Portrettet: Mr. Too Late

Kjell Ivar Hansen kunne vært en utmerket modell for en tegneseriefigur: En sånn fyr som du kan hoppe på, ta rennafart og kyle en vedkubbe i magen på eller nappe ut nesehår på uten at han fortrekker en mine. Han er som en slags modifisert Obelix-aktig type, hvis man ser bort fra gallerens kroppsform og hjernestørrelse. Hansen rager over de fleste og lar seg øyensynlig ikke hisse opp eller affisere av noe som helst. Han snakker med en dyp røst på et svært lavt turtall som om hvert eneste ord må produseres mekanisk og gjennomgå en konvertering og kvalitetskontroll før de slippes ut i det fri. Og hele tiden hviler et lunt smil i ansiktet hans. Det er på sett og vis et paradoks at nettopp denne mannen har stått for Norges kanskje raskest voksende næringslivssuksess de senere årene. Og i det hurtigst skiftende markedet, nemlig telekommarkedet, hvor teknologier og produkter blir antikke og erstattet med nye så fort man har rukket å skaffe seg dem. Kjell Ivar Hansen og Trond Larsen etablerte Bodø-selskapet Catch Communication for snart fem år siden. I dag omsetter de for imponerende 600 millioner kroner. Men Hansen tasser likevel rundt i et tempo som kan få en kommunebyråkrat til å virke effektiv.

Han har alltid vært slik, skal vi tro familie og venner som har kjent ham siden han ruslet rundt med ransel. På gymnaset ble han gjerne kalt «Too Late». Det var ikke noen vits i å forvente at Hansen kom før tiden om man hadde en avtale. Hans kjære samboer gjennom snart 20 år, Elisabeth, trekker lenge på o-en når hun forteller at hennes make alltid har så gooood tid selv om han skal rekke et fly, eller det står noe annet viktig på spill. Han har en iboende trygghet. Selv om hans suksess har gitt ham mye jordisk rikdom, har han beholdt begge bena på jorda. «Man kan ikke spise mer enn én middag om dagen,» pleier han å si når folk lurer på hvordan han takler sin plutselige rikdom.

Men selv om Hansen rent korporlig ser ut til å være knadd sammen av en noe dorsk materie, har han både kraft og spenst i seg. Iallfall var det slik i ungdomstiden. Han var aktiv volleyballspiller i mange år i 4 divisjon. Men etter noen år måtte han gi seg fordi anklene ikke holdt lenger.

Det var ikke mye sprell og galskap i unge Hansens liv. Han var den trauste, robuste og tillitvekkende typen som verken provoserte eller ble provosert av noen. Men han innrømmer at han allerede i ung alder gjorde noen «småsprell» i aksjemarkedet.

- En har ikke alltid søkt trygghet. Jeg hadde alltid lyst til å prøve meg. Og hadde selvfølgelig en drøm om å fange den store fisken, forteller Hansen på sitt karakteristiske, lavmælte og delvis tvetydige vis. Det er ikke bestandig så lett å forstå hva han egentlig mener. Han bruker få ord og snakker en god del «mellom linjene», som om han forutsetter at medspillerne forstår hans budskap. Han har kanskje det samme forholdet til ord som til penger: Han bruker ikke mer enn nødvendig.

Hans forretningstalent er sannsynligvis nedarvet. Moren var selvstendig næringsdrivende, noe som ikke var så vanlig i en by som Narvik. Hun drev en butikk som solgte barneklær. Faren drev et snekkerverksted.

- Det hendte nok at forretningen ble prioritert foran de tradisjonelle familieverdiene, sier han. Ut fra hva broren, Terje, forteller om ham, mener han nok å si at det ble en del husarbeid på de to guttene i oppveksten. De hadde sine plikter, og gjennomførte dem mønstergyldig.

Hansen sitter og pirker bortpå laptoppen sin mens han snakker. Fingrene kan liksom ikke la den være i fred. Det kan gå noen minutter uten at han bryr seg om den, men regelmessig kaster han stjålne blikk bort på skjermen. Likevel klarer han på bemerkelsesverdig vis å være til stede i samtalen.

