Portrettet: Myk vaktbikkje

Det er ikke umiddelbart så enkelt å plassere post og teletilsynsdirektøren Willy Jensen sånn rent eksteriørmessig. Hadde jeg ikke visst at han er blant Norges mest innflytelsesrike personer ifølge en maktutredning for en tid siden, kunne jeg blitt forledet til å tro at han var støvsugerselger eller promotor for et lokalt danseband. Den gråstenkte barten og gullenken rundt håndleddet forsterker inntrykket. Lenken er ikke overdrevent tykk, men den er der. Og bare så det er sagt; hans kone, Berit, synes han ser litt «Harry» ut hun også.

Vi rusler over det brosteinbelagte, innebygde atriumet i Revistredet 2 som har Norges Bank og det frie kroppsmarkedet som nærmeste naboer. Rundt ved bordene og mellom trærne i den forseggjorte innendørs liksomparken sitter pent dressede menn med mobiltelefoner, bærbare datamaskiner, PDA-er og annet passende utstyr for hastige forretningsfolk. En og annen kaffekopp med akkompagnerende smørbrød kjøpt i buffeen i hjørnet er også å se. Midt oppe i trappen på vei opp til tilsynet, stopper han opp et lite øyeblikk. Han kikker utover det fredsommelige, nesten idylliske landskapet, sukker litt og sier lavt (jeg skal liksom ikke høre det): - Det blir ikke lett å forlate dette.

Så rusler promotoren videre.

Willy Jensen har de siste par årene vært telemarkedets vokter. Han skal passe på at prisene på SMS og MMS ikke ligger på et slikt nivå at de massakrerer norske familieøkonomier og at konkurransen går pent og pyntelig for seg, hvilket det ikke har gjort hele tiden. Vi setter oss ned i et møterom med vegger som er bekledd av bilder av Fritz Thaulow. Post og teletilsynet har brukt en del penger på å pynte opp lokalene med skikkelig kunst, forteller Jensen mens han skyver en litt sliten TV-kanne med flytende asfalt over mot meg. Denne mannen, har jobbet med det mest intrikate av tekniske ting, vært professor i informatikk til og med syslet med romfart. Mon tro om han behersker MMS?

- Jeg har bare sendt én MMS med den nye telefonen min. Har ikke hatt noe behov ennå. Hvem skal jeg sende bilder til?

- Du prøvde noen ganger med den forrige telefonen din, men det ryktes at det ikke gikk så bra?

- Det var noe galt med telefonen.

- En av dine betrodde medarbeidere hevder det heller var slik at du ikke klarte å sende det. Bildet ble borte.

- Ja, altså, det gikk ikke helt bra, men det var faktisk noe galt med telefonen også. Den hadde det med plutselig å slå seg av etter noen minutter. Men den nye telefonen virker bra, sier han med sin smørmyke stemme og med et smil som gjør det umulig ikke å tro på ham.

- Du forstår deg på teknologi, men er kanskje litt klønete når det gjelder det rent praktiske med teknikken?

- Nei, jeg synes ikke det. Jeg er iallfall ikke kjempeklønete. Det mest klønete jeg har gjort var en gang vi var på ferie i Italia. Jeg skulle bade litt, og hadde bilnøkkelen i lommen på badebuksen. Det var ikke noe sjakktrekk. Den virket selvfølgelig ikke etterpå. Da var det et svare leven med å få åpnet bilen. Jeg ringte Falkens nødnummer i Norge. Da fikk vi fantastisk service... Eller var det Viking? Jeg husker ikke. Men iallfall fikk vi hjelp. Effektivt og raskt. Ganske imponerende, faktisk. Noe hadde blokkert seg, men de hadde en slags kode som gjorde at alt ordnet seg. Sånn skal det være, sier den alltid smilende og hyggelige tromsøværingen.

STILLER ALLTID OPP

Det er vel riktig som han hevder; at det ikke kan sies at han har ti tommeltotter. For tiden holder han på med å hjelpe eldstesønnen Kenneth med å pusse opp hus i Asker. Og det med en viss akademisk tilnærming til arbeidsoppgavene for å kompensere mangelen på håndverksfaglige kvalifikasjoner. Det er forøvrig en mangfoldig og akademisk familie. Kenneth er diplomøkonom. Datteren, Vibeke er dr. scient oseanograf og flere ganger verdensmester i kampsport. Yngstesønnen Thomas studerer statsvitenskap, jobber på IKEA og skal til Mexico for å bli enda bedre i spansk.

