Portrettet: En nøysom bondegutt

Si meg en ting før vi går i gang, du. Hva er det som gjør meg så interessant at du vil lage et portrett av meg?

Sverre Leiro sitter aktivt foroverlent i den komfortable salongstolen på sitt kontor. Han har skjenket i kaffe som er et jordmorseminar verdig. Men det er vel slik i NorgesGruppen at man bare tilbyr bunnsolide saker, for å si det forsiktig.

- Kan ikke du heller fortelle meg hva det er ved deg som gjør at du ikke synes du er interessant?

Leiro ler hjertelig.

- Nei, vet du hva? Det aner jeg ikke. Jeg tror jeg er en god menneskekjenner, men å vurdere meg selv som interessant for andre, synes jeg er vanskelig.

- Hvorfor det?

- Jeg føler meg rett og slett så aldeles gjennomsnittlig på alt. Kan ikke skjønne hva det er med meg som utmerker seg i noen spesiell retning.

- Men du deklamerer dikt?

Ny rungende latter. Akkurat så rungende som man kan forvente av så vidt høyreist og ruvende skikkelse.

- Ja, det gjør jeg. Men bare i lystig lag med nære venner. Jeg lærte det da jeg gikk på folkehøyskole. Siden da har jeg fortsatt med det i det stille. Jeg er glad i dikt, og etter hvert har jeg fått meg en ganske stor diktsamling.

- Som du har skrevet selv?

- Nei, nei!

- Men du har skrevet dikt?

- To stykker bare. Det var da jeg var ung. De var til min forlovede, nå kone, Gunn. Men det ble med de to diktene.

- Det var kanskje en del av betingelsene for at hun ville inngå ekteskap med deg at du la dine lyriske ytringer på hylla?

- Hun la ingen føringer av en slik art, nei, forsikrer Leiro.

GARDSGUTT

Sverre Leiro er en ekte gardsgutt fra Voss. Han hevder fremdeles at han er vossing selv om han ikke har bodd der siden han var 17 år gammel. Han vokste opp sammen med sin tvillingbror, Reidar, og to søstre. De to brødrene ble født 25. april 1947. Det vil si, det gjorde de ikke. Broren ble født den 25. en halv time før midnatt, og Sverre en time senere. Sognepresten syntes det var ille at to tvillingbrødre ikke skulle ha samme fødselsdag, så han førte opp i kirkeboken at den første kom, som rett var, klokken 23.30, og Sverre klokken 24.30. Det skapte problemer da Leiro ved en senere anledning skulle be om dåpsattest. Den nye sognepresten stusset over det noe odde klokkeslettet, og sa: «Klokken på Voss går ikke lengre enn andre steder». Dermed ble det mye styr for å få forandret til riktig dato og klokkeslett.

Faren, Lars Leiro, var stortingsmann for Senterpartiet, og var borte mye av tiden. Dermed ble det mye arbeid på resten av familien når de skulle dyrke 120 mål jord med korn og grønnsaker og stelle griser, krøtter og høner.

- Mor hadde sitt å holde på med. Så jeg ble satt på traktoren som 12-åring. Helt lovlig var det vel ikke, og i dag er det vel å betrakte som barnearbeid, men det gikk jo bra. Jeg syntes det var stas med gårdsarbeid, forteller Leiro.

Så stas syntes han det var at han også jobbet som dreng på nabogården.

- Det er jo flott å vokse opp på en gård. Man får jo en del mer naturlige impulser enn om man vokser opp i syvende etasje i en blokk. Men ikke misforstå! Det er ikke noe galt ved å vokse opp i en blokk, arresterer Leiro seg selv så han ikke oppfattes som om han er en mann som ser ned på folk fordi de ikke er oppvokst med timotei mellom tærne.

