Portrettet: Påpekeren

Det er gode tider for konkurransedirektøren, skulle man tro. Sjelden har så mange store «godbiter» ligget så lagelig til for hugg på så kort tid. Den ene hel- eller halvmonopolisten etter den andre gjør hva de kan for å grabbe til seg mest mulig markedsmakt. SAS Braathens påstås å ha forsøkt å skvise Coast Air ut av markedet på ruten mellom Oslo og Haugesund, og Tine gjorde et beundringsverdig forsøk på å trekke Synnøve etter flettene ut av ICA til en kostnad av 16 millioner kroner. Så dreier det seg om bonusordninger, først i lufta og så i matvarehyllene. Snaddersaker for et konkurransetilsyn som har fått utvidet myndighet gjennom den nye konkurranseloven.

- Det skjer mye rart for tiden?

- Rart? Hva mener du med rart?

- Tine. SAS. Dagligvarekjeder og så videre?

- Det skjer alltid mye spennende som vi kan gripe tak i. Men medieinteressen for det vi holder på med varierer. Det er derfor det ser ut som om det er så mye mer å gjøre for oss nå for tiden. Det er klart at dette med Eurobonusprogram, dagligvarehandel og mulig misbruk av dominerende stilling skaper interesse. Men for oss er ingen sak mer spennende enn en annen. Vi skal bare gjøre jobben vår, sier konkurransedirektør Knut Eggum Johansen. Han sitter og fikler med den nye mobiltelefonen sin.

- Se her! Den viser hvordan man kan hente e-post hvor enn man er i verden. Det er mye dødtid på flyplasser og sånn, vet du, eller når jeg sitter i møter.

- Og da er det kanskje ikke noe vits i å følge med?

- Om du er i møter hele dagen i OECD, for eksempel, er det ikke alt det er like viktig å følge med på, sier han og sender et stolt blikk mot mobilen før han legger den til side.

- Du vet ... det er egentlig ingen ting som heter fri konkurranse. (Han begynner ofte setninger med å si «du vet».) Det er ikke ulovlig å være stor. Mye av kreativiteten i næringslivet går ut på å finne sine frontavsnitt, sin nisje, hvor de kan få fred fra skarp konkurranse. Det ligger i sakens natur at mange drømmer om å bli størst - for ikke å si enerådende. Det er for så vidt helt i orden, men vi skal passe på at ingen misbruker sin dominans. Den nye konkurranseloven er et bedre verktøy til å gripe inn i misbruk av dominerende stilling.

- Men nå er jo ICA og Tine blitt så gode venner igjen etter forsoningen om hvem som sa hva da det skulle koste 16 millioner kroner å få fjernet Synnøve Findens ost. Er ikke det bra nok for deg?

- Nei, vi skal til bunns i dette. Det faktum at de forskjellige aktørene nå er blitt enige seg i mellom har ingen betydning for våre anstrengelser med å komme til bunns i hva som egentlig har skjedd. Den nye konkurranseloven gir tilsynet helt nye muligheter, blant annet når det gjelder å slå ned på mulig misbruk av en dominerende stilling i markedet. Tidligere var ikke slik misbruk forbudt. Den nye loven gjør oss betydelig mer slagkraftig både i forhold til underprising, i forhold til det å se på Tines atferd og andre problemstillinger rundt dagligvarehandelen.

- Vi har også fått egne sanksjonsmuligheter ved brudd på konkurranseloven. Tidligere måtte vi anmelde lovbrudd til Økokrim, mens vi nå har adgang til å ilegge overtredelsesgebyr som teoretisk kan komme opp i 10 prosent av et selskaps årlige omsetning i de mest alvorlige tilfellene. Vi har også adgang til å drive egen etterforskning og å komme uanmeldt for å sikre bevis, sier Eggum Johansen med en tilfreds mine.

- Det er vel morsomt å få litt mer makt?

