Portrettet: Snill og tøff

En time eller halvannen, det skulle vel holde?

- Vel, jeg skulle gjerne ha... .

- ...Du trenger vel ikke mer tid enn det for et portrettintervju? .

- Altså, jo, det hadde vært fint om...

- ...Etter halvannen time sammen med meg kommer du til å rope om hjelp og ønske deg langt vekk. Jeg er et helt forferdelig menneske. Snakker både på innpust og utpust. Dessuten har jeg vært portrettert i Økonomisk Rapport før. Du kan jo bare se hva som sto der.

- Jo, men...

- ...To timer, da? Da sier vi to timer.

- Ja, det er kanskje tilstr...

- OK. Ha det.

«Klikk».

En telefonsamtale med Gunn Ovesen kan arte seg noe spesielt. Ikke noe dødtid. Klar tale, og minimal mulighet for dveling eller høyttenkning. Og vips, så er det hele over. Man blir sittende igjen i et slags vakuum.

- Jeg vet jeg kan være ubehøvlet på telefonen. Jeg er faktisk fullt klar over det. Men jeg er blitt litt bedre nå. Tror jeg.

- Jeg fikk ikke helt inntrykk av det da vi avtalte dette intervjuet?

- Nei, men jeg liker å være kort og effektiv. Har ikke sans for småpludring når det dreier seg om jobb. Når man har sagt det som skal sies, kan man vel like gjerne avslutte?

- Det er for så vidt riktig, men man kan jo...

- ...De som kjenner meg godt sier: «GUNN!! Nå legger du ikke på!!!» når de merker at jeg begynner å bli litt utålmodig, avbryter Ovesen på en befriende naturlig måte. Det er nemlig ikke bare på telefonen hun liker å være effektiv. Når Ovesen har noe hun vil si, sier hun det. Det er vel ikke noen grunn til å vente? Jeg velger å la henne snakke i fred en stund. Etter hvert får jeg sikkert anledning til å kile inn et spørsmål på høykant i ny og ne.

Ovesen holder høyt tempo. Da jeg ankom Indekshuset i Drammensveien i Oslo, møtte hun meg i resepsjonen i en rustrød, eller kanskje er det rubinrød Oleana-drakt. Jeg angrer raskt på at jeg ikke gikk de 30 milene på ski i vinter som jeg hadde satt meg fore. I så fall hadde jeg vært bedre rustet til å matche Ovesens tempo innover i korridorene og oppover trappene i Innovasjon Norges midlertidige lokaler. Hun ikke bare snakker fort. Effektiviteten hennes gir seg også fysiske utslag. Endelig parkerer hun oppe i øverste etasje. Kaffen hun lovte meg på veien opp, er på mystisk vis bitt til en flaske blå Farris. Men det er iallfall et helnorsk produkt. Enn så lenge, kanskje...

SKAL SELGE NORGE

Ovesen tok over som leder for Innovasjon Norge i vinter. Hun skal selge Norge. Sette norske produkter på verdenskartet. Hun skal være det kommersielle Norges svar på Mette-Marit. Men der stopper sammenlikningen med den blonde, ikke utpreget brautende sørlendingen, som nå er bosatt på en av Askers finere bondegårder. Ovesen er ikke en gang blond, og hun snakker fort og, i motsetning til bondefruen fra Asker, med en skarp, gjennomtrengende stemme. Jeg tror jeg tør påstå at om Bjørnstjerne Bjørnson hadde levd i dag, hadde han ikke brukt Gunn Ovesen som rollemodell for Synnøve Solbakken.

«Fyr løs» forventer jeg å høre. Men i stedet faller en viss ro over henne. Stemmeleiet senkes noe og hun smiler på en måte som ikke stemmer med forhåndsbildet jeg hadde av henne gjennom folk som kjenner henne profesjonelt. Flere jeg har snakket med karakteriserer henne som hard, arrogant, nesten ubehøvlet, og jeg hadde forberedt meg på å spørre henne om hun ville likt det hun hadde opplevd om hun hadde møtt seg selv. Spørsmålet ville imidlertid være helt upassende og direkte feil. Ovesen formelig oser av vennlighet og imøtekommenhet. Smilet hennes er direkte sjarmerende. Og øynene er varme, i den grad de syns bak de demonstrative brillene. En god venninne som ikke har noe med henne å gjøre i jobbsammenheng, konserndirektør i Telenor, Berit Svendsen, karakteriserer henne som det mest rause mennesket hun kjenner. «Hun er fantastisk inkluderende og vet å ta vare på folk. Men hun har en stil som gjør henne svært spesiell», sier Svendsen.