Jensen har alltid stilt opp for sine barn. Hjulpet til med lekser, kjørt dem til ulike aktiviteter og stått på sidelinja og heiet når det har vært konkurranser. Da datteren begynte med riding, begynte han likegodt å ri selv istedenfor bare å stå og se på. Det ville være å overdrive å si at Jensen har vært aktiv idrettsmann selv, men han spilte faktisk fotball i sin ungdom.

- Det er over 40 år siden. Kan vi ikke heller snakke om noe annet?

- La oss snakke om katter, da. Det liker du?

- Å ja!! Katter er utrolig flotte dyr, sier Jensen og retter seg spontant opp i stolen. Han har sunket gradvis ned i den slik at han halvveis lå - akkurat som en ungdomsskoleelev som kjeder seg i timen.

- Men det er vel ikke så greit å ha katt i huset når din kone er allergisk.

- Det går bra. Hun er ikke så veldig allergisk. Vi har alltid hatt katt i huset. Jeg er for lat til å ha hund. Da ville jeg være nødt til å gå tur hver morgen. Det er lettere med katter. Den vi har nå fulgte med huset vi kjøpte i Italia. En hvit italiener. Han heter Dotten fordi han hadde en svart flekk på seg da den var liten. Han er et helt ekstraordinært dyr. Han snakker med oss, forteller han nesten malende. At dyret er ekstraordinært bekreftes av hans datter. Hun forteller at katten åpner kjøleskapdøren selv, og kan til og med åpne lokket på søppelbøtten ved å tråkke på pedalen. Ikke rart at Jensen blir varm om hjertet når han koser og steller for sin italienske venn. Hvilken nytte katten har av sine selvlærte kunster, sier datteren ikke noe om, men flink er den iallfall.

Jensen liker ikke bare katter. Han er også betatt av fyllepenner. Dyre fyllepenner. Han har en stor samling av dem. Men nå har kona lagt ned forbud om å kjøpe flere. Likevel fortsetter han å ønske seg fyllepenner til jul og bursdager. Men han er ikke en sånn som bare lar pennene ligge i en skuff. Han bruker dem.

- Jeg tar dem fram etter som hvilken sinnsstemning jeg er i. En fyllepenn er noe personlig, synes jeg. Det er ikke mulig å få den samme innlevelsen om du skriver på en datamaskin, betror han meg.

SUKSESS OG FIASKO

Etter at Jensen hadde tatt hovedfag i matematikk i Bergen på begynnelsen av 70-tallet, bar det tilbake til Tromsø hvor han etter hvert ble universitetsprofessor i informatikk. Det går fremdeles gjetord om hallelujastemningen i auditoriet da Jensen holdt sine forelesninger. Det var show, fullt hus, armer og bein, og en munter professor som sa Skitt au, vi går videre når han ikke fikk regnestykkene på tavlen til å gå opp. Det nekter han imidlertid å huske i følge et portrettintervju han ga til Dagens Næringsliv i fjor.

Etter 17 år ved Universitetet i Tromsø, hvorav de syv siste som professor, ble han administrerende direktør i Spacetec AS i Tromsø. Der var han frem til 1993. Da fikk han den store jobben. Drømmejobben for en som liker å leve litt og kjøpe fyllepenner i mangetusenkronerklassen. Han fikk en toppstilling i den europeiske romfartsorganisasjonen ESA. Det var heller ingen ulempe at stedet han var stasjonert het Frascati.

- Jeg tjente sinnsykt bra. Det var som å vinne i Lotto hver gang jeg fikk lønn. Og vi brukte det meste til å leve godt.

- Ingen fornuftige investeringer for fremtiden?

- Nei da. Apropos det. Vi snakket om det å gjøre tabber. Jeg gjorde jo det kunststykket å låse renten på lånet like før den begynte å falle. Kjempelurt, sier han med en ironisk latter, og synker dypt ned i stolen igjen, som om han egentlig kunne tenke seg å forsvinne.

