Presset kjøttbransje på grillen

I de andre nordiske landene måtte kjøttbransjen igjennom knallharde hestekurer da de gikk inn i EU. Norsk matindustri kunne imidlertid fortsette å leve i en tollbeskyttet verden. Men de siste årene har en rekke norske kjøttbedrifter, og Nortura mer enn de fleste, måttet stramme inn livreima. Og de fleste som følger kjøttindustrien, enten fra innsiden eller fra utsiden, mener bransjen ganske snart vil bli tvunget til enda større kutt. Årsaken er dels de svake resultatene. Dels er det at tollvernet før eller siden vil mykes kraftig opp, og da gjelder de å være forberedt. En slik oppmyking kan komme med et pennestrøk den dagen en ny WTO-avtale er på plass, eller den fortsetter, som nå, å komme gradvis som følge av jevnlige forhandlinger med EU og andre land.

Og selv med relativt høye tollmurer kan flere utenlandske aktører finne Norge interessant hvis bare kostnadsnivået i Norge blir høyt nok og norske varer blir enda dyrere i forhold til utenlandske.

– Vi trenger ikke mer enn noen år til med høyere lønnsvekst enn andre land, så har vi brukt opp store deler av reservene i importvernet, sier direktør Ivar Pettersen i Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning, NILF.

Investeringstørke

Pettersen og hans forskere ved NILF har i forbindelse med sin årlige statusrapport om norsk matindustri laget en egen analyse om utfordringene i kjøttbransjen. Den viser følgende trender:

• Må investere: Investeringene i kjøttbransjen har vært lave i flere år. Det har gitt et betydelig etterslep, og investeringsbehovet i næringen er stort de kommende årene.
• Må slå sammen: Selv om norsk kjøttindustri har gjennomført rasjonaliseringstiltak de siste årene, og store prosjekter pågår, er det fortsatt overkapasitet i bransjen og for mange små anlegg. Flere anlegg må slås sammen i store for å kunne utnytte skalafordeler.
• Lite penger: Lønnsomheten er svak. Driftsmarginene for store deler av bransjen ligger betydelig lavere enn for matindustrien og industrien generelt. Og marginene blir mindre.
• Høye utgifter: Norske kjøttbedrifter sliter med både høyere råvarekostnader, lønnskostnader og avgifter enn sine kolleger i de andre nordiske landene. Det gir dem en langvarig konkurranseulempe.

I analysen tegnes et bilde av en bransje som overhodet ikke er forberedt på internasjonal konkurranse, en konkurranse som det allerede blir litt mer av år for år, og som kan bli mye tøffere om kort tid. I Sverige traff den internasjonale konkurransen kjøttbransjen med full kraft kort tid etter EU-medlemskapet. Kjempen Swedish Meats måtte ned i knestående og ble etter hvert kjøpt opp av finske HK Scan. Over halvparten av storfekjøttet i Sverige er i dag importert. Dansk kjøttbransje har vært igjennom den største rasjonaliseringen i Norden og er for alvor blitt internasjonalisert (se figur 1). 90 prosent av produksjonen går nå til eksport.

Utenfor Norge er kjøttindustrien med andre ord i ferd med å bli global. Skal man overleve, kan man ikke kun konsentrere seg om det nasjonale markedet. Kjøttforbruket i Europa øker sakte, og bedriftene er derfor avhengig av å finne nye markeder for å få solgt produktene sine. Norge kan være et slikt marked.

Samtidig har europeisk kjøttindustri på sett og vis noen av de samme utfordringene i forhold til andre land som det Norge har i forhold til Norden og Europa. Konkurrentland som Brasil, Thailand og USA har enda lavere produksjonskostnader enn mange av de europeiske landene. En voksende andel av bearbeidingen av dansk kjøtt, skjer i naboland som Polen, og Danmark er et av landene som nå blåser i kriseluren – nok en gang. Kostnadene er for høye, regnskapstallene er røde, og produktivitetsforspranget de har hatt, er i ferd med å innhentes av andre land. Derfor snakkes det igjen om behovet for en ny «dyptgående strukturell om-
stilling».

I Norge er lønnsomheten i kjøttindustrien svak, og den blir stadig svakere. Kjøtt- og fjørfebransjens Landsforbund (KLF) har samlet tall for de av medlemsbedriftene som jobber med rødt kjøtt, 116 bedrifter i alt. Fra 2004 til 2008 sank samlet årsresultatet med 15 prosent, mens driftsmarginen (driftsresultat i prosent av driftsinntekter) gikk ned fra 2,1 til 1,9 prosent. Snittet for alle børsnoterte selskaper i Norge var til sammenligning 16 prosent. Foreløpige 2009-tall for kjøttbransjen viser at den negative trenden fortsetter. Både driftsmargin og resultatgrad svekkes ytterligere.

De dårlige marginene har gitt lite rom for investeringer. Kjøttindustrien var i 2008 den bransjen innen næringsmiddelindustrien som hadde investert minst av produksjonsverdien i nytt utstyr og teknologi. Bruttoinvesteringene er i 2008 på beskjedne 1,8 prosent av produksjonsverdiem, mot 2,8 i matindustrien samlet og 3,4 i norsk industri totalt.