Uheldig kjøretur

Etter gymnaset begynte Hansen på Ingeniørhøyskolen i Narvik med elektronikk og telekom som hovedfag. Om han normalt oppfører seg svært så skikkelig, etterlot han seg iallfall spor i en sommerjobb han hadde i denne tiden. Han jobbet i et engrosfirma. En dag holdt han på å rydde inne på lageret. Men det sto en svær lastebil i veien for ham. Den måtte flyttes. Det var ingen i nærheten som kunne gjøre det, så Hansen tok rattet i egen hånd. Ikke hadde han sertifikat for den slags doninger, og ikke hadde han nevneverdig greie på hvordan slike biler oppfører seg når man starter dem. Men det skulle nok gå greit, tenkte han. Han var jo snart ingeniør, gad vite. Det gikk imidlertid ikke helt etter planen. Han startet, men hadde ikke helt oversikt over hvordan en bil på mange tonn med luftbremser ter seg. Resultatet var at han braste rett inn i en metallport og knuste den fullstendig.

- Jeg overså nok et par detaljer, er Hansens fyldige kommentar til hendelsen, som han nær sagt selvfølgelig ikke fortalte selv. Den ble meddelt av en av hans gode ungdomskamerater.

Etter utdannelsen fikk Hansen jobb i Indata i Oslo. Han kom seilende inn som en ung, stillferdig sjel full av kunnskap og pågangsmot. Kolleger av ham fra den tiden forteller at de er mer enn overrasket over at det skulle vise seg å bo en stor forretningsmann i ham. Nå gikk det imidlertid ikke så lenge før Indata måtte kaste inn håndkleet. Da begynte han i Inixdata, men det gikk heller ikke så bra. Etter kort tid gikk også dette selskapet på trynet. Det ser Hansen på som en forse.

- Det er utrolig mye å lære av å være med på å jobbe et selskap ned. En leder blir på mange måter styrket av det. Å ta med seg ledere som har vært med på å feile er viktig når man skal bygge et nytt selskap. De har en ballast som er uvurderlig, sier Hansen. Han overrasker med å komme med opptil flere fullstendige setninger etter hverandre.

På slutten av 1980-tallet og begynnelsen av 1990-tallet studerte han til bedriftsøkonom ved BI ved siden av jobben. Senere startet han på en Master i ledelse, men det fullførte han ikke. I 1989 ble han ansatt i Fellesdata hvor han jobbet med å installere UNIX-enheter i lokalkontorene til Sparebanken. Han var også med på å utvikle en back office-programvare som ble solgt over hele Europa. Han var i Fellesdata til 1992. Da ble hans far syk, og han besluttet å flytte nordover igjen. Så fulgte to år hvor han jobbet som selvstendig konsulent. Blant annet var han med å etablere et eiendomsselskap som skulle vise seg å bli en suksess. Dette selskapet startet han sammen med en kamerat som han tidligere hadde fått til å investere i Indata fem dager før selskapet gikk konkurs. Selv et tap på 50.000 kroner var ikke nok til å ødelegge det vennskapet.

Men etter hvert begynte han å mistrives med livet som selvstendig. Han savnet samvær og samspill med andre. Så ble han ansatt i Telenor 4tel hvor han var fra 1995 til 2000. Da begynte det virkelig store eventyret. Kjell Ivar Hansen og Trond Larsen startet Catch.

Ideen var å bygge ut bredbånd basert på det eksisterende kobbernettet til Telenor. Det første året hadde Catch en omsetning på 500.000 kroner. I dag, etter oppkjøpene av BlueCom og ID Comnet, omsetter selskapet for nærmere 600 millioner kroner. Det gjør Catch til det nest største i det norske bredbåndmarkedet. Og nå trekker han seg altså som konsernsjef. Han blir fram til våren, men etter det vet han ikke hva han skal gjøre. Men han har noe å flyte på med sin aksjepost verdt ca. 55 millioner kroner.

Det er ikke bare verdipapirer han flyter på. I sommer byttet han ut sin gamle båt med en ny 42 fots cabincruiser. Det er imidlertid den eneste luksusen denne mannen unner seg. I garasjen hjemme i Bodø står en sliten Opel Vectra 1986-modell.

- Den Ferrarien jeg hadde lyst på som 18-åring, hadde jeg ikke råd til. Nå har jeg ikke bruk for den, oppsummerer han.

Suksesshistorien

Det banker på døren. Noen har bestilt møterommet, og vi må flytte på oss. Hansen hadde visst glemt å bestille rommet. Som i sakte kino beveger han seg gjennom det noe uoversiktlige kontorlandskapet på jakt etter et annet rom vi kan erobre. Han finner et lite «kott» og byr på en stol. Han setter seg ned selv, og begynner å klå på datamaskinen igjen.

