Portrettet: Osterebellen

Historien fra Den hellige skrift om den lille gjetergutten som kjempet mot Goliat og vant, får en aldri så liten renessanse når man ser Synnøve Findens kamp mot den store, ifølge Dag Swanstrøm; stygge kjempen i norsk meieribransje. Den vesle, rettferdighetssøkende oppvigleren har riktig nok ikke vunnet ennå, men kolossen har trolig begynt å skjønne at tassen må tas på alvor. Faktisk er situasjonen for Synnøve enda verre enn den var for David (hvis etternavn er ukjent). Frøken Finden må nemlig slåss mot to Goliater. Den andre har skjegg og krøllete hår og stemmer Venstre.

En febersyk Dag Swanstrøm viser vei ned i den beskjedne kantina hos Synnøve Finden. Skjønt, kantine og kantine ... den er mer som et rommelig IKEA-kjøkken å regne. Uten fare for å bli anklaget for å overdrive, kan man si at Synnøves lokaler i det hele tatt har et ytterst nøkternt preg over seg. Det er trangt, rotete og totalt blottet for stæsj og fjas - som en noe overdimensjonert fjellstøl med innlagt vann og kopimaskin. Influensa og feber til tross; et par timer ekstra i sengen denne morgenen er alt Swanstrøm unte seg i kampen mot influensaen. Det strider mot Swanstrøms natur å vike fra fronten - akkurat som når han for eksempel er ute og kjører bil. Swanstrøm er nemlig en ordentlig hissigpropp bak rattet. Hans eldste datter, Carina, er utvetydig i sin beskrivelse av ham. «Om jeg ikke er våken når han kjører meg til skolen om morgenen, blir jeg det raskt når han kjører. Alle er idioter i trafikken - unntatt ham selv, da, selvfølgelig,» forteller hun. Kona, Anne Katrine, bekrefter dette. Hun forteller blant annet at han bare må kjøre forbi alle som hindrer ham på veien - og det er de fleste som kjører saktere enn fartsgrensen pluss moms. Han kan ikke stanse, for da kan alle de han har kjørt forbi komme foran igjen.

- Det har kanskje blitt noen fartsbøter opp gjennom årene?

- Noen, ja, svarer Swanstrøm kryptisk. Han er en åpen og vennlig person, men gir ikke unødig ved dørene. Men Økonomisk Rapport kan opplyse om at han faktisk har mistet «lappen» på grunn av sine fartspregede tilbøyeligheter et par ganger.

Det er noe systematisk over dette. Det blir sagt om Swanstrøm at han konkurrerer med seg selv i nesten alt han gjør. Og han tar seg helt ut. For eksempel når han er ute og sykler om vinteren langt inne i skauen i Sørkedalen. Uten hjelm. Når han kommer hjem, er han helt pumpa og ligger som et slakt. Kona er av og til bekymret for ham. Men han konkurrerer med seg selv når han kjører bil også.

- Hva er poenget med det?

- Jeg må «perse» hele tiden. Sette nye rekorder. Og da blir det nesten vitenskap å finne ut hvor jeg kan klare å knipe inn noen sekunder. Ved å gi på litt ekstra ved spesielle lyskryss, kan jeg klare å få grønt ved neste, for eksempel. Da er det jo lett å forstå at jeg blir hissig om noen tullinger hindrer meg ved å kjøre vimete eller sakte. Så sitter jeg og beregner hvor mye jeg har tapt ved at andre oppfører seg sosete i trafikken.

- Hva er persen din når det gjelder sykling i Sørkedalen?

- Rundt ni mil. Konkurransen går ut på å se hvor langt jeg klarer å sykle.

- Uten hjelm.

- Ja. Det er bedre å se dum ut, enn å være det, sier noen. Men jeg vet ikke. Det får gå som det går ... Jeg bruker jo piggdekk, og de sitter som klistra på isen.

Det er altså denne mannen Sponheim, Tine og de andre Goliatene i Landbruksdepartementet må stride imot - en mann som har kjempet på mange fronter hele livet.

TØFF BARNDOM

Swanstrøm hadde polio som liten. Han var den siste i landet som fikk denne sykdommen - samme året som vaksinen kom. Tre år gammel ble han lam i bena. Et halvt års tid lå den lille pjokken inne i et glassbur og kikket ut på alle de som var redde for hva som kom til å skje med ham.

