Portrettet: Jeg tar stor plass

Hva skal restauranten hete?

Jan Petter Sissener flirer tilfreds. Han vet nøyaktig hva jeg sikter til med spørsmålet. Inni ham lever nemlig en drøm om å starte en liten restaurant.

- KIS, svarer han kort.

- Som hardrock-gruppen hvis medlemmer har problemer med koordineringen av tungemusklene?

- Nei, med én «S». KIS. «Keep It Simple», korrigerer han. - Det skal være en restaurant med eksellente råvarer som gjestene selv kan bestemme hvordan skal tilberedes.

- Hvor store sjanser er det for at du kommer til å realisere drømmen?

- Close to zero, slår han kort og konsist fast. - Det er nesten ikke mulig å tjene penger på eksklusiv restaurantdrift i Norge. Vi har bare én bordsetting. Dessuten er det ikke lov å røyke, så folk går hjem etter maten og tar cognacen og sigaren hjemme, sier aksjemegleren og tenner seg en Marlboro Extra Mild mens han mumler:

- I dette rommet er det jeg som er sjefen, så jeg blåser i røykeloven.

Han supplerer sin mishagsytring på en ironisk innpust:

- Det er ikke bare i Norge vi har mange underlige regler. Amerika har mange forskrudde regler også. Der må man være 21 år for å kunne smake alkohol, men man kan sendes til Irak for å dø når man er 18.

Om det mot alle odds skulle bli noe av Sisseners restaurantplaner, vil det komme til å bli et etablissement der det utelukkende blir servert mat i kategorien «Gastronomisk fanfare». Sissener er nemlig en god kokk, ifølge hans kone og andre som har fått oppleve hans kokekunst. Spesielt er hans lammestek berømt. Den spekkes med hvitløk og gnis inn med andre godsaker.

- Og så strør jeg basilikum på toppen.

- Basilikum? Ikke rosmarin?

- Jo, unnskyld. Selvfølgelig rosmarin.

Det er ikke bare gode middagsmåltider han disker opp med. Han liker å stå opp tidlig om morgenen, gjerne klokken seks, og lage god frokost til familien også. Når han er hjemme. Og det har stort sett bare vært i helgene de siste årene, etter at han tok over som nordisk sjef for Alfred Berg.

Halvt sveitser

Jan Petter Wilhelm Courvoisier Sissener, som er aksjetrollmannens fulle navn, er halvt sveitser. Faren kommer fra alpelandet. Men hans norske mor reiste tilbake til Norge med deres sønn da han var to år gammel. Sissener hadde ikke noe særlig kontakt med sin far før han var 14-15 år gammel. Men det skyldtes ikke mangel på interesse fra faren.

- Far måtte gå rettens vei for å få lov til å ha samvær med meg, men siden da har vi hatt jevnlig kontakt. Mor hadde en del problemer med alkohol, og tilværelsen var ikke enkel verken for henne eller min søster (som har en annen far).

- Hvordan var det å vokse opp uten en tilstedeværende far?

- Jeg savnet naturlig nok en foreldreguiding som ung. Jeg hadde ingen som var med og så meg spille fotball eller som var med meg på andre ting jeg holdt på med. Alle trenger korrektiv og ros i oppveksten. Jeg fikk ikke for mye av det, for å si det slik. Til gjengjeld hadde jeg en bestefar som jeg elsket over alt på jord.

- Du tok deg mye av din søster?

- Ja. Fordi mor hadde sine problemer, falt mye av oppgaven med å ta vare på søsteren min på meg. Dessuten lovet jeg mor før hun døde at jeg skulle ta godt vare på henne. Og slik ble det. Hun var med meg nesten i ett og alt. Hun var litt ute å kjøre en periode, og måtte hankes inn av og til når hun hadde problemer. På den måten har vi fått et veldig nært forhold.

- Hun sier du var nesten som en far for henne?