Normalt er slikt irriterende midt under et intervju. Men Hansen har evnen til å være til stede selv om deler av ham ikke er det. Hans ro har en henimot epidemisk smitteeffekt.

Som om ikke PC-plukkingen skulle være nok, ringer Hansens mobil. Han tar den selvfølgelig.

- ... Utrolig bra jobbet! sier han etter å ha lyttet til «inntrengeren». Så legger han telefonen fra seg.

- Vi har fått WiMax.

- Gratulerer! Er det en gutt eller jente?

- WiMax er fremtidens trådløse bredbåndfrekvens. Post- og Teletilsynet har auksjonert ut lisenser for de neste 20 årene, og vi er blant dem som har klart å få tak i en slik avtale for 5 millioner kroner. Dette er en helt ny teknologi som ikke er fullt utviklet ennå, men vi tror det ligger en fremtid i det iallfall. Jeg må bare få sendt ut en mail om dette. Det blir en stor nyhet i morgen. Han tar seg et minutts pause. Så skyver han den bærbare et par centimeter bort for liksom å markere at han er ferdig. Men ikke lenger unna enn at den er godt innenfor klåavstand.

- Men det var vel ikke det vi skulle snakke om.

- I og for seg ikke. Fortell litt om bakgrunnen for Catchs eksplosjonsartede vekst.

- Årsaken til suksessen ligger nok i at vi i utgangspunktet fokuserte på enkelhet og et veldefinert marked med veldig få produkter. Vi så mulighetene som lå i bredbåndsutviklingen, og begynte å planlegge virksomheten. Det vil si at vi bare tilbød bredbånd til den midtre delen av bedriftsmarkedet. Vi ville ikke gape over for mye på én gang. De fleste som bega seg inn i dette markedet satset på stort volum i det private markedet. Så brukte vi 2000 på å bygge opp businessplanen. Det var en ganske tøff tid. Vi hadde ikke noe lønn. Bare masse gode ideer. Fra andre kvartal begynte vi å jobbe for å få inn kapital. Det var heller ikke enkelt. Vi var veldig tydelige på at vi ville ha ansatte med eierskap i bedriften. Ansatteeierskap er fornuftig og sunt. Men det er dumt rent skattemessig. Jeg har ikke noen problemer med å akseptere at vi skal betale skatt, men vi må også kunne ivareta det private initiativ. Å være medeier i arbeidsplassen gir insentiver. En annen vesentlig del av «startkapitalen» var at Telenor ble pålagt å leie ut kobbernettet til uavhengige aktører.

- Var det ikke å skumme fløten av den investeringen Telenor hadde gjort på å legge ut sitt ledningsnett?

- Åh... Kobberet hadde nok betalt seg mange ganger da vi begynte å ta det i bruk. Men likevel kan du si at vi har kommet dit vi er i dag dels på grunn av grundig planlegging og forberedelser og dels ved å kjøpe oss inn i nye markedssegmenter. Catch har satset på det forholdsvis sikre. Latt andre bygge for oss, så å si, innrømmer han. Først kjøpte vi den norske delen av det nederlandske KPN Quest som gikk konkurs. Dermed fikk vi et godt utviklet direktesalgsystem. I sommer overtok vi BlueCom som har hatt suksess i den nederste delen av bedriftsmarkedet og privatmarkedet. I oktober kjøpte vi ID Comnet som er svære på de store bedriftene. Så nå dekker vi hele spekteret innen bredbåndmarkedet.

Hansen var veldig klar over at selskapet de startet var et «post-boble-selskap». I 2000/2001 var ikke køen av investorer i telekombransjen særlig lang. Tilgangen til kapital var begrenset, og lyden av dører som lukker seg ble et slags refreng for de to gründerne da de dro rundt for å prøve å reise finansiering til virksomheten. Men så kom Kistefos på banen. De satset friskt, og hadde stor tro på de to karene. De forsto at Hansen og Larsen ikke var ute etter lettjente penger. Endelig så Norges første landsdekkende DSL-selskap dagens lys. Nå er de det nest største bredbåndselskapet i Norge.

- Hadde du noen forestillinger om at dette skulle ta av så voldsomt?

