Portrettet: En beskjeden frontfigur

Du har ikke tenkt på å inngå noen avtale med Petter Solberg, Juel? .

Steinar Juel, en av Norges sindigste menn og mest betrodde finansanalytikere, smiler først litt usikkert, men så brer fliret seg i bortimot full bredde utover ansiktet hans.

- Nei, jeg har ikke det.

- Men du driver med rallykjøring du også?

- Ja, nei, jeg driver ikke med det. Jeg ha prøvd det én gang. Og det var ikke et vanlig rally. Det dreide seg om bilslalåm på det nedlagte Fornebu. Det skjedde for et par-tre år siden. En venn av meg driver med bilslalåm på fritiden og har en egen rallybil. Han ga meg en mulighet til å være med på et løp i femtiårspresang, forteller Juel.

Det er vanskelig å forestille seg denne mannen inne i en herpet og bulkete skrabb av en bil fresende rundt på en bane med full gass. Sånn umiddelbert ser sjakk mer ut til å ligge i hans gate. Ingen unødvendige fakter, han veier sine ord overordentlig godt før han kringkaster dem, i motsetning til enkelte andre konkurransebilister, og han blir av sine bekjente betraktet som svært så stillferdig. Men sannheten er altså at denne gestalten liker fart. Da han fikk utfordringen om å stille til start i en ordinær bilslalåmkonkurranse, slo han til uten å nøle. Det ble ordnet med en engangslisens, og ut på banen bar det.

- Det gikk ikke så fort til å begynne med, men etter hvert som jeg ble kjent med bilen og banen fikk jeg opp farten. Jeg opplever spenning med fart, men jeg er aldri dumdristig, forteller Juel med en intensitet som sannsynligvis er ekvivalent med den iver han vil legge for dagen om han refererer fra siste styremøte i Diakonissehuset Lovisenberg. Juel er ikke påtrengende sprudlende av seg. Og det er ikke mulig å få ut av ham hvilken plassering han fikk i rallyet. Juel skryter nemlig ikke.

VILLE BLI SKIHOPPER

Også i ung alder var Juel glad i dristige utfordringer. Med vekslende suksess. Han var både høyt og lavt, bokstavelig talt. Han likte å klatre i fjellskrentene ned mot Oslofjorden. Det hendte grepet glapp og at han ramlet noen ganger. Én gang var det riktig kritisk. Han ble stoppet av en kvist rett før det bar lukt ned i avgrunnen. Og så drømte han om å bli skihopper. Engan og Brantzæg og de andre store gutta var hans forbilde. Personlig besitter han en personlig rekord på imponerende 20 meter. Imponerende fordi rekorden ble satt med helt vanlige plankeski.

- Jeg var helt vill etter å hoppe på ski. Det eneste som var litt dumt, var at jeg aldri fikk lov til å kjøpe ordenlige hoppski. Jeg hoppet med vanlige Splitkein turski. Det er klart at jeg da hadde et lite handikap i forhold til kameratene, forteller Juel.

Han hadde heller ikke skikkelige hoppbindinger, så han fikset litt på de gode gamle Kandahar-bindingene. Han løsnet vaieren fra siden av fotjernet og lot den i stedet ligge under jernet langs med siden av skiene. Da beveget ikke støvelhælen seg så mye opp fra skiene under svevet. Men den unge, om enn ikke så skrekkelig lovende skihopperen, satte et ærefult punktum for sin karriere før den egentlig kom skikkelig i gang. Det var den gangen han tryna så fælt at han ble regelrett svimeslått. Lettere fortumlet ble han stablet på bena og brakt hjem av noen kamerater. Ved middagsbordet fablet han gjentatte ganger, mer eller mindre i ørska, om når holmenkollrennet skulle være. Da skjønte foreldrene at det nok ikke sto så bra til med gutten. Da fikk han velsignelse til å kjøpe slalåmski.