- Det er nok riktig. Men jeg gjorde egentlig ikke noe annet enn å være storebror slik jeg ville ha ønsket at en storebror skulle være overfor meg. Da hun ble mor for første gang, sa jeg at det var ganske underlig å bli både onkel og bestefar på samme dag, forteller han med et lett kamuflert smil. Han har nemlig ikke et direkte åpent og vinnende smil - et sånt tilskuerne umiddelbart blir oppmuntret av å bli tildelt. Smilet har en forholdsvis morsk ramme. Ansiktet hans, med de buskete og bryske øyenbrynene, gir bare en antydning om at det skjuler seg en vennlig og omtenksom mann bak det. Hele hans ytre vesen kan rett og slett virke noe bortimot truende for folk som ikke kjenner ham. Som jeg, for eksempel. Da han entret rommet en halv time forsinket, fant jeg det ikke lett å tro alt det jeg hadde fått høre om denne mannens overordentlig velutviklede omsorgsevner. Men ganske snart skulle det vise seg at den ruvende skikkelsen er svært så hyggelig og imøtekommende. Men når det er sagt, må det også komme frem at han kan eksplodere. Ifølge hans kone hender det han lagrer ting inni seg for så å ta det ut senere - gjerne med feil adresse.

- Jeg har fått vite at jeg tar veldig stor plass.

- Å, du er da ikke så overvektig?

- Ikke fysisk, selvfølgelig. Jeg var på en sånn ledertreningsaffære i vinter. Etterpå hadde vi en oppsummering hvor vi snakket om hvordan vi opptrer og fungerer som ledere og personer. «Bare du kommer inn i et rom, tar du mye av plassen,» fikk jeg høre. Jeg har ikke vært bevisst det tidligere, men jeg er visst veldig kraftfull i min fremtoning.

- Du er altså ikke klar over at du ser ganske morsk ut?

- Nei, egentlig ikke. Jeg er jo verken tøff eller spesielt selvsikker som menneske. Overhodet ikke. Men jeg må kanskje bli mer bevisst på at jeg må få en mykere approach fremover, erkjenner han.

Sissener er en sånn «skulle gjerne ha gjort-» og «burde gjøre-mann». Han har alltid prioritert sin egen person lavt. Inni ham befinner det seg en instans som forteller ham at hensynet til andre er viktigere enn hensynet til ham selv.

- Jeg tenker egentlig ikke så mye på meg selv og mine behov. Jeg er mest opptatt av andre. Egentlig er jeg litt selvødeleggende. På listen over alt som skulle og burde gjøres, ligger jeg selv nederst. Og det har en del negative konsekvenser. For eksempel at jeg ikke klarer å slutte å røyke. Jeg tenker også ofte at jeg gjerne skulle ha vært flinkere i forhold til mine medarbeidere, hatt mer tid med barna og så videre.

- Går du rundt med mye skyldfølelse?

- Jeg vet ikke om det nødvendigvis kan kalles skyldfølelse, men et spørsmål jeg stadig stiller meg selv, er; kunne jeg gjort ting annerledes? Det betyr jo sikkert at jeg kanskje synes jeg ikke er god nok til det jeg burde være god til, medgir han.

Ett av Sisseners «problemer» er at han ikke klarer å si nei. Får han en henvendelse fra noen som trenger hans støtte eller hjelp, stiller han opp så langt det overhodet lar seg gjøre.

Ett (av mange) eksempler på Sisseners uselviske holdning er at han i 2001 kausjonerte for den likviditetsskvisede finansmannen Geir Aune med syv millioner kroner. Sissener er kjent for å være hjelpsom overfor sine venner. Til Dagens Næringsliv sa han den gang: «Da Aune i fjor høst hadde likviditetsproblemer, garanterte jeg for et lån på syv millioner kroner i Finansbanken. I de ulvetider som rådet da, og som råder nå, syntes jeg det var riktig å stille opp for venner og kunder som hadde problemer.» Enkelte røster hevdet imidlertid at denne garantien kunne sette Sisseners integritet i et dårlig lys. Men det avviste Sissener. «Jeg synes at de privatøkonomiske engasjementene må være opp til hver enkelt som privatperson. Vi hadde i Orkla Enskilda og har her i Alfred Berg tilstrekkelige kontrollrutiner til at man ivaretar både firmaet og enkeltindividers integritet,» uttalte han.

