holder i lange baner!!» selv om jeg av og til synes det er helt for jævlig når han ikke klarer å score mål fra to meters hold, sier han og tar en liten tenkepause mens han dytter en porsjonssnus oppunder leppa. Han har nemlig sluttet å røyke.

- Kanskje jeg er som en løk. Man kan skrelle av lag på lag, men så finner man ut at det ikke er noen ting inni. Kanskje jeg egentlig er helt tom? undrer han.

MORGAN KANE SOM LEDESTJERNE

I den siste boken sin skriver han noe om hvordan de fleste menn i maktposisjoner i dag er blitt som de er. Steen Jensens uvitenskapelige teori handler om at de er formet av westernhelten Morgen Kane. Kanskje det kan forklare litt av Steen Jensens angst for nærhet?

- På mange måter, ja. Jeg har lest alle de hundre bøkene minst fem ganger. Bare tenk: Hvilke kulturelle impulser har mer enn noen andre påvirket menn? Hva, eller rettere sagt hvem, har formet vårt syn på kvinner, mat, vennskap, konflikter - og ikke minst oss selv? Jo, Morgan Kane. Vi som var unge på slutten av 60-tallet, gjennom hele 70- og 80-tallet og langt ut i 90-årene, og som er unge fremdeles, er formet av en revolvermann. Ikke av Stones, Beatles eller Dylan, eller for den saks skyld Mao eller Enver Hoxha. Nei, det var Kane.

Noen menn i vår generasjon ble på 70-tallet myke og forståelsesfulle. De ble vegetarianere og begynte å dyrke den gode samtale, også med mannlige venner. De verste gikk i mannegrupper og kjente på følelsene sine. Men det ble ikke til noe med den gjengen. I dag jobber de som sosionomer eller keramikere, går med skjegg og slappe sko. De av oss som leste Kane, er i dag sentralbanksjefer og programledere, vi går i skarpskårne dresser, har et hav av sønderknuste kvinnehjerter i våre kjølvann og spiser biff med stekte poteter. Mjukasene er med i dyrebeskyttelsen og mauler grønnsaker. Vi har kanskje en venn vi respekterer, men vi frykter menns nærhet. Vi tåler ikke at en mann tar på oss, unntatt når keeperen til favorittlaget vårt redder straffespark i siste sekund. Det er derfor vi elsker å gå på fotballkamp. Slik er det. Kane lever i oss hver eneste dag. Sånn er vi, mennene med makta. Er det rart det går som det går? sier han med ironi i stemmen. Eller kanskje er det ikke ironi?

ET BÆREKRAFTIG LIV

For to år siden kom Steen Jensens første bok ut. Ona Fyr. Det er en bok med et klart budskap til norske ledere og populær lesing (den har vært på Økonomisk Rapports bestselgerliste i nesten et halvt år). «Vi har mistet mye av tilhørigheten, men ikke behovet for å høre til», skriver han blant annet.

- Mange ser ut til å mene at yngre arbeidstagere er mer illojale, ensidig opptatt av egne fordeler, privat økonomi og personlig karrière enn de eldre. Det er helt feil. Min teori, og alle mine praktiske opplevelser, peker i motsatt retning: Folk vil ha et sted de hører hjemme. Det er ikke penger som tiltrekker arbeidskraft, det er emosjonell lojalitet og tilhørighet. Man må slippe galskapen løs i bedriftene. Utallige mennesker opplever altfor lite emosjonell tilknytning til det stedet de jobber. De ønsker seg et sted hvor de kan ta ansvar, yte en innsats, utføre meningsfylte oppgaver og la seg begeistre. Da blir de lojale. Og da, ved å dele med andre, opplever de også at de blir rikere, sier Steen Jensen og synker enda lenger ned i stolen og strekker benet enda lenger opp på bordet. Nå er det bare så vidt den i utgangspunktet ikke spesielt høyreiste gestalten overhode er synlig på den andre siden av teakflaten. Men han er desto mer ivrig når han snakker.

- Effektivitet er vår tids største mantra. Det virker som om kravet til effektivitet er overordnet alle andre perspektiver og verdier. Jeg mener det er mye i mitt liv som er mye viktigere enn at jeg er effektiv. Spør du folk flest, kommer ikke «å bli mer effektiv» blant topp fem på listen over hva som er viktigst i livet. Det er nå en dramatisk utakt mellom de verdiene samfunn og arbeidsplasser drives etter, og de verdier mennesker ønsker å leve sine liv etter. Det kan komme til å gå skikkelig ille. Maskiner kan presses til å bli mer effektive, men vi kan ikke skrike til en plante: «VOKS!!» og regne med at den følger vårt påbud. Det finnes en menneskelig tålegrense, og den grensen har vi nå nådd. Det er alt for mange som ikke strekker til lenger. De er definert ut av samfunnet fordi de ikke makter de nye kravene til effektivitet. DET er kostbart for samfunnet, det. Hvis vi ser på hva som gir de største verdiene til AS Norge, er det mennesker. Nesten 90 prosent av nasjonalformuen vår er mennesker og arbeidskraft, mens verdiene av olje og gass utgjør langt under 10 prosent! Hvis vi setter halvparten av menneskene utenfor fordi de ikke er effektive nok, innebærer det et enormt tap for samfunnet, i tillegg til de menneskelige nederlagene det skaper, sier han med sin karakteristiske, hese, nesten litt sexy stemme som han i følge sin siste bok går til homøopat for å gjøre mer sonor.