Men han kjempet seg på bena igjen. Selv som bitte liten hadde han en stå-på-vilje som karakteriserer ham også i dag. I ungdomsårene konkurrerte han i slalåm. Det var ikke snakk om å delta i handikapp-idrett. Nei, han skulle konkurrere på samme vilkår som de andre ungdommene. Parallellen til dagens situasjon, med hans fight mot den urettferdige konkurransesituasjonen i meieribransjen, er nesten plagsomt åpenbar.

Da han var 14, mistet han sin far, og moren døde da han var 17. Tre år senere gikk hans verge bort. Moren hadde store problemer etter sterke opplevelser under krigen, og var mye syk. I stor grad ble han tatt vare på av sin bestemor, og av sin «storesøster» Sonja Haraldsen, i dag bedre kjent som dronning Sonja. Hun var søsteren til Dags mor. .

- Hva har din etter forholdene vanskelige oppvekst gjort med deg?

- Jeg hadde ikke noe særlig kontakt med min far. Han bodde i Sverige. Det er klart jeg ble mye overlatt til meg selv i og med at mor hadde sine problemer å slite med. Det hendte for eksempel ikke sjelden at jeg gikk i mine egne foreldremøter på skolen. Man blir rimelig selvstendig av slikt. Jeg var kanskje ikke så lett å ha med å gjøre bestandig heller. Som gutt måtte jeg skifte skole noen ganger på grunn av litt slåssing og sånt. Jeg har problemer med å tilpasse meg rigide systemer - som for eksempel landbrukssamvirket. I kampen mot slikt får jeg full uttelling for min systemaversjon. Da jeg senere i livet jobbet i Hambros Bank i London ble jeg kalt «rebellen». Det sier jo litt. En annen ting er at jeg synes det var litt trist da jeg selv fikk barn at jeg ikke hadde foreldre. Når du spør hva det har gjort med meg, er det ikke så lett å svare. Jeg hadde to muligheter. Jeg kunne sett meg tilbake og betraktet det hele som negativt. Da kunne jeg like godt lagt meg ned og dødd. Men jeg valgte å se positivt på min oppvekst. Jeg hadde det på mange måter fint. Jeg vet ikke om jeg hadde blitt så sterk, fått til så mye og klart å takle motgang så godt som jeg klarer om jeg ikke hadde hatt nettopp den oppveksten jeg hadde.

Swanstrøm vokste opp i et stort, gammelt kråkeslott på Vinderen i Oslo. De rundt regnet 1000 kvadratmeterne ga ikke bare ly til mennesker, men også til et betydelig antall mus. Unge Swanstrøm fikk i oppgave å fange dem. Iallfall så mange som mulig. Han fikk én krone for hver mus han fanget. Dette var på den tiden da en kroneis kostet én krone. Etter hvert som han innkasserte sin velfortjente gasje, kunne han investere i flere musefeller. Han plasserte dem strategisk rundt om i huset, og høstet morgen og kveld. På en god vintersesong kunne han klare å fange opptil 350 av de ekle små vesenene. Én dag, i 1963, skulle han hjem fra skolen og spise formiddagsmat. Han hadde tre «musekroner» i lomma. Han fant ut at han skulle innom butikken og kjøpe seg noe godt pålegg. Det var da han for første gang traff Synnøve. Vakre, uimotståelige Synnøve. Han så bilde av henne på noe som kaltes pultost. Han kjøpte pakken og gikk forventningsfull hjem.

- Det smakte jævlig. Jeg bestemte meg for at «henne skal jeg aldri glemme», forteller han.

25 år senere så han sin barndoms nedslående «forelskelse» igjen. I en annonse i Aftenposten sto det et bilde av henne med følgende tekst: «Ostefabrikk til salgs». «Jøss, lever du ennå,» tenkte han. Dermed startet et innholdsrikt, men stormfullt samliv. Han kjøpte hele stasen for to millioner kroner i 1988. Etterpå viste det seg at kassabeholdningen var på 2,3 millioner kroner. Ikke dårlig å få en ostebafrikk gratis og tre hundre tusen rett i lomma. Det kan nesten sammenliknes med å få prinsessen og halve kongeriket.