Det er ikke bare overfor folk han kjenner han har vært til støtte og hjelp. Én gang fikk han seg en underlig overraskelse:

- Jeg opplevde noe ganske spesielt for en tid siden. Jeg var på et møte hos en kunde. Da kom en fyr bort til meg og presenterte seg. Jeg kjente ham ikke igjen med en gang, men det viste seg at det var en av naboguttene fra Gjettum. Han fortalte at jeg hadde betydd så forferdelig mye for ham. At jeg var hans store idol og at han så veldig opptil meg. Så mye betydde jeg visstnok for ham at han gråt da jeg flyttet. Det er ganske forunderlig. For meg var han en hyggelig nabogutt og venn. Jeg blir nesten forlegen når jeg tenker på at jeg bare ved å være meg selv har hatt så stor betydning for ham.

Tidlig ute på aksjemarkedet

Da Sissener kom til Norge som toåring, bosatte moren seg på Gjettum i Bærum. Der bodde han til han var 12 år gammel. Da flyttet han til Slemdal i Oslo, hvor han har bodd siden. Han var en aktiv krabat som blant annet spilte fotball på Lyn. Men det var ikke på fotballbanen han skulle gjøre sin karriere. Allerede på gymnaset kom hans teft for aksjer til syne. Han arvet 12.000 kroner etter en slektning. Pengene investerte han i aksjer.

Det gikk veldig bra lenge, men så sprakk det. Han hadde kjøpt Hydro-aksjer, og Hydros verdi sank plutselig til det halve som følge av oljekrisen og statens oljemelding, forteller han.

Til tross for at han i dag er en av landets mest suksessrike aksjemeglere, har det gått opp og ned med hans personlige aksjeinvesteringer. På spørsmål om hvor mye han har tjent på aksjer opp gjennom årene, svarer han kort og konsist:

- Ingen verdens ting. Over tid har det sannsynligvis gått med tap. De største gevinstene jeg har innkassert er gunstige salg av selskaper jeg har vært involvert i.

Store gevinster er det heller ikke blitt på veddeløpsbanen - iallfall ikke om man summerer opp over tid. Sissener er en ivrig gambler, og har i mange år vært medeier i flere hester. Ifølge hans kone trives han godt på veddeløpsbanen, og han liker å satse på de firbeinte kreaturene enten det dreier seg om galopp eller trav. «Han satser en del, men kommer alltid ned på beina,» forteller hun.

Hans hesteinteresse begrenser seg til det pekuniære. Det er spillet og sporten som pirrer. For han rir ikke selv. Sin interesse for hest deler han med børskameratene Christen Sveaas og Marius Skaugen. De har eid flere hester sammen. Sissener har for øvrig kjent Sveaas helt siden de sto på barrikadene sammen under EU-kampen på begynnelsen av 1970-tallet. De var begge meget aktive i Unge Høyre.

- Jeg irriterte meg grønn over alle de håpløst usaklige argumentene mot EU, eller EEC som det het den gangen. Jeg gikk veldig opp i dette arbeidet og satte meg ganske godt inn i alt som hadde med EU å gjøre. Da jeg så gikk ut på gater og streder for å diskutere med folk, ble jeg helt oppgitt over å møte så mange mennesker med argumenter som var helt på jordet. Det klarte jeg ikke i lengden, og trakk meg ut av hele greia. Dessuten gikk det i betydelig grad ut over skolearbeidet. I tillegg til mitt politiske virke, var jeg elevrådsformann. Da jeg ble valgt til formann i russestyret, ble jeg innkalt til rektor. «Vil du ha artium,» lød det enkle spørsmålet. Svaret var like enkelt. Skulle jeg klare eksamen, måtte jeg gi avkall på det vervet, forteller han.

Etter gymnaset dro Sissener til Sveits for å studere jus. Ikke fordi han egentlig ville studere jus, men fordi han ville glede sin far.

- Jeg har jo som sagt alltid hatt en uforklarlig tendens til å ønske å gjøre alle tilfreds, sukker den storvokste mannen.

