Portrettet: Lattermild badenymfe

Jeg ante ikke at det var så mye morsomt her i livet. At det var så mye å le av. Iallfall ikke før jeg møtte Berit Svendsen. Hun kommer seilende inn i rommet i helsvart. Et langt skjørt og pullover i noe som kan likne på ull. Jeg har ikke så mye rede på tekstiler og den slags. Men jeg tror altså det er ull. Hun er stilig, men ikke påtrengende fancy. De svarte klærne står i harmonisk kontrast, om det er noe som heter det, til hennes lange lyse hår som er bundet opp i en hestehale.

Hun rekker ikke en gang å sette seg, og nesten ingen ting er sagt utover utveksling av hilsninger, før hun begynner å le. Høyt. Og smittende. Det oppleves slik at om man skulle være i dårlig humør før man treffer henne, må man være påtakelig standhaftig for å opprettholde det dårlige humøret under samværet.

Mange kvinner har en tendens til å le i situasjoner hvor de føler seg usikre. En sånn fårete, meningsløs latter som ikke forteller annet enn at de føler seg brydd på et vis. Det er på ingen måte, jeg gjentar; på ingen måte, en slik latter Berit Svendsen har. Hun ler med hele seg. Hun ler energi. Hun er som en temperert høyfjellssol av den gode gamle typen med superaktive UV-filtre - en sånn man kan la seg bestråle av i timevis uten å bli brent.

Hun har alltid vært slik, forteller hennes mor: «Berit er alltid i godt humør. Å være sammen med henne og mannen gir rett og slett et slags gledeskick. De er så utrolig positive og livfulle. Men hun har alltid vært sta også. Hun kan virke hard utenpå av og til. Jeg tror nok hun kan være en tøff ledertype», sier den stolte mor.

STRENGE FURER

Kanskje man må være litt tøff når man er konserndirektør for teknologi/CTO (Chief Technology Officer) i Telenor. Innimellom lattersalvene er det ikke vanskelig å se at ansiktet også kan være morskt. Den strie delen av henne har vært med på å bygge opp et par dype, vertikale furer mellom øynene. Ansiktet er nesten som de hologrammene vi lekte med på 60-tallet. Holdt du det i en vinkel, så du ett bilde. Vridde du litt på det, kom en annerledes variant av bildet til syne. Sånn er ansiktet til Berit Svendsen. Av og på, så å si. Enten stråler det som en nybakt lottomillionærs eller så kommer furene frem. Men som regel stråler det.

- Jeg ler kanskje litt for mye, sier hun med et forsøksvis unnskyldende tonefall. Men mener det egentlig ikke, tror jeg.

- Hvis man viser energi, skaper man energi og dynamikk. Ved å være mer løsslupne, kan vi oppnå mer. Latter er med på å skape energi. Men når jeg tenker, ser jeg streng ut. Da lukker jeg alt ute. Det kan omtrent sprenges bomber rundt meg uten at jeg registrerer det. Det nytter ikke å komme i kontakt med meg. Da er det nok noen som oppfatter meg som litt hard.

- Du er god på å gi tilbakemeldinger til medarbeiderne dine, sies det?

- Ja, og det kommer ganske enkelt av at jeg synes det er så deilig å få tilbakemeldinger selv. Men jeg takler godt å motta ris også. Jeg er selvfølgelig ikke i stand til å vurdere alt jeg gjør på egen hånd, og da er det flott med mennesker som kan komme og si hva de synes om det jeg holder på med. Men jeg kan gi «ris» også - ikke bare ros. Man må ikke leve og tro at alt er bra hele tiden. Men ris gir jeg bare i enerom. Og etterpå hjelper jeg dem jeg har kritisert til å komme seg videre. Det er en viktig del av læringsprosessen. Det er ikke bare å gi folk klask på lanken og så overlate dem til seg selv. Ingen kan bli bedre om de ikke får tilbakemeldinger på godt og vondt. Det er en meget billig form for motivasjon.

- Du ringer gjerne til din mor og spør hva hun synes om det du skriver i din faste kommentarspalte i Dagsavisen før du sender stoffet fra deg?

