Portrettet: Musikkelskeren

Øystein Dørum er sjeføkonom i en av Norges største finansinstitusjoner, DnB NOR. Han opererer med svære tall, bærer et stort ansvar, nyter stor respekt for sine økonomiske vurderinger, men han har bare et bitte lite kontor. Det er ikke større enn hva man kan forvente å finne hos en sosialkurator på Stovner. Til gjengjeld er det stappet fullt med papirer, dokumenter, mapper, bøker og ikke minst en pen kolleksjon bilder av kone og barn. Og det er symptomatisk nok for denne høyreiste mannen. Han har ikke noe behov for pomp og prakt, og hans liv består i hovedsak av jobb og familie. Og musikk. Han er en moderne familiefar som gjør alt slik det sømmer seg for moderne familiefedre. Følger de politisk korrekte spillereglene, så å si.

Men det er ikke så helt enkelt å få tak på denne karen. Det kan på sett og vis se ut som om det er et slags misforhold mellom Dørums vesen av i dag og ditto for et par tiår siden - som om det er to inkongruente størrelser. For eksempel: Musikk hadde en betydelig plass i hans ungdomstid. Men det er teknisk umulig å forestille seg at denne veldressede mannen med alle de riktige dataene på CV-en, en som tilsynelatende har gjort alt riktig i livet, har vært punker. Vel han var kanskje ikke en punker av det verste slaget, men han spilte iallfall i et punkeband med det yndige navnet «Pink Dirt».

- Så du har hørt om det, ja, sier Dørum med et litt tilbakeholdende smil. Mye kan tyde på at det ikke er denne delen av hans historie han selv ville trukket frem som sin glansperiode om han selv hadde kunnet velge.

- Det var ikke til å unngå.

- Nei, det var vel ikke det. Det er noe jeg angrer bittert på. Ikke at jeg var med i bandet, men at jeg ikke ble med på plateinnspillingen. Pink Dirt lagde faktisk Norges første punke-singel. Men jeg droppet å være med på plateinnspillingen fordi jeg syntes at jeg ikke fikk tilstrekkelig dreis på det. Men jeg var til stede i studio og skrev om platen etterpå, i vokalistens fanzine, som het Ragnarock. Men det var jo moro, og det bråkte fælt. Selv om denne form for musikk låt grusomt i manges ører, førte punken til at det kom en ny oppvekst av unge, dyktige musikere og band. For eksempel R.E.M. Punken gjorde at det ble «lov» å spille i band igjen, sier han.

- Punk var 70-tallets protestmusikk. Hva protesterte du imot?

- Ingen verdens ting. Som tusenvis av andre gutter i tenårene ble jeg med i kjellerband for å kopiere heltene våre. Men noen ambisjoner ut over det å ha det gøy, hadde jeg ikke. Du må gjerne kalle det stadiet etter luftgitarspilling.

Dørum ble altså ingen ny Johnny Rotten. Det kan vi slå fast. Punken er ut for lenge siden, men Stones består. Det er Dørum glad for. Hans «all time» favoritt er Rolling Stones.

- Jeg så dem live i Gøteborg i 1982. Men jeg ble veldig skuffet. De var rett og slett elendige. Men de kom seg på 90-tallet og nå er de bedre enn noensinne. Det er helt utrolig hvordan de gutta fremdeles klarer å holde på, sier Dørum.

I pressen har han stått frem som en av mange produsenter av lister med tidenes beste plater.

- På min 40-årsdag fikk gjestene en liste med de 40 beste platene, én fra hvert av de siste 40 årene.

- De platene og mange andre plater spiller du døgnet rundt, har jeg hørt?

- Nesten. Jeg spiller mye musikk.

- Og høyt. Din kone forteller at hennes tålmodighet hadde nådd en grense og ga deg trådløse hodetelefoner til jul for å skåne familien.

- Ja, det er faktisk riktig. Men det blir ikke det samme som å lytte til musikk fra høyttalere. Likevel har det kanskje ført til at jeg har begrenset meg litt.

- Aller helst spiller du vinylplater?