- Det er ikke det dette dreier seg om. Våre oppgaver er å håndheve lovens bestemmelser, vurdere om fusjoner mellom bedrifter fører til vesentlig begrensning av konkurransen og påpeke konkurransebegrensende virkninger av offentlige tiltak. Vi mener for eksempel at tinglysningsgebyret er sterkt konkurransehemmende. Det blir lite interessant for småkundene å skifte bank så lenge de må betale en betydelig sum til staten bare for å flytte et lån fra én bank til en annen. Jeg kan heller ikke se at tinglysningsgebyret reflekterer den reelle kostnaden for det arbeidet staten må gjøre.

- Da kan dere vel bare ilegge staten et solid gebyr for å drive med konkurransehemming? Ti prosent av omsetningen til «AS Norge» blir jo en grei sum.

- Vi kan i slike tilfeller ikke gjøre annet enn å påpeke skjevheter overfor dem det gjelder. Og det har vi gjort.

- Kunne du tenke deg å ha mer makt enn bare å påpeke?

- Nei. Dette er regjeringens og Stortingets ansvar. Det tar jeg til etterretning.

- Sikker?

- Det blir jo en selskapslek å tenke seg inn i en annen situasjon enn den reelle. Jeg er tjenestemann. Ikke en politiker. Jeg har lært meg at mine personlige meninger er noe jeg gir uttrykk for når jeg stemmer. Jeg påpeker, og er tilfreds med det, slår han fast.

Det er ikke mulig å lure Eggum Johansen ut på glattisen. Til det har han jobbet i forvaltningen for lenge. Han går for å være en overordentlig, henimot pinlig korrekt embetsmann. Følger reglene i alt og ett, og kan alt av kodekser for akseptabel atferd. Eggum Johansen har jobbet i Finansdepartementet mens 12-13 forskjellige finansministere har kommet og gått. Allerede som student var han engasjert i Finansdepartementet, den gang Ole Myrvoll var finansminister og Per Borten statsminister.

- Å være byråkrat er noe jeg ser på som et honnørord. Man skal handle raskt, gjøre en god jobb, forstå rollen og levere.

- Og påpeke ...

- Ja, det også.

- Er du ikke i det minste littegrann ærekjær?

- Jo, jeg er opptatt av å gjøre en god jobb.

- Hvorfor ikke mer enn bare å gjøre en god jobb?

- Jeg er ikke så opptatt av å få ros, men liker å ha et godt omdømme. I Finansdepartementet er fravær av kritikk å betrakte som ros. Det er godt nok for meg.

- Er det ikke litt frustrerende ikke å kunne proklamere sine meninger?

- Nei, men jeg sier fra innad i de miljøer hvor min mening har relevans. Man lærer seg fort spillet i departementet. Et råd som ikke blir fulgt er å betrakte som ikke gitt. Hvis man ikke følger disse reglene, får man en helt umulig rolle. Enten kan man leve med det, eller så finner man seg annet å bedrive. Vi er førsteinstans saksbehandler i konkurransesaker, og vi utfører den daglige overvåkingen av markedene. Moderniseringsdepartementet og Kongen i statsråd er overordnet konkurransemyndighet.

- Og så påpeker dere ting i ny og ne?

- Ja, riktig. Et godt eksempel på at konkurransen virker, er endringene som har skjedd i norsk luftfart. Da SAS ikke lenger fikk lov til å tilby Eurobonus-poeng innenlands, var det med på å bane veien for Norwegian. Med det fulgte atskillig lavere priser på flyreiser, sier han og plukker fram en illustrasjon fra en bunke med papirer. Grafen viser hvordan prisene falt nærmest over natten da Norwegian kom inn i bildet. Vår oppgave er ikke å beskytte Norwegian, men å sørge for at det er sunn konkurranse.

- Om prisene i luftfarten blir for lave, kan ikke det gå ut over sikkerheten?

- Jeg hører det argumentet blir fremført fra tid til annen, men jeg ser ikke at det er Konkurransetilsynets anliggende. Vi har andre tilsyn som passer på at så ikke skjer.

- Hva er det vanskeligste Konkurransetilsynet har å stri med?