Men jusstudiet ble ingen suksess. Etter et år dro han derfor tilbake til Norge for å avtjene verneplikten. Han var rekrutt i luftforsvaret i Bodø. Det syntes han ikke var noen overdreven stor intellektuell utfordring, så han søkte på befalsskolen, og avtjente plikttjenesten ved Forsvarets Overkommando i Oslo, og så var det slutt. Noen fremtid i Forsvaret var ikke aktuelt for Sissener. Det bar tilbake til faderlandet og ett år til med jus. Men da var det jevnt slutt.

- Det var altfor mye latin. Aldeles håpløst. Hele den sveitsiske lovgivningen er jo basert på Romerretten, og i den inngikk det verken norsk eller fransk. Jeg fikk fritak fra latin i selve undervisningen, men ingen fortalte meg at eksamen innebar lange rekker med latinsk tekst vi skulle forholde oss til. Så jeg tok et oppgjør med meg selv og familien. Jus interesserte meg faktisk ikke, og det var ikke så lett for min far å akseptere. En annen ting var at jeg hadde kjæresten min i Norge, og hun hadde jeg til hensikt å fortsette å være kjæreste med.

- Det har du tydeligvis klart?

- Ja, vi feirer sølvbryllup i sommer.

- Så tiden i Sveits var fullstendig bortkastet?

- Nei det vil jeg ikke si. Jeg ble en utmerket bridgespiller.

Ble aldri siviløkonom

Sissener reiste hjem til Norge og begynte på BI istedenfor. Det gikk atskillig bedre. Iallfall til det nesten var slutt. Da det gikk mot slutten av studiet, bestemte han seg for å skaffe seg en jobb. Han så en annonse for en ledig jobb i meglerfirmaet E.H. Vestnes. Eieren, Einar Vestnes, skulle ha en assistent.

- Jeg vet ikke hvorfor jeg fikk jobben. CV-en min var ikke veldig imponerende, med to mislykkede forsøk på jusstudiet og ennå ikke avlagt BI-eksamen. Men jeg tror det rett og slett var fordi jeg leverte søknaden personlig. Jeg bare troppet opp, og viste pågangsmot og interesse. Dermed var jeg i gang. Men jeg skulle jo aldri ha gjort det med tanke på eksamen. Jobben slukte all min tid, og det ble minimalt, om noe, tid til eksamensforberedelser. Dermed gikk det som det måtte.

- Du er altså ikke siviløkonom?

- Nei, det er helt korrekt. Og jeg kommer nok aldri til å bli det heller. Jeg tenkte selvfølgelig at jeg senere skulle ta de eksamenene jeg aldri gikk opp til, men jobben ekspanderte så fort at det aldri ble noe av, forteller han.

Sissener var i Vestnes til 1982. Da gikk han til Gunnar Böhn, som senere skulle bli til Alfred Berg.

- Det gikk veldig bra. Vi vokste, men så viste det seg at balansen ikke var helt som den skulle, og vi trengte kapitalinnsprøytning. Dermed kom svenskene og kjøpte oss opp. For meg var det jo helt greit å innkassere en pen gevinst på salget.

I 1986 tok Sissener med seg familien og dro til Carnegie International i London. Etter et par år ønsket han å komme seg tilbake til Norge. Kona ville hjem, og ungene skulle begynne på skolen, så de bestemte seg for å reise tilbake. Men Carnegie ville ikke gi slipp på ham, så de fant ut at han kunne bygge opp Carnegie i Norge og Norden. I 1989 ble Carnegie Norge etablert.

Sissener var i Carnegie til 1993. Da hadde han jobbet selskapet opp til å bli Norges største og beste meglerhus. Men Sissener fant likevel ut at det var best å bytte beite.

- For å si det enkelt: Det oppsto en viss uenighet mellom meg og administrerende direktør Pål Raaum. Jeg var leder for aksjevirksomheten, men vi var temmelig uenige om den strategiske utviklingen.

- Er det ikke enda enklere å si at du ble presset ut?

- Jo, det er vel det. Og det var like greit. Vi hadde en skikkelig utblåsning om hvordan man skal drive et meglerfirma og hvordan man skal fordele inntektene, sier han diplomatisk.