Må ta ut skalafordeler

Ivar Pettersen peker på at bransjen fremover kan følge en kombinasjon av flere strategier. En mulighet er å satse på spesialisering og nisjeprodukter, en annen er å automatisere, rasjonalisere og slå sammen til større enheter slik at man kan ta ut storskalafordeler. Og det er den siste som må bli hovedstrategien for å håndtere størstedelen av volumene i norsk kjøttproduksjon.

– Mer av produksjonen må automatiseres og utføres av roboter. Bransjen kan også kutte kostnader ved å endre sammensetningen av produktene sine, for eksempel ved å konsentrere seg om produkter man har relativt gode forutsetninger for å lage i Norge. Kjøttbearbeiding handler om hele spekteret fra det ekstremt håndverkspregete til det veldig automatiserte. Når vi har fem ganger så høye lønnsutgifter som for eksempel Polen, som ikke er så langt unna, så sier det seg selv at konkurransesituasjonen blir krevende. Vi må se på om vi trenger å foredle hele dyret her, eller om deler av produksjonen må foredles og markedsføres som differensierte håndverksprodukter.

Men det mest presserende er ifølge Pettersen å få tatt ut storskalafordeler. Det er en forutsetning for å utnytte ny teknologi og effektivisere vareflyten, poengterer han. Nortura – kjøttsamvirket – er i full gang med å rasjonalisere kraftig. Etter elendige resultater i 2008 satte den bondeeide matgiganten i gang et omfattende innsparingsprogram. 1000 ansatte er varslet nedbemannet i løpet av året, og sju anlegg er planlagt nedlagt. Og mer vil komme. Til sammen skal innsparingstiltakene gi en resultatforbedring på 2,5 milliarder kroner i 2012.

– Innen samvirket har man den fordelen at man har felles eierskap. Kjøttbransjen utenfor samvirket er imidlertid fragmentert. Det gjør det vanskeligere å få til den nødvendige strukturrasjonaliseringen. Innen samvirket har man beslutningsevne, mens dette mangler utenfor samvirket, sier Pettersen som spår at utfordringene etter hvert likevel vil tvinge frem større enheter.

– Jeg tror det er svært sannsynlig med flere sammenslåinger, spår han.

Toppsjefen i Norges største dagligvarekjede, Sverre Leiro i NorgesGruppen, oppfordrer de største bedriftene utenfor samvirket til å slå seg sammen for å stå rustet til å møte globale konkurrenter.

– Kjøttbransjen fremstår i mine øyne som for ustrukturert. Den er fortsatt for fragmentert. Fra vårt ståsted hadde vi ønsket at større, private bedrifter hadde funnet hverandre gjennom felles lommebøker, sa han i et intervju med bransjebladet Kjøttbransjen nylig.

– Enten man vil eller ikke, kommer det til å bli økt handel mellom landene, og tollbarrierene kommer til å bygges ned. Da synes NorgesGruppen det gjelder å være føre var med tanke på å strukturere seg, sier konsernsjefen, som nok også har en viss egeninteresse av at leverandørene hans lager større enheter slik at de kan tilby ham rimelige varer.

Dyre råvarer fra bøndene

Innad i bransjen er de fullstendig enige i at kostnadene er for store, men ikke helt enige i hva som er årsaken til problemene. Administrerende direktør Dag Henning Reksnes i Kjøtt- og fjørfebransjens Landsforbund (KLF) mener hovedproblemet er de høye norske råvareprisene.

– Å si at vi kan bli konkurransedyktige internasjonalt bare ved å rasjonalisere og strukturere bransjen, blir helt feil. Råvareprisen er den viktigste konkurranseulempen vår. Vi er ikke så dårlig rustet når det gjelder effektivitet, men innfrakt til slakteriene er en stor kostnad. Den har sammenheng med landbruksstrukturen, sier Reksnes.

Ivar Pettersen i NILF er enig i at forskjellene i råvarepriser i Norge og utlandet er til dels svært store. Men norsk landbrukspolitikk ligger rimelig fast, og han tror industrien må konsentrere seg om kostnadskutt på områder den har kontroll over selv.

Både Dag Henning Reksnes i KLF og konsernsjef Geir Olav Opheim i Nortura vedgår at bransjen har et overkapasitetsproblem.

– Vi utnytter anleggene for lite. Kapasiteten er for stor i forhold til markedet, sier Reksnes.

Han mener også at det er en utfordring at aktørene i bransjen er såpass små.

– Nortura er store nok til å kunne utnytte skalafordeler i hele produksjonsspekteret, og utenom samvirket er det bare to-tre bedrifter som er store nok til å gjøre det. Men det er også mulig å tenke annerledes gjennom å spesialisere produksjonen på det enkelte anlegg, og så samarbeide mellom produsenter slik at en kan oppnå skalafordeler.

Nortura-sjef Opheim har på sin side nettopp fått inn de første resultatene av det påbegynte spareprogrammet, og kunne i første tertial levere en resultatforbedring på 200 millioner kroner i forhold til samme periode i fjor.

– Hele bransjen har en lønnsomhetsutfordring. Når den er preget av overkapasitet og dårlig lønnsomhet, må det gjøres noen strukturendringer. Vi i Nortura gjør det nå, og jeg tror også våre konkurrenter gjør lurt i å ta noen rasjonaliseringsgrep, sier Geir Olav Opheim.