Private equity får fotfeste i Norge

Flere miljøer forsøker nå å etablere en ny kapitalkilde for norske bedrifter: Private equity-fond. I mange andre land, ikke minst Sverige, har private equity-fond gjennom mange år vært en viktig kilde til kapital for næringslivet. Mangelen på private equity-miljøer i Norge har gjort at mange mellomstore norske selskaper er blitt kjøpt opp av andre lands private equity-fond.

Private equity, eller privat egenkapital, har hittil ikke slått an i Norge (se tekstboks). Det skyldes dels historiske forhold, ved at norsk privatkapital i stor grad har vært reist innen shipping og ikke industri. Dels kan næringsstrukturen i Norge ha spilt inn, ved at små industriselskaper har hatt mindre betydning her i landet enn for eksempel i Sverige.

«Svært mye av norsk næringsliv ville hatt godt av en periode under private equity,» sier konsernsjef Olav Volldal i Kongsberg Automotive. Bedriften han leder ble kjøpt av det norske investeringsselskapet FSN Capital i 2001, og Volldal er meget fornøyd med sin eier.

Hvis det manglende finansielle mellomleddet nå er i ferd med å komme på plass, kan det få stor betydning for utviklingen innen norsk

næringsliv:

• Nasjonalt eierskap: Større tilgang på kompetente kapitalmiljøer i Norge kan bidra til at små og mellomstore industriselskaper i mindre grad blir kjøpt opp av utenlandske investorer. Dermed vil mer av det kompetansekrevende arbeidet bli utført i Norge.

• Forskning og utvikling: «Mye av forsknings- og utviklingsarbeidet i norsk næringsliv skjer i mellomstore industribedrifter,» sier Henrik Lisæth, partner i FSN Capital. Lisæth viser til at Kongsberg Automotive de siste fem årene har investert en halv milliard kroner i forskning og utvikling, og at trenden er økende.

• Mindre børsiver: Økt tilgang på privat eierkapital utenfor børsen kan føre til mindre interesse for børsnotering. Problemer ved for tidlig børsnotering kan dermed bli sjeldnere.

«Det er særlig når en næring har behov for en gjennomgripende restrukturering, at private equity-fond har vist seg å være effektive. Mangel på slike fond i Norge kan føre til lavere omstillingsdyktighet i norsk næringsliv,» sier direktør Glen Rødland i First Securities.

PE kommer nå

Ifølge en undersøkelse utført av bransjeorganisasjonen European Venture Capital Association (EVCA), er det ikke noe i veien med rammebetingelsene for å drive private equity-virksomhet i Norge. Likevel har denne delen av kapitalmarkedet ligget nede, men nå er det flere initiativer på gang. Ferd, Johan H. Andresen jr.s investeringsselskap, forsøker å reise privat kapital. Reiten & Co., et av Norges eldste investeringsselskaper, registrerer også økende aktivitet på området. Partner Kathryn M. Baker peker på flere årsaker til den voksende aktiviteten i private equity-markedet. «Institusjoner som pensjonskasser investerer stadig mer i private equity,» sier hun. Institusjonell kapital står nå for over 80 prosent av investeringene i nye fond hos Reiten & Co, mens det tradisjonelt har vært privatpersoner som har båret hovedtyngden av investeringene.

I tillegg har det vokst frem flere profesjonelle forvaltningsmiljøer. «Gode forvaltere tiltrekker seg penger fra institusjonene. Samtidig vil større institusjonell oppmerksomhet om denne investeringsklassen gi opphav til flere gode forvaltere,» sier Baker. Endelig bidrar større oppmerksomhet omkring private equity i investeringsmiljøet til at stadig flere bedrifter blir klar over denne finansieringsmuligheten.

Baker peker på at ledelsesoppkjøp (MBO) er blitt stadig mer akseptert i Norge, og at slike oppkjøp ofte delfinansieres med penger fra private equity-fond. Reiten finansierte for eksempel oppkjøpet av Kværner Maritime for noen år siden, en særdeles gullkantet investering. Økende institusjonell investeringsvilje, et profesjonalisert forvaltermiljø og høyere oppmerksomhet om private equity som finansieringskilde, er gjensidig forsterkende.