- Langt i fra! fortsetter han. - Jeg bare mener at man får en del ting «gratis» ved å tilbringe barndom og ungdomstid i nær kontakt med jorden og naturen. Riktignok måtte jo jobbe hele tiden, og det var ikke anledning til å finne på noe sprell. Jeg hadde fri bare én uke i året. Da dro jeg på besøk til tanten min i Oslo. Jeg tok toget, men insisterte på å få kjøre på en hverdag. Da kunne jeg sitte og se ut av vinduet nedover Hallingdalen og betrakte alle «slavene» som jobbet ute på jordene. Det opplevde jeg som skikkelig luksus. Det er ganske fantastisk å tenke på hvor mye vi klarte å få ut av jorda vår hjemme på gården. Det var virkelig intensivt landbruk hvor hver eneste ledige lille flekk med jord ble utnyttet. For meg var det ganske sjokkerende å komme til Østlandet å se hvor lite de fikk ut av de svære arealene de disponerte over der. Jeg kan huske farfar ligge på kne og kutte gress i bratte skråninger med en liten enhåndsljå. Det var like verdifullt gress det som alt annet. Nøysomhet, kaller jeg det. Det er et ord som nesten ikke eksisterer lenger.

- Hvordan har dette påvirket deg som person?

- Jeg er fortsatt nøysom av meg. Noen vil kanskje si jeg har en viss gnierstatus. Jeg har for eksempel en tendens til «å ha glemt» lommeboken når jeg er ute og spiser med venner, for eksempel. Men, for å være seriøs, jeg tilhører altså den sjeldne rasen som bøyer meg ned for å plukke opp en binders fra gulvet om jeg ser en. Den kan jo brukes. Og ser jeg en 50-øring på bakken, tar jeg opp den også. 50 øre er penger selv om man ikke kan få kjøpt noe for den alene lenger, sier Leiro og kanskje tenker på at selv en skarve bærepose på Meny koster 70 øre stykket.

- Du, forresten: Hva er tyngst, én liter fløte, eller én liter melk? spør Leiro plutselig. Jeg klarer ikke helt å følge det logiske spranget fra binders til fløte, men lar det gå. Jeg føler meg med ett hensatt til de skrekkbefengte dagene fra folkeskolen da læreren stilte abrupte spørsmål på en slik måte at jeg fikk angst for å svare galt fordi jeg trodde alle visste svaret unntatt jeg. Et sånt lurespørsmål. Men jeg bruker det jeg har av fysikkunnskaper og prøver å tenke systematisk. Jeg tar en sjanse.

- Det må vel være melk i og med at fløten alltid legger seg på toppen av melken?

Leiro himler med øynene og pruster.

- Riktig!! Det er nesten ingen som svarer riktig på det spørsmålet lenger fordi ingen ser melk som ikke er homogenisert. De fleste tror fløte er tyngst fordi den er tykkere enn melk.

- Og hvor bringer så denne spennende innføringen i meieriprodukters verden oss?

- Det handler om tapte verdier.

- Jeg fant det selv ikke påtrengende verdifullt eller pirrende å forholde meg til fløteklumper som fløt fritt rundt i melkeglasset mitt.

- Det er nå så, men jeg tror ikke det er mange i dag som lager rømmekolle og melkeringer og den slags. Det hører jo med til norsk kulturhistorie.

- På samme måte som ferske blodpølser og forkullede sauehoder?

- Blodpølser er godt. Fra vi var ganske små var vi med på å slakte dyr og holde blodbøtta som mor tok med opp på kjøkkenet og lagde godsaker ut av. Smalahove er ganske spesielt, men jeg har til og med klart å lære østfoldinger å spise det, så det er ikke så ille, sier han overbevisende.

Nei vel.

REISTE TIL CANADA

Leiro var ikke overvettes begeistret for skolegang. Han ville ikke gå på landsgymnas og bli rødruss. I stedet valgte han handelsskolen og senere Bondeungdommens folkehøyskole på Mysen - hvor altså diktlesning inngikk som en del av undervisningen. Middagsmenyen på skolen var imidlertid forholdsvis prosaisk. Én dag i uken fikk de stekt kålrabi med poteter og brun saus til middag. Det var helt ok for unge Leiro. Så lenge det ble servert poteter, var alt i orden. Slik er det ennå. Han simpelt hen bare må ha poteter.

