Portrettet: En regelrett nyter

Det er noe stillfarent og forsiktig, nesten beskjedent, over Christian Vennerød når han tar i mot meg i «det gule rommet» i Le Canards fasjonable lokaler i President Harbitzgate i Oslo. Han viser ikke et snev av den gutteaktige iver, pågåenhet og entusiasme vi kjenner så godt fra hans mange opptredener i TV-debatter. Han er rett og slett bare mild, vennlig og svært imøtekommende. Ikke at han har vært uvennlig og ubehagelig før. Nei, nei. Jeg hadde kanskje bare forventet meg mer «trøkk» og intensitet av en mann som har meninger om det meste, og som gjennom snart en mannsalder mer enn gjerne har gitt uttrykk for dem i all offentlighet. Så ofte som mulig, kan man få inntrykk av. I den senere tid har han ment at eldre arbeidstakere bør få redusert lønn, at det ikke er flaut å være registrert i Konkursregisteret, og at det er forkastelig å la barn få ukelønn i bytte mot husarbeid. «Alle bør bidra til familien etter evne. Vi må ikke bli arbeidsgivere for våre egne barn. Man må bidra ut fra en moralsk forpliktelse og ikke fordi det er lønnsomt. Da blir familien butikk» postulerte han. Det er nærmest ingen grenser for på hvilke områder han har behov for å gi til kjenne sine vesentlige og betydningsfulle synspunkter. På «golfsiden.com» har han for eksempel ytret at golfere som spiller på en bane de ikke har medlemskap i, bør få greenfee (startavgift) til halv pris om de spiller sammen med et klubbmedlem. Vi er alle glade for at han slår et slag, for å si det slik, for å få redusert golfernes utgifter. Han synes også det er usunne tilstander i norsk klubbfotball. Det kan vi jo alle enes om. Men ett av hans aller friskeste utspill kom allerede så tidlig som i 1984. Han påberopte seg retten til å føde barn. Han hadde vært og sett på 8. mars-toget. En gruppe kvinner gikk under et banner med følgende parole: «Rett til kunstig inseminasjon for lesbiske og enslige kvinner!» Vennerød kastet seg dermed over skrivemaskinen og forfattet er flammende, dog ironisk, innlegg i Gateavisa hvor han tok til orde for at også menn skal få lov å føde barn på lik linje med kvinner. «Skal noen borgere ha fortrinn fremfor andre på grunn av biologiske forskjeller?», spurte han.

Vennerød er, og har alltid vært, et overordentlig engasjert menneske. Han har bestandig gått hundre prosent inn for det han holder på med. Akkurat som da han gikk på Handelshøyskolen i Bergen. Da gikk han hundre prosent inn for kortspill. Bridge. Og poker, selvfølgelig. Han spilte kort gjennomsnittlig 40 timer i uka. I tillegg underviste han litt i engelsk og EDB på økonomisk gymnas.

- Det var et bevisst valg. De aller fleste av korthaiene sitter i dag med interessante jobber, og er økonomisk sett på den grønne gren. Vi oppnådde dette uten å prostituere oss med å lese meningsløsheter som professorene syntes økonomer burde vite noe om. Vi nøyde oss med å lese det vi selv syntes utvidet vår ånd og vårt perspektiv. Vi leste for eksempel sannsynlighetsteori med stor iver. Det var teori som kunne omsettes i hard cash ved pokerbordet. Det var en mer håndgripelig form for belønning enn karakterer. Den øvrige del av våre statistiske kunnskaper lot vi forbli hull som vi bare dekket til med intens pugging fjorten dager før eksamen, slik at vi kunne prestere noe som lignet på en laud. Men den kunnskapen gikk - som all annen ubrukelig lærdom på en hvilken som helst skole - like fort ut som den kom inn. Gjennom denne lesemåten lærte vi imidlertid noe helt annet og meget viktigere enn økonomiske snurrepiperier: Vi lærte å skille det vesentlige fra det uvesentlige. Men jeg kastet meg med voldsom iver over studiet på slutten, og sluttet helt å spille kort. På grunn av kortspillingen og undervisningen hadde jeg brukt en tredjedel lengre tid enn normert, så jeg hadde jo fått med meg det viktigste fra før, forteller Vennerød, som karaktermessig var blant den beste tredjedelen av studentene.

Vennerød er fremdeles god til å spille. Blant de beste, faktisk.