- Vel, sier Hansen forsiktig, - vi hadde vel en forventning om at det skulle gå rimelig bra. Vi er ikke så langt unna de opprinnelige vekstplanene våre.

Det er ikke mulig å få «større ord» ut av denne trauste nordlendingen. Selvskryt er et fenomen han kun kjenner av omtale.

- Du er en tillitsskapende person?

- Tjaaa... andre får vel svare på det

- Og «andre» sier at du er en tillitsskapende person.

- Ja, vel, det er vel kanskje noe ved meg som innbyr til tillit.

- Kan du i det hele tatt bli hissig?

- Vel, det hender seg ... (pause) ... Det er lettere å la seg engasjere av gode resultater. Men hvis noen bevisst prøver å fordreie et bilde ... (ny pause) ... Seile under falsk flagg ... Altså, det er et sett med grunnverdier som er bygget på realiteter, på det som fellesskapet skal få til ...

Hansen klarer ikke helt å svare på spørsmålet. Men broren og samboeren pluss noen andre kan svare for ham. De har aldri sett Kjell Ivar sint eller hissig. Men han kan nok bære på en del ting inni seg uten at andre merker det. Faktisk kan han være irriterende rolig - på grensen til det unaturlige. Han har en robust personlighet. Men er også ydmyk, og skaffer seg tillit raskt. «Kjell Ivar er mer som en venn og kollega enn en sjef. Likevel har han stor autoritet. Han får folk til å spille på lag,» sier flere som jobber med ham.

- Rent bortsett fra temperamentet, er du litt av samme ulla som Nils Arne Eggen? En kollektivist?

- En suksess som Catch er et utslag av at hver ansatt trekker sammen. Men jeg er ikke «best uten ball», sier han.

Det var riktignok Drillo som lanserte uttrykket «best uten ball». Men det betyr ikke noe. Jeg forstår likevel ikke hva Hansen mener med å trekke uttrykket fram i denne sammenhengen.

Kollektivist eller ikke, Hansen nyter å kjøre motorsykkel, hvilket er en utpreget solosport. Han passet på å kjøpe seg en Harley Davidson i god tid før han fylte 40 så ingen skulle mistenke ham for å kompensere for førtiårskrisa.

Den friheten som ligger i å kjøre rundt i halvhjelm og kjenne frisk luft og alle mulige dufter er ubeskrivelig, sier han og ser på klokka. Han har ikke mer tid, og tilbyr å treffe meg igjen noen dager etter for å fortsette samtalen.

Oppsigelsen

- Beklager dette, men det er så mye som skjer her i huset akkurat nå, sier han og geleider meg ut. Før jeg rekker å sette meg i bilen får jeg en telefon fra Hansens kommunikasjonsrådgiver: «Jeg vil bare du skal vite det, men Kjell Ivar har nettopp fortalt oss at han har bestemt seg for å trekke seg som konsernsjef. Han trer ut av selskapet til våren,» sier han.

Besnærende. Her sitter toppsjefen avslappet og ubesværet og lar seg portrettere mens han bare venter på å slippe en bombe av en nyhet for alle ansatte i selskapet han leder.

Fire dager senere ringer han.

- Hei, det er Kjell Ivar. Beklager, men jeg klarte ikke å komme meg til Oslo i dag. Men du kan bare dra opp til Catch så tar vi det som videokonferanse. Alt er gjort klart, sier han rolig som om han fortalte at kaffemaskinen var i ustand. Å portrettere en person som sitter inne i en TV er ikke helt etter mitt behag. Men skitt au.

Vel oppe på det anviste konferanserommet viser det seg at det er stappfullt av folk som sitter i en telefonkonferanse. «Du må vente litt. Vi er ikke ferdige ennå,» lyder velkomsthilsenen. Da de endelig har evakuert, viser det seg at videoutstyret ikke virker. Det blir ikke noe intervju.

Nye telefoner og nye forslag.

- Bare ring meg i kveld du, så kan vi prates over telefon, sier han like rolig som alltid. Men lettere sagt enn gjort. Han har telefonsvareren på. Kvart på tolv ringer han igjen.

Hei, sier han.

Det er ikke mulig å bli irritert på en person med en slik stemme. Og hva var så grunnen til at han gikk av? Ble presset for stort mon tro?

- Nei, jeg har nok ikke gått på en «Bondevik», flirer han.

- Fremtidsplaner?

- Tja ... nei ... vi får vel se.