- Kværner-aksjene mine er ikke mye å bygge fremtid på heller. Nei, jeg er ikke noen businessmann. Noen blir aldri rike. Og jeg er blant dem. Vel, altså, jeg sitter ikke her og klager. Jeg tjener jo godt nå også jeg, etter norske forhold, og har det bra. Men det var vanskelig å redusere det personlige forbruket med 30-40 prosent etter at vi kom hjem. Italia-oppholdet var en slags forløsning for meg. Spesielt etter 17 år ved universitetet i Tromsø. Jeg er jo egentlig en ganske kjedelig person. Men i Italia levde vi livet for hva det var verdt med god mat, gode viner og andre herligheter. Jo, det var fint, sier Jensen og blir med ett litt fjern i blikket, som om han et øyeblikk henfaller til å drømme om den gang han kunne sveve bortover autostradaen i 210 i sin Alfa Romeo og stanse opp ved strandkanten i solnedgangen og drikke en utsøkt vin fra Produttori del Barbaresco sammen med sin kjære Berit.

Om Italia-oppholdet var som en filial av himmelriket, er det grunn til å tro at de neste årene i Norge ble opplevd som være farlig nær underetasjen i det hinsidige. Jensen fikk nemlig jobben med å lede Norge 2000 AS. Organisasjonen ble etablert i 1998 og var et velment forsøk på å route penger inn i kultur-Norge. Men mange regner Norge 2000 som en kvalifisert fiasko.

- Det som var en fiasko, var visjonen om å få en plass i folks bevissthet. Norge 2000 skulle bli en folkebevegelse. Faktum var vel sørgelig nok at de færreste i det hele tatt hørte om oss. Det ble bevilget 270 millioner kroner over seks år. Og de pengene ble, og blir brukt godt. Organisasjonen fortsatte nemlig etter 2000. Nå heter den Norge 2005, og sikter mot hundreårsjubileet for Norge som selvstendig nasjon. Pressen likte ikke opplegget, og da var det vanskelig å komme ut med budskapet vårt. Nå når jeg er i Post og teletilsynet (PT), trenger jeg ikke annet enn å hikke, så stormer det 20 journalister frem og lurer på hva det betyr. Tele er tydeligvis sexy for pressen. I motsetning til kultur. Men jeg må gi pressen rett i at vår retorikk var feil. Det var litt for mye verdikommisjonaktig over oss. Vi prøvde oss på en slags «verdiretorikk». Det gikk bare ikke. De siste årene i Norge 2000 grudde jeg meg til å gå på jobb. Det var tungt. Men så kom PT-jobben som sendt fra himmelen. Det morsomme er at jeg hadde tenkt å søke jobb i tilsynet da det ble opprettet i 1987. Men det ble det ikke noe av. Derfor var det flaks at denne muligheten kom akkurat da jeg trengte den mest. Jeg har vel egentlig aldri hatt det så moro på jobb som etter at jeg begynte i PT. Vi ler veldig mye, og legger stor vekt på humor. Det er som å komme «hjem». Miljøet, arbeidsoppgavene, innstillingen til medarbeiderne, ja alt stemmer, smiler Jensen tilfreds.

NORGE ER FOR LITE

Jensen jobbet et par år i England på begynnelsen av 80-tallet.

- Kunne du tenke deg å finne deg en jobb i utlandet igjen?

- Nå er jeg blitt for gammel til å få jobb i utlandet. Der ansetter de ingen over 56 år. Kan bare glemme det. Heldigvis er det ikke slik i Norge. Ledere kan godt ha noen år på baken og likevel gjøre en glimrende jobb.

- Akkurat som deg?

- Ja jeg har ikke tenkt å gi meg ennå.

- Ikke før dere skal flytte til Lillesand?

- Brum brum, sier Jensen og blir morsk i fjeset. - Til å begynne med var jeg svært sur på Victor etter hans beslutning. Jeg likte det dårlig. Men nå har jeg akseptert det. Stiller meg helt lojal bak beslutningen om å flytte.

- Lojal, men ikke enig?

- Jo, nå er jeg enig. Jeg kan ikke si annet. Beslutningen er tatt, og vi skal greie overgangen fint.

- Og familien? Lillesand er vel ikke av de verste stedene i Norge å bo?

- Nei, vi skal greie det. Vi kan klare å leve der. Men ennå er det over tre år til.