Oleana-klær er vel egentlig ikke Ovsens stil, spør vi henne.

- Du kan etter hva jeg har hørt gjerne gå i rosa drakt, spisse støvletter og frosker i ørene?

- Jeg liker sterke farger, ja, men når jeg holder foredrag rundt om i Norge, bruker jeg bare norske designerklær. Når vi er ferdige, skal jeg tale til en forsamling. Det er min jobb å selge Norge. Da må jeg vise fram det som er av norsk design. Og det er mye bra.

- Det er forunderlig at de ikke har noen Internett-side.

- De har ingen nettside. Det morsomme med Oleana, bortsett fra at de har fantastiske produkter, er at de har valgt en helt annen profil enn andre. De har det nærmest som et prinsipp å gjøre det motsatte av hva andre velger å gjøre. Når alle skal ha en nettside, velger Oleana å ikke ha det. Når det er vanlig å lage store brosjyrer, velger Oleana å lage små, sier Ovesen og setter seg litt bedre til rette for å signalisere at hun venter på neste spørsmål.

- Hva er din viktigste oppgave som leder av Innovasjon Norge?

- Å snakke om nyskapning. Innovasjon. Mesteparten av mine foredrag er i Norge. Skal vi selge norske produkter til utlandet, må vi ha svært gode produkter å selge. Vi kan ikke gjøre noe i Norge som ikke kan konkurrere med det beste globalt. Selv de som selger melk, må konkurrere med cola og andre svære internasjonale drikkeprodukter. Gatekjøkkenet på hjørnet må konkurrere med McDonald’s. Selv små lokalaviser må konkurrere med Internett. Jeg har ikke klart å finne noen ting som ikke på en eller annen måte konkurrerer med det internasjonale. Alt for mange ser bare små sektorer og ikke helheten. En annen ting som irriterer meg med Norge er at alle snakker om kunnskapssamfunnet. For meg er det så uinteressant. Det høres ut som om vi bare kan forske og utdanne oss vei inn i fremtiden. Slik er det ikke. Det som er interessant, er hvordan vi bruker kunnskapen. Vi er flinke til å få kunnskap ut av kroner, men ikke til å få kroner ut av kunnskapen. Det må vi gjøre noe med. Vi er nødt til å bli mer internasjonale.

- De norske fjordene kom på topp da det kjente bladet National Geographic skulle kåre verdens mest eksotiske reisemål for et par måneder siden. Har det noen betydning for Norge?

- Ja absolutt. Grunnen til at fjordene havnet øverst er at vi har beholdt samspillet mellom moderne utvikling og det opprinnelige. Det betyr at vi må fortsette å både utvikle og ta vare på våre fantastiske naturområder. Vi må både ha solid industri på en ren og ordentlig måte, og vi må ha en levende bygdekultur. Juryen besto av rundt 200 bereiste forskere på mange forskjellige felt fra hele verden. Fjordene ble altså valgt ut fra helt andre kriterier enn turisme. Det var en totalvurdering. Og vi slo fantastiske steder i Canada, Tasmania og New Zealand. Det har stor betydning for oss.

- De hadde kanskje ikke tatt med prisnivået i vurderingen?

- Vel, Kanariøyene kom helt sist, så pris betyr ikke mye. Jo mer penger folk har, dess mindre er de opptatt av sol og varme. Folk med penger vil se eksotiske steder og oppleve spennende ting. Da spiller ikke prisen så stor rolle. Norge kan aldri markedsføre seg og selge seg på pris. Japanerne vil se nordlys. Det er faktisk mer interessant for dem enn midnattsolen. Og japanerne legger igjen ti ganger så mye penger i Norge som svenskene, for eksempel. Det som er spesielt med Norge, er at det vanlige er dyrt, mens høykvalitet er billig for utlendingene. Det kommer blant annet av at høyt kvalifisert personell er rimelig her til lands på grunn av vårt egalitære samfunn, sier Ovesen på utpust, og fortsetter på innpust.

- Ta for eksempel forholdet mellom kostnad og kvalitet. Spekeskinke for nordmenn skal ikke koste mer en 79,90 for kiloet. Spansk svartfotskinke eller italiensk parmaskinke koster kanskje 500 kroner kiloet. Det betaler spanjolene og italienerne gjerne fordi de vet produktene holder en meget høy kvalitet, sier hun og trekker pusten. Jeg benytter anledningen til å pense inn på hennes lederstil. En annen nær venn av henne forteller at det er lett å oppleve henne som en maskin: «Som leder vet Gunn å skille klinten fra hveten. Men det gjelder å være hveten, for klinten faller raskt bort i hennes nærvær».