- Ja det hender. En del av det jeg skriver er myntet på folk som ikke er teknologisk skolert, og min mor er flink til å si hva hun mener. Hvis hun ikke forstår hva jeg mener, er det mange andre som ikke vil forstå også. Et fint korrektiv, sier Svendsen. Og ler, selvfølgelig.

DÅRLIG TIL Å LAGE BUSINESS

I sine kommentarer i Dagsavisen tar Svendsen opp sine hjertesaker. Nemlig hva man kan bruke ny teknologi til. Og da spesielt mobilteknologien, naturligvis. Men hun er også meget klar i sin tale når det gjelder Norges synkende satsing på forskning. Selv har hun jobbet med forskning og utvikling i Telenor-systemet i mange år.

Furene mellom øynene kommer plutselig til syne. Hun sitter og fikler med mobilen sin. Og tenker. Så kommer «ord for dagen»:

- Teknologene i Norge er ikke flinke nok til å lage business ut av det vi finner opp. Vi er for dårlige til å kommersialisere ideene her i landet. Vi er ikke gode til å selge og markedsføre, men det kan vi lære oss. Høyskolene og universitetene må ta et større ansvar for å lære unge forskere at de må bli mer på hugget når det gjelder å kommersialisere ny teknologi. Jeg husker en gang på universitetet i USA. Professoren spurte studentene om hvor mange som hadde planer om å starte et eget selskap. Alle amerikanerne rakk ivrig opp hånden, mens europeerne satt stille. Det forteller en del om forskjellene. Og forskjellen mellom Norge og Europa er enda større. På grunn av vår størrelse, er Norge avhengig av å få være med i store internasjonale sammenhenger og samarbeid om teknologi. En nærmere tilknytning til EU vil kunne gi uante muligheter. Vi kan få tilgang til, og få muligheten til å utnytte, andres forskningsresultater for så å kommersialisere dem her, sier hun.

Svendsen tar seg tid til å puste litt før andakten fortsetter. Jeg får bekreftet det mange har sagt: Svendsen både liker og er meget flink til å forkynne sitt budskap, eller til å holde foredrag som det kanskje heter i kommersielle sammenhenger.

- Det ligger en unik mulighet for at Norge kan lage et mobileventyr på software-siden. Vi var jo først ute med NMT og GSM, og bygde ut et fullverdig mobilnett før resten av verden. Opera, et lite firma i Oslo som nå lager verdens beste nettleser for mobiltelefon og håndholdte datamaskiner, er et eksempel på at vi kan lykkes med å bygge ny, avansert industri her i landet. Det viser at det går an. Et annet eksempel er Statoil som er blant de første bensinstasjoner i verden som tilbyr sine kunder trådløs bredbånd-Internett. Det er på slike områder vi må sette inn ressursene våre. Og ressurser har vi i Norge. Vi må for enhver pris unngå den situasjonen vi har opplevd før; nemlig å bli stående og se på at Sverige og Finland klarer det, og ikke vi. Vi kan vinne denne krigen. Vi kan lage noe helt nytt, lede an utviklingen, få til noe som vil synes i resten av verden. Se bare på flyselskapet Norwegian. De er først i verden med å gi sine passasjerer mulighet til å kjøpe billett med mobiltelefon, sier hun og vifter med siste skrik innen mobiltelefoner.

- Er det ikke fantastisk?

Latteren gir seg etter ca. syv sekunder. Så er hun i gang igjen. Med furer mellom øynene.

- Hvis norske investorer bruker penger fra salg av tradisjonell næringsvirksomhet til å investere i nye, fremtidsrettede næringer, kan Norge bringes nærmere kunnskapssamfunnet. Men det er lite som tyder på at det skjer. Innenfor kunnskapsbasert industri går det ikke særlig bra for Norge. EU konstaterer at Norge ikke satser på høyteknologi, og plasserer Norges innsats på eksport av høyteknologi som nr. 20 i Europa. Vi ligger etter dagens 15 medlemsland pluss Romania, Ungarn, Estland og Tsjekkia. Norge har vært flinkere til å selge nye, lovende teknologiske ideer til utlandet enn å utvikle teknologien selv. Jeg synes det er helt utrolig at den store debatten om Norges fremtid ikke kommer. Nå er det bare en håndfull enkeltindivider som meg som roper ulv fra tid til annen. Men det har ikke fått de miljøene som kan sette rammevilkårene og endre utviklingen til å våkne. Hva skyldes det? Er ikke signalene og de faktiske forholdene klare og tydelige nok? Har vi for mye oljepenger som sikrer oss velferd noen år til uten at vi gjør noe? Det er på høy tid at debatten startes og at myndigheter, interesse- og arbeidstakerorganisasjoner og industrien må på banen. Dette handler om Norges fremtid!