Men om starten var gunstig, fikk Swanstrøm raskt føle at det ikke var lett å være pygmé i «Tine-land». Pågangsmotet hans var det imidlertid ikke noe i veien med. Han pakket kassebilen sin full med ost og la i vei. Han kjørte helt til Namsos og solgte seg sørover. Raskt og effektivt - sannsynligvis uten tissepauser. De første årene var han både eier, direktør, lagergutt og sjåfør. Han var rett og slett den inkarnerte Synnøve Finden - uten bunad og lange, gule fletter, riktig nok.

- I begynnelsen ga min solovirksomhet seg tydelige utslag. Folk ringte for eksempel inn og spurte etter økonomiavdelingen. Som alltid var det jeg som tok telefonen og svarte: «Økonomiavdelingen? Det er meg, det.» Det samme svaret fikk de om de spurte etter salgsavdelingen, administrasjonen eller lageret. Det hadde vært greit om vi på den tiden hadde svarer som kunne si tast én eller to eller tre etter hva vedkommende ønsket. Så kunne jeg se på telefonen hvilken avdeling jeg skulle være når jeg svarte, flirer han.

Helt fra starten av har Swanstrøm kjempet mot strømmen. Spesielt etter at det ble åpnet for fri konkurranse på meierifronten. Swanstrøm er helt klar på at det aldri har vært fri konkurranse på dette området. Dagens tilspissede situasjon er bare et utslag av hans intense nappetak mot myndighetene og den tilnærmede monopolisten Tine.

SPONHEIM BAKSTREVERSK

- Tror du ting er i ferd med å endre seg nå?

- Ja, jeg både håper og tror det. Landbruksmyndighetene er et lukket forum. De opererer i ren Sovjet-stil hvor det nesten er umulig å få innsyn i det som foregår i kulissene. Landbruksdepartementet avskyr åpenhet. Det er en gedigen ukultur bak deres beskyttende vegger. Selv om de nå begynner å si noe annet, har de alltid, sånn som nå, holdt på med å beskytte Tine. Da jeg satte i gang dette arbeidet, kunne jeg ikke forestille meg at landbruksmyndighetene kunne være så seige. De ser ikke at «Sovjet-regimet» har utspilt sin rolle. Systemet er så dogmatisk og reaksjonært at det er vanskelig å tro det. De representerer den siste planøkonomien i Europa. Det Sponheim uttalte i Adresseavisen forleden er direkte bakstreversk, og meget avslørende for hans holdning. Han sier i klartekst at det er viktig å beskytte Tine. «Tine må ha en viss størrelse for å kunne utføre sine myndighetspålagte plikter,» sier han og slår fast at størrelsesforholdet mellom Tine og konkurrentene bør være 80 til 20. Han mener det er en forutsetning for å få til en sunn konkurranse. Men enda verre enn det er det at han sier det ikke bare er i Tine det kan ha blitt benyttet ufine metoder i konkurranseøyemed. «Det er like ille blant de andre aktørene i meieribransjen,» hevder han. En slik uttalelse fra selveste landbruksministeren er intenst provoserende. Jeg har sendt ham et brev hvor jeg ber ham presisere hva det er Synnøve Finden har gjort galt, og hva slags ufine metoder vi bruker. Jeg rett og slett utfordrer ham på å komme med belegg for påstanden. Det er med beklagelse jeg sier at jeg faktisk ikke forventer å få svar fra ministeren. De har nemlig lagt seg på en linje i Landbruksdepartementet som går ut på å tie og trenere oss i senk. Vi har 20-30 andre klagesaker liggende i departementet som venter på å bli behandlet. Ingen ting går glatt der i gården. Det er deres måte å verne om Tine på. En annen frisk uttalelse han har kommet med offentlig, er at han mener jeg bør slutte med å sutre og fly rundt i korridorene på Stortinget og heller konsentrere meg om å lage ost, tordner Swanstrøm og reiser plutselig seg for å gå og fylle på kaffekoppene våre. Kanskje er det for å roe seg litt ned. Men etter å ha fått ny forsyning med aromatisert asfalt, fortsetter han med samme intensitet.

