Portrettet: En politisk gnager

Jeg har tatt med en liten søppeldynge til deg, herr statsråd. Skal det være en smak? .
Børge Brendes åsyn lyser opp. Han er svært glad i snop. Derfor har jeg tatt med en pose «Søppeldynge» som jeg innbiller meg må være perfekt for en tidligere miljøvernminister. Søppeldynge er godteri av det moderne slaget satt sammen av en rekke E-stoffer og kjemiske vemmeligheter og formet som matrester og annet søl man kan finne på ei dynge. Men Brende liker det. Han kan etter sigende ikke gå forbi et fat eller en bolle med godsaker uten å stikke fingrene oppi for å plukke med seg noe. Ministeren tømmer innholdet i posen han fikk av Økonomisk Rapport i et fat og setter fatet på bordet. For sikkerhets skyld på sin side av bordet slik at klisset er innen komfortabel rekkevidde. Og straks begynner hånden hans å gå i linjefart mellom fatet og munnen. Når man ser på denne mannen, skulle man ikke tro at han hadde denne leie tendensen. Han er tynn som en Ari Behn-roman og bærer overhodet ikke preg av et i overkant forståelig inntak av syntetiske karbohydrater. Men hodeformen er karakteristisk for mennesker av hans kaliber. Det er formet slik at det er større plass i den øverste delen enn i den nederste og dermed rom for alle hjernecellene hans. Rasjonelt, men kledelig.

At Brende har en velutviklet mental kapasitet var noe som kom tydelig fram allerede i svært ung alder. Som guttunge dyttet han i seg åndelig føde som få andre på hans alder.

- Jeg var tidlig samfunnsinteressert. Fulgte med i aviser, radio og fjernsyn. Som ti-elleveåring krevde jeg å få de tre store Oslo-avisene hver lørdag så jeg kunne følge med. Det var ikke ordentlig lørdag om jeg ikke hadde Dagbladet, VG og Aftenposten. Selv om det kanskje var litt uvanlig, sier ikke foreldre nei til slikt, forteller den vaskeekte trønderen, som er født i Odda. Faren var anleggsingeniør i Røldal, og familien flyttet tilbake til Trondheim da poden var et par år gammel.

Sammensveiset familie

Brendes farfar startet en entreprenørbedrift som store deler av familien har vært involvert i. Nå drives den av Børges onkel.

- Jeg vokste opp med en familiebedrift, og det gjorde oss veldig sammensveiset selv om det av og til gikk ut over privatlivets fred. Jeg husker en gang noen ringte første juledag fordi et kloakkrør var gått tett. Vi hadde gjester, og de reagerte på at far måtte organisere at noen rykket ut for å hjelpe. «Når et kloakkrør går tett, må noen reparere det,» kommenterte far. Helt fra jeg var liten har jeg fått lære at om jeg kan hjelpe noen, så skal jeg det. Men ellers snakket vi mye sammen, og spilte og diskuterte. Nesten hver kveld rundt klokka åtte spilte vi kort for å avslutte dagen. Og det gjaldt å vinne. Ikke snakk om noe annet. Men vi kranglet vel egentlig aldri. Jeg liker ikke å krangle, erkjenner Brende og plukker tre-fire godtebiter fra fatet. Alle tre forsvinner inn i gapet hans på én gang.

Grensene for hva som kan kalles barnearbeid kan av og til være noe usiktbare - som for eksempel på tusenvis av norske bondegårder hvor hele familien deltar i «familiebedriftens» mange nødvendige gjøremål. Man redder seg i land ved å kalle det «å hjelpe til». Unge Brende hadde iallfall knapt kommet i stemmeskiftet før han fikk jobb som «flisgutt». Det er den personen som holder målestaven for dem som sikter gjennom kikkerten bort gjennom grøftekanter og på byggeplasser. Senere avanserte han til å få legge kantstein og kloakkrør. Det var det siste som var best betalt, kan han fortelle.

- Barn må få anledning til å bli selvstendige og ordne ting selv. De vokser på det, mener jeg. Jeg husker da jeg gikk i speideren og var på svømming. Alle andre ble brakt og hentet, men jeg måtte komme meg fram og tilbake selv. Jeg syntes det var irriterende, men foreldrene mine mente jeg fikk klare meg selv. Det har nok bidratt til at jeg ble temmelig selvstendig og viljesterk fra jeg var svært ung. Jeg dro for eksempel på AFS-studium i USA allerede 15 år gammel. Fikk tak i skjemaet selv, og ordnet alt på egen hånd. Det er ikke så mye foreldrene kan stille opp med da. Etter det har jeg stort sett vært selvgående, slår han fast.