- Bridge er et fantastisk spill. Først er det et analytisk spill som går ut på å finne ut hva slags kort makker har. Så er det et detektivspill for å finne ut av motspillers kort, opplyser Vennerød som fremdeles er en ivrig bridge-spiller. For to år siden deltok han til og med på det norske seniorlandslaget. Men den gang drømte han om å bli profesjonell pokerspiller.

- Det var en ungdomstanke. Jeg ville helst bli profesjonell bridgespiller, men det var umulig den gang. Derfor tenkte jeg kanskje subsidiært at jeg kunne leve av å spille poker. Men det ble det ikke noe av.

MARKEDETS EVANGELIUM

Istedenfor kastet han seg ut i journalistikken. Søkende anarkist som han var, ble Gateavisa et naturlig valg. Nå er han en glødende anarkist fordi han har funnet svarene. Men noen av de som jobbet i dette frihetens organ den gang mente Vennerød ikke passet inn i Gateavisa. Han var for dominerende, syntes de. For autoritær. «Gateavisa skulle ha en flat struktur og redigeres kollektivt», forteller en fremtredende representant for datidens blekke. «Christian ville ta over styringa. Han har aldri vært noen anarkist. Han var og er en ren høyremann», forkynte vedkommende, som jeg har en vag fornemmelse av at ikke liker Vennerød noe særlig.

- At enkelte i Gateavisa ikke forstår noe av markedet, betyr ikke at jeg er høyremann. Det er helt idiotisk. Jeg har veldig liten sympati for Høyre, som jeg synes er et kjøpmannsparti som vil bruke staten til å subsidiere industrien. Jeg er ikke noen høyremann! Jeg er dessuten veldig lite for de politiske partiene, slik som enhver anarkist er. Denne påstanden er bare et forsøk på å sverte meg anonymt ved å slenge dritt. For meg var det viktig at Gateavisa fremsto som et sammenhengende og godt produkt som ikke bare var en løs samling av gymnasiastideer. Det falt det noen tungt for brystet å akseptere. Jeg var ti år eldre enn de andre. Det hadde nok også en viss innvirkning på hvordan jeg ble oppfattet. Det var ikke rom for at noen tok mer ansvar enn andre. Gateavisa var et redskap til å få innsikt i veien og løsningen på livet, et verktøy for folket. Da måtte vi skrive slik at folk forsto budskapet. Det meste ble skrevet på en slik måte at det bare var tilgjengelig for noen få. Stoffet ble ikke anrettet på en ordentlig måte. De andre i Gateavisa var ikke opptatt av det. Jeg hadde nok en dominerende rolle, men jeg var opptatt av at avisa skulle redigeres og at vi måtte legge om dersom vi skulle ha mulighet til å overleve. I 1981 valgte jeg, etter fem års virke, å gå ut av avisa fordi de andre ikke så sin besøkelsestid, men jeg tok med meg mange av mine ideer om å lage et blad for folket inn i Dine Penger som jeg var med på å starte i 1983. Gjennom Dine Penger fikk jeg en historisk mulighet til å lage et blad som skulle bli det norske individets og markedets evangelium. Det synes jeg at jeg klarte, sier Vennerød kledelig usjenert.

- Hva går dette evangelium ut på?

- Det handler om flere ting, blant annet retten til å nyte livet. Enkeltmennesket har rett til å ta hensyn til sin egen nytelse. Det var noe som var helt uakseptabelt på 70-tallet. Det er ikke staten som skal bestemme når og hvordan jeg skal ha det godt. Jeg holdt foredrag i studentersamfunnet på Chateau Neuf i 1981 om det gode liv: «Arbeid mindre, lev mer». Vill jubel. Men en fremtredende forlagssjef, og sikkert mange med ham, mente jeg tok fullstendig feil. «Det er arbeidet som er selve livet», sa han. Men jeg mener fortsatt jeg har rett. Livet går ut på å ha det så godt som mulig. Og hvis arbeidet føles som en byrde og er ork, har det liten verdi. Jeg tror på hedonismen. Hedonisme er en teori som hevder at formålet med all handling er å oppnå størst mulig nytelse for den personen som handler. Det er et vesentlig element i livet, sier Vennerød.