- Ruger du på ideer om å starte noe nytt?

- Det er ikke godt å si.

- Men noe surrer vel rundt i hodet ditt?

Vel ... det gjør nok det, men jeg må nok bruke litt tid på å tenke meg om, utdyper han videre.

- Det er enkelte valg du ikke er helt sikker på. Men det viktige er at du gjør en del forarbeid. Jeg har jo tatt en del beslutninger opp gjennom tiden, men stort sett da med en sikkerhet innen 80 prosent.

- Du er ingen gambler, med andre ord?

- Ikke utpreget, nei, men ikke få det til å lyde som at jeg ikke kan være spontan. Jeg synes det er gøy å gjøre ting litt utenom det vanlige.

- Som for eksempel å gå ombord i et fly med ei hagle i hånda?

Hansen flirer.

- Så du har hørt om det, ja. Jo da, det var ikke helt oppskriftsmessig. Men det gikk jo bra, sier han på en måte som indikerer at han tror han ikke trenger å fortelle mer. Jeg må nærmest dra ordene ut av ham. Og han ler konstant når han forteller. Det er nesten umulig å forstå hva han sier.

- Jo altså, det var da jeg skulle ombord i et Widerøe-fly fra Bodø. Og dette var før den tiden da man fløy inn i skyskrapere, bare for å ha sagt det. Det var mye kaos og folk, så ingen la merke til det.

- Hvorfor la du det ikke i bagasjen? Du kom vel i siste liten som vanlig?

- Ja, det var nok slik det hang sammen. Jeg tenkte bare ikke over det.

- Og hva skjedde da det ble oppdaget?

- Ingen la merke til det, iallfall var det ingen som sa noe, før jeg skulle gå av flyet. Men da ble det litt oppstuss. Jeg ble gjort oppmerksom at dette nok var litt ureglementert.

- Men hva i himmelens navn skulle du med våpenet?

- Jeg skulle på rypejakt.

- Jakt, ja. Det sies at du knapt er i stand til å treffe noe som helst?

- Det er nok riktig. Men jeg er likevel en solid deltaker i jaktlaget. Jeg har ikke tatt meg umaken med å regne ut kiloprisen per fugl jeg har skutt sett i forhold til kostnadene for patroner. Men det er en fantastisk sosial opplevelse. Bare så synd jeg ikke har fått så mye tid til å være med på jakt i det siste.

- Hva mener du med i det siste?

- De siste seks-sju årene.

- Da har det kanskje ikke blitt så mye tid til å kjøre motorsykkel heller?

- Nei, det har vel ikke det, slår han fast.

Men båten får han brukt. Da han kjøpte den i fjor sommer kjørte han og samboeren den opp fra Oslo til Bodø. Tre uker tok det. Når han er i båten klarer han å kutte ut jobben. Da koser han seg med tørrfisk-snacks og potetgull og andre godsaker. På sjøen står tiden stille. Det er ikke mulig å komme Too Late.

Fakta om Hans Kjell Ivar Hansen
Født: I Narvik 5. mars 1962.

Stilling: Avtroppende konsernsjef i Catch Communication.

Bor: For det meste i koffert, men er folkeregistrert i Bodø.

Sivilstand: Samboer med Elisabeth. Har en datter på fem, og venter familieforøkelse til våren.

Kjører: En 1986-modell Opel Vectra. Elisabeth kjører en Volvo S80.

Utdanning: Ingeniør fra Ingeniørhøyskolen i Narvik, og bedriftsøkonom fra BI.

Karriere: Hansen startet sin karriere i Indata i Oslo i 1985. Et par år senere gikk Indata konkurs. Da begynte han i Inixdata, men det gikk heller ikke så bra. Etter kort tid gikk også dette selskapet på trynet. I 1989 ble han ansatt i Fellesdata hvor han var frem til 1992. Da flyttet han nordover igjen, og jobbet i to år som selvstendig konsulent. Men det livet passet ham ikke så godt. Dermed fikk han jobb i Telenor 4tel hvor han var fra 1995 til 2000. Da begynte det virkelig store eventyret. Kjell Ivar Hansen og Trond Larsen startet Catch Communication.
For øvrig: Kjell Ivar Hansen betraktes som en lyttende og engasjert person. Han tar seg alltid tid til å høre på folk når de har noe viktig å si, enten han er på jobb eller sammen med venner.