- Jeg kjempet iallfall imot CD-plater så lenge jeg kunne. Kjøpte bare vinylplater til 92-93. Men da måtte jeg gi opp kampen. At det fortsatt kommer noen utgivelser på vinyl synes jeg er stas, men for min del har jeg konvertert til CD.

REVYARTIST

Musikkinteressen har han altså beholdt, men det ble etter hvert slutt på kjellerpunken. I motsetning til sin bror, Aslak Dørum, som har hatt stor suksess gjennom ett av Norges beste rockeband, DumDum Boys, skrinla Øystein sitt virke som utøvende musiker - om man kan tillate seg å bruke et slikt uttrykk for utøvere av primatmusikk. I stedet kastet han seg ut i noe som kanskje kunne lede til en revyartistkarriere. Han var med på å sette opp Eikeli-revyen i 1981. (En russerevy.) Men han ga seg ikke med det. Etter gymnaset dannet han og noenogtyve andre i vennegjengen Turnéteateret, som reiste rundt med egenproduserte forestillinger. Dørum var sterkt delaktig både som tekstforfatter og artist. Han trivdes på scenen, og opptrådte som både ridder, dekadent partyløve og supermann. Men noen ubetinget suksess, ble det ikke.

- To år på rad brukte vi tre uker av sommerferien til å reise rundt og spille revy for uinteresserte sørlendinger og turister. Men i våre pressemeldinger fremsto vi som om vi var profesjonelle. Det fikk vi svi for en gang. Vi fikk besøk av Dagbladets teaterkritiker, Bjørg Vindsetmo. I utgangspunktet trodde hun vi var profesjonelle, men hun forsto ganske fort at vi bare var noen glade, ikke en gang veldig gode, amatører. Det som sto på trykk, var ikke hyggelig lesning - iallfall ikke for oss, erkjenner Dørum.

Øystein Dørum var altså en kar full av skapertrang og virkelyst på den artistiske siden. Han skrev humoristiske tekster, gjøglet, spilte og sang. Han storkoste seg på scenen. I følge Vindsetmo hadde gruppen det atskillig morsommere enn de som betalte for å komme og se på. Men det var ikke bare spillopperi for Dørum. Han var nemlig økonomiansvarlig for truppen, og sommerturneene ble en økonomisk katastrofe. Han gjorde seg derfor upopulær når han måtte ty til kronerulling blant sine artistkolleger for å samle inn penger til å dekke de faste utgiftene og leie av lokaler. Billettinntektene strakk ikke til.

Det var nok en del i gruppen som mente Dørum opptrådte som en slags tante Sofie - og da ikke på scenen. De mente han i for stor grad passet på at alt gikk sømmelig og ordentlig for seg.

- I tillegg til at det var nødvendig å holde folk litt i øra for å få ting til å gå rundt økonomisk, hendte det av og til at ting tok litt overhånd. Derfor oppfattet nok mange av turnédeltakerne meg som unødig moralistisk. Den gang som nå hadde jeg ganske strenge moralprinsipper. Det var for eksempel noen som ikke skjønte at det ikke er helt ok å naske med seg lyskastere fra steder vi opptrådte, eller å lage kvalm i fylla. Jeg fant det tydeligvis lett å spille rollen som den som skulle passe på. Men jeg har ett hovedprinsipp som jeg synes alle burde følge: Min frihet går til det punkt hvor den begrenser din, prediker Dørum som legger til at han ikke er så begeistret for at poenget med hans moralisme kommer for tydelig frem.