NYTELSE ER UNDERTRYKT

Hedonismen går altså ut på, iallfall så langt jeg har maktet å bringe på det rene, å oppnå nytelse i livets allehånde situasjoner enten det dreier seg om mat, samvær med venner, rus av ulike slag, musikk, lese Kant eller det å gå tur med bikkja. Til og med en person som foretrekker å feste hver eneste kveld uten tanke på morgendagen, kan kalle seg en hedonist. Hedonismen setter ingen normer. Den sier ikke noe om hva slags handlinger som er moralske, bare at de skal medføre nytelse for den som handler. På et vis lyder dette som beskrivelsen av en komplett hensynsløs og egoistisk person. Vennerød er altså en hedonist. Men jeg oppfatter ham på ingen måte som normløs eller uten evne til å ta tenke på sine omgivelser. Tvert imot, egentlig. Det er noe emmisæraktig over ham. Han vil frelse folket. Gi oss frihet. Iallfall større frihet enn det vi har i dagens Norge. For velferdsstaten, som sosialdemokratiet brukte en generasjon på å bygge opp, er ikke noen fulltreffer etter hans mening.

- Velferdsstaten er ikke så bra. Den virker avstumpende. Den fratar individet ansvaret for sitt eget liv. Min hovedtanke er den samme som Ibsens. Folk skal følge sin egen stemme. I Norge er nytelse undertrykt. Man blir sett på som en dårlig borger om man tenker for mye på sitt eget beste.

- Så du kunne tenke deg å sprenge velferdsstaten i filler?

- Nei, men det må være et personlig ansvar å ta vare på hverandre.

- Er ikke det ganske mye lettere når man har god økonomi?

- Jo. De fleste ting er lettere med god økonomi. Men jeg tror ikke det er noen sammenheng mellom det å ha penger og det å vise omsorg for andre.

- Hva er bra med Norge?

Vennerød tenker. Lenge. Veldig lenge.

- Tja...

Enda litt tenking.

- Nei det tror jeg ikke er mye. Hvis vi sammenlikner oss med andre vestlige land med samme økonomiske nivå kan jeg si at vi har den fordelen at vi er få, og har god plass.

- Hvorfor har du blitt boende her om det er så ille?

- Språket, sier Vennerød uten et nanosekunds tenkepause denne gang.

- Jeg snakker norsk, og skriver norsk. Jeg vil delta i samfunnsdebatten, og det ville jeg ikke klare på et fremmed språk. Men mye er i ferd med å gå den riktige veien nå. Det er iallfall positivt. Statskontrollen er i ferd med å slippe taket. Maktutredningen som ble lagt frem nylig konkluderer med at folkestyret forvitrer. Det betyr at politikerne har fått mindre makt. Og det er bra. Folk er i ferd med å få friheten tilbake.

- Friheten til å falle utenfor systemet?

- Det er ikke systemet som skal gi oss frihet. Systemet fratar oss friheten, sier Vennerød som tydeligvis har en del anarkistisk blod i årene sine fremdeles. Det betyr også at han er veldig opptatt av rettskaffenhet. Han tåler ikke folk som forsøker å snylte seg til goder.

- Har du sneket på trikken noen gang?

- Må innrømme det, ja. Men det var en periode i min ungdom hvor jeg opplevde det som spennende. Det var en slags gambling - akkurat som det er å la være å betale for parkering.

- Har det hendt at du er blitt tatt?

- Nei, svarer han og ivrer etter å legge til:

- Det er lenge siden jeg hadde den innstillingen til tilværelsen. Etter at jeg sluttet med den slags aktiviteter, opplever jeg det tilfredsstillende å vite at jeg betaler for meg hvor enn det måtte være. Det å være et menneske som snylter seg til fordeler skal ikke være en del av min identitet. Det er alt for mange folk, både privatpersoner og ledere i næringslivet som ikke tar rettskaffenhet alvorlig.

- Som enkelte forhenværende ledere i Statoil, for eksempel?