Aktørene merker også en større pågang fra utenlandske interessenter. «Vår oppfatning er at utenlandske private equity-fond nå viser større interesse for å kjøpe investeringsobjekter i Norge,» sier senioradvokat Jakob Villum i advokatfirmaet Schjødt. Samtidig posisjoner norske investeringsselskaper seg for å tiltrekke seg utenlandsk kapital. «Dette innebærer ofte etablering på steder som Jersey, Delaware og andre steder med nøytral og forutsigbar skattelovgivning. Det er enklere å tiltrekke seg utenlandske investeringsmidler til et fond dersom det er underlagt internasjonalt kjente regler og følger internasjonale bransjestandarder,» sier Villum.

Tradisjonell norsk mangelvare

I Norden har særlig svenskene vært lenger fremme enn Norge på området, men også i Danmark er private equity-miljøer viktigere enn her (se figur 2). Ekspertene er uenige om årsakene til at Norge har manglet et miljø for privat egenkapital, men noen momenter nevnes ofte:

• Stor stat: Svært mye av den finansielle sparingen i Norge skjer på statens hånd, særlig gjennom Statens petroleumsfond. Dette fondet investerer utelukkende i utlandet, og bare i børsnoterte aksjer og obligasjoner. Folketrygdfondet plasseres i norske papirer, nesten utelukkende børsnoterte.

• Få private: «Pensjonsfond er viktige finansieringskilder for private equity i mange land. Norsk pensjonssparing er svært liten,» sier administrerende direktør Jørgen Kjærnes i det statlige investeringsfondet Argentum. Nordmenn er svært velstående, men lite av sparepengene har funnet veien til det private egenkapital-markedet.

• Uheldig historie: Tradisjoner trekkes ofte frem som en forklaring, med god grunn.»Det er mangel på miljø, ikke på penger,» sier Glen Rødland i First Securities. Sverige har en lang historie med en variert industrisektor og et avansert finansmiljø.

Et resultat av det er at vi de siste årene har sett en rekke utenlandske oppkjøp av norske bedrifter. Mange av disse oppkjøpene er gjort av utenlandske private equity-fond. Industri Kapitals oppkjøp av Dyno for fire år siden, EQTs kjøp av Findus og UBS’ kjøp av Norsk Lotteridrift, er bare tre av mange eksempler. «Det har ikke vokst frem private equity-miljøer i Norge i særlig grad,» sier Kjærnes.

Ut og hjem igjen

Kongsberg Automotive er et eksempel på at et selskap kan nyte godt av norske private equity-eiere. Etter at selskapet ble skilt ut fra det da statlig eide Kongsberg Våpenfabrikk, har det hatt flere ulike eierkonstellasjoner. I 1995 ble det notert på Oslo Børs. «Børsnoteringen ga oss tilgang på kapital. Vi kunne dermed gjennomføre noen oppkjøp vi hadde arbeidet med en stund,» sier konsernsjef Olav Volldal. På slutten av 1990-tallet ble børsklimaet problematisk. «Som eneste børsnoterte selskap med tilknytning til bilbransjen var det i utgangspunktet vanskelig å bygge opp kompetanse hos analytikerne om selskapet vårt. På toppen kom IT-boblen, som fikk all oppmerksomhet og alle pengene,» sier Volldal.

Selskapet ble kjøpt av det svenske private equity-selskapet Industri Kapital, og tatt av børs i 1999. To år senere kom det nystartede FSN Capital på banen, og kjøpte industriselskapet hjem. «Investeringsselskapet har tilført kompetanse og positiv utålmodighet, og utfordret hele organisasjonen til å forbedre seg,» sier konsernsjefen på Kongsberg.