MED ROSA BUSS RUNDT I EUROPA

Om Dørum opplevdes streng og tantete eller ikke, får stå på vennenes og kollegenes regning. Uansett fortsatte de unge mennene å reise rundt sammen etter at Turnéteateret - sannsynligvis klokelig - la opp. De fikk tak i en utrangert rutebuss og dro på gutteturer rundt i Europa i sommerferiene. Bussen var til alt overmål rosa. Første turen gikk til Frankrike. Dørum hadde fransk som valgfag på gymnaset, og skulle stå for kommunikasjonen. En dag fikk han god bruk for sine kanskje noe begrensede språkkunnskaper. Guttene hadde skulle slå leir for natten, og ønsket å finne et hyggelig sted ved sjøen. Det hyggeligste stedet befant seg bak et skilt hvor det sto at det var forbudt for biler. Det hindret imidlertid ikke kvartetten med lystige karer i å teste ut stedet; en praktfull strand. Problemet var bare at bussen kjørte seg fast i sanden. Den var ikke mulig å få løs uten hjelp. Dermed måtte «lederen» i aksjon. Det var bare å rusle opp til den lille landsbyen i nærheten og forklare den noe kjedelige situasjonen. Og hjelp fikk de - uten at noen stilte nærgående spørsmål ved ulovligheten av «parkeringen».

Året etter gikk turen til Øst-Europa. I en park utenfor Berlin fant globetrotterne et fredfylt skogholt hvor de tenkte de skulle tilbringe natten. Der var det også et skilt med en påskrift. Men det brydde man seg ikke med. Og prøven besto i, skulle det vise seg morgenen etter, å kjempe seg rydning gjennom en skokk med illsinte villsvin. Villsvin er, ifølge kjennere, enklest å ha med å gjøre når de ligger på matfatet. Men også denne utfordringen ble taklet uten dramatikk. Løsningen var enkel. Det gjaldt bare å pigge av og pløye bussen gjennom villsvinflokken så fort som mulig uten at noen så dem. Det klarte de.

En annen historie som uløselig er knyttet til Dørum, er et ulykksalig møte med en brennmanet. Historien fortelles av opptil flere av hans venner, inkludert hans kone. Men hendingsforløpet varierer fra gang til gang. Ingen klarer nemlig å forklare i detalj hvordan den frimodige brennmaneten klarte å forville seg opp i Dørums badebukse. Det dreide seg visstnok i essens om at den nært innpå vordende kastratsangeren skulle skylle hofteplagget etter et sjøbad. Selv ønsker han ikke at denne tildragelsen skal vies for stor oppmerksomhet, forståelig nok, og avstår fra å avsløre detaljene. Men de tilstedeværende forteller iallfall at de var mest bekymret for hvordan det gikk med brennmaneten.

SÅ BLE HAN VOKSEN...

Som man kan forstå var Dørums ungdomstid preget av en del artige og uartige aktiviteter og hendelser. Hvordan kan det så ha seg at han har lagt alt dette bak seg? Eller har han det, egentlig? Er han innerst inne litt misunnelig på broren som har klart å gjøre musikk- og artistlivet til et levebrød, om enn et ikke urovekkende fett sådant, ifølge Aslak selv?

- Vi er ganske forskjellige, vi to. Jeg trives med at penger kommer inn på konto hver måned. Trygghet og sikkerhet er viktig for meg, sier han kort, noe som i det hele tatt er symptomatisk for denne samtalen. Han gir ikke ved dørene. Virker litt tilknappet - akkurat som om han ikke vil at den kreative siden i ham skal komme for tydelig frem.

Dørums noe strammere, eller kanskje jeg skal si kontrollerte livslinje, startet egentlig rett etter gymnaset. Etter en god artium, åkte han oppskriftsmessig inn i militæret. Han vurderte å begynne å studere statsvitenskap. Men så kom han på andre tanker.

- Jeg fant ut at sosialøkonomi var noe mer håndfast enn statsvitenskap. Jeg så mer klart for meg jobbmuligheter ved å gå den veien, sier han.

Etter embetseksamen i sosialøkonomi, dro han til London et år for å ta sin master i statsvitenskap.

- Det var et fantastisk år. Konserter to ganger i uken, og plateforretninger på annethvert hjørne, forteller han utfyllende.

Selv om han fulgte ideallinjen, rett fra gym til militæret, så til universitetet og så rett i jobb, gjorde han et lite krumspring underveis i sosialøkonomistudiet. Han tok grunnfagseksamen i sosialantropologi.

Han fulgte likevel normert tid i sosøk. Det kom ikke på tale å la antropologien forsinke tidsplanen.