- Tenk på alt som finnes av deilige poteter i norske butikker. Beate, ringerikspoteter, mandelpoteter, ja til og med blå poteter kan du få kjøpt. Jeg er sikker på at jeg kunne lage en flott treretters middag bare basert på poteter, påstår Leiro.

Og det til tross for at han for to år siden tordnet mot kvaliteten på norske poteter i et intervju i Aftenposten. «Norske poteter er elendige. Norske bønder klarer ikke å henge med på grønt-bølgen og blir snart utkonkurrert av utenlandske kolleger», hevdet han.

- Jo, men det kommer ikke av at potetene i seg selv er dårlige, men av at de behandles alt for dårlig. Vi ønsker norske produkter opp og fram, og enkelte leverer prima vare, men produsentene generelt og leddene etterpå må vise helt andre kvaliteter for å forsvare plassen i butikkhyllene. I dag behandles poteten som sten. En potet har totalt et fall på 15 meter fra den kommer fra produsent til den handler hos forbruker. Og det for et produkt som ikke skal utsettes for støt, men behandles like forsiktig som et eple, erklærer Leiro.

Etter folkehøyskolen, 17 år gammel, bega den unge bondesønnen seg ut i den store verden. Han fikk tilbud om å jobbe på en gård i Canada. Norges bondelag hadde en utvekslingsordning med unge bondespirer fra Norge. Han skulle være hos en utvandret dansk familie. Det hørtes lovende ut. Men det gikk ikke helt etter forventningene.

- Det var så utrolig stooort. Jordene var så enorme at du kunne sovne på traktoren i fart uten å være engstelig for å støte borti noe. En gang ble jeg satt til å klippe tennene på 200 grisunger. Det var ingen ting som liknet på det jeg var vant til. Og så var de fryktelig strenge. Jeg hadde bare å gjøre det jeg ble bedt om, og fritid var det ikke snakk om. En gang ble det arrangert en stor indianerleir ikke så langt unna. Det hadde jeg veldig lyst til å se. Men nei da. Jeg måtte passe arbeidet. Jeg har aldri vært arbeidssky, men under slike forhold opplevde jeg ingen arbeidsglede. Dermed sa jeg opp. Så dro jeg til Edmonton for å finne en annen jobb. Jeg kikket i avisen, og så at noen søkte etter en «carpenter helper». Jeg ringte, og jommen var ikke fyren norsk. Han kjente til og med til min far. «Er du like god med nevene som far´din er i kjeften, kan du komme hit i morgen tidlig klokken syv». Som om ikke det skulle være nok, fikk jeg hybel hos en 80 år gammel dame fra Narvik. Men det var dyrt, så jeg hadde ikke råd til å bo der, og fant et annet sted jeg kunne dele med en annen fyr. Hyggelig kar, forresten, men han drakk en del øl. Ikke at det var et problem, men jeg likte ikke øl. I og med at vi hadde bestemt at vi skulle dele på husholdningsutgiftene, så jeg meg nødt til å drikke like mye øl som ham slik at jeg skulle få like mye ut av vår felleskasse, forteller Leiro med stor innlevelse og iver.

TILBAKE TIL HVERDAGEN

Etter ca. trekvart år reiste Leiro hjem igjen. Eventyret var over. Han hadde funnet ut at han verken ville bli bonde eller snekker.

I stedet ville han utnytte sin handelsteft, og begynte på Handelshøyskolen i Oslo. Han bodde han hos sin far på Stortingets hybelhus på Kalbakken.

Etter utdannelsen i 1972 fikk han jobb som markedskonsulent i Bankenes betalingssentral. Der skulle han være med å utvikle bruken av bankkort. Men en dag kom det plutselig en beskjed fra Norges Bank. «Legg ned kortutviklingen!»

- De var redde for at utstrakt bruk av bankkort ville være inflasjonsdrivende. Dermed ble alle i avdelingen sagt opp. Men noen av oss fikk tilbud om å jobbe i betalingsformidlingsavdelingen.