- Vi bruker alt for mye tid på planlegging. Både privatpersoner og bedrifter. Jeg tror det er mye viktigere å ha styringsparametere som gjør at vi klarer å forholde oss til de uforutsigbarhetene som alltid kommer - og som gjør at planen liksom aldri ble noe av.

- Hva betyr bærekraftig liv?

- Det betyr at jeg kan tenke meg å leve det livet jeg lever nå resten av livet. Det er et bærekraftig liv. Hadde man stilt seg dette spørsmålet oftere, ville mange flere kunnet leve et mer tilfredsstillende liv. Hvis svaret på spørsmålet er nei, må man foreta noen valg, og endre på det som man ikke er fornøyd med. Det handler om å se på mine egne ressurser, og se om jeg forvalter dem på en slik måte at de varer helt frem. Mine ressurser er ikke fornybare. Mange sier at «jeg kan klare dette tempoet et år til, men så vil jeg forandre meg». Så går det året, og ingen ting skjer. Det handler om å ta tiden tilbake. Derfor er jeg med i bevegelsen «07-06-05 - Tid for forandring». Det er en invitasjon til alle som vil ta tiden sin tilbake. Alle som ønsker å bruke mindre av den på stress og mas, løping og kjøping, kav og krav - og mer av den på venner, fellesskap, kjærlighet, opplevelser og livets magiske øyeblikk. Både fordi vi som enkeltmennesker ønsker det og fordi kloden vår trenger det. Dette er et bærekraftig liv, sier Steen Jensen som innrømmer at han har en god del treningsarbeid igjen før han er der selv.

- Kan du som reklamemann være med på å gjøre verden til et bedre sted å leve?

- Reklame er kommunikasjon. Det handler om å fortelle kompliserte ting enkelt, og om hva man bruker denne teknikken til. I dag brukes den for det meste til å selge varer. Men den kan brukes til mye annet også. For eksempel å spre kunnskap, skape holdninger eller endre atferd langt utenfor den kommersielle arena. Reklameteknikken kan brukes like effektivt til å få folk til å bruke bilbelte eller bli Redd Barna-faddere. Det er en myte at reklamefolk bare går rundt og prøver å få folk til å kjøpe produkter de ikke trenger. Vi i Dinamo har som overgripende ambisjon å endre verden (litt!) ved å få det verdifulle til å stråle, enten det handler om produkter, tjenester og bedrifter, eller humanitære og kulturelle virksomheter, ivrer Steen Jensen.

Et annet spørsmål han er opptatt av, er om alle viktige samfunnsaktlører må gå i økonomisk balanse? Han mener det finnes mange virksomheter i Norge som ikke burde ha som eneste mål å gå i balanse, nettopp fordi de tjener andre verdier som er viktige for samfunnet. Toget, for eksempel.

- I et rent økonomisk perspektiv, ville den beste måten å fjerne NSBs underskudd på, være å legge ned toget. Men hva taper vi? Vi tenker alt for lite alternativkost her i landet. Hva er den samfunnsmessige kostnaden ved ikke å ha tog, bønder og bygder? Avfolkingen av landsbygda er mer alvorlig enn vi overskuer. I Sverige er det enda verre. Sverige gror igjen. Det koster under en krone per hundrelapp å beholde den norske bonden! Likevel er det påfallende hvor mange som påstår at distriktsnorge er til plunder og heft. Vi trenger levedyktige samfunn i distriktene for å opprettholde et kulturlandskap som er unikt, for å opprettholde det Norge vi er glade i. Mangfoldet. Den kulturen vi er så stolte av. Røttene våre blir borte om vi ikke tar vare på landsbygda. Å mørklegge utkantnorge innebærer en enorm alternativkost, men ingen regner på hva det koster å IKKE drive distriktspolitikk i Norge. Og en annen ting...

Steen Jensen er ivrig nå. Han retter seg opp i stolen uten at det dermed medfører at han fremstår nevneverdig mer ruvende.