- Hvorfor antropologi?

- Antropologi er et viktig fag. Slik jeg opplevde grunnfaget, stilles det mange spørsmål uten å gi noen konkrete svar. Mange ganger i livet er spørsmålene viktigere enn svarene. De er med på å tvinge en til å se ting i perspektiv. I sosialøkonomien setter man premisser, analyserer og kommer med en konklusjon. I antropologien stiller man seg mer dvelende og undrende til problemstillingene. Jeg har hatt stort utbytte av dette studiet senere.

- Du er Venstre-mann og betrakter deg selv som liberal. Er det noen sammenheng?

- Ja, i den forstand at Venstre er et liberalt parti. Jeg ble i sin tid invitert med i Oslo Venstres styre av en venn av meg. Jeg mente da, og mener ennå, at Venstre står for en passe blanding av på den ene siden tro på privatkapitalismen og markedet, og på den annen et klart ansvar for både miljøet og de som av ulike grunner faller utenfor.

- Er du i slekt med justisminister og Ventre-leder Odd Einar Dørum?

- Nei, det er faktisk ingen forbindelse mellom hans slekt og min. Men vi har en del til felles. Noe av det både han og jeg er opptatt av, er vern av gamle bymiljøer. Det er viktig for meg. Jeg har hyllemeter med bøker med gamle bildeskildringer fra Oslo.

- Kunne du blitt politiker selv?

- Jeg har stor respekt for dem som har kapasitet til å være idealister. Men jeg er ikke tilstrekkelig engasjert til å ofre tid på det. Jeg er ikke radikal mer, og når man får barn, snevres kosmos inn, sier Dørum en anelse kryptisk.

SÅ DUKKER ØKONOMEN OPP

- I dine økonomiske kommentarer i pressen viser du fra tid til annen et engasjement i forhold til arbeidsledigheten? Er det Venstre-mannen i deg som kommer til syne?

- Man trenger ikke være medlem av Venstre for å være opptatt av arbeidsledigheten. Det er i høyeste grad også viktig for nasjonaløkonomien, sier Dørum.

- Høy ledighet påfører samfunnet et tap fordi en viktig produksjonsressurs ligger brakk.

- Hvordan bør ledigheten bekjempes?

- Mye av årsaken til at ledigheten har steget er den høye renten og den sterke kronekursen i 2002. Derfor var det riktig å senke renten mye i fjor, slik at kronen svekket seg. Jeg er generelt mer skeptisk til å bruke mer penger over statsbudsjettet for å få fart på økonomien, slik enkelte foreslår. Ofte blir slik pengebruk lite målrettet.

- Så det er bare de samfunnsøkonomiske sidene av saken som bekymrer deg?

- Nei, nei. Arbeidsledighet er tragisk for den enkelte og hans eller hennes familie. Mange arbeidsledige taper inntekt og velferd, ofte også sosial tilhørighet. Det er også ille. Langvarig ledighet kan også svekke arbeidsevnen, som kan føre til varig utstøting fra arbeidsmarkedet. Alt dette er ting jeg er opptatt av. Men min oppgave som økonom og analytiker er primært å se de samfunnsmessige konsekvensene. Men som jeg begynte å si; En del har foreslått å øke bevilgningene til investeringer i infrastruktur, som bygninger eller gassrørledninger tvers gjennom landet. Om hensikten er å redusere ledigheten, er det dårlig bruk av fellesskapets midler. Sysselsettingseffekten er liten. Planleggings- og iverksettingsfasen er lang, slik at aktiviteten først kommer når konjunkturene har snudd, sier Dørum som nå plutselig er blitt svært så pratsom.

- Statsbudsjettets kanskje viktigste bidrag når ledigheten øker, er å bidra til å hindre varig utstøting av de arbeidsledige. Jeg tror derfor det er riktig å sikre et høyt nivå på arbeidsmarkedstiltakene, primært som en hjelp til å få folk over i annet arbeid, men også for å tilføre de ledige kompetanse som kan lette jobbsøkingen når etterspørselen etter arbeidskraft blir bedre.