Litt senere i ungdomsårene begynte han med roing. Der gjorde han det en smule bedre innen hopp- og klatresporten. Han drev seriøst i flere år i Ormsund roklubb. Det var på samme tid som de legendariske brødrene Alf og Frank Hansen enda var ukjente og trente seg opp til å sope inn OL- og VM-medaljer av edleste sort. Juel kom imidlertid ikke særlig mye lenger enn til å delta i kretsmesterskap og NM.

- Jeg har aldri hatt noe spesielt konkurransebehov. Dessuten var det så mye annet jeg interesserte meg for at det ikke ble nok tid til å trene for å bli skikkelig god. Men det var en fin tid, forteller han.

Nå er Juel en habil slalåmkjører, og liker å holde seg i form. Da han skulle lære sin kone og døtre å kjøre slalåm, dro han dem like godt med til Alpene under mottoet «man kan like gjerne hoppe i det som å krype i det». Hans kone forteller, med ilagte grøss, at han dro dem opp på toppen av et fjell. Så ønsket han dem god tur og satte utfor på egenhånd. Kone og barn måtte klare seg som best de kunne ned de bratte bakkene. Kanskje ikke noen pedagogisk fulltreffer, men de overlevde alle sammen.

- Jeg visste de kunne ploge, og da kunne de jo det mest fundamentale. Slalåm dreier seg om kunsten å bremse. Jeg visste at de ikke ville få angst om de bare stolte på at de klarte å holde farten nede, forklarer mestertreneren Juel.

Juel liker seg på fjellet om vinteren. Hvert år går han skarverennet sammen med noen gode kamerater. Men det ligger ikke et snev av konkurranseelementer i det for disse herrenes vedkommende, bedyrer han.

- Det er ganske uhøytidelig. Vi gjør det mest for det sosiale, og for at tvinger det oss til å holde oss litt i form.

- Men det ryktes at det ligger litt alvor og konkurranse i det også?

- Nei da. Vi går i samlet flokk. Koser oss. Det er bare den aller siste biten hvor vi kanskje spurter litt. Et snev av mannjevning er det kanskje, men bare for moro.

- Men litt prestisje ligger det vel i å dunke kameratene?

- Nei da. Jeg er ikke opptatt av å vinne. Legger over hodet ikke vekt på det. Det er opplevelsen i seg selv, kameratskapet, som er viktig.

- Det er vanskelig å tro fullt og helt på det.

Juel smiler. Han tenker på noe, men nøler med å si det. Etter noen sekunder kommer det jeg velger å tolke som en mikroskopisk innrømmelse:

- Vel, jeg knakk dem i oppoverbakkene sist gang. Det var jo morsomt. Men da det bar nedover mot mål, tok de meg igjen alle sammen. Jeg er ikke så flink til dette med smurning. De hadde mye bedre gli enn meg forteller Juel som synes å være totalt upåvirket av å bli slått. Kanskje mangler han det genet jeg trodde alle menn var utrustet med, nemlig det genet som aktiveres når noen prøver å vise at de er sterkere enn en annen. Det genet som litt uhøytidelig kalles «ikke-prøv-deg-for-da-skal-jeg-vise-deg-genet». Det får være så sin sak. Men det som iallfall er et faktum er at skarverennkameratene forut for rennet driver med en del «psyking» om hvor mye de respektive deltakerne har trent siden sist.

- Om én er blitt observert på hemmelig løpetur i marka, eller mistenkes for å ha gjemt manualer under senga, blir det kommentert. Bare på spøk, selvfølgelig, presiserer Juel.

Selvfølgelig.