- Hva er dine konkrete råd til næringsmyndighetene?

- Norge har, som andre land, behov for en næringspolitikk som ikke nødvendigvis betyr subsidier og næringsstøtte. En aktiv næringspolitikk bør for eksempel stimulere til bruk av teknologier som kan være med på å modernisere offentlig sektor til nytte for innbyggerne og næringslivet. Og så må det investeres i slagkraftige forskningsmiljøer som får gjennomslagskraft i Europa. Det må også gjennomføres tiltak som sikrer industrien tilgang på langsiktig risikovillig kapital både til å etablere «lokomotiver» innen kunnskapsbasert industri, og til å kommersialisere nye ideer og forskningsresultater. Denne satsingen bør skje på områder hvor vi allerede har vist evne til nyskapning, kommersialisering og internasjonalisering.

- Som for eksempel bindersen og ostehøvelen?

Svendsen er så inne i sin verden nå at hun ikke registrerer mitt forsøk på å skape debatt. Men om hun gjør det, ignorerer hun det klokelig. Hun fortsetter ufortrødent.

- Har vi så god råd at vi synes vi kan la være? Det burde ikke være noe ideologisk hinder for å utnytte erfaringene fra våre naboland som faktisk er ledende i Europa på veien mot kunnskapssamfunnet. Der har det vært gjennomført aktiv næringspolitikk av en rekke regjeringer uavhengig av deres politiske farge, sier Svendsen. Så er det plutselig stopp. Det eneste som mangler er en Amen. En liten pause. Så kommer latteren, og området nord for neseroten blir glatt igjen.

- Jeg bare måtte få lov til å snakke litt om dette selv om det er et portrettintervju, forklarer hun. Men jeg kan ikke huske at hun spurte om å få lov.

STA OG UFORMELL

Svendsen vokste opp på Kråkerøy utenfor Fredrikstad. Man kan høre rester av Fredrikstad-dialekten når hun snakker. Men bare rester. Heldigvis, kanskje. Der er mulig jeg er litt fordomsfull, men jeg mener det liksom blir litt feil - som om jeg blir utsatt for en realitetsforskyvning - hvis jeg hører en vitenskapskvinne snakke som Raymon.

Da som nå var hun en viljesterk jente. Eller som moren sier det. Hun var ganske sta. Spesielt når det gjaldt hva hun skulle ha på seg. Hun skulle alltid ha på seg det som hang til tørk på snora. Men i dag er hun ikke så opptatt av klær. Når hun til daglig valser rundt i Telenors hypermoderne bygg på Fornebu, kan hun, for dem som ikke kjenner henne, etter sigende like gjerne tas for å være en «sivil» representant fra bedriftshelsetjenesten som en av selskapets toppsjefer.

- Er du så lite forfengelig?

- Forfengelige er vi vel alle hvert på vårt sett. Skal jeg noe spesielt, kler jeg meg i forhold til det, men generelt er jeg svært lite opptatt av hvordan jeg går kledd. I studietiden gikk jeg ikke i annet enn olabukse og strikkegenser. Jeg tror ikke jeg kjøpte leppestift en gang. Jeg var svært ujålete.

- Men én gang fikk du en kommentar på at du gikk med for kort skjørt?

- Ja, og jeg tok det til etterretning. Da tok jeg tilbakemeldingen og begynte å kle meg litt mer formelt. Klær er viktig, men enda viktigere er faktisk hva man gjør.

STUDERER PADDER

Som ung drømte Svendsen om å bli aktiv svømmer. Det vil si, hun var aktiv, men hun drømte om å bli virkelig god. Slik som hennes store forbilde Lene Jensen som tok VM-sølv på 100 meter fri i 1978. Det skulle imidlertid vise seg at hun var mer ivrig enn god.