- Nå åpnes EU for ti nye land. Hvordan tror du det vil påvirke norsk økonomi?

- Av de ti nye landene er Polen med sine 39 millioner innbyggere viktigst for oss. Polske bedrifter og selvstendige kan da tilby sine tjenester i Norge. Det kan vi ikke reservere oss mot. Men om konkurransepresset skulle bli for tøft, eller norske arbeidsforhold skulle undergraves, har vi noen «ventiler»: Norske myndigheter kan blant annet vedta at en tariffavtale skal gjelde alle bedrifter i en bransje (såkalt allmenngjøring), lovfeste minstelønnssatser eller stille krav om gjengse lønns- og arbeidsvilkår ved offentlige oppdrag. LO har tatt til orde for allmenngjøring, og NHO har forsiktig luftet minstelønn som et mulig grep. Hvordan EU-utvidelsen vil påvirke oss er høyst usikkert, ikke minst fordi rammevilkårene ennå ikke er fastlagt. Men noe er sikkert: Nykommerne vil ha sterke økonomiske insentiver for å søke jobb i Norge. I Polen er verdiskapingen per hode rundt 35.000 kroner, i Norge det tidobbelte. Dette gir en indikasjon på lønnsforskjellene. En annen motivasjon kan være såkalt «velferdsturisme». For eksempel tilsvarer kontantstøtten per barn en polsk årslønn.

- Så du tror polske arbeidssøkende kan velte norsk økonomi?

- Nei da. Problemet vil komme til å bli langt mindre enn mange synes å tro. EU-studier antyder at hver tyvende innbygger i de nye medlemslandene vil flytte vestover. Dette utgjør knapt fire millioner, hvorav rundt halvparten vil være yrkesaktive. Langt færre har konkrete flytteplaner. Folk flest er stedbundne. «Vår andel» tilsvarer en årlig innvandring på 3.000 personer, hvorav halvparten vil være yrkesaktive. Dette vil tilsvare rundt en tidel av den årlige sysselsettingsveksten de siste ti årene og er slik sett ikke mye å bråke om, spår Dørum.

Siden vi er i gang med fagprat, og Dørum virkelig har kommet på gli, kan jeg like godt spørre ham om hva han tror om utviklingen til renten og den norske kronen. Jeg kunne ønske jeg hadde hatt med meg en båndspiller.

- Det kan jeg si mye om.

- Det tviler jeg ikke på. Prøv med en kortversjon.

- Kronestyrkingen i 2001-02 er en viktig årsak til dagens lave inflasjon. Svakere krone er et viktig bidrag i retning av å få opp prisstigningen. I seg selv er det helt uproblematisk. I fjor var virkemiddelbruken svært vellykket. Gjennom en rekke, til dels uventede, rentekutt klarte man å svekke kronen. Når renten nå er kommet ned til to prosent er det imidlertid begrenset hvor mye svakere krone som kan oppnås ved hjelp av renten. Norge er dessuten ikke alene om å ønske en svak valuta. Japanerne intervenerer, amerikanerne lar dollaren falle og snart kan selv ECB velge å gripe til våpen for å hindre ytterligere eurostyrking.

- Kan Norges Bank gjøre noe med dette?

- Ikke en tøddel. Vi er ikke herre over inflasjonsimpulsene utenfra. Norge er en liten, og stadig mer åpen økonomi. Globalt er prisstigningen beskjeden fordi kapasitetsutnyttelsen i industrilandene er lav etter flere år med stagnasjon og fordi mer og mer av produksjonen flyttes til lavkostland i Østen. De samme kreftene påvirker også vår inflasjon. Om vi skal isolere oss fra disse virkningene må vi bygge opp, og ikke ned, handelsbarrierer, slik at forbrukerne må velge dyre europeiske tekstiler i stedet for billige kinesiske. Vil vi det? Neppe. Men jeg er likevel optimist på norsk økonomis vegne. Jeg tror prisstigningen tar seg opp i løpet av første halvår takket være kronesvekkelsen hittil og noe større fart i norsk økonomi. Om ikke, vil fornuften seire, enten ved at inflasjonsmålet redefineres til et lavere nivå, ved at deler av importeffektene korrigeres ut, eller ved at Norges Bank gir seg selv lengre tid til å nå inflasjonsmålet, forklarer Dørum.