Men på ett område har Juel satt en rekord som er totalt, både teoretisk og praktisk, uslåelig. Det er når det gjelder grøtspising. Da han var ganske liten, hadde han en eiendommelig tilbøyelighet. Jo da, jeg har hørt om barn som liker tran. Riktig nok har jeg aldri sett et slikt barn, men jeg tror det er bevist at slike barn fantes, og kanskje fremdeles finnes. Men unge Juel gikk et skritt videre. Opp i en høyere divisjon, på en måte. I følge hans søster, var den trinne, lille gutten så glad i tran at han forlangte å få erstattet smørøyet i grøten med et tranøye!!!

- Men Juel, da!!

- Jeg har blitt dette fortalt utallige ganger, men jeg kan ikke huske det selv.

- Det er ikke noe ukjent fenomen at man fortrenger traumatiske tildragelser fra barndommen.

- Nei, altså, jeg var så liten at jeg ikke kan huske så langt tilbake, forklarer han, og avfeier fortrengingsteorien. Men det spiller ingen rolle. For min del tror jeg det er slike ting man rett og slett blir et bedre menneske av å gjøre sitt beste for å gjemme. Spesielt med tanke på at hans mor var husstellærer. Og, bare så det er sagt, han er nå totalt tranfri.

POLITISK FORTID

Hvorom allting er; smør eller tran er vel ett fett. I ungdomsårene engasjerte han seg imidlertid i politikken. Dermed er det ikke sagt at han var den som i størst grad delte ut valgflesk. Juel satt i lokallaget i Unge Høyre i Oppegård sammen med blant andre Jan Petersen. Men etter en stund fikk han nok av Høyre, og gikk over til et grønnere parti, Senterpartiet.

- Under opptakten til EEC-folkeavstemningen i 1972 ble jeg engasjert i studenterlaget på Blindern, og ble med i organisasjonen, eller kanskje vi skal si bevegelsen, «Grønt gras» sammen med blant andre Andreas Hompland og Odd Einar Dørum. Vi greide å hive ML-erne ut av studentersamfunnet.

- Rent kupp, med andre ord?

- Ja, det kan du godt si. Vi sto på ganske intenst. Til og med Morgenbladet tok Grønt gras alvorlig. «Denne organisasjonen er farlig», slo de fast i en leder en gang. Det betyr jo at det vi sto for og jobbet for hadde en viss betydning.

- Du var altså en liten oppvigler?

- Det var kanskje å ta for hard i, men engasjert, var jeg. Det var ett semester jeg nesten ikke studerte, men bare holdt på med politisk arbeid blant annet som formann i Senterpartiet Studentlag og styremedlem i Det Norske Studentersamfund. Lurer på om jeg skulle gå å se mappen mi en dag, spøker Juel. Men det er ikke stor fare for at den inneholder nevneverdige ubehageligheter. Bortsett fra å ha tran istedenfor smør i grøten, har han alltid holdt seg på den riktige siden av det aksepterte.

- Det ergrer meg at ungdommen i dag ikke er engasjert i noe. Selv om mange av oss som opponerte og var aktive i ungdomspolitikken, lærte vi enormt mye om både samfunn og politikk.

- Hvorfor er ikke dagens ungdom engasjerte, mener du?

- Man har ikke den klassiske konflikten mellom to ideologier slik det var på 60-, 70- og deler av 80-tallet. Den gang dreide det seg stort sett bare om rødt og blått, for eller imot, ja, eller nei.

Men det er ikke bare det. Det er også et velstandsfenomen. Noe av det som skaper engasjement, er konflikter. Konflikter som handler om saker som angår vår egen hverdag. Men nå er det så mange konflikter, og de fleste av dem er så langt unna oss. Det er vanskeligere å bry seg om noe som ikke får direkte konsekvenser for egen tilværelse.

- I gamle dager var altså alt så meget bedre?

- Jeg liker jo ikke høre med selv si det, men jo, kanskje var en del ting bedre før.

- Politikerne også?