To biter som likner på åreforkalkede speilegg forsvinner inn i Brende.

Tidlig politisk bevisst

Karrieren som flisgutt ble imidlertid ikke så lang. Hans politiske kurs ble stukket ut svært tidlig. Som 14-åring begynte han på politiske grunnkurs hos Marvin Wiseth, senere kjent som ordfører i Trondheim. Wiseth kan fortelle at den vordende minister hadde hånden i været konstant: «Han var så ivrig og kunnskapsrik at det var umulig å tenke seg at den unge mannen ikke ville komme til å gjøre en stor politisk karriere,» forteller han. Og slik gikk det, som vi alle vet. Noen år senere ble Brende Wiseths politiske høyrehånd, og var med på å designe og gjennomføre det borgerlige samarbeidsstyret i Trondheim.

- Wiseth var egentlig ganske misfornøyd med deg?

- Var han det?

- Ja, han mente du i altfor stor grad påførte ham utgifter.

- ???

- Du presset ham til å kjøpe dyre sko.

- Å ja! Marvin er så nøye på dette med fine slips, men sko forstår han seg ikke på. Han fløy rundt med en blanding av dame- og herresko - mokasiner med en liten gullfarget dings på. Det syntes jeg ikke var noe særlig for en ordfører, så jeg påpekte det ved flere anledninger. Slipsene holder seg jo ikke fine heller, fordi han har det med å søle på dem.

- Du søler aldri på deg, mener du?

- Jo da, sier statsråden og dytter i seg en markliknende geleklump. - Spesielt én gang. Jeg var på middag på Slottet med den portugisiske presidenten og hans følge. Fin middag og greier, og jeg klarte å sprute saus slik at det ble masse små prikker utover den fine hvite smokingskjorta mi. Så har det seg slik at prominente gjester på Slottet ofte blir dekorert. Etter middagen gikk jeg bort til en bekjent i den portugisiske delegasjonen og pekte på det flotte båndet og gratulerte med utmerkelsen. Da pekte presidentens rådgiver på sauseflekkene mine og sa: «Jeg ser du er blitt dekorert du også,» flirer Brende som selv har på seg et par moderne, sommerlige skinnsko som jeg ikke klarer å se om er dyre eller ikke. Men sannsynligvis er de av høy kvalitet. Brende er nemlig opptatt av sko.

Oppkalt etter en nasjonalpark

Børge Brende har fått sitt navn etter en nasjonalpark. Hans foreldre var på tur i Børgefjell nasjonalpark like etter at den ble opprettet i 1963. Det syntes de var så fantastisk at de bestemte seg for at om de fikk en sønn en gang, skulle han hete Børge. Og i 1965 kom statsråden til verden.

- Din søster heter Urda. Det høres noe mer fremmedartet ut?

- Nei da. Det er veldig norsk. Urd er én av de tre nornene som holder til under Yggdrasils rot og spinner og knyter sammen alle livstrådene. Men Urda er blitt oppkalt etter fjellet Urdanostind. Oldemor var ikke så begeistret over dette navnet og syntes egentlig litt synd på henne. En gang kalte hun Urda til seg og sa: «Ho må få 20 kroner, ‘na med det navnet». Da ble jeg ganske misunnelig.

Brende har alltid hatt et nært forhold til sin lillesøster. Hun kan heller ikke huske at de noen gang har kranglet. Tvert imot ivrer hun med å fortelle at han er en omsorgsfull person som ringer ofte og passer på at hun har det bra. Det samme fortalte Marvin Wiseth: «Børge er veldig omtenksom. Han ringer meg stadig vekk for å be om råd. Ikke fordi han trenger det, men fordi han vet at jeg setter pris på det.»

Spesielt om sommeren tilbrakte de to søsknene mye tid sammen. En måned hver sommer var de på setra som ligger langt inne på fjellet ovenfor Oppdal.