- Det kan være så mye, men én ting slår meg umiddelbart: Internasjonalt samarbeid mellom konkurransemyndighter blir viktigere og viktigere. Gjennom EØS-avtalen gjelder i utgangspunktet de samme reglene i Norge som i resten av Europa. Den nye konkurranseloven er i betydelig grad harmonisert med tilsvarende bestemmelser i EU. Vi har i utgangspunktet et meget godt og kollegialt samarbeid med de øvrige konkurransemyndigheter i Europa, men jeg synes det blir tyngre og tyngre å få gjennomslag for våre rettigheter etter EØS-avtalen. Det er nå blitt innført en reform som blant annet innebærer at vi er utestengt fra den gjensidige informasjonsflyten i dette håndhevingssamarbeidet. Nå kan for eksempel danske og svenske kollegaer samarbeide direkte i håndhevingen av regelverket mens jeg i prinsippet må gå gjennom to instanser, EFTAs overvåkingsorgan og Europakommisjonen. Dette mener jeg på sikt vil kunne bli en ulempe for norsk næringsliv, påpeker Eggum Johansen.

Oops! Der glapp det visst ut en aldri så liten politisk ytring.

Oppvokst i Frelsesarmeen

Eggum Johansen flyttet mye gjennom oppveksten. Han ble født i Bodø, og har gått på skole i Haugesund. Han har også bodd i Trondheim, Drammen, Halden, Tønsberg, Larvik og Oslo. På østkanten, i en toroms leilighet med do i oppgangen. Foreldrene var frelsesoffiserer - uten at det har noe med doen på gangen å gjøre, selvsagt.

- Hva har en oppvekst i Frelsesarmeen betydd for deg?

- Kjempemye. Etter hvert som jeg ble voksen, har jeg skjønt hva mor og far lærte meg. Å flytte mye har gitt meg trening i å lære meg samhandling i nye miljøer. Jeg er blitt ganske flink til å lese sosiale situasjoner tidlig. Mor og far var ledere. Gode ledere. Skal du være god leder, må du tro på det du driver med.

- Det kan man vel trygt si frelsesoffiserer gjør? Hvordan står det til med troen din?

- Jeg har beholdt verdiene, men troen er jeg nok mer usikker på. Jeg er vel mer å betrakte som agnostiker. Jeg vet ikke om Gud finnes eller ikke. Forkynnelsen hjemme var glad og positiv. Ikke fordømmende. I Frelsesarmeen er det full likestilling mellom kjønnene. Slik har det vært helt fra begynnelsen av da William Booth startet det hele. Derfor skjønte jeg ikke at dette med likestilling var en problemstilling før jeg ble voksen. Fra tid til annen tok foreldrene mine med seg uteliggere, alkoholikere og andre som falt utenfor samfunnet med seg hjem og lot dem sove på sofaen. Det gikk som regel veldig bra. Men én gang oppdaget min far at en av dem hadde smuglet med seg sprit, og satt og drakk på do. Da far oppdaget at han hadde blitt lurt, utviste han en apostolisk vrede som gjorde inntrykk. Slike opplevelser gir ballast i livet for en liten gutt, og de er blitt en styrke for meg etter hvert som jeg forstår hva som lå bak alt mine foreldre gjorde og sa. Jesu Kristi budskap er essensielt. Å vende det andre kinnet til, tilgivelse, og å være med å bære hverandres byrder, er noe som burde vært grunnleggende pensum i enhver lederutdanning. Det er fullt mulig å se på Hans budskap som leveregler uten å måtte ta det dogmatisk. Fundamentalisme og fanatisme provoserer meg. Jeg blir skremt av alle dogmatikerne som dukker opp, for eksempel i forbindelse med bispeutnevnelsen i Oslo. Det er helt skrekkelig hva man kan høre enkelte representanter for kirken si. Men det er mye rart utenfor kirkens rekker også. Ikke alle næringslivsledere har like høy moralsk standard. Konkurranseloven setter grenser, men uten moral og etiske regler kommer vi ingen vei med lover. Det må ligge etikk og anstendighet til grunn for virksomheter og ledere. Hvis ikke får vi et utrivelig og dårlig samfunn.

- Og hvordan står det til på den fronten, mener du?

- Det er ikke mitt område å dele ut karakterer.

- Du kan ikke engang komme med en bitteliten påpeking?

- Nei.