- På mange vis, ja. Et stort problem i dagens politikk er at de deler ut penger i øst og vest for å tilfredsstille velgerne. Jeg savner en fremtidsrettet økonomisk politikk. Istedenfor å tenke helhetlig, driver politikerne med en slags klattepolitikk. De gir litt her og litt der. «Vi vil så gjerne gjøre det beste for alle», sier de. Men det går ikke. Det hjelper ikke å gi alle litt, og tro at alle blir fornøyde. Det er vel snarere det motsatte som skjer.

EU-SKEPSIS

- Hvordan går det med Norge de neste fem til ti årene?

- Vi kommer til å ha det moro noen år til, men ikke så veldig lenge. Det vi gjør nå, er å krangle om bruk av rikdommen. Historisk sett er det et signal om at ting begynner å gå nedover. Det samme har skjedd med alle de store, rike imperiene. Krangling om hva man skal gjøre med rikdommen overskygger debatten om hva vi skal gjøre for å skape nye verdier. I løpet av få år må vi begynne å tilpasse utgiftsnivået til inntektsnivået. Veksten i oljeinntektene vil stoppe opp, og da er vi veldig ille ute om vi ikke har forberedt oss på det. Allerede nå må politikerne stoppe med sine velmente utdeling av penger i øst og vest.

- Er Norge bare et vedheng til resten av verden? Har vi egentlig noen reell innflytelse på vår egen økonomiske utvikling?

- Noe innflytelse har vi, men mindre og mindre. Vi må mer og mer se på effekten av det vi gjør i forhold til andre land.

- Da er det vel temmelig overflødig å spørre deg om hvordan du stiller deg til EU?

- For så vidt ikke. Jeg stemte mot EU i 1972, men for i 1994. Men i dag er jeg mer skeptisk til EU en jeg var for ni år siden. Jeg tror EU har for store ambisjoner. Eller sagt på en annen måte; jeg er redd for at EU kan komme til å bli for stort å hanskes med. Jeg vet ikke om de klarer å gjennomføre sine beslutningssystemer når så mange land skal forsøkes samordnet. Poenget med EU er å gjennomføre felles reformer og systemer, men man har ikke et overnasjonalt styringsorgan slik som i USA. Jeg er fascinert av hvordan Sveits har utviklet seg. De klarte å skape et land ved å bygge opp det opp nedenfra gjennom et praktisk samarbeid mellom kantonene. Kantonene var, og er ennå, svært forskjellige. De har til og med helt fortskjellige språk. Men Sveits har altså klart å samle dem ved å være pragmatisk og bygge på felles interesser som knyttet dem sammen. Selv om hvert kanton fremdeles har svært sterk myndighet og selvstendighet har de funnet en balansegang mellom å ivareta særinteresser og felles interesser. EU har ikke funnet balansen på samme måte. De har store problemer med å få til en integrasjon nedenfra, en integrasjon som skaper fellesskapsfølelse, sier Juel, som har en ikke ubetydelig tyngde bak sine oppfatninger om det europeiske samarbeidet. Han satt formelig midt i tran..., unnskyld, smørøyet under utarbeidelsen av EØS-avtalen.

I 1989 flyttet han og familien til Sveits hvor han i to år jobbet som «Senior Officer» i EFTA Sekretariatet. Han var ansvarlig for spørsmål angående bank, forsikring og kapitalmarkedet under EØS-forhandlingene. Det var ikke første gang han engasjerte seg i økonomisk politikk. Hans første jobb etter studiene var som konsulent i valutapolitisk kontor i Norges Bank. Han har arbeidet i økonomiavdelingen i Finansdepartementet, vært konsulent i pengepolitisk kontor i kredittpolitisk avdeling i Norges Bank, direktør i økonomisk-politisk avdeling i Bankforeningen og ikke minst personlig rådgiver for finansministrene Rolf Presthus og Arne Skauge.

KUNNE BLITT INGENIØR

Juel er utdannet sosialøkonom, men egentlig sto han på vippen til å bli ingeniør. Det var matematikk og samfunnsfag/historie - ikke økonomi isolert sett - som var hans store, faglige lidenskap.