- Jeg trodde virkelig på at jeg skulle klare det, at jeg skulle bli til noe. Men jeg fikk det ikke til. Likevel fortsatte jeg en god stund til. Man blir jo ikke verdensmester av å gi seg ved litt motstand, forteller hun.

Til slutt ga hun opp likevel, og begynte med roing. Det gikk atskillig bedre. Hun fikk flere topplasseringer i nordisk mesterskap. Men det var ikke en idrettskarriere som skulle prege hennes liv. Paradoksalt nok, skarpskodd vitenskapskvinne som hun er, tror hun ikke det var helt tilfeldig.

- Jeg tror ikke på tilfeldigheter. Alt henger sammen på en måte. Jeg tror ting til en viss grad er forutbestemt. Noen ganger vet jeg hva som kommer til å skje. Jeg kan ikke forklare det. Bare kjenner det på meg, sier hun og ler. Enda høyere denne gang.

Robåten ble lagt i opplag, og hun viet seg i stedet til studiene. Først ved Institutt for datateknikk og telematikk ved NTNU. Siden økonomi på BI. Men selv om hun er levende opptatt av teknologi, har hun en utstrakt evne til å nyte andre, trivielle sider av livet. Bading, for eksempel. Svendsen er helt vill etter å bade i sjøen. Hun dypper legemet i vannet fra mars til ut oktober. Det holder at vannet overstiger seks grader. Da er det varmt nok, mener hun.

- Det er en deilig følelse å bade når det er skikkelig kaldt. Man blir så varm inni seg etterpå, informerer hun.

Dette er av de tingene i tilværelsen jeg ikke er i stand til å forstå. Det blir som den mannen som sitter og slår seg selv i hodet med en hammer. Begrunnelsen er at det er så deilig når han slutter med hamringen. Men la gå. Svendsen er generelt glad i sjøen og havet. Hun og mannen kjøpte seg en gammel hytte på Hvaler for fire-fem år siden. Det er blitt familiens felles åndedrettsorgan. Selve livsnerven. Der tillater hun seg til tider å sprade rundt i en rommelig, og etter hva jeg kan forstå svært usensuell filt-shorts, for å studere reptiler og andre komplett ubrukelige krypende og flyvende skapninger.

- På Hvaler er det helt fantastisk. Det kryr av padder og rumpetroll og ormer og fisk og fugler. Jeg synes det er kjempespennende. Mange steder er det ikke padder igjen. De er så treige at de blir overkjørt hele tiden.

- Du studerer dem?

- Ja. Jeg kjøper bøker for å lære mer om hvordan de lever og fungerer. Det er morsomt. Og så observerer jeg masse. Det er da man virkelig får kontakt med livet og naturen. Måkene er spesielt morsomme å kikke på. Det er tydeligvis et strengt hierarki blant dem. Så kan jeg sitte å fundere på hvordan man blir måkesjef. Jeg har ennå ikke funnet ut om det bare er mannemåker som blir sjefer. Kanskje er det likedan blant måker som blant mennesker - at det stort sett bare er menn som griper makten?

- Og hva kan det komme av tror du?

- Menn er jo mer opptatt av å være synlige. Og det er de synlige som blir ledere og som blir valgt til fremskutte posisjoner. Kvinner må bli flinkere til å kaste seg fremover. De må vise seg litt mer frem. De må tore å ta litt mer risiko. Alt for mange kvinner må være hundre prosent sikre på at de klarer oppgaven før de begir seg ut i ukjent terreng, for å si det slik. Oftest holder det å være 60 prosent sikker, mener jeg. Resten av prosessen går seg til på veien framover. Jeg har hatt en mentor i alle år som har pushet meg fremover i alle sammenhenger. «Det er ingen begrensninger» har han sagt hele tiden. Kvinner trenger å høre det. Menn har det på mange måter genetisk innebygd. Man må være litt sta for å kunne komme seg frem. Men også disiplinert. Man må utnytte situasjonen til sin egen fordel. Det er ikke nødvendig å vinne alle slagene man utkjemper. Det er «krigen» der fremme jeg skal vinne. Og den krigen vinner man ikke om man ikke også kan samspille med andre mennesker. Det er jeg veldig bevisst på. Samspill, altså. Man er helt avhengig av samspill.

- Og slik er det blant måker og padder også, mener du?