- Slikt overlater du til korrupsjonsjegeren, Eva Joly?

- For eksempel, ja. Men på dette området er det viktig at vi har en kompetent og aggressiv presse. Jo større årvåkenhet, dess vanskeligere blir det å operere utenfor det sømmelige, for ikke å si lovlige.

- Nå skal hele tilsynet flytte til Bergen. Det liker du ikke?

- Jeg har bevisst valgt å ikke uttrykke meninger om dette offentlig.

- Bare påpeke?

- Nei, men du vet ... Vi er inne i en omstilling. Hvis jeg ikke kan leve med det, måtte jeg ha funnet på noe annet å holde på med. For meg er det viktig å vise respekt for medarbeiderne og mine overordnede - departement, regjering og Storting - og følge opp beslutningen på en måte som er til gavn for tilsynet og de ansatte. Jeg ville ikke tatt på meg seks nye år som konkurransedirektør om jeg syntes det hadde vært helt forferdelig å ha en jobb i Bergen.

Småbruk ved Tyrifjorden

Én av ulempene vil uansett være at han kommer lenger unna det lille småbruket han har ved Tyrifjorden. Dit reiser han så ofte han kan med familie og venner. Stedet er barndomshjemmet til hans mor og hennes seks søsken.

- For meg som flyttet så mye, var dette stedet et ankerfeste i barndommen. Jeg har vært der hver eneste sommer så lenge jeg kan huske.

- Og nå skal du bygge grisehuset om til anneks?

- Å nei! Hvor har du det fra? Jeg skal bare sette det i stand så det ikke faller sammen. Det er ganske mye vedlikeholdsarbeid på gården. Men jeg elsker å holde på med det. Jeg utfører riktig nok bare enkle mestringsoppgaver. Vanskeligere ting bruker jeg håndverkere til.

- Og da setter du selvfølgelig alle håndverkerne i området opp mot hverandre i skikkelig priskonkurranse?

- Nei. Jeg har en håndverker jeg bruker. Han er flink.

- Er ikke det litt bleikt?

- Du vet ... i en del markeder holder det med noen få aggressive kunder, så kommer priser og fornuftige vilkår mer eller mindre seg selv.

- Kundemakt?

- Ja, du ser jo hvordan Synnøve Finden har fått et løft etter Tine-konflikten. Kundene viser sin sympati - eller antipati, alt etter som. Dette handler nemlig også om moral og etikk. Bedriftene burde være mer opptatt av forbrukernes krav og ønsker. Det er for eksempel ikke uvesentlig for forbrukerne om møbler er laget av truede tresorter eller produsert med barnearbeid. Forbrukerbevisstheten er mye større i dag enn for bare få år siden.

- Det sies om deg at du er utålmodig og temperamentsfull?

- Ja, jeg er vel det. Når jeg har bestemt meg for en løsning, kan jeg ikke forstå at det ikke ble gjort i går.

- Men din kone forteller at du ikke viser disse sidene av deg hjemme?

- Nei, da slapper jeg av. Jeg har det med å skru opp intensitetsnivået når jeg er på jobb.

- Du får ikke lage mat hjemme?

- Det er ikke nedlagt noe forbud, men jeg er blitt utkonkurrert. Jeg tør ikke ta opp konkurransen med min kone. Hun er en moderne kvinne som liker å lage god mat. Av og til, når jeg er alene hjemme, skeier jeg ut med å spise skikkelig junk food. Sønnen min og jeg tar oss også av og til en tur og spiser på drive in. Men jeg må tenke på vekta. Matchvekta mi er i ferd med å krype faretruende høyt oppover. Når det begynner å dukke opp tre tall på vekta, må noe gjøres. Med alderen har jo denne opplagsnæringen en tendens til å sette seg på upassende steder.

Eggum er glad i god mat og drikke. Onde tunger skal ha det til at han ikke er den som setter på korken først. I sin ungdom var han i Wien en sommer. Da lærte han seg alle de viktigste operettemelodiene. Motivasjonen var ikke bare musikalske utfordringer.