- At jeg begynte å studere sosialøkonomi skyldtes mitt samfunnsengasjement. Jeg tenkte jeg kunne påvirke samfunnet i større grad ved å bli økonom enn ved å gå den tekniske veien. Sosialøkonomistudiet var forøvrig en spennende blanding av realfag og samfunnsfag, så jeg fikk vel egentlig i pose og sekk.

- Men med den utdannelsen burde du egentlig havnet i Arbeiderpartiet? Sosialøkonomistudiet fungerte vel på den tiden som en form for AP-stutteri?

- Delvis, men også i min tid var det det i mindre og mindre grad. Jeg har iallfall utviklet mitt politiske syn på forholdsvis selvstendig grunnlag.

- Hvordan er det med ditt samfunnsengasjement i dag utover det rent samfunnsøkonomiske? Hva synes du om helsevesenet og...

- ...Jeg er så lei av spørsmålet om «hvorfor vi ikke har penger til skoler og sykehus», avbryter han dannet, men likevel noe overraskende bestemt. Vel, vel, tenker jeg, da skal jeg ikke plage ham med et slikt spørsmål. Men han har kanskje synspunkter på hvorfor folk er så misfornøyde med alt mulig i dagens samfunn? Og det har han:

- Sammenliknet med andre land har vi hatt en rekordsterk vekst i det private forbruk på 45 prosent siden 1991. Det er nesten like mye som i USA, og dobbelt så mye som i euro-landene. Alt for mye av oljepengene går til forbruk gjennom overføringer og lønnsvekst. Likevel klager folk mer enn de har gjort noen gang før.

- Men hvorfor er det slik?

- Jo lavere levestandard, dess mindre krav til fellesgoder. Og motsatt: Jo bedre vi har det, dess mer klager vi. Det er fordi vi fordrer mer. Vi er blitt så godt vant at vi nå mer eller mindre klager over detaljer. Vi har aldri hatt bedre skole- og helsevesen enn vi har i dag. Hørte du noe om inneklima da du gikk på skolen? Nei. Nå er det ramaskrik om noen finner et støvfnugg på feil plass. Og alle disse kravene vi stiller koster uhorvelig mye penger. Vi har mistet proposjonene på hva ting betyr for oss. Vi er vant til at ting skal skje på den måten og til den tid vi selv ønsker det. Og det er klart at det lett kan føre til en følelse av avmakt når vi mer eller mindre er vant til at ting skal skje etter vårt eget ønske. Når du setter bilen på verkstedet, kan du forvente at den blir reparert så raskt som mulig, og du kan i stor grad bestemme tid og sted for reparasjonen. Er det ikke bra nok, klager du og får penger igjen eller ny reparasjon gratis. Vi overfører de samme forventningene på offentlige tjenester som ikke fungerer slik. De fungerer mer ut fra en kollektiv tankegang.

- Kan ikke offentlige tjenester også fungere på samme måte? Er det ikke det vi er blitt tutet ørene fulle med de siste ti-femten årene? At hele samfunnet skal leve etter markedsprinsippene? Det offentlige kan da vitterlig bli mer effektivt?