- Er det virkelig slik at vi må akseptere at WTO skal bestemme hvordan Norge skal være i fremtiden? Nei! Vi er ikke nødt til å akseptere det. Hvem har valgt WTO? Hvem har gitt dem makt og legitimitet? Hvem har sagt at handel er livets viktigste parameter? Er handel det viktigste i menneskers liv? Sier man dette blir man karakterisert som en isolasjonist og romantiker. Men er selvråderett gammeldags? Kan vi ikke, som det eneste landet i verden, vise at det går an å leve uten å ligge paddeflate for enhver frihandelsavtale? Hvem har bestemt at frihandelsavtaler er det viktigste og for verden? For de fattige landene? Man sier at vi da blir stående utenfor verden. Ja, men hvilken verden er det vi står utenfor? Er det en nasjon som kan vise at det går an å gjøre ting annerledes, så er det Norge. VI kan gjøre den jobben. Så kan de andre komme etter, hveser Steen Jensen energisk.

Folk som kjenner Steen Jensen hevder han kan være skrekkelig naiv. For noen år siden ble han grundig lurt av sin nære, eller skal vi si gode, venn Jan Økern, som hadde meldt Steen Jensen på til Leif-Erik Forbergs «Komplottet». Saken gikk i korte trekk ut på at Økern hadde arvet et hus med en gammel vinkjeller. De mest absurde saker utspilte seg, mens den velkjente kommunikasjonseksperten var ute av stand til å lukte lunta. Det kom for eksempel et gammelt ektepar ut gjennom et hull i kjellermuren og begynte å slåss. Steen Jensen kjøpte vinen deres for 30.000 - med kontrakt skrevet på en serviett - og Forberg kom inn med barten på skeive og serverte en vin ved navn «Chateau Komplottet». Men Steen Jensen var klippefast i sin tro på at dette var ekte saker.

- Sikre kilder hevder at situasjonen til slutt var så avsindig og så hinsides at de ikke begriper hvorfor du ikke forsto at du ble lurt.

- Ja, det er ganske underlig. Men jeg fikk en forklaring fra programmakerne. Grunnlaget for at man kan lage slike programmer over hele verden år etter år, er en helt naturlig menneskelig reaksjon: Når man først har kjøpt premissene, svelget agnet, så å si, så bruker man alle sine mentale ressurser på å forklare for seg selv de mest meningsløse hendelser. For meg lot det seg forklare på et forunderlig vis at to eldre mennesker skulle sprenge seg gjennom muren i vinkjelleren. I ettertid er det selvfølgelig helt latterlig, men midt i situasjonen var jeg helt tapt, flirer Steen Jensen.

Å be Steen Jensen om hjelp til praktiske ting er nytteløst. Han er en notorisk kløne. En gang skulle han for eksempel koble startkabler på bilen. Han koblet feil så alt brant opp. Å skifte lyspærer eller å sette opp en postkasse er å betrakte som innfløkte operasjoner. Det morsomme er at han likevel ikke liker å innrømme at han gjør feil. Nekter å innse fakta. Verst var det kanskje den gang han avsatte president Jimmy Carter. Han jobbet i Associated Press, og var forelsket i en kvinnelig kollega. Han ville imponere henne med å skrive en morsom melding til henne. Med stor iver diktet han opp nyheten om at Carter fratrådte sitt embete. Fadesen ble et faktum da han kom i skade for å trykke på feil knapp da han skulle oversende meldingen. Den kom ikke bare opp på damens datamaskin, men på datamaskiner i nyhetsredaksjoner over hele verden. Én ting er iallfall sikkert: DA fikk Steen Jensen iallfall oppmerksomhet.

Ingebrigt Steen Jensen

Født: I Oslo 9. mai 1955

Stilling: Tekstforfatter og rådgiver i Dinamo

Bor: I Bærum

Sivilstand: Bor alene. Har to barn; Thea på 14 og Oskar på 12

Kjører: Audi A3

Utdanning: Ingebrigt er utdannet fra Universitet i Oslo, hvor han studerte engelsk, norsk og statsvitenskap - de to første fagene sogar med avlagt eksamen.

Karriere: Han avbrøt sitt studium i statsvitenskap for å begynne å jobbe i reklamebyrået Ogilvy & Mather. Det var et arbeid han likte så godt at han to og et halvt år senere (1985) var med å starte et nytt byrå; JBR. Etter 12 år solgte han det og etablerte Dinamo.

Han er styreformann i Stabæk Fotball, som han gjennom en 15 års aktiv karriere spilte ned fra 2. til 5. divisjon, og deretter har vært med på å føre tilbake igjen til toppen i norsk fotball.

For øvrig: Steen Jensen er sinnsykt god på dialekter. Han kan gjenkjenne hvilken som helst dialekt i Norge med en feilmargin på fem kilometer, påstås det. I tillegg har han og broren Øyvind laget en egen dialekt som bare de to kan snakke. I følge boken Min sønn er en mus, synes Steen Jensen det holder å dusje tre ganger i uken. Bilen hans ser normalt ut som et katastrofeområde innvendig. Selv om han jobber i en hastig og moderne bransje, skaffet han seg mobiltelefon først for to år siden. Han er ikke noe særlig interessert i musikk, men liker Crispo-sjokolade. Han synes det er irriterende at kvinner kan insistere på at de har fantastiske kvaliteter som menn ikke har, når menn ikke kan si det motsatte.