- Vi hadde ikke så mye besøk, og måtte finne på ting sammen. Men det var egentlig ikke noe problem. Det var bare å være kreativ. Vi bygde saker og ting, lagde demninger, fisket og fant på mye artig. Og så spilte vi mye. Blant annet sjakk og Monopol.

- Og Monopol-pengene brukte du til å etablere selskaper og lage aksjer og slikt, forteller Urda?

- Ja, vi gjorde sikkert det også. Når jeg tenker tilbake, hadde vi det egentlig fantastisk der oppe på setra. Men da vi var små syntes vi det var litt surt av og til når vennene våre dro til Spania, Portugal, Danmark og andre fine ferieland. Jeg har hatt en fin oppvekst. Min familie har alltid vært opptatt av toleranse. Jeg kan ikke huske at mine foreldre noen gang snakket negativt om andre mennesker. De har gitt meg noen trygge, faste forankringer i livet når det gjelder synet på andre mennesker. Du skal ikke være andre til last, og du skal alltid bry deg om dem som ligger nede. Tip O´Neil, tidligere «Speaker of the House» i det amerikanske senatet, sa en gang: «It´s nice to be important, but more important to be nice.» Det er viktig å formidle slike verdier videre til våre egne to gutter. Jeg synes det er ille når man også i politikken ser at noen er villige til å «gå over lik» for å vinne fram i en sak. Det reagerer jeg sterkt på. Jeg har også alltid reagert kraftig på at barn er frekke eller stygge mot andre barn. Slik vil jeg aldri akseptere at mine barn oppfører seg mot andre, sier Brende.

Politisk gnager

Han kan virke som en krysning mellom en mild sommerbris og en speidergutt der han sitter og snakker. Men i politisk sammenheng kan han være svært gjenstridig. Han gir seg ikke før han har fått gjennomslag for sine ideer og meninger.

- Noen mener du egentlig tilhører gnagerfamilien?

- Det må være Marvin som har sagt det. Jo, jeg har nok en tendens til å fortsette å jobbe, eller gnage om du vil, til jeg når fram, hvis jeg virkelig tror på en sak. Skal jeg ha overbevisningens kraft, må jeg være overbevist selv, sier han og stopper opp et lite øyeblikk. Så gjentar han mumlende det han nettopp har sagt.

- Hm... konstaterer han undrende og tygger i seg bit nummer 14. - Det var ikke så dumt sagt, det.

- Marvin Wiseth hevder at du egentlig er mer sjenert enn du liker å innrømme?

- Jeg kan ikke si jeg helt kjenner meg igjen i det.

- Men han kjenner deg ganske godt?

- Jo, men jeg kjenner meg selv ganske godt også. Men altså, det kommer an på situasjonen... Jeg er jo en ganske utadvendt person...

Brende flytter litt på bena og vrir seg litt i stolen. Akkurat slik Marvin Wiseth beskriver ham når statsråden føler seg litt brydd. Brende tenker seg litt om før han snakker videre. En skikkelig ekkel klump synes å stimulere tankevirksomheten.

- Jeg kan bli forlegen når det fokuseres for mye på min person.

- Slik som nå?

- På en måte. Men jeg har ingen ting imot å dele mine verdier med andre, snakke om etikk og holdninger og ting som er viktig for meg som ikke har direkte med politikk å gjøre. Men jeg er ikke så vant til å bli konfrontert med slike spørsmål som du stiller.

- Det sies at du alltid må ha rett?

- Hvem vil ikke det? Men jeg håper jeg har blitt litt mindre sta med årene.

- Men du vil alltid ha siste ordet i en diskusjon?

- Tja... Å vinne en diskusjon er ikke det samme som å få siste ordet, repliserer Brende.

- Kan du oppleve deg selv som liten og svak av og til?

- Jeg tenker egentlig ikke i slike baner. I bunn og grunn er jeg en ukuelig optimist. Men jeg må innrømme at jeg var veldig trist da moren min gikk bort i våres. Mor var en sangfugl og en solstråle, og gikk bort så altfor tidlig. Hun var bare 61 år og døde av kreft. Men det er lov å være trist. Helt naturlig. Vi må tore å ta våre egne følelser på alvor. For meg er det helt avgjørende å kunne få gjøre viktige og naturlige ting som å gå på tur, tenne bål og leke med barna. Passer man på å få en skikkelig dose med slikt, får du de riktige perspektivene i livet. To aktive gutter sikrer jo også at man har beina godt plantet på landjorda. Der i gården er å tape en fotballkamp på linje med verdens undergang. Det er helt greit. Men så må man hente seg inn og se det hele i perspektiv. Det gjelder både som barn og voksen.