- Ja, sikkert. Men det er fare for å gå i fellen i iveren etter å rasjonalisere og effektivisere. Man kan ikke bare fokusere på kostnadssiden og på at alt skal være billigst mulig. Faren er tosidig. På den ene siden blir det galt om man bare tenker på å spare penger og glemmer at det hele dreier seg om mennesker. På den andre siden er det vanskelig å få til en fornuftig avveining mellom pris og kvalitet om det offentlige bare ukritisk betaler regningene slik det var før, sier Juel. Noe som kan likne på en temperert iver kommer plutselig over ham. Og temperaturen stiger hele halvannen grad når han trekker fram Oslo Sporveier som eksempel: Ta Kolsås-banen for eksempel. Trikken, altså. (For å forklare litt: Folk som bor i Bærum kaller T-banen for trikken. Den skifter navn først når den passerer Nasjonalteateret stasjon. De røde togene i alle andre retninger går under betegnelsen T-bane. Men setter du deg på Kolsås-banen, tar du altså trikken.) Jeg har tatt trikken til jobben i alle år. Men i de siste årene har det bare vært tull med forsinkelser og feil og strømbrudd og jeg vet ikke hva. Nå er den midlertidig stanset mellom Bekkestua og Kolsås og om eller når den kommer igang igjen er uklart. Men én ting er sikkert; med den billettprisen de opererer med kommer jeg ikke til å fortsette med å ta trikken om ikke forholdene blir bedre og jeg kan stole på at den kommer når den skal. En rask og pålitelig trikk betaler jeg derimot gjerne dagens pris for å ta, forkynner Juel.

Jeg forstår ikke helt sammenhengen mellom helsevesenet og trikken, men det spiller ingen rolle. Det interessante er at Juel ble så ivrig. Han har jo alltid en stoisk ro hvilende over seg. Eller som kona hans så treffende uttrykker det: «Her i huset er det jeg som står for det turbulente». Hun forteller at ektemannen ikke evner å bli sint. Det har de to døtrene i stor grad visst å benytte seg av. Når de har bulket bilen eller gjort noe annet galt, går de alltid til faren først. De vet at det ikke vanker kjeft fra den kanten.

Spørsmålet er om han noen gang har vært sint?

- Ja. På bikkja. Men jeg blir sjelden synlig oppbrakt, sier han.

- Din kone hevder du ikke har vært like flink til å oppdra dachs-en som du har vært til å oppdra dine døtre.

- Jo, men det kommer av at det er umulig å oppdra en hund når det er tre andre som gjør hva de kan for å få den til å bli totalt forvirret i forhold til hva jeg lærer den, sier han med et lurt smil.

Beskjeden

Juel liker ikke å snakke om økonomi og konjunkturer i det private. Det får holde at han er hundre prosent dedikert slike problemstillinger i jobben. Men egentlig er det ikke det som er grunnen. Venner og bekjente betrakter ham som svært så beskjeden og tilbakeholden.

- At jeg er en del fremme i media og har en forholdsvis høy profil i jobbsammenheng ser jeg ingen grunn til å snakke om i private sammenhenger. Min natur er å ikke fremheve meg selv.

- Men det føles vel OK å få litt anerkjennelse i blant?

- Jeg opplever det fint å få honnør og bekreftelser på det jeg gjør, men ikke på min posisjon. Jeg synes rett og slett det er vanskelig å ta imot ros.

- Hvis du aldri fikk ros, ville du vel savnet det?

Juel vrir seg litt i stolen. Det aner meg at han finner denne delen av samtalen en smule ubehagelig.

- Jeg er ikke noe god til å selge meg selv. Er redd for å bli oppfattet som om jeg tror jeg er noe, for å si det slik. Jeg liker ikke å albue meg frem eller å feire meg selv. Derfor holder jeg meg stort sett i bakgrunnen når jeg er med i sosiale sammenhenger.

- Men du må da, som de fleste andre, være avhengig av å få anerkjennelse i blant?

- Selvfølgelig, men jeg bygger opp min selvfølelse og tilfredshet gjennom det jeg gjør. Jeg blir selvsagt glad for ros, men er ikke så flink til å vise det. Og jeg ønsker ikke være i sentrum av noen feiring av min person, iallfall ikke utenfor min nærmeste familiekrets, sier han, fremdeles med et snev av tilsynelatende ubehag. Det virker nytteløst å få ham til å innrømme at det gjør godt å få høre at man er et godt menneske, noe altså Steinar Juel er i betydelig grad i følge hans venner og bekjente. Et siste forsøk:

- Har du noen gang opplevd at du ikke har fått den anerkjennelsen du innerst inne mener du fortjener?