Jensen svarer på en slik måte at det er tydelig at han ikke liker å snakke om dette. Men som den gode demokrat han er, for ikke å si sosialdemokrat, tar han Regjeringens avgjørelse til etterretning som det heter når man egentlig skulle sagt «jeg hører hva dere sier, men...». I stedet leder han samtalen over til noe han er mer opptatt av, nemlig teknologiutviklingen.

- Jeg er sosialdemokrat, men er bekymret for venstresiden i norsk politikk. Sosialistene er redd for utvikling. Mange av dem er egentlig stokk konservative. Jeg blir sjelden så frustrert som når jeg ser folk som er redd for teknologi. Selv våpenteknologien er ikke farlig i seg selv. Det er bruken av den som er farlig. Bare tenk: Folk var redd for Gutenberg også. Han var en trussel for det etablerte. I 20 år har jeg visst at alt er mulig. Det er bare snakk om tid og software. Og så må vi passe på at teknologien blir brukt til felles beste.

- Blir den det?

- Vel, det er vi i PT og mange andre tilsyn skal sørge for at skjer?

- Har vi egentlig fri konkurranse i telemarkedet i Norge?

- Nei. Kanskje på mobilmarkedet, men ikke ellers.

- Er Norge for lite til å kunne ha reell fri konkurranse?

- Det er et interessant spørsmål. Det er iallfall vanskelig å oppnå. Det var mye vanskeligere å etablere seg enn «drømmerne» trodde, altså de som forsøkte seg på telemarkedet og trodde det var lett match. Men de som er igjen på markedet nå, er seriøse. Telenor er både store og gode mener jeg. Men jeg må si at Telenors utfordrere har utvist mye industriell naivitet. Det jeg ønsker meg, er en håndfull tunge, internasjonale aktører som kan utfordre monopolistene.

- Det går smått med bredbåndutbyggingen?

- Nei det gjør ikke det. Mange tror Norge er en sinke når det gjelder utbygging av bredbånd. Men det er ikke sant. Vi ligger på gjennomsnittet i Norden. Om fire-fem år har vi økt dekningsgraden fra 60 prosent til 95 prosent. Om halvannet år kommer også mobilt bredbånd. Nei, grunnen til at folk tror bredbånd er dårlig utbygd, er at det ikke er så mange som tar det i bruk ennå. Har du ikke bredbånd, går det dårlig med dine barn, tror noen. Men det er bare tull. De fleste har ikke bruk for høyhastighets Internett. De sender e-post, utfører banktjenester, og andre ting som ikke krever en lynrask nettilknytning. Det er snakk om et pris/nytte-forhold.

- Det heter seg i visse kretser at du hatet den forrige Telenor-sjefen Tormod Hermansen?

- Ja, jeg har hørt det. Men det er jo bare tøv.

Hermansen skapte det som er Telenor i dag, og det står det respekt av. Jeg holdt til og med en liten tale for ham da han sluttet. Jommen tror jeg at jeg fikk en klem av ham også.

- Men man trenger ikke like ham for det?

- Nei da. Men jeg har ikke noe imot Tormod selv om Baksaas er mer min type, sier han og vrir seg langt der nede i stolen igjen. Det er tydeligvis Jensens nonverbale måte å fortelle at han ikke liker seg helt. Å snakke om å like eller misslike folk er i og for seg et interessant tema når det gjelder Willy Jensen. Mange fremhever én spesiell egenskap han har; nemlig å se det gode i folk - til og med i Hermansen.

- Jeg er opptatt av å ha dialog med folk. Leter etter det gode i alle jeg måter, og prøver å være åpen. Men jeg vet jeg tar sjanser noen ganger.

- Konen din sier du kanskje er litt for åpen. Har det hendt at du har brent deg?

- Nei, egentlig ikke. Jeg blir sjelden skuffet, og kan ikke huske at den tilliten jeg viser er blitt misbrukt. Iallfall har det ikke vært viktig nok til å bli husket. Å vise tillit, gir tillit. Det tror jeg fullt og fast på. Men jeg var ikke slik for 20-25 år siden. Jeg tror det handler om å være trygg nok på seg selv. Jeg har nok forandret meg på den måten. Nå er jeg trygg. Jeg vet ikke hvorfor jeg har forandret meg. Kanskje var det Italia-oppholdet? Å være trygg på seg selv betyr ikke å ha en nesegrus beundring av sin egen person. Det betyr bare at jeg ikke lenger er redd for å tape ansikt eller hva man kan kalle det, sier Jensen.