- Under det årlige arrangementet hvor man smaker på årets nye vin gjaldt det å stemme i så godt man kunne. Det var ikke til å unngå at jeg ble lagt merke til. Det førte til at jeg sjelden måtte betale for meg, flirer han.

- Når skal din kollega i det danske konkurransetilsynet, Finn Lauritsen, få tilbake whiskyen du skylder ham?

Eggum Johansen flirer.

- Skal to personer konsumere én flaske whisky, må man ha litt tid, og det har vi ikke hatt siden veddemålet.

- Du mente Norge ville komme inn i EU før eller samtidig med Polen?

- Ja, og de baltiske statene, konstaterer han. - Men slik gikk det jo ikke.

Piano og bratsj

Sang og musikk opptar en betydelig del av Eggum Johansens liv. Han har spilt piano siden han var guttunge. Han var ikke alltid like motivert, men han fikk 50 øre for å øve en halv time. Så fikk han lov til å gå ut og kjøpe seg et «Vill Vest»-blad.

- Passet det seg i en «Frelsesfamilie»?

- Ikke noe problem. Min oppvekst var vidunderlig skånet for bebreidelser. Mine foreldre hadde et åpent og fritt syn på livet. Selv ikke da jeg kom hjem og de måtte ha kjent at jeg både hadde røyka og drukket øl fikk jeg kjeft. De var ledere som skulle vise meg vei, ikke ta mine valg.

Han er veldig glad i klassiske, musikalske svisker. En av hans største favoritter er «As Time Goes By» fra filmen Casablanca - en film han for øvrig er i overkant betatt av. Nesten hver dag slår han noen toner på flygelet hjemme på Frogner i Oslo. En gang arvet han et gammelt piano han ikke ville kvitte seg med. Men hjemme var det ikke plass. Løsningen var å plassere det på et møterom i Finansdepartementet. Det ble spilt på til julefestene.

- Du er litt leken av deg, blir det hevdet?

- Ja vel? Når er jeg det?

- Din datter sier du kan være som en ivrig guttunge.

- Jo. Du vet ... Vi spiller sammen. Hun er flink til å synge, jobber profesjonelt med sang, og jeg akkompagnerer henne av og til. Hun ringte en gang og spurte om jeg kunne være hennes akkompagnør til Abanera fra Carmen. Du kjenner den, sier han og nynner noen strofer. - Hun skulle synge i et bryllup og hadde ingen pianist. Jeg øvde i flere timer hver dag i to uker.

- Hvordan gikk det?

- Bra, tror jeg.

- Bedre enn det går når du spiller bratsj?

- Altså ... det er noe jeg har begynt med de siste årene. Jeg hadde en gammel fiolin, og tok den i bruk da jeg sluttet å røyke. Jeg begynte med spinning og tok timer hos en spillelærer for å få tankene vekk fra røykesuget. Hun mente det sikkert godt da hun sa at jeg kanskje heller skulle spille bratsj. «Da kan du spille på de lange tonene,» sa hun. Men sannheten er at jeg har hender og fingre som kanskje passet bedre til bratsj som har litt større hals. Jeg vet det ikke låter bra, men jeg koser meg med det, og det er moro. For tiden øver jeg på «I ensomme stunde» av Ole Bull.

Nyter livet

Livet handler om «kvinner, vin og sang», er det noe som heter. At Eggum Johansen er glad i vin og sang er dokumentert. Dette med kvinner kan kanskje også stemme. Iallfall hefter det en historie ved ham om en gang han i yngre dager var på en klubb i Paris hvor en vakker, brasiliansk sangerinne opptrådte. Han ble så begeistret at han vurderte å legge departement og forvaltning på hylla og ta henne med til Norge og bli impresario. Heldigvis, kanskje, kom han på bedre tanker.

- Er du et levemenneske?

- Hva mener du med det?

- At du lever i nået.

- Hvis du mener å være et levemenneske er å leve for det beste hele tiden, så er jeg det. Jeg liker å hygge og kose meg. Jeg har ikke behov for å forholde meg til «må»-er og «skulle-ha-gjort»-er. Jeg konsentrerer meg hele tiden om det jeg holder på med, uansett om det dreier seg om å klippe plenen eller å sitte i et OECD-møte. Alt er like vesentlig der og da. Akkurat nå er det å la meg intervjue av deg viktig.