- Det er jo en sak for seg selv. Jeg mener det er bare tull å hevde at det ikke går an å drive internasjonal oljevirksomhet uten å ty til korrupsjon. Men det får være så sin sak. Korrupsjon er så mye mer enn det. Det å bygge nettverk er også korrupsjon. Og hva mener jeg med det? Jo, jeg kjøper produkter av ham fordi han er en venn av meg, og han kjøper produkter av meg fordi jeg er en venn av ham. De som taper, er de som ikke er med i nettverket - de som ikke er med i vennekretsen. Det fungerer på samme måte uansett om det er i Iran, på Sicilia eller på Grefsen. Jeg tror ikke det dreier seg så mye om penger under bordet i Norge, men nettverksbyggingen er med på å ødelegge et åpent marked. Hver gang to direktører møtes er det fare for markedet. Marked er et forhold mellom tilbyder og kjøper, ikke mellom direktører. Markedet er en anarkistisk mekanisme, og alliansene er en fare for den mekanismen. Markedet fungerer best når det ikke finnes bindende avtaler mellom tilbyderne enten det dreier seg om produkter eller tjenester som tilbys av statlige eller private aktører. I prinsippet er jeg imot allianser, men jeg må også være pragmatisk og se at det i noen tilfeller kan være nødvendig og til det beste for kjøperne. Konkurransetilsynet er en viktig del av anarkismen. Tilsynets oppgaver og mandat bør til og med utvides så ikke alliansebyggingen går helt av hengslene.

- Går det an å være hundre prosent ren i norsk næringsliv?

- Ja, det tror jeg. Helt klart. Vi gjør det her i Le Canard, og det til og med i en bransje som er preget av systematisk og bevisst brudd på regelverket. Det er bare spørsmål om vilje til rettskaffenhet.

ORKET IKKE MER

Det er kommet en viss glød over Vennerød nå. Men sordinen er fremdeles tredd ned på de ellers så spilleglade strengene. Han virker rett og slett litt sliten. En anelse umotivert - som om han er omhyllet av et omvendt ozon-lag som stopper strålingen fra hans tilsynelatende utømmelige kilde av energi. Men det har sin naturlige forklaring. Rett før intervjuet hadde han vært og fått akupunktur med strøm igjennom nålene. Det kan ta ganske kraftig på hvem som helst. Egentlig hadde han mest lyst til å gå hjem og sove.

Men det er likevel ikke til å komme bort fra at har han vært gjennom tre tøffe år. Kreftene tok slutt. 20 år etter sin berømte tale i Studentersamfunnet gjorde han endelig sine egne ord til virkelighet. Han valgte å arbeide mindre og leve mer.

Jeg gikk du ut av Dine Penger fordi jeg var utslitt. Orket ikke mer. Min kone mente jeg bare skulle sykmelde meg, men jeg valgte å trekke meg helt ut. Det ble alt for mye jobbing. Mot slutten flyttet jeg til og med redaksjonen til Skøyen for at jeg kunne stikke hjemom for å spise middag for så å fortsette arbeidet. Sånt går ikke i lengden.

- Men er du kommet til hektene igjen nå?

- For så vidt. Det har tatt meg tre år å komme meg. Men jeg føler meg ikke helt topp ennå, egentlig. Sånt tar tid. Og i denne tiden har jeg opplevd noe som egentlig er ganske snodig. Omverdenen har et problem med at jeg ikke arbeider. De blir usikre på hvordan de skal forholde seg til meg, forteller han med et uutgrunnelig smil.

Men han har ikke gitt seg helt som skribent ennå. Om så var, ville det stridt med samtlige av naturens lover. Han skriver fortsatt en spalte i bladet. «Vennerøds verden», en filosofisk betraktning om frihet, likhet og vennskap. I tillegg holder han på med å praktisere «friheten til å skape og utstyre ideer med produksjonskapasitet».

Ett av de prosjektene han har investert i, er den fasjonable restauranten Le Canard. Han og hans kone Jorunn eier 39 prosent av aksjene mens hans studiekamerat og nære venn, Kåre I. Wang og hans kone, eier resten. Foreløpig er det ikke noen gullgruve, men Vennerød nærer en åpenbar, om enn ikke vulkansk, glede av å vise fram stedet.

- Her har vi laget et staselig og fargerikt sted hvor folk skal kunne komme og kose seg. I tillegg til at vi har et fantastisk kjøkken, er én av grunnene til at vi har fått en stjerne i Michelin-guiden på grunn av maten, og tre «røde gafler» fordi restauranten har en så egenartet atmosfære. Ingen andre norske restauranter har det. Men selv om gjestene skal få en storartet matopplevelse, vil vi ikke at de skal bli skremt av det storslåtte. Folk skal komme hit for å hygge seg. Ikke for å spille kakse. Mange gourmetrestauranter har for eksempel menyer som ikke er forståelige for andre enn eksperter. Det har vi gjort noe med. Vi har laget menyer på norsk og vinlister som gjør det lett å velge riktig vin til maten, sier han og går for å hente et eksemplar av den «enkle» menyen. Samtidig tar han med en bok som ser ut som en familiekrønike i «Fantomet-klassen». Det er den komplette vinlisten. Norges mest omfattende sådanne.