- Det må være åpenhet og kontroll i denne bransjen for at vi skal få bukt med alt snusket. Og kontrollen må ligge hos konkurransemyndighetene. Ikke i departementet. De er på ingen måte uhildet. Da det ble åpnet for konkurranse, ble det gjort helt klart at «konkurransen må være på åpne, like og sammenliknbare vilkår». Vi er veldig langt unna en slik situasjon i dag. Dét har ikke politikerne skjønt. Jeg lurer på hvordan man kan mene det er sammenliknbare og like vilkår når landbruksmyndighetene slår fast at én aktør skal ha 80 prosent av markedet.

Det andre hovedproblemet i denne situasjonen er utbytteelementet i melkeprisen. Den må bort! Når vi kjøper melk fra Tine - noe vi er tvunget til - betaler vi én krone mer enn den faktiske melkeprisen. Både her til lands og internasjonalt er prisen på melk fra produsent ca. to kroner og femti øre. Men i Norge legges det på en krone i kapitalavkastning. Denne krona er med på å finansiere landbruksoverføringene. Det er et rudiment fra tiden før det ble konkurranse. Tine har ikke det avkastningskravet som andre store bedrifter har. Å fjerne denne krona betyr ingen ting for bonden. Han får sine penger uansett.

- Hvor mye mener du dere har tapt på dette?

- Vi skal ha tilbakebetalt mellom 100 og 200 millioner kroner. Det er penger vi har betalt for å være med på finansiere Tines kapitalavkastning. Vi gikk til sak om å få tilbake 40 millioner kroner for perioden 1997 til 2000. Vi vant en brakseier i retten, men Sponheim anket. Det er bevisst trenering og sterkt konkurransevridende. Departementet forsøker bevisst å «vente oss ut».

- Jeg fornemmer at du ikke direkte tiljubler enkelte aktører i meierisegmentet. Ranger disse i prioritert rekkefølge ut fra graden av ditt mishag: Styreformann i Tine, Jostein Frøyland, administrerende direktør i Tine, Jan Ove Holmen, Reitan Handel og landbruksminister Lars Sponheim.

Swanstrøm nøler ca. halvannet sekund før han svarer:

- Sponheim tar kaka! Uten tvil.

- Hvor mye har Synnøve Finden tapt på at dere var ute av hyllene i REMA i ti dager?

- Ikke det grann når vi ser det i sammenheng med hva vi har tjent på økt salg fordi folk nå begynner å vende Tine ryggen. Publikum ønsker å støtte oss. Det er fantastisk gledelig, sier Swanstrøm.

Så glad ble han for publikums støtte at han like etter at konflikten var over rykket inn en «takkeannonse» i VG.

- Se her, sier Swanstrøm med dempet entusiasme. Den er dempet på grunn av hans febrile tilstand, ikke fordi han vil skjule sin begeistring. - Denne annonsen satte vi inn for å takke forbrukerne for den innsatsen de har gjort for å få Synnøve-produktene tilbake i hyllene i REMA 1000. (Annonsen viser en liten gutt, søt med gedigne boksehansker på.) Det forbrukerne har gjort, er å vise at det nytter å slåss mot de store og å slåss mot urimelige forhold. Med denne annonsen ønsker vi å si takk. Nå går folk nærmest mann av huse for å kjøpe Synnøve-oster. Det er moro, sier han med et smil som selv Synnøve kan misunne ham.

TMF

Det kommer stadig medarbeidere inn i kantina mens vi sitter og prater. De plukker med seg ett eller annet fra kjøleskapet, tar seg en kopp kaffe, veksler noen ord med sjefen og tusler ut igjen. Det er ingen hierarkiske barrierer hos Synnøve Finden. Swanstrøm er aktet og elsket av sine medarbeidere. Han har en finfølelse for de menneskelige sidene av sine medarbeidere som få andre toppledere har.

- Ingen skal «komme her og komme her» hos oss. Her er prestisje og posisjon helt ut, sier han uanstrengt.

Men Swanstrøm har lite til overs for slapphet og slendrian. Han har et solid innarbeidet motto som gjelder både for ham personlig og for hans ostefabrikk: «Trøkk, moro og forbedring», forkortet til TMF.