- Din danske kollega opplyser at han har sett deg vifte med en pistol?

- Det er ikke noe å skrive om.

- Det må jeg si meg sterkt uenig i!

- Ja vel, da. Jeg er jo egentlig helt i din vold her. Jo, det hadde seg altså slik at jeg arvet to gamle pistoler etter en onkel. Han var faktisk lensmann. Jeg var ofte på besøk der som barn, og jeg ble så fascinert av disse pistolene. Etter hvert arvet jeg dem. Nå er jeg medlem av noe som heter Norske offiserers pistolklubb, og har våpenlisens.

- Er du flink?

- Nei. Og det er ikke ofte jeg får anledning til å skyte. Det handler mye om å øve opp konsentrasjonen og motorikken. Det kan jo være nyttig i mange andre sammenhenger også. Men kanskje jeg kommer til å praktisere mer når jeg kommer til Bergen.

- Da skal du jo øve på å spille bratsj.

- Jo da, men jeg håper å få tid til å sysle med slikt der.

Om Eggum Johansen ikke er så opptatt av å få ros, liker han iallfall å få oppmerksomhet, noe han nok ble vant til å få i oppveksten som enebarn. Han hevder hardnakket at medieskrekk var det han slet mest med da han startet som konkurransedirektør og at han egentlig er sjenert. I selskapslivet sies han å være en mester i å bruke små knep for å vinne en tilfredsstillende grad av oppmerksomhet. Bløffing, kalles det. I studietida syslet han og en kamerat med ideen om å utgi en bløffeguide. Han har bløffa mye med Peer Gynt opp gjennom årene. Og han er i øverste liga når det gjelder å komme med velplasserte sitater. Han kan sin Ibsen, for å si det slik. Han utbasunerer ikke sin kunnskap for å få anerkjennelse, men fordi han liker å bli beundret.

- Det er mange små triks man kan gjøre for å få folk til å tro at du vet mye mer enn du egentlig vet. Hvis jeg for eksempel spør deg hvem er Jacob Gershovitz som ble født 26. september 1897?

- Det er Gershwin, det.

Eggum Johansen stopper et lite sekund i forfjamselsen over svaret.

- Riktig. Det er George Gershwin. Ved å komme med slike og andre imponerende fakta, kan du øke din troverdighet og høste beundring i mange sammenhenger. Du trenger ikke vite så mye mer enn noen få detaljer. Men det du sier må være korrekt, presiserer han.

Imponerende, men dessverre er jeg nødt til å påpeke at denne Gershovitz ikke ble født i 1897, men i 1898 ...

Fakta om Knut Eggum Johansen

Født: I Bodø, 25. september 1943.

Stilling: Direktør for Konkurransetilsynet.

Bor: På Frogner i Oslo.

Sivilstand: Gift med Irene Solberg som er avdelingsdirektør i Forbrukerrådet. Han har to voksne barn fra et tidligere ekteskap.

Kjører: Har alltid kjørt franske biler, men nå har han nettopp kjøpt brukt BMW.
Utdanning: Han er Cand. oecon fra Universitetet i Oslo (1970). I 1975/76 studerte han økonomisk teori ved University of Minnesota.

Karriere: Eggum Johansen fikk sin første jobb i planleggingsavdelingen i Finansdepartementet i 1971. Han begynte som førstesekretær, og endte som underdirektør i 1981. Da arbeidet han et år ved Institutt for Anvendt Sosialvitenskapelig Forskning (INAS). Så gikk han tilbake til Finansdepartementet. Fra 1986 til 1988 var han spesialråd ved Norges faste delegasjon til OECD i Paris. Deretter bar det til økonomiavdelingen i Finansdepartementet. Fra 1990 til 1996 ledet han avgifts- og tollavdelingen før han i 3 år ledet administrasjonsavdelingen.

For øvrig: Han har slitt litt med dysleksi, men kompenserte det med å lære seg å bli fink til å pugge
tekster, en egenskap som har kommet godt med i flere sammenhenger.