Men enkelte røster vil ha det til at det kanskje også hadde en sammenheng med at Raaum ikke likte at Sissener fikk mer oppmerksomhet enn ham selv etter at Sissener foretok en meget vellykket plassering av blant annet Storebrand-aksjene da selskapet skulle refinansieres etter Skandia-skandalen.

Uansett hva grunnen var, gikk Sissener ut av selskapet og startet for seg selv. Han etablerte selskapet Sirius Securities, et selskap som fikk lov å leve i fem måneder. For andre gang i livet klarte børsgeniet å bygge opp et selskap med dundrende suksess. Så vellykket ble Sirius at Orkla Finans kjøpte hele stasen.

- Orkla ønsket å styrke sin virksomhet, og fant ut at Sirius var godt materiale i så måte. Det synes jeg var et greit klapp på skulderen. Orkla Finans ble jo etter hvert det største og beste meglerhuset i Norge.

- En gang ble du anklaget for å ha misbrukt ditt børssete.

- Ja. Men det er en lang og komplisert affære å forklare, sier han og antyder en motvilje til å gå nærmere inn på det.

- Jeg har ingen ting å skjule, det er ikke det. Men hele episoden var fullstendig misforstått. Jeg ble anklaget for å ha manipulert kursen i forbindelse med et salg, men jeg handlet bare på ordre fra min kunde.

- Går det an å være en hundre prosent ærlig aksjemegler?

- Ja! lyder svaret så det runger i veggene.

- Spør mine kunder. Jeg har ikke alltid rett i mine anbefalinger, men er bestandig rettferdig. Jeg sier aldri noe mot bedre vitende. Det dårlige ryktet vår yrkesgruppe sliter med blant folk stammer nok fra 80-tallet, da det var en del «kjappe gutter» som boltret seg vilt og hemningsløst i aksjemarkedet. Men nå er dette markedet så gjennomregulert at det ikke lenger lar seg gjøre å opptre på den måten.

Høsten 2001 kom Alfred Berg og «fridde» til Sissener igjen. Siden har han vært der, og er nå leder for selskapets nordiske virksomhet.

Sissener er ikke bare glad i å spille på børs og hester. Han er også en habil og lidenskapelig bridgespiller. Men han har ikke hatt så mye tid til å sette seg ned ved bordet med sine bridgevenner de siste årene. Derfor tyr han gjerne til PC-en.

- Det er ganske morsomt, og en fin måte å avreagere på. Du melder deg på et spill, og så fylles «bordet» automatisk opp med spillere. Det går selvfølgelig an å spille mot datamaskinen, men det mest spennende er å spille live mot reelle personer, sier han.

En av Sisseners gamle bridgevenner, Tor Helness, som Sissener tok med seg fra Enskilda til Alfred Berg, sluttet i meglerhuset for å bli profesjonell bridgespiller i USA. Sissener synes en slik idé er besnærende, men han kunne ikke gjort det samme selv.

- Jeg er ikke god nok, konstaterer han.

Et annet forhold er at Sissener helst vil tilbringe mest mulig av den tiden som ikke går med på å handle aksjer med familien. Kona og barna har høyest prioritet i hans liv. Hans sekretær forteller at de eneste som alltid får komme gjennom til ham på telefon, uansett om han sitter opptatt i et møte, er barna. De har han alltid tid til. Han har også blitt en ivrig SMS-er. Han er mye på farten, og SMS er blitt et nyttig redskap for å kommunisere med sine nærmeste. Best har han det når han kan forlate børskjøret og dra med familien til huset i Frankrike. Han har hytte ved sjøen og på fjellet, og nyter tilværelsen der i fulle drag. Men når han er i Frankrike skjer det en forandring i ham.

- Jeg blir et helt annet menneske. Jeg klarer å legge fra meg mye av problemene som jobben innebærer når jeg kan sitte på en kafé, nyte god mat og vin og være sammen med kona og ungene mine. Da henter jeg frem det mediterrianske lynnet som bor inni meg et sted, sier han og reiser seg brått. Han må gå. Han sier takk for seg og forlater rommet før jeg har klart å pakke sakene mine sammen.

Rommet blir plutselig så underlig tomt.