- Det har jeg altså ikke funnet ut ennå. Men jeg holder på å studere det. Vi får se, sier Svendsen og fyller rommet med en latter som i volum overgår alt annet jeg hittil har hørt komme ut av en kvinnekropp.

MATLIDENSKAP

Svendsen har også en annen lidenskap. Hun elsker å lage mat. Hun synes det er litt pinlig å innrømme det, men hun har det med å ta over kjøkkenet når hun er på besøk på hytta hos svigermor. Og så leser hun kokebøker i tide og utide. Til og med i bilen når hun og mannen er ute og kjører. Enkelte ganger er hun engstelig for at Dagens Næringsliv skal ringe og spørre hva hun har av litteratur på nattbordet. Der ligger det nemlig bare kokebøker og matblader. Hun planlegger gjerne i lang tid i forveien hva hun skal lage om hun og mannen skal ha gjester eller for den saks skyld bare skal en tur på hytta på Hvaler.

- Der nede er det så mye deilig fisk og annen sjømat å få tak i. For ikke å snakke om fiskekakene de lager. Med purre og flesk i. Utrolig godt. Men jeg er også glad i å lage asiatisk mat - med sitrongress for eksempel. Og får jeg tak i durian, er det fantastisk også.

- Hvem er Durian?

Svendsen hyler.

- Det er en typisk asiatisk frukt som lukter fryktelig vondt når du åpner den, men som smaker spennende. Folk i Østen, spesielt i Kina, er helt ville etter den, oppklarer Svendsen kort og signaliserer at hun begynner å få dårlig tid. Ennskjønt, hun signaliserer det ikke direkte, men jeg registrerer at hun så godt det lar seg gjøre forsøker å skjule at hun kikker på klokken. Hun hadde nok håpet at jeg ikke så det, vennlig og dannet som hun er.

- Du, jeg vil så gjerne få si litt mer om dette med fremtidens muligheter med mobiltelefoni. Er det ok? spør hun plutselig, men venter ikke på svar. Men det er helt i orden.

- Det er jo så morsomt med alt som er mulig med denne lille dingsen. Tenk på det. Den utviklingen som er skjedd på 20 år med PC-en har skjedd på to år med mobiltelefonen. Fremtiden ligger i mobiltelefonen. Nå kan den for eksempel brukes som lommebok. Foto-funksjonen, eller MMS, er et fantastisk verktøy som gir fantastiske muligheter for øyeblikksdokumentasjon. Det vil bli et nyttig redskap for mange ulike yrkesgrupper, for eksempel håndverkere, parkeringsvakter og kanskje ikke minst for pressen. Snart vil det være 4,5 millioner «pressefotografer» rundt om i landet dersom det skjer alvorlige hendelser. Med mobilen kan du også slå på motorvarmeren på bilen, åpne dører, kjøpe bussbillett.

- Jeg kjører aldri buss.

- Nei, men andre kan det. Skulle alarmen på bilen din gå på, får du melding på mobilen. Det er jo ingen vits i en alarm når du ikke hører den. Mobilen har du jo alltid med deg. Innenfor helsevesenet er det også store muligheter. Man kan få pasientjournaler på mobilen. Det vil kunne være til stor hjelp for leger og helsepersonell. Eller om du skal på legevakten. Istedenfor å sitte timesvis å vente på å bli behandlet, kan du få en SMS en liten stund før legen er ledig. Mobilen kan også bli en kroppsovervåker. Et norsk firma har utviklet en brikke som er så liten at den kan sprøytes inn under huden. Brikken kan registrere ulike forhold i kroppen og sende signaler til pasientens mobil om det som skjer. Folk med sukkersyke, for eksempel. De kan få beskjed om at nå er det på tide å ta en sprøyte for å unngå å få anfall.

- Men er nettet sikkert nok til at man kan stole på at det virker i en krisesituasjon? Nyttårsaften bør man iallfall holde seg frisk?

- Det var en feil. SMS-sentralen fungerte ikke etter forutsetningene, og det skulle ikke skjedd.

- Nei, men det skjedde, og om man da var avhengig av at...

- ...Jo da, jeg skjønner, avbryter hun. - Men dette har vi løsninger på. Det blir litt for komplisert å gå inn på det her.