Lykkelig i naturen

Så spørs det da om en mann i hans posisjon får tid til å være så mye sammen med kone og barn. En periode drev han med ukependling, men det ble for tøft.

- Vi har fremdeles huset vårt i Trondheim, men familien bor nå i en stortingsleilighet i Oslo. Nå kan jeg jo se familien litt hver dag om jeg ikke er ute og reiser, hjelpe guttene med lekser og dra på fotballkamp og sånt. Jeg har et høyt tempo i jobben. Men når jeg først har fri, klarer jeg å koble ut. Jeg tror jeg har den evnen at jeg klarer å være nærværende der jeg er. Da er familien tilnærmet hellig hvis ikke noe ekstremt viktig skulle skje i jobbsammenheng. Jeg har nok strukket meg litt lenger enn godt er innimellom. Spesielt det siste året. Men jeg er kommet styrket ut av det. Jeg lærer jo etter hvert hvor mye jeg orker, sier han.

Brende kan tåle mye om han bare får kommet seg ut i naturen med jevne mellomrom. Han drar fremdeles mye inn på setra og andre steder i fjellet for å hente seg inn etter tøffe arbeidsøkter.

- Når jeg går i fjellet får jeg en lykkefølelse fordi jeg ser hvor heldig jeg er. Det var pinlig at Norge nesten lå på jumboplass i Europa når det gjaldt areal nasjonalpark, vi som har mer urørt natur enn noe annet land i Europa. Men samarbeidsregjeringen har økt dette arealet med 50 prosent. Og vi har så mye mer å ta vare på. Det er ikke tilfeldig at Norge av FN for tredje gang på rad er kåret til beste land i verden å bo i og at National Geographic utnevnte fjord-Norge som verdens mest eksotiske naturreisemål. Tenk også på hvor mange flotte blå og grønne byer vi har. De fleste ligger ved sjø eller vann og har grønne åser og fjell rundt seg. Det er utrolig vakkert. Jeg gikk Jostedalsbreen på langs i mai i fjor. Til slutt endte vi nede i Fjærland og overnattet på Mundal hotell hvor vi fikk fantastisk tradisjonsrik norsk mat. Det er det turistene vil ha. Her har den norske turistnæringen et stort forbedringspotensial. Vi får et fattigere liv om vi ikke kan glede oss over det som er rundt oss, sier Brende og trekker pusten et kort øyeblikk. Så fyller han like godt den ene hånden med en del «avfallsbiter» slik at han slipper å lene seg så mye fram og tilbake hver gang han har lyst på en liten smak.

- Jeg ledet en periode FNs kommisjon for bærekraftig utvikling. Da fikk jeg nye perspektiver. Bare det faktum at ca. 1,2 milliarder mennesker rundt om i verden daglig drikker vann som er dårligere og mer urent enn urin burde være nok til å slutte med den voksende klaging og misnøye som er i ferd med å bre seg her i landet.

- Hva synes du kan bli bedre i Norge?

- Jeg har satt meg som mål at det skal bli enklere å starte næringsvirksomhet i Norge. Noe er galt når Stortinget selv fikk påpakning for at det ikke var satt opp skilt som fortalte at lokalene er videoovervåket når vi selv har laget et lovverk som påbyr det. Det er ikke lett å følge alle regler og forskrifter. Det må bli enklere. Og så har jeg som mål at Norge skal bli en av de mest nyskapende landene i verden.

- Du har tenkt å være næringsminister lenge, skjønner jeg?