Resultatet av et privat egenkapital-oppkjøp kan bli veldig bra, men det gis ingen garanti. De høye kravene investorene som står bak FSN setter til investeringsselskapet, styrker imidlertid sjansene for å lykkes.

Industri Kapital eier også det norske selskapet Dyno Nobel, som ble kjøpt opp og avnotert fra Oslo Børs i 1999. «Større fokus på verdidriverne og mer disiplin i kapitalbruken er de viktigste positive konsekvensene av oppkjøpet,» sier konsernsjef Dag Mejdell i Dyno. Tidligere besto Dyno av en sprengstoff- og en kjemidivisjon, men konsernet evnet i liten grad å skape synergier mellom områdene, og kjemidivisjonen er nå skilt ut. «Under en gjennomgripende restrukturering, hvor beslutningshurtighet er sentralt, er private equity-eierskapet en stor fordel,» sier Mejdell.

Private equity-selskapene påberoper seg god lønnsomhet på investerte midler. Ifølge EVCA er avkastningen på private equity generelt betydelig høyere enn på investeringer i børsfond. Samtidig er risikoen i private equity-fond som er rettet mot industrielle oppkjøp av modne bedrifter, langt lavere enn for de klassiske venture-fondene, som konsentrerer seg om mer nystartede selskaper.

Tekstboks 1:

Dette er private equity

Private equity omfatter både familieeide småbedrifter, vekstselskaper i gründerfasen og større industribedrifter som tas av børsen. En snevrere definisjon utelukker ventureselskaper og de minste bedriftene (se figur 1). En viktig forskjell mellom det typiske ventureselskap og et private equity-selskap er at sistnevnte oftere kjøper hele selskaper, ikke bare en andel. Av den grunn er kapitalbehovet i private equity-sektoren langt høyere enn i venture. Aktørene Mandag Morgen har snakket med, mener at tilgangen på venturekapital er god i Norge nå, mens tilgangen på private equity-kapital er for liten.

Private equity anses som en spesielt gunstig eierform i visse faser av et selskaps liv. Selskaper som er ferdige med gründerfasen, som har etablerte produkter og kunder, men som skal ekspandere i nye markeder og derfor trenger kapital, er ett eksempel. Et annet er større familieeide bedrifter hvor neste generasjon ikke vil drive, men realisere verdiene. Et private equity-selskap kan da være gunstig i en periode, for å «pynte bruden» før eventuell børsnotering.

Private equity vil ofte kjøpe virksomhet som er definert som utenfor kjernevirksomheten i større industriselskaper. Endelig kan private equity være et gunstig alternativ for et børsnotert selskap som trenger en omstrukturering.

Private equity finansieres først og fremst av institusjonelle investorer, som pensjonskasser. Velstående privatpersoner er også en viktig finansieringskilde for mange fond.

Tekstboks 2:

Statens rolle

En serie ulønnsomme statlige investeringer de siste årene, med IT Fornebu som et kroneksempel, har gjort at mange beslutningstakere i det politiske miljøet er uhyre skeptiske til ideer om et nytt statlig investeringsfond. Frykt for flere bier på jakt etter billig kapital i oljefonds-krukken, er et gjennomgangstema. Finansdepartementet satte i mars ned en ekspertgruppe for å vurdere om statens kapitalstyrke kan gjøres «til et konkurransefortrinn for norsk konkurranseutsatt næringsliv.» Ekspertgruppen ble til etter pålegg fra Stortinget, men allerede i mandatet gjorde departementet det klart at det ikke har sans for problemstillingen – det mener temaet er godt nok utredet fra før av.

Sannsynligheten for statlige penger av noe omfang til dette formålet i Norge synes derfor lav. Men dersom den nye interessen for private equity vedvarer, vil det ikke være unaturlig at også Folketrygdfondet og Petroleumsfondet ut fra avkastningshensyn vil velge å plassere en liten del av pengene i private equity-fond, slik det gjøres av de fleste store pensjonsfond, herunder de svenske folketrygdfondene.