- Jeg har hørt at du forsker på hvordan man kan gjete sauer med mobilen?

- Ja, det er helt riktig. Vi fikk en henvendelse fra en bonde i Lyngen som gjerne ville gjete sauene med mobilteknologi. Nå har vi holdt på i to år med dette prosjektet som vi kaller Trådløse dyr.

- Hvordan virker det?

- Det er litt vanskelig å forklare. Men enkelt sagt fungerer det slik at bjellesauen er utstyrt med en GPS-sender som gjør at bonden kan vite nøyaktig hvor den befinner seg. Alle sauene i flokken har et identitetsmerke rundt halsen. På dette merket er det festet en radiosender som sender radiosignaler til bjellesauen. Bjellesauen har en GSM-mottaker som tar imot signalene som sendes videre ut på Internett. På den måten kan bonden og andre sitte ved sin PC og hente masse informasjon om flokkens tilstand.

- Bjellesauen er altså en vandrende mobil basestasjon?

- Ja det kan du si. Nettet flytter seg med bjellesauen og flokken. I norske omgivelser med fjell og fremspring som hindrer fri sikt, med mye vind og vær og manglende strømforbindelser har dette ikke vært enkelt å realisere. Men det fungerer. Erfaringene fra dette forsøket vil gi godt grunnlag for en eventuell kommersialisering. Det er ca. to millioner sauer på sommerbeite i Norge, og i land som Australia og New Zealand er det atskillig flere. Dette kan bli et produkt som kan bli helt enestående i verden.

- Kanskje kan det også overføres til bruk i storfamilier?

- Ikke umulig. Men i Røros-traktene er teknologien tatt i bruk for å overvåke reinsdyrflokken. Det er for å hindre at de skal bli tatt av toget.

- Lokføreren ringer til lederreinen og varsler om at han kommer med noen hundre tonn på slep?

- Heller det at lokføreren kan se på sin PC at det er en flokk rein farlig nær skinnegangen, og dermed senke farten. Mye lidelser og penger kan spares på den måten, sier Svendsen og ler igjen.

Så reiser hun seg. Hun har ikke mer tid. Vi rusler ned til resepsjonen hvor hun skal godskrive parkeringslappen jeg har med meg med sitt elektroniske sikkerhetskort. Den øverste sjefen for teknologi, forskning og sikkerhet i Telenor leverer kortet sitt til damen bak skranken. «Beklager, men kortet ditt er sperret», sier hun med et litt usikkert smil.

Vel, kanskje det er greit med enda litt mer forskning på sauer før vi slipper henne løs på mennesker?

Berit Svendsen
Født: 7. april 1963
Stilling: Konserndirektør for teknologi/CTO (Chief Technical Officer) i Telenor.
Bor: Pilestredet i Oslo
Sivilstand: Gift med Erik Østbye som også jobber i Telenor. Ingen barn.
Kjører: Mercedes
Utdanning: Svendsen var utdannet sivilingeniør ved NTNU i 1988. I 1995 tok hun Master of Technology Management ved NTNU i samarbeid med NHH og Massachusetts Institute of Technology, ved Sloan School of Management i Boston.
Karriere: Fra 1987 til 1988 var hun vitenskapelig assistent ved Institutt for datateknikk og telematikk ved NTNU. Så ble hun ansatt som forsker ved Telenor FoU. Siden har hun vært i Telenor-systemet som leder og senere direktør ved ulike avdelinger. I perioden fra 1990 til 1994 var hun også timelærer i datakommunikasjon ved NKI. Stillingen hun har i dag, fikk hun i 2001.
For øvrig: Svendsen synes havet er fantastisk. Det er dynamikken og endeløsheten ved det som fascinerer henne, hevder hun. Men hun er ikke noe båtmenneske. Det er å være ved havet, å høre det og lukte det, som er flott, synes hun.
Svendsen liker å være tidlig ute med å ta i bruk ny teknologi, og er helt hekta på alt som smaker av nyvinning på elektronikkfronten. Men hun ertes for å bruke alt for mye papir i jobben. - Det tar for lang tid å få opp PC-en eller andre elektroniske hjelpemidler når jeg er i møter og sånn. Da må jeg notere. Må bare ha papir! unnskylder hun seg med.