- Å ja!! kommer det kontant fra den beskjedne mannen.

Jeg vet ikke om det er noen sammenheng, men Kirken står sentralt i Juels liv, og Kirkens menn og kvinner har fra gammelt av hatt som et slags ideal ikke å fremheve seg selv. Selvfornektelse er en slags dyd i de kretser. «Meg, arme syndige menneske» og alt det der. Men jeg klarer likevel ikke å plassere Juel i en selvfornektende bås. Jeg får bare konstatere at han er genuint beskjeden når han ikke har offentlighetens lys rettet mot seg.

Han er aktivt med i Haslum menighet i Bærum. Han har sittet i en rekke sentrale styrer og innehatt mange, i kirkelig sammenheng, viktige verv. Blant annet har han vært leder for personalutvalget i Kirkens Fellesråd i Bærum.

- Det har vært mye å utsette på Kirkens personalpolitikk. En viss form for misforstått snillisme gjør seg nok likevel fortsatt gjeldende og kravstillingen ikke er godt nok utviklet. De ulike rollene er svært fastlåste i tradisjonene. De fleste jobber alene, og mange får nok lite tilbakemeldinger på det de driver med. Alt dette, og mere til, gjør at det har oppstått så vidt mange problemer og personalkonflikter i Kirken. Moderne mennesker vil ha moderne arbeideforhold. På det feltet har Kirken fortsatt endel igjen å gjøre, selv om mye er blitt bedre de siste årene

- Ville Kjell Magne blitt statsminister i himmelen?

- Jeg tror ikke de har noen statsminister der oppe, smiler Juel.

Det var indirekte i kirkelig sammenheng Juel traff sin kone. Hun var også politisk aktiv som ung. KrF var hennes parti. De traff hverandre på en ekskursjon i Hellas.

- UD hadde en pott med penger som de ga til politiske ungdomsorganisasjoner slik at de kunne sende tillitsvalgte på studieturer til utlandet.

- Ja er det ikke ille med politikere som deler ut penger i øst og vest?

- Dette var før oljen, og da hadde vi råd, sier Juel med et skøyeraktig smil.

Født: Oslo 17. desember 1950
Stilling: Sjefsøkonom i Nordea.
Bor: På Haslum i Bærum.
Sivilstand: Gift med Solveig. To døtre.
Kjører: Saab 9-5
Utdanning: Han tok realartium ved Ski Gymnas i 1969. I 1975 tok han sosialøkonomisk embetseksamen ved Universitetet i Oslo. Senere har han gjennomført Bankakademiets spesiallinje i regnskap med eksamen våren 1978.
Karriere: Etter sosialøkonomistudiene i 1975 ble Juel konsulent i valutapolitisk kontor i Norges Bank. I 1979 fikk han et ettårig engasjement i nasjonalbudsjettkontoret i Finansdepartementet. Deretter ble han konsulent i pengepolitisk kontor i Norges Bank. Senere ble han assisterende direktør i økonomisk-politisk avdeling i Bankforeningen. Høsten 1985 og våren 1986 var han personlig rådgiver for finansminister Rolf Presthus og Arne Skauge. Så gikk han tilbake til Bankforeningen hvor han inntok direktørstolen. I 1989 flyttet han til Sveits hvor han i to år var ansvarlig i for spørsmål angående bank, forsikring og kapitalmarkedet under EØS-forhandlingene. I 1991 ble han ble sjeføkonom, fire år senere direktør i Kreditkassen.
For øvrig: Juel mener meglerbransjen har et ufortjent dårlig rykte og at det er en stor grad av hederlighet blant dem som jobber innen verdipapir- og valutamegling. Han er meget praktisk anlagt. Han liker å lage noe som syns, noe man kan ta på. Han har bygget en masse opp gjennom årene. Innredet rom, bygget veranda og pusset opp i huset.