Ikke lenge etter ble Leiro og noen kolleger invitert ut på middag. Da traff han Gunnar Nilsen, den såkalte «Stabbur-Nilsen» - han som forklarte sin forretningssuksess med at han kjøpte en seigmann for 10 øre, strekte den, klippet den i to, og solgte begge halvdelene for 10 øre hver. Så kjøpte han to nye seigmenn, strekte dem, klipte dem i to, og solgte for 10 øre stykket. Så ble han etter hvert millionær.

- Nilsen sa til meg: «Du, det måtte ha vært jævelig å ha gått gjennom hele livet uten å vite at du har jobbet for den beste arbeidsgiveren?» Dermed flyttet vi til Sarpsborg, og jeg begynte å jobbe på Stabburet. Nilsen var ikke helt fornøyd med at vi valgte å bo i Sarpsborg. Det ligger nemlig på den gale siden av Rolvsøybrua, flirer Leiro.

Leiro ble i Stabburet- og Orkla-systemet til han var med å starte NorgesGruppen i 1994. Han steg i gradene under Stabbur-Nilsens velsignelse. Først ble han produktsjef, siden markedssjef og markedsdirektør til han endte opp som viseadministrerende direktør i Stabburet Nora AS. I 1987 ble han konserndirektør i Nora Industrier, og 4 år senere ble han administrerende direktør i Orkla ASA (ansvarlig for Næringsmidler og drikkevarer).

Så etablerte han altså NorgesGruppen, Norges klart største butikkallianse som består av kjedene Kiwi, Meny, Ultra, Spar og Joker. NorgesGruppen er den butikkjeden i Norge med flest «nærbutikker». Småbutikkene er en del av kjedens ryggrad, så å si, mener han, og støtter seg til blant andre tidligere samferdselsminister Kjell Opseth, alias tunnelmannen: «Nærbutikkerne er viktigere enn skolen for å opprettholde lokalsamfunnet», skal han ha sagt. Det var sannsynligvis derfor han bygde så mange lange tunneler fra ett avfolket sted til et annet.

- Det er viktig at vi har et levedyktig landbruk og levende distriktsnorge. Vi er alle opptatt av et blomstrende regionalliv. Se hvordan det er blitt i Sverige. Store deler av landet er avfolket. Nei, vi har behov for mangfold for å opprettholde den norske kulturarven.

Som i følge Leiro altså representeres av blant annet klisne fløteklumper i melken.

- Handelsnorge er blitt en verdiskaper. Før ble vi betraktet som et kostnadsonde. Men nå er vi faktisk opptatt av å tenke på norsk industri gjennom at vi er mer bevisste på hvor vi kjøper inn varene vi selger. Iallfall er vi i NorgesGruppen meget bevisste på å kjøpe inn så mye som mulig av varene i Norge. Tenk hvilket utstillingsvindu det er for norske matvareprodusenter med alle småbutikkene rundt om i landet. Og en annen ting: Det var et fantastisk fremskritt for distriktsnorge at avtalen med Posten kom i stand. At folk kan ordne sine postærender mens de er i butikken, er en genial løsning. Jeg har lenge brent for at butikkene også skal ha medisinutsalg og muligheter til å utlevere polvarer i områder med spredt bebyggelse. Nå er vi endelig kommet et stykke på vei når det gjelder medisinsalg. Så får vi se hva polvarer angår etter hvert.

- Du har tatt noen kontroversielle beslutninger. Blant annet i 1997 da NorgesGruppen kjøpte 51 prosent av Gartnerhallen og slo den sammen med Bama?

- Ja. Det var ikke plass til begge disse sterke konkurrentene på det lille, norske markedet. Ikke alle var like begeistret for denne endringen. Jeg holdt et foredrag i Trondheim for å redegjøre for hvorfor vi hadde gjort dette. Etter foredraget kom en kar bort til meg og spurte om jeg var sønn av den tidligere stortingsmannen Leiro. Jeg måtte jo medgi det. «ja vel», svarte han, «nå har jeg altså sett nedfallsfrukt i praksis». Klar tale.

- Konkurransen hardner vel ganske kraftig til når den tyske, gigantiske lavpriskjeden, Lidl, etablerer seg i Norge?