- Absolutt! Selv om det er tøft å drive næringsvirksomhet i Norge har vi også en del fordeler. Norske ingeniører er meget konkurransedyktige på både pris og kvalitet. Vi sier at Norge er et lite land. Men ikke mange tenker over at vi faktisk er verdens 23. største økonomi når vi ser på BNP. Vår fremtid er i stor grad avhengig av forskning. Alle snakker om oljepengene, men 80 prosent av vår nasjonalformue er kunnskap og mennesker. Og det som er så fint med kunnskapsressurser er at de blir større jo mer vi deler. Vi har allerede vist at vi kan ligge i tet på en rekke områder når det gjelder forskning. Utvikling og produksjon av solceller for store deler av verden ligger for eksempel i Norge. Conoco og Shell har forskningsstasjoner i Norge fordi vi har billige og dyktige ingeniører. Norske oljeselskaper er sterkt engasjert internasjonalt nettopp fordi vi har klart å bygge opp en enorm ekspertise på dette området. Det skal vi klare på andre områder også. Norge brukte i fjor 2,8 milliarder kroner på grunnforskning. Vi er blant de beste i verden på områder som for eksempel silisium, IKT og lettmetaller. Poenget er at vi ikke har vært flinke nok til å kommersialisere forskningen vår. GSM ble jo i sin tid utviklet i Trondheim. Derfor er det viktig at når vi putter penger inn i forskning, må vi samtidig investere penger i etablering.

- Hvorfor har vi ikke klart å kommersialisere vår egen forskning tidligere?

- Det er et spørsmål vi har stilt oss lenge nok nå. Vi må lære oss å bygge kunnskap og design inn i de produktene vi forsker fram. De som kjøper B&O musikkanlegg, kjøper vel så mye et møbel og en idé som de kjøper noe de kan spille musikk gjennom. Slik må vi begynne å tenke i mye større grad. En norsk forsker som vil gjøre karriere, må publisere i anerkjente vitenskapelige tidsskrifter for å få anerkjennelse. I USA kan en forsker gjøre et kvantesprang i sin karriere om han eller hun i tillegg klarer å ta ut et patent som selger. Det viser tydelig at forskning, utdanning, industri og kommersialisering henger nøye sammen med det å drive med nyskaping. Jeg tror vi bare kan lykkes med dette om vi innfører mye mer entreprenørskap i skolen. I Norge er vi ikke så risikovillige som vi burde være og som vi kan bli om vi legger til rette for det. Unger kan få et naturlig forhold til det å drive bedrifter allerede mens de går på skolen. Bare se på de skolene som har som prosjekt å drive sin egen «bedriftskantine». Det går så det suser.

- Det er nærings- og handelsminister du er, ikke sant?

- Jo, men dette henger så nøye sammen. Helga Eng, som var Norges første kvinnelige professor i pedagogikk, sa en gang på 30-tallet: «Det er først når vi er herre over stoffet, når vi har det inne i hodet, vi kan utføre et tankearbeid med det. Vi kan ikke tenke med bøker.» Jeg har allerede snakket en del med Kristin Clemet om disse tingene, og sammen tror jeg vi kan komme til å få til mye spennende nytenkning om vi ser alt dette i en større sammenheng, sier Børge Brende.

Det er bare 12 biter igjen i søppeldynga nå.

Fakta om Børge Brende

Født:
Odda, 25. september 1965.

Stilling:
Nærings- og handelsminister.

Bor:
I Oslo.

Sivilstand:
Gift med Torild. Har to gutter på 10 og 14 år.

Kjører:
Volkswagen Passat stasjonsvogn.

Utdanning:
Cand.mag. med mellomfag i historie 1987.

Karriere:
Begynte som politisk sekretær i Unge Høyres landsforbund i 1985. Var politisk rådgiver for Høyres stortingsgruppe fra 1986 til 1987 og leder i Unge Høyres Landsforbund fra 1988 til 1990. Da hoppet han av politikken for en toårsperiode og var økonomisjef i familiebedriften Brende-entreprenør AS til 1992. Men så ble han kapret av Marvin Wiseth som ville ha ham som sin høyre hånd i Trondheims-politikken. Dermed ble han kommunalråd i Trondheim kommune og gruppeleder for Høyre 1992-1997. I 1997 kom han inn på Stortinget som representant for Sør-Trøndelag, og ble medlem av finanskomiteen. Fra 2001 til 2004 var han miljøvernminister .

For øvrig:
Brende hadde i sin tid en kort journalistisk karriere, og jobbet i Aftenpostens politiske avdeling under Egil Sundar. Han er meget handlingsrettet, men kan også kose seg når det gjelder. Han har stor interesse for film og litteratur og historie. Mens han var miljøvernminister støttet han indirekte en av Bellonas ulovlige aksjoner i Bullarn i Sverige for å redde utryddingstruet fisk.