LIKER SEG FREMDELES PÅ SCENEN

Etter studiene fikk Dørum seg jobb i Finansdepartementet. Bortsett fra at han var sjef for Bærumsrevyen og styreleder på Musikkflekken en periode, var det ikke mye igjen av revyartisten og musikeren i ham.

- Jeg har jobbet i syv år i finansdepartementet, og resten av tiden i bank. Det er begrenset hvor mye rock & roll det blir ut av det, kommenterer han tørt. Men er det nå helt sikkert at han ikke klarer å få tilfredsstilt sitt eksponeringsbehov likevel? Dørum er nemlig en glimrende foredragsholder.

- Jeg opplever fremdeles gleden av å «stå på en scene». Nå har jeg i gjennomsnitt to foredrag i uken. Det føles bra. Mange opplever det som forferdelig å stå foran 200 mennesker og foredra. Men slik er det ikke for meg. Litt nervøs er jeg, kanskje, men jeg liker det. Revy er samme sak. Det handler om å kommunisere. Jeg skjønte det første gang da jeg som ansatt i Finansdepartementet skulle presentere Sysselsettingskommisjonens rapport for studenter på Landbrukshøyskolen. Det var stappfull sal, og stormende jubel. Meget vellykket. Jeg må bare innrømme at det var en skikkelig opptur. Men det trenger du ikke å skrive så mye om, hva? ber han igjen med et snev av formaning i stemmen.

Nei, jeg trenger ikke skrive særlig mye mer enn det som allerede er skrevet. For Dørum har så mye annet ved seg som jeg kan skrive om. Han beskrives som veldig ordentlig, pliktoppfyllende, harmonisk og rolig og ekstremt strukturert. Noen hevder sågar at han har et snev av kontrollbehov. Det tror jeg på. Da han for eksempel pusset opp boligen, ringte han et lass med entreprenører for å innhente priser, og da han skulle gifte seg fikk toastmasteren en detaljert kjøreplan for hvordan selskapet skulle gjennomføres. Men kanskje er det ikke så mye behovet for å ha full kontroll som driver ham. Eller kan det hende at han er ekstremt strukturert?

- Ja, jeg er temmelig strukturert av meg. Det gir økt effektivitet i det jeg gjør.

- Kan det bli litt mye av og til?

- Mange mener det, men jeg er ikke enig. Jeg registrerer bare at mange ikke er som meg. Jeg betrakter meg selv som systematisk og ryddig. Men hvis det passerer en grense hvor man bare er rigid og systemtro, blir det galt. Jeg passerer ikke den grensen, sier Dørum og faller tilbake i rollen som den kortfattede.

Hans ordentlige og pliktoppfyllende sider kommer klart til syne på hjemmefronten. Han har tvillinger på seks og en datter på fem, så det er nok å henge fingrene i. Der i gården er det full likestilling, noe hans kone bekrefter: «Øystein tar mer ansvar for sine barn enn mange andre menn», sier hun.

- Vi stiller like mye opp begge to når det gjelder barn og hjem. Jeg henter stort sett i barnehagen og lager mat. Da tvillingene ble født, hadde jeg et halvt års pappapermisjon, og da sistemann kom, var jeg hjemme i tre måneder. For meg ville det være utenkelig ikke å stille opp. Det viktigste her i livet er at ungene har det bra, sier han.

- Hva synes du om fedre som ikke tar sitt ansvar?

- Andre får stå for sine valg, utdyper han. - Men jeg mener det ikke finnes noen grunn til at det ikke skal være likefordeling i hjemmet, sier Øystein Dørum.

Det er ett minutt igjen av de tilmålte to timene. Dørum reiser seg bestemt og går uten nølen mot døren. Han trenger på en måte ikke si noe. Han har andre oppgaver som venter.