BRENNER FOR LIKESTILLING

Jensen er glødende opptatt av likestilling. Det var noe av det første PTs informasjonssjef påpekte da jeg forhørte meg bak kulissene i tilsynet. «Willy kan sitte som eneste mannlige representant på et internasjonalt kvinneseminar og føle at det er helt naturlig». Hun er helt tydelig på at han ikke bare «spiller for galleriet».

- Likestilling er veldig viktig. Jeg lener meg trygt på Gro. Kvotering vil være nødvendig i mange år ennå.

- Hvorfor?

- Men det sier seg jo selv. Vi trenger mangfold. Vi må bryte opp det uniforme. Ja, det er ikke nok bare å godta mangfold. Man må også være nysgjerrig og aktivt gå inn for mangfold: Alder kjønn, utdannelse, rase, hva som helst. Det er jeg helt overbevist om selv om jeg ikke kan bevise det. Ingen ting tilsier for eksempel at kvinnelige statsråder har gjort det dårligere enn sine mannlige kolleger. All statistikk viser det. Hvorfor skulle det da være annerledes i næringslivet? Det blir for smalt om vi også i fremtiden skal ha et toppledersjikt som for det meste beleires av menn. Menn hindrer ikke bevisst kvinner i å komme seg fram. Det tror jeg ikke. Det er ikke kvinnediskriminering i den forstand. Poenget er at de velger dem de kjenner. Og de kjenner nesten bare menn. Derfor må vi sørge for at det kommer flere kvinner inn i bildet slik at de blir synlige. Kvinner er dessuten flinkere enn menn.

- Jasså?

- Altså, kvinner er selvfølgelig ikke flinkere enn menn generelt sett. At de er mer intelligente eller sånn. Men mange av de kvinnene som kommer seg opp på toppene er dyktigere enn sine mannlige kolleger fordi de har måttet vise seg enda mer skikket enn menn for å komme dit. Jeg tror definitivt at næringslivet har godt av å bryte opp sine vaner med at det er kjekt å bruke dem de allerede kjenner. Noe av det dummeste jeg har sett på lang tid er lanseringen av Eggen og Drillo som trenere for det norske fotballandslaget. Det dreier seg jo om geriatri. Fatal mangel på nytenkning, noe som kjennetegner en del av menns tankegang. Det er også ille at når vi skal vise til våre beste menn her i landet, ikke har andre enn Erik Bye, Thor Heyerdahl, Thorvald Stoltenberg og Arne Næss å trekke frem. Men ikke misforstå!! De er og var flotte representanter for landet alle sammen, bevares, men de av dem som ennå lever er ikke akkurat ungsauer lenger. Det jeg prøver å si, er at skal vi få til nytenkning, må vi pushe på litt for å få fortgang i prosessen. Og da må kvinner opp og fram. Ellers blir vi værende ved det samme.

- Kan det betraktes som nytenkning da Posten lanserte ideen om å samle postkasser ved veien istedenfor å levere posten til husene der folk bor?

- Nei, det var en kjempetabbe. Men det har de da også gått bort fra igjen. Det er ikke så mye klager på selve postgangen i Norge. Men de er en del frustrasjon blant de ansatte i Posten på grunn av den store nedbemanningen. Det er selvfølgelig en vanskelig situasjon. Men det er mange myter om Posten. Post i butikk er for eksempel en kjempesuksess.

- Dette er kanskje et bevis på at vi trenger offentlige tilsyn?

- Ja. Offentlige bedrifter trenger litt press. Tidlig på åttitallet var Norge en katastrofe når det gjaldt telefoni. Men allerede tidlig på nittitallet var vi billigst i Europa. Trusselen om et teletilsyn var i seg selv nok til at Telenor skjerpet seg. Fremdeles er Telenor en av de beste teleoperatørene i Europa. Også på pris. Jeg er en sterk beundrer av Telenor. Men det betyr ikke at jeg ikke kan være kritisk til dem. Alle kan og bør bli bedre.

IKKE ALLTID VÅKEN

Jensen er ikke bare opptatt av å fortelle hva som bør bli bedre. Han er også veldig flink til å gi ros for det arbeidet folk gjør.