- Hvis ikke det er trøkk og moro, faller jeg ut. Sånn har det alltid vært for meg. Trøkk får vi automatisk i kraft av Tines og myndighetenes oppførsel. Og hvis vi ikke hele tiden klarer å ha det moro og forbedre oss, går det rett vest med bedriften. Vi som en bitte liten aktør som skal konkurrere mot en kjempe, må dyrke fram det de ikke har. For eksempel dynamikk og lidenskap. Alle som jobber i Synnøve får et sterkt forhold til bedriften og produktene våre. Det dreier seg om god, gammeldags pasjon.

- Og slik tror du ikke det er hos Tine?

- Jeg vet det ikke er sånn. Det er en administrasjonsstyrt bedrift med massevis av hemmelighetskremmerier.

- Tror du folkene i Tine sitter og ler av deg?

- Ikke nå lenger, tror jeg. De begynner kanskje å se at forholdene har endret seg noe fra den tiden de kunne gjøre hva de ville uten at noen la seg opp i det. Skjønt, det virker i og for seg som om de fremdeles tror de kan opptre akkurat som de vil. Skal du konkurrere med de store mastodontene, kan du ikke holde deg til skisporet. Da kommer du aldri forbi. Vi må tenke utradisjonelt. Det er én av grunnene til at vi bruker en del folk som er utdannet fra den nytenkende, danske høyskolen, Kaospilotene. Studentene derfra er helt fantastiske. De tenker utradisjonelt og radikalt. De ser veier å gå der andre bare ser hindringer. Jeg er selv utdannet siviløkonom, og lærte bare hvordan jeg skulle gå den trygge vei for å unngå unødig risiko. Det er viktig å ha folk som tenker i alle retninger, og folk fra Kaospilotene er utdannet til å kunne takle uventede situasjoner. De er risikosøkende, sier han.

BLE LURT TRILL RUNDT

Swanstrøm er utdannet siviløkonom fra Lund i Sverige. Da han var ferdig, søkte han på videreutdanning ved Harvard University i Boston, og kom inn. Men han var for dårlig i engelsk, og ble anbefalt å ta jobb et år i et engelsktalende land først for å forbedre seg. Dermed dro han til London, og begynte å jobbe som «løpegutt» i en av Hambros Banks filialer. Men han ble lagt merke til i ledelsen. Da året var omme, og han begynte å tenke på å starte studiene i USA, ble han tilbudt en gromjobb i finans- og shippingavdelingen. Den takket han ja til, og ble i London i fire år.

Tilbake i Norge ble han finansdirektør i rederiet Parley Augustsson. Deretter begynte han for seg selv. Han skulle bygge opp et norsk selskap innen det svenske investeringsselskapet, Skrinet. I 1985 brøt han ut av dette og begynte med investeringer på egen hånd. Han investerte i et dataselskap, var nest største aksjonær i Porsgrund Porselen og en av de største i Nobø fabrikker.

- Målet mitt var å få kontroll over en industribedrift, forklarer Swanstrøm.

Muligheten for å oppnå nettopp det kom da han sammen med brødrene Arne og Wilhelm Blystad, Atle Brynestad og de svenske brødrene Tvenge forsøkte å kjøpe seg aksjemajoritet i shippingselskapet Kosmos. Swanstrøm investerte alt han eide. Men det gikk riktig galt:

- Vi ble lurt trill rundt av Bjørn Bettum, Otto Grieg Tidemann og Bergen Bank. De brukte rå makt for å hindre oss i å stemme. Saken var den at vi kjøpte oss opp for å få kontroll over selskapet. Og vi klarte å få aksjemajoritet i Kosmos - på lånte penger. Men så kom skjebnedagen våren 1986. Det ble avholdt generalforsamling i Jotunhallen i Sandefjord, og det skulle stemmes over hvem som skulle overta kontrollen over selskapet. Men Bergen Bank og de andre gutta nektet oss å stemme i forhold til vår aksjeandel.

- Hvordan kunne de det?

- JA! Hvordan kunne de det? utbryter Swanstrøm med en sarkastisk latter. - Jeg vet at Grieg Tidemann greide å overtale Bergen Bank til å nekte oss å stemme.

- Vet?

- Ja, det vet jeg! På grunn av det, mistet vi flertallet til fordel for ham, som da fikk den fulle kontrollen. Aksjekursene hadde blitt presset oppover gjennom hele prosessen. Markedet hadde tro på at vi ville bringe fram de virkelige verdiene i selskapet. Men da vi ikke fikk makt, kollapset aksjekursen. Etter kuppet satt vi igjen med tilnærmet verdiløse aksjer. Jeg personlig tapte 40 millioner kroner. Jeg var raka fant.