- Det er ikke mulig for vanlige folk å finne ut av hva slags viner de skal velge ved å bla i denne boken. Jeg ville ikke klare det selv en gang.

- Kanskje vi skulle prøve et par av de der? Jeg peker på en Chateau de Ettellerannet til 20.000 kroner.

- Det er mye penger for en flaske vin, men faktisk er det slik at mange utlendinger kommer hit og blir meget overrasket over hvor billige mange av våre viner er. Vi har eksempelvis en vin som koster 1200 kroner og som på Operakjelleren i Stockholm koster 5900 kroner, forteller Vennerød som selv ikke tør legge seg opp i vininnkjøpene. Ikke i hva som foregår på kjøkkenet heller.

- Jeg er ikke noe god til å lage mat.

- Innebærer det for mye arbeid?

- Det kommer vel heller av at den interessen ikke ble dyrket tidlig nok. Jeg står heller for applausen etter måltidet. Jeg har aldri vært vant til noen ekstravaganse i matveien. I min barndom var det til tider ganske knagert. Et år var vi vegetarianere. Vi ungene trodde det var mors fikse idé. Men det skyldtes nok at vi hadde fryktelig dårlig råd. Hun serverte for eksempel kålrabi som biff. Det var ikke noen ubetinget suksess, forteller Vennerød.

- Hva er det deiligste med å ha penger?

- Frihet til å kreere. Mange mener det er frihet til å bruke. Men det er ikke min stil. Man blir avstumpet av å bruke for mye penger på seg selv.

- Men det gir store muligheter for nytelse, og det er jo viktig?

- Nytelse er ikke betinget av penger. Man kan lære seg å nyte ut fra de forutsetninger og muligheter man har - uavhengig av økonomien. Jeg har en del penger, og det gjør at folk forventer at jeg skal bruke dem på meg selv. Jeg har liksom ikke lov til å skrubbe, jeg. Men jeg er egentlig en gnier av natur. Liker ikke å bruke penger unødvendig. Nei, for å svare på ditt spørsmål om hva som er deilig meg penger; for meg gir penger frihet til å skape og utstyre en idé med produksjonskapasitet. Det jeg har sølt bort av penger, er midler som gikk tapt fordi jeg har investert i prosjekter som gikk på trynet. Men det er helt ok. Hvis du anser deg som forretningsmann og aldri har vært involvert i en konkurs, har du enten hatt kjempeflaks eller så er du feig.

- Og noe av det som gikk på trynet var Metropol TV?

- Ja. Jeg ville utfordre NRK og TV2. Det gikk så bra, og vi var så nære på å lykkes. Vi var der, så å si. Men så kom «11. september». Avtalte reklamefilmer ble trukket fordi næringslivet reduserte sin samlede reklame. Det rammet oss i større grad enn andre. Et annet prosjekt jeg tapte på var OddsAlive som skulle være en utfordring av Norsk Tipping og det statlige spillemonopolet. Spill om penger er en helt naturlig del av livet, og gambling er en sunn spilleform. Jeg husker vi kastet på stikka, og de store guttene kom. De stjal pengene våre. Gjennomførte et såkalt «pott-ran». Det er akkurat hva Norsk Tipping bedriver, attpåtil med Statens velsignelse. Det er forkastelig at Staten har tatt monopol på spill i Norge, samtidig som den ikke gir kundene det beste tilbudet. Staten prøver å gi folk følgende signal: Det er farlig å drive med gambling, men hos Norsk Tipping er det trygt! Jeg var, og er, frustrert over at norske spillere skal finansiere idrettsanlegg for barn og unge mens for eksempel operaen finansieres over statsbudsjettet så fiffen skal ha et sted å gå og hygge seg. Vi satset på å tilby et spill som ga 90 prosent tilbake i premier i motsetning til Norsk Tippings 50 prosent, sier Vennerød.