- Det er jeg veldig bevisst på. Jeg skal være PTs ansikt utad, men det blir feil om jeg skal ta kreditt for det andre gjør av godt arbeid. Ingen ting gleder meg mer enn når «mine folk» gjør det godt, og når jeg ser de samarbeider og kommuniserer godt. Det er veldig få som aldri tar feil. Derfor er det da heller ikke noe problem å kunne si unnskyld. Men også det har noe med trygghet å gjøre.

- Du er opptatt av likestilling, men din kone sier du ikke er særlig huslig av deg.

- Jeg har ingen ting å anføre til mitt forsvar. Jeg mener selv jeg er god til å støvsuge, men Berit er ikke enig i det. Kvinner og menn har ulike terskler for hva som oppfattes rent og ryddig i et hus. Ikke er jeg flink til å lage mat og sånt heller. Men jeg er flink til å ta meg av gjestene.

- Hvis dere har noen, da. Du har jo ikke mange venner, har jeg hørt.

- Ja, det er for så vidt riktig. Hjemme blir jeg mobbet litt fordi jeg er så lite sosialt aktiv. Men når arbeidsdagen er over har jeg ikke noe guts igjen. Jeg jobber fort og intenst. Jeg har få venner, iallfall blir det ikke så mye sosialisering. Det er et interessant paradoks som kan bli et problem når jeg blir pensjonist. Kanskje blir Berit og jeg sittende alene og kope?

- Men det er jo lett å bli kjent med folk i Lillesand.

- Det er sikkert riktig. Det skal nok gå bra. Vi sutrer lite i vårt hjem, flirer Jensen selvironisk.

- Jeg synes du virker ualminnelig kvikk og opplagt selv om vi nå har sittet og pratet i flere timer?

- Ja, selvfølgelig?

- Du har ikke følt et eneste lite behov for å duppe av?

Jensen bryter ut i en rungende latter. Han skjønner hva jeg sikter til.

- Det var under PTs julerevy i fjor. Noen hadde en sketsj hvor de agerte et ledermøte. Den var knakende god. Der satt «ledergruppen» og pratet og lo og hadde det skikkelig moro. Og så satt «jeg» og sov.

- Et lite stykke sosialrealisme med andre ord?

- Nei, nei. Jeg sovner ikke på ledermøtene. Men det har hendt at jeg har hatt en tendens til å sovne under lange møter. Faktisk har jeg ganske lett for det. Det er jo ikke helt bra. Det virker jo ikke spesielt tiljublende for dem som står og holder foredrag. Jeg gjorde det for noen dager siden også. Noen ganger klarer jeg å våkne, og være helt med i igjen. Men andre ganger er jeg helt blåst. Men jeg prøver å skjerpe meg nå. Spesielt etter den sketsjen, sier Willy Jensen.

Uten å gjespe.

Født: 17. november 1946
Stilling: Direktør for Post og teletilsynet
Bosted: I Asker
Sivilstand: Gift med Berit. Har tre voksne barn: Vibeke, Kenneth og Thomas og to barnebarn og katten, Dotten.
Kjører: Mercedes E230
Utdanning: Hovedfag i matematikk fra universitetet i Bergen.
Karriere: Fikk jobb som vitas ved universitetet i Tromsø i 1972. På åttitallet dro han og familien to ganger til England hvor han jobbet som gjesteprofessor. Da han kom til bake til Tromsø, ble han professor ved universitetet. Han var også forskningssjef ved Forskningsstiftelsen Norut i tre år. Etter 17 år ved UiT, ble han administrerende direktør i Spacetec AS i Tromsø. Der var han frem til 1993. Da fikk han en toppstilling i den europeiske romfartsorganisasjonen ESA. Tilbake i Norge seks år senere ble han direktør for kulturprosjektet Norge 2000. Leder for Post og teletilsynet ble han sommeren 2000.
For øvrig: Jensen snakker bortimot flytende italiensk, men har ikke lært å snakke fransk. Det er for dumt, mener han, og det plager ham. Han ser det som en personlig utfordring å begynne å lære fransk. Humor er viktig for Jensen. - Folk over hele verden ler av det samme; nemlig det menneskelige. Det som driver folk, er makt og det å ha det gøy. Man kan ta ting alvorlig selv om man spøker og har det morsomt på jobben. Jensen liker å ta bilder og han har alle mulige slags kameraer hjemme.