- Definitivt. Vi snakker om det nesten hver eneste dag. Jeg føler meg som Don Quijote, den udødelige anti-helten fra Miguel de Cervantes 1600-tallsroman, som kjempet mot vindmøller sammen med sin trofaste våpendrager Sancho Panza. Jeg er nå en krigfører i en virtuell krig - mot usynlige vindmøller. Men til høsten er vindmøllene her. Da kan jeg virkelig kjenne på utfordreren. Jeg gleder meg, sier Leiro som nå har hevet venstre arm og taler med bevende stemme som en vekkelsespredikant.

- Men vi skal forsette ufortrødent med det vi tror på. Gjennomsnittsfamilien har behov for å handle i tre forskjellige butikker. Vårt mål er å ivareta dette behovet. Jeg kunne ikke vært leder for én kjede som for eksempel bare fokuserer på pris. I vår gruppe har vi kjeder som har forskjellige fokus, alt fra pris til det ekstraordinære matvareutvalget. Det er det som gjør oss spennende. Jeg mener handelen må tenke mer individuelt og langsiktig. Hvis alt skal vurderes etter pris, vil vi få et forferdelig kjedelig matvareutvalg i landets butikker.

- Krigfører eller ikke, du blir iallfall betraktet som en meget mild og medmenneskelig leder. Hva synes du selv?

- Jeg fotfølger ikke folk. Folk skal få vise sin skikkelighet. Og de skal få sole seg i glansen av sin egen suksess. Jeg liker ikke å se i mediene toppledere som avbildes eller trekkes frem fordi de har vært så flinke. «En leder går foran», sies det. Det synes jeg er noe tull. En leder går bak og støtter og veileder sine medarbeidere. At vi skal gå foran med et godt eksempel, er en annen sak. Men jeg finner det ikke naturlig å stå foran alle andre som gjør de viktige jobbene. Hvorfor skulle jeg det? Sitter du i kassen på Meny eller Kiwi, er du den siste kunden ser før han eller hun forlater butikken. Det er å være foran. Det er folkene i kassen som representerer det siste etterlatte inntrykk fra butikkene våre. Det finnes ikke udugelige mennesker i en bedrift. Det finnes bare ledere som ikke klarer å finne de riktige oppgavene til folk, eller å motivere dem til å gjøre ting bedre eller annerledes, sier Leiro som nå har gått ned fra prekestolen igjen.

- Nøkternheten din kommer også klart til syne som leder?

- Ja det håper jeg da. Da vi startet NorgesGruppen for rundt ti år siden, kom også min nøkternhet klart til syne. Da jeg for eksempel skulle kjøpe binders til kontoret, vurderte jeg om vi skulle ta oss råd til å kjøpe messingfargete eller vanlige binders som var litt billigere. Da jeg jobbet i store selskaper som Orkla og Stabburet, tenkte man ikke slik. Men nå skulle jeg forsvare hver eneste krone vi brukte. Jeg utviste bare det jeg kaller sundt bondevett, mener han.

Han mener også ingen ledere burde ha fine, dyre firmabiler eller andre ekstravagante ordninger. Det gir feil signaleffekt til de andre ansatte.

- Jeg er opptatt av at alt skal være på det jevne. Jeg har ikke noe behov for å utmerke meg på noen måte.

- Så du har ikke noen «paraply», du da?

- Du må ikke stille slike spørsmål, sier Leiro og bryter ut i en voldsom latter.

- Jeg mener det blir feil når ledere eller hvem det måtte være må ha det beste av bil, hus, båt, hytte og annen luksus. Folk som er ute etter slikt, må ha det vondt på ett eller annet nivå, tror jeg. Jeg tror på det jevne og trygge. Har vi det vi trenger, kan vi leve et godt liv.

- Dette er vel et utslag av den nøkterne farsarven?

- Ja, det er det. Far ville for eksempel aldri ha privatsjåfør selv om det var helt vanlig for statsråder på den tiden.

- Det er det vel i dag også?