REGLENE ER SELVE SPILLET

Spill har vært en vesentlig del av Vennerøds liv. Ikke bare kortspill. Midt på 70-tallet forsøkte han å få det norske agenturet på Rubiks kube, det tredimensjonale puslespillet som ble laget av den ungarske interiørdesigneren Erno Rubik i 1974. Men ble slått på målstreken av Narvesen. I barndomshjemmet spilte de mye Canasta, og nær sagt selvfølgelig Monopol og et tilsvarende spill om skipsfart som het Navigare. Nå har han til og med laget et helt nytt spill som han vil utgi, men han har ikke til hensikt å avsløre hva går det ut på ennå. TV-spill står også høyt i kurs.

- Fotballspillet som kom fra Konami er kjempemorsomt. Og så liker jeg gåtespill. Zelda, for eksempel. Familien løser gåter sammen. Det er virkelig spennende. Pokemon var også morsomt, men ikke så høyverdig.

- Det sies at du er en regel-freak - at du kan drive deltakerne til vanvidd med regeldiskusjoner? En nær venn av deg uttrykte det slik: «Crocket blir aldri det samme etter å ha spilt det med Christian.»

- Reglene er selve spillet, men spillet er mer enn reglene, pleier jeg å si. Hvis man ikke er interessert i å følge reglene, mister spillet sin verdi. Et spill bli først morsomt når man gjør sitt beste for å løse oppgavene ut fra et felles regelverk. Det minste forsøk på juks eller å tillempe spillet etter eget forgodtbefinnende ødelegger spillets idé. Jeg kan ikke skjønne at det er så vanskelig å forstå. Det samme gjelder innenfor idrett. Jeg er fotballtrener for 10-åringer. Det er fantastisk morsomt. Å dra i skjorta er ikke en del av spillet, men det gjøres likevel. Ungene ser de voksne gjøre det, og da tar de etter. Og en del trenere ser gjennom fingrene med det selv om alle er enige om at det er en uting. Hvis man følger reglene, slår man ned på det, og spillet blir morsommere for alle. Det er jo ganske åpenbart.

- Hvordan er det med praktisering av regler i det vennerødske hjem? Er det noe ungene dine ikke får lov til?

- Å krangle. Det er helt forbudt. De skal snakke pent til og om hverandre. Og det er den eldste som har ansvar for at det ikke skjer. De er veldig flinke til ikke å krangle.

- Er det forbudt å være sint?

- Nei absolutt ikke. Frustrasjonsskrik er ok, men det må komme som et utslag av berettiget harme. Vi skal ikke tolerere kjekling og utskjelling og karakterisering av andre. Verken hjemme eller noen andre steder, forteller Christian Vennerød som dermed har sannsynliggjort at hans barn aldri kommer til å bli politikere. Der i gården dyrker man nemlig frihet og vennskap!

Fakta om Christian Vennerød
Født: 5. august 1946
Stilling: Profesjonell livsnyter og styreformann og medeier i gourmet-restauranten Le Canard. Har en fast spalte i Dine Penger: Frihet, likhet og vennskap.
Bor: På Skøyen i Oslo
Sivilstand: Gift med, Jorunn. Har tre barn på henholdsvis 10, 15 og 18 år.
Kjører: Skoda Octavia 2001-modell
Utdanning: Siviløkonom fra Handelshøyskolen i Bergen (1971). Pedagogisk seminar (1972) og mellomfag i organisasjonssosiologi (1977) ved Universitetet i Oslo.
Karriere: Fra 1972 til 1974 var han undervisningsleder ved IDA. 1974-85: Bedriftsrådgiver ved Teknologisk Institutt. Var toneangivende redaktør i Gateavisa i gullalderen 1977-1981. Tidligere fast spaltist i Ny Tid, Aftenposten, NRK P2, Kvinner & Klær, og nå i Dine Penger. Han har også skrevet boken: Arbeid mindre - lev mer (1982) og en rekke bøker om skatt.
For øvrig: Vennerød var 35 da han traff sin Jorunn. - Hun ble min redning og min «min sjels frelser» ved å vise meg hvordan jeg kunne bruke min samfunnskritikk konstruktivt, opplyser Vennerød.
Noen av hans nærmeste venner hevder at Vennerød er konservativ av legning, men det er han helt uenig i.
Vennerød og Carsten Five kjøpte Dine Penger som «nesten konkursbo» i 1988. Da hadde han jobbet i bladet siden 1985. De solgte Dine Penger til Schibsted i 1996, men jobbet der i tre år til.