Prosumenter, det nye e-ordet

Det beste grepet for å håndtere verdens energi-utfordring er selvsagt å bruke mindre energi. Et annet grep er å ta i bruk all overskuddskraften – også fra forbrukerne.

I en tid med fokus på dyre vindmøller, master og kabler, diskuteres forbruket av kraft i liten grad. Det kjennetegner vår tid. Vi ønsker ikke å reise mindre, spise mindre, nyte mindre eller i det hele tatt spare: Vi vil gjerne ha mer, og finner derfor kompenserende tiltak som gjør at vi strengt tatt ikke må tilpasse oss. Den som har stilt spørsmålet om Bergens-området strengt tatt trenger mer kraft, og om man heller kunne brukt eksisterende kraft smartere, kommer ikke til orde. Diskusjonen dreier seg om hvordan mer kraft skal komme frem.

Selvsagt går det an å bruke mindre, og det går an å tenke annerledes om hvor det allerede finnes kraft.

På samme måte som industrien allerede selger overskuddskraft, kan husholdninger gjøre det samme. The Boston Consulting Groups (BCG) tyske avdeling har sett på fenomenet prosumenter. Dette er vanlige forbrukere som ikke bare kjøper strøm, men også selger den tilbake på nettet. Det kan sammenlignes med cloud-computing, hvor terminaler ikke lenger er knyttet opp mot en server, men der pc-er i et nettverk lagrer, bearbeider og behandler informasjon via egne områder på internett.

Solcellepaneler, jordvarme, biomassegjenvinning, overskuddsstrøm fra generatorer på elbiler, minivindmøller og så videre, vil til sammen generere strøm som husholdningene ikke trenger der og da, men som kan lastes ut på nettet. Fordelene for prosumenten og samfunnet er åpenbare. Prosumenten får redusert energiutgiftene, og kan i beste fall tjent en liten slant. Den bevisste prosumenten vil også kunne regulere når større kraftuttak gjøres, slik at vaskemaskinen går når spotprisen er lav, og overskuddsstrøm selges når prisen er høy.

Samfunnet kan spare seg for kraftutbygginger, og bli mer robust. Gjennom prosumenten får også kraftnettet etterlengtet fleksibilitet.

Nordmenn tror fortsatt at vi er forsynt med vannkraft, men mye av denne kraften eksporteres. Tilbake får vi en helt annen strøm. Oversikten fra NVE for 2009 viser at bare 47 prosent av strømmen som faktisk ble brukt i Norge, kom fra vannkraft. Resten var importert kraft fra