- I jobbsammenheng, ja, men ikke privat i ordets rette forstand. Den gang kunne man rekvirere bil til hva man måtte ønske. Men far ville aldri være med på slikt. Nøkternhet er noe helt naturlig for meg, ikke noe jeg behøver å anstrenge meg være.

- Men har du «paraply»?

- Kall det etterlønn, da, sier han litt motvillig. - Den er bra. Jeg har tre års etterlønn, konstaterer han.

EN HJEMMETS MANN

Leiro og kona, Gunn, har valgt å bo i Sarpsborg selv etter at han begynte å jobbe i Oslo. De er så godt etablert der nå, med en stor vennegjeng som treffes både titt og ofte, at han har valgt en slags pendlertilværelse. Han bor i Oslo på ukedagene, og reiser hjem hver onsdag og i helgene, selvsagt. De er hellige. Svært ofte drar de til hytta på Norefjell. Og når de er hjemme er alt som har med arbeid å gjøre forbudt. De ser nesten ikke på TV en gang. Da er det tid for å dyrke familieliv og venner.

- Vi har en stor vennekrets. Til sammen er vi en åtte-ni par som møtes jevning i ulike sammenhenger. Det mest spesielle er kanskje at ingen av disse ekteparene er skilt. Det stemmer liksom ikke. Det må være noe galt, sier Leiro med et vinnende smil.

Én gang i året arrangerer de smalahovefest for sine venner. Til og med sine beste venner.

- Til å begynne med var det ganske tøft for mange av dem. Østfoldinger er jo ikke vant til den slags føde. Mange måtte drikke seg til mot. Og da var det ikke til å unngå at det gikk med en del akevitt.

- Du er en hjemmets mann, men din kone hevder du ikke er særlig praktisk anlagt?

- Nei, jeg er ikke så hendig, men jeg gjør alt likevel. Om det trengs, er jeg elektriker, rørlegger og snekker.

- Men Gunn sier det kanskje hadde vært forholdsvis mye mer vellykket om du heller hadde overlatt jobbene til profesjonelle?

- Ja, jo, altså, jeg er ikke så flink med hendene. Men hjemmefra lærte vi at vi måtte gjøre det meste selv.

- Det ryktes at du har brukt waterpass én gang, og til og med da klarte du å bygge skjevt?

- Det er vel riktig det. Vel, men jeg får det jo til på et vis likevel. Det er bare det at jeg må gjøre tingene selv.

Ja, vi får vel tro det, og at det ikke skyldes at han er så gnien, unnskyld, jeg mener nøysom, at han ikke vil betale andre for å gjøre jobbene.

Født: På Voss 26. april 1947.

Stilling: Konsernsjef for NorgesGruppen.

Bor: På Grålum i Sarpsborg.

Sivilstand: Gift med ungdomskjæresten, Gunn. Har to voksne sønner.

Kjører: Saab.

Utdanning: Handelshøyskolen i Oslo.

Karriere: Leiro begynte som markedskonsulent i Stabburet i 1973. Etter hvert ble han produktsjef og markedssjef, og endte opp som markedsdirektør. Så ble Stabburet slått sammen med Nora Matprodukter, og Leiro ble viseadministrerende direktør i Stabburet Nora AS og senere konserndirektør i Nora Industrier. I 1991 ble han administrerende direktør i Orkla ASA. Der var han til han var med å starte NorgesGruppen i 1994. Leiro var blant annet medlem av NHO-styret og styret i Dagligvareleverandørenes Forening.

For øvrig: Leiro er ikke redd for å dumme seg ut, og bryr seg ikke noe særlig om biler. Nå har han sin tolvte Saab. Når han skal ha ny, ringer han bare til forhandleren og bestiller. Det er nesten slik at han lar forhandleren bestemme fargen også. Han mener seg å være en helt annen person privat enn på jobb. Dette synet divergerer imidlertid med hans tvillingbrors oppfatning. Han hevder at Sverre ikke har forandret seg det grann siden de lå anføttes på lemmen hjemme på gården på Voss. Leiro har ikke særlig greie på data. Da han jobbet i Orkla spurte noen kolleger ham om de kunne få låne PC-en hans en stund. De hadde registrert at han aldri brukte den likevel.