- Er du bitter? Sier du dette for å få hevn?

- Nei, jeg gidder ikke å gå rundt og være hevngjerrig. Men det var surt, og det som skjedde irriterer meg den dag i dag. Jeg avskyr skittent spill. Sett i ettertid er det likevel rart hvordan man kan få øynene opp for hvordan ting kan henge sammen. Hadde jeg ikke tryna så skikkelig den dagen, hadde jeg heller ikke lest avisene så grundig som jeg gjorde i tiden etterpå. Jeg måtte jo finne på noe å gjøre, så jeg leste hver eneste lille notis og annonse på jakt etter noe som kunne bringe meg videre. Det var da jeg så annonsen i Aftenposten hvor det sto: «Ostefabrikk til salgs». Museinvesteringen i min barndom dukket plutselig opp igjen. Synnøve Finden, pultostdama, var til salgs, forteller Swanstrøm.

TROR PÅ DET UTROLIGE

Å se sammenhenger mellom tilsynelatende totalt irrelevante forhold er for øvrig noe Swanstrøm har sansen for. Han er nemlig opptatt av astrologi og Østens mystikk.

- Det er mye mer mellom himmel og jord enn vi kan forstå. Det synes jeg er både spennende og utfordrende. Jeg er nysgjerrig på det som vi ikke kan forklare. Det er helt opplagt, synes jeg, at universet påvirker oss. Bare tenk på hvordan månen påvirker jorda med flo og fjære. Mennesket består av 70 prosent vann, det er klart månen også påvirker oss mennesker, sier han.

I tråd med denne tilbøyeligheten tok han kontakt med den norsk-kinesiske astrologen Henning Hai Lee Yang for rundt ti år siden.

- Jeg syntes det hørtes kult ut. Jeg hadde hatt tanker om å gi meg med Synnøve Finden, men Henning frarådet meg det på det sterkeste. Han kunne se at det kom til å bli en suksess, og at jeg kom til å høste stor anerkjennelse for arbeidet etter hvert. Han har også lenge vært helt klar på at Synnøve Finden kommer til å få tilbake pengene vi urettmessig har betalt til Tine. Du skal se han begynner å få rett nå. Bare jeg får Sponheim og de andre politikerne til å få øynene opp for de hårreisende urimelige forholdene i meieribransjen, forteller han.

Henning Hai Lee Yang har mye godt å si om Dag Swanstrøm. «Dag har varme, gode øyne, og et vesen som gjør at det nesten er umulig ikke å bli glad i ham. Dessuten har han en tjukk og god nese. Det betyr at han har god forretningssans. Det kommer til å gå fantastisk bra for hans bedrift i tiden fremover. I fjor var det «Apens år». I Apens år skjer det alltid mye juks og fanteri. Men i år er det «Harens år». Da kommer grumset til overflaten. Dette er den dårlige samvittighetens år. De skyldige blir avslørt, eller avslører seg selv. Tine har for eksempel også bekjent sin synd overfor ICA,» forkynner astrologen.

Swanstrøm har ikke bare sans for måner og stjerner og Østens uforklarligheter. Han har også et sterkt forhold til tallet 5.

- Det har jeg hatt lenge - lenger enn jeg har vært bevisst det, faktisk. Det er utrolig mye som knytter seg positivt til tallet 5 for meg. Jeg ble født den 5. februar klokken 5 om morgenen, og jeg veide 5 kilo. En gang satt jeg og ventet på et eksamensresultat. Jeg leste avisen og der kunne jeg lese at 5 var mitt lykketall. Jeg tenkte at jeg kunne teste det, og leverte inn en V5 kupong med bare 5-ere på. Jeg vant. Ikke mye, men jeg vant. Og enda en ting; VG-artikkelen som avslørte at Tine hadde tilbudt ICA 16 millioner kroner for å ta oss ut av hyllene sto på trykk 5. februar 2005 - den 5. uken i året.

- Hva ble eksamensresultatet?

- Fem!

Da er det bare én ting å si: Denne mannen er «femmenal».