- Jeg er ikke noen vanlig direktør. Jeg ler høyt, snakker bredt nordnorsk og er temmelig direkte. Da kan en del som ikke kjenner meg oppfatte meg som en bulldoser. Min styrke er at jeg er en ukultivert nordlending som fører et enkelt språk. Jeg er dyslektiker, og kan ikke bruke vanskelige ord. Det kan sikkert føre til at en del undervurderer meg. Men å bli undervurdert er noe jeg kan bruke til min fordel. Det er min styrke, så å si. Jeg trenger ikke kjempe for å bli akseptert. Akkurat det er blitt lettere med årene også. Det er blitt mer og mer godtatt i næringslivet at ledere kan få være seg selv, sier hun.

LIKE BRA SOM ANDRE

Å være seg selv, og å stole på sine egne kvaliteter, har hun fra sine foreldre. Både Gunn og hennes to søstre og bror ble oppdratt til å ha egne meninger. Gjerne sterke meninger.

- «Bare se rundt deg. Du er ikke noe dårligere enn andre», sa far alltid. Han var helt klar på at vi alle skulle ha oss god utdannelse. Han kunne godt forsørge sine døtre, sa han, men ikke svigersønner, forteller Ovesen.

Gunn var en aktiv lita jente. Det mest aktive ved henne var i følge moren, kjeften. Hun snakket allerede som ettåring, og siden har hun pratet som en foss. Men hun var også ivrig med aktiviteter som snille piker skulle være ivrige med på den tiden; strikking og brodering. Strikker gjør hun ennå, forresten. For ikke lenge siden fikk hennes lille nevø en strikkejakke i gave av henne.

Familien hadde det slett ikke verst. Faren drev en entreprenørforretning i Sørreisa i Troms, en forretning han overtok fra sin far, og som nå drives i tredje generasjon av Gunns yngre bror. Valget var dermed kanskje ikke så vanskelig da Ovesen var ferdig med artium på Finnsnes gymnas og skulle velge seg en utdanning. Det bar sørover til Trondheim og Norges Tekniske Høgskole. Hun ble Norges første kvinnelige sivilingeniør i anleggsteknikk.

- Jeg hadde som de fleste andre studenter på den tiden veldig dårlig råd. Far ringte stadig og spurte om jeg trengte penger. Men da minnet jeg ham om hva han hadde sagt til meg menge ganger før; «gjør du deg økonomisk avhengig av noen, blir du avhengig på alle områder». Jeg fortalte at jeg bare fulgte hans oppfordring om å klare å stå på egne ben. Jeg var heller ikke vant til å ha mye penger mellom hendene hjemmefra, men vi manglet heller aldri noe. En dag han var og besøkte meg ble han nærmest sjokkert over hvor enkelt jeg bodde. Vi var fire jenter med felles kjøkken og leppestift. Så hadde jeg vel et par gensere og en ekstra olabukse. Det holdt, det. Jeg ville ikke ha noen penger, men han sendte meg ut på byen for å handle litt klær, forteller Ovesen som nå både er pen i tøyet og har fått seg egen leppestift.

Mot slutten av studiet dro Ovesen til Ulla Førre-anleggene for å skrive diplomoppgave. Det ble en tøff tid. Det var et i dypeste forstand mannsdominert miljø, og hun var den første jenta på et anlegg, og det gikk ikke upåaktet hen. Den unge studinen likte seg godt til å begynne med, men måtte tåle en del kommentarer. Det gikk fint lenge, men plutselig en dag brast det for henne. Hun klarte ikke mer.

- Jeg bare begynte å grine. Ikke i de andres påsyn, selvfølgelig. Da ville de bare si at «se, dette er ikke noe sted for jenter». Jeg bet gråten i meg til jeg var for meg selv. Ofte er det slik at man tåler mye, men så kommer den ene kommentaren som gjør at det bikker over. Fire tusen kommentarer er greit, men stikk nummer firetusenogen er den du ikke tåler. Jeg er ganske sikker på at ingen egentlig mente noe vondt med det de sa, men tankeløse bemerkninger som kanskje til og med er ment å være humoristiske, kan også såre.

- Men du kan være ganske skarp i kjeften selv. Kan det hende at du har såret noen?

- Dessverre er nok svaret ja. Kanskje oftere enn jeg vet. Men jeg prøver å rette opp fadesene når jeg ser at min løsmunnethet har gått for langt. Jeg har for eksempel en bekjent som ikke skjønner ironi. Jeg bestemmer meg for ikke å bruke ironi i hans nærvær, men det blir feil hver gang likevel. Da må jeg ut og «reparere», erkjenner Ovesen.

FRA KRAFT TIL FORSIKRING

Opplevelsene i Ulla Førre skremte imidlertid ikke Ovesen bort fra kraftbransjen. Hun fikk jobb som ansvarlig for rehabiliteringen av kraftverk i Sør-Troms Elforsyning. Fire år senere ringte telefonen. Den hadde sikkert ringt før det også, men denne dagen fikk hun en telefon som skulle snu opp ned på mye i livet hennes. En venninne spurte om hun ikke ville komme til Bergen og begynne å jobbe i Vesta forsikring. Det var en ledig stilling der, fortalte hun.

- En absurd tanke til å begynne med. Jeg er jo ingeniør. Hva har jeg i forsikring å gjøre? tenkte jeg. Men jeg dro til jobbintervju i Bergen, og fikk jobben.

- Du fikk deg mann også?

- Ja. Vi bodde sammen noen år, men han fikk kreft, og døde fem uker etter at vi giftet oss.

- Hva har det gjort med deg?

- Jeg er blitt bevisst på gledene i livet. Tidligere tok jeg alt for mye for gitt. Det er så vanlig å se det som en selvfølge at livet er langt og deilig. Men det er ikke bestandig slik. Men jeg bestemte meg for at jeg ikke skulle synes synd på meg selv. Jeg gjorde det til å begynne med, men fant ut at det ikke kom noe godt ut av det. I stedet for å se på hva andre har, og å være misunnelig på dem, prøvde jeg å se hva som var bra med livet mitt. Jeg hadde, og har gode, nære venner, en fantastisk familie, en god utdannelse og jobb. Og penger. Jeg mangler egentlig bare to ting i livet, og det er mann og barn. Hvor mange kan si at de bare savner to ting i livet? Og så ble jeg sterk av det. Jeg var heldig som oppdaget min styrke så tidlig i livet. Jeg lærte meg å se hva som er vesentlig og hva som er uvesentlig. Jeg klarte det ikke hele tiden, selvfølgelig, men jeg lærte fortere enn mange andre å ikke bry meg om bagateller og unødvendige detaljer. Man skal se seg selv i speilet hver dag og vite at man ikke vet hvor mange dager man har.

- Det er 15 år siden han døde, er det uaktuelt for deg å finne en ny mann å dele livet med?

- Det er ikke så lett. Jeg har innledet noen forhold, men det fungerer ikke. Jeg må ha en sterk mann. Han må ha humor, være intelligent og kunne være sammen med nordlendinger, flirer Ovesen som samler på frosker og frosketing. Hun var i Sverige for en tid siden. Da spurte noen om hvorfor hun ikke hadde giftet seg igjen.

- Jeg har oppdaget at når jeg kysser en prins, så våkner jeg opp med en frosk. Dermed fikk jeg en frosk i gave som en morsom kommentar. Siden har jeg samlet på alle slags ting som har med frosker å gjøre. Gud... dette høres ut som jeg har hoppet inn og ut av det ene forholdet etter det andre. Men det har jeg ikke. Men skitt au!

BLE ENKE TIDLIG

I 1990, etter at Ovesens mann døde, flyttet hun til Stockholm hvor hun fikk jobb som sjef for Victoria, Storebrands avdeling i Sverige. Der ble hun i fire og et halvt år før hun ble kalt tilbake til Storebrand i Oslo. Hun ble direktør for markedsområdet Produkt Skade, og senere konsernsjef med ansvar for bedriftsmarkedet liv og skade. Så begynte hun å arbeide med etableringen av «if». Da «if» ble kjøpt av Scandia, ble hun spurt om å være med i ledelsen i Stockholm. Men hun sa nei. Hun ville ikke jobbe med de menneskene ledergruppen besto av, forteller en av hennes betrodde venner: «De hadde ikke de verdiene hun kunne stå inne for. Det er de menneskelige verdiene som er det viktigste i hennes verden. Gunn har en enorm integritet,» forteller han.

I 2000 sa hun opp jobben i «if». Hun ville ta en pause fra lederskap og tungt ansvar. Hun begynte å forvalte og investere egne midler med blant annet å gi støtte til nyetableringer av bedrifter. Det gikk ikke så bra. I løpet av kort tid hadde hennes formue i følge skattelistene krympet inn fra rundt 15 millioner kroner til ca. en tredel. Men det bryr hun seg ikke noe om.

- Likskjorten har ingen lommer. Mesteparten av pengene mine forsvant i KS-investeringer, men jeg har det veldig bra likevel. Jeg eier ingen ting utenom en leilighet i Bogstadveien, sier Ovesen som er i ferd med å runde 50 år. Det gleder hun seg til. Hun har til og med gått rundt og sagt hun er femti i lengre tid. Dagen skal selvfølgelig behørig feires. Hun skal ha en stor fest. Menyen skal bestå av blomkålsuppe, svinestek og sviskekompott - akkurat som man pleier å servere når det er bryllup her på våre kanter, forteller hennes mor.

Ovesen er veldig venne- og familiekjær. Hun stuller og steller og baker og lager mat. Kjøleskapet bugner av godsaker, og det er alltid noe godt i fryseren om det plutselig skulle dukke opp noen i «Hotell Bogstadveien» som moren kaller hjemmet hennes. Hun nøler ikke med å invitere folk på mat og bakkels, og drar hun på besøk, har hun alltid med seg noe spennende.

- Jeg skulle vært husmor og hatt 14 barn. Jeg er sånn som plukker bær og sylter, og har alltid kaker i fryseren. Selv om det bare er én person i mitt hushold, har jeg et helt kjølehjørne til disposisjon. Kjempedigert, men det er godt å ha. Og så spiser jeg dessert hver dag. En av mine favoritter er tilslørte bondepiker.

- Med hjemmelaget eplemos går jeg ut fra?

- Selvfølgelig. Og så bruker jeg havregryn istedenfor brødrasp. Det blir fantastisk godt.

- Noen påstår at du egentlig ikke er en sosial person. At din omsorgsevne er tillært. Hva sier du til det?

- På sett og vis er det riktig. Å bry seg om folk i jobbsammenheng, er tillært. Det har egentlig ikke noe med omsorg å gjøre. Cocktailselskap-kommunikasjonen er noe jeg bare har lært meg fordi jeg måtte. Jeg liker egentlig ikke å småprate med folk jeg ikke kjenner. Det blir så fort meningsløst. Kun utveksling av plattheter. Jeg klarer ikke å være lenge sammen med folk som ikke engasjerer meg eller som er kjedelige. Livet er for kort til å heftes bort på idioter og uspennende mennesker. Samtidig har jeg oppdaget mye spennende og morsomt når jeg først hiver meg ut i «small talk» konversasjon. Jeg trives faktisk best alene. Men jeg har omsorg for de som står meg nærmest. Likevel kan jeg sitte i et selskap sammen med venner og ikke si et ord. Andre ganger kan jeg overta et helt rom.

- Så du er ikke så tøff som det kan se ut som?

- Jeg kan være en arrogant drittsekk. Det vet jeg. Men jeg er ikke noen bulldoser selv om jeg vet hva jeg vil. Jeg er et lite menneske. Det fødes bare noen ganske få store mennesker her i verden. Nelson Mandela, for eksempel. Som ledere er det viktig å vite at vi er små mennesker. Jeg er oppvokst ved havet, og vet at det er mye som er så uendelig mye større enn oss.

- Men du tar stor plass?

- I en del sammenhenger, ja.

- Får du dårlig samvittighet noen ganger når du blir for stor i kjeften?

- Å ha dårlig samvittighet er en god egenskap. Det er noe man kan gjøre noe med. Ser jeg at jeg har vært for hard og streng, for eksempel, eller urettferdig, da kan jeg gjøre noe med det.

- Gjør du det, da?

- Ja, jeg prøver. Men man må passe på å finne balansen mellom dårlig samvittighet og skyldfølelse. Jeg tror mange som kjenner meg egentlig vil betrakte meg som snill.

- Veldig snill, til og med.

- Samtidig har jeg et kroppsspråk som er veldig tydelig. Jeg er bevisst på å beholde det og ikke «trene» det bort. Men jeg må passe på for ikke å bli sett på som hysterisk. Jeg kan plutselig begynne og gråte, for eksempel. Da lar jeg bare tårene renne uansett hvem som er tilstede. Livet er for kort til å spille skuespill, sier Gunn Ovesen og reiser seg.

- Ha det!

Klokken er tolv, og hun må gå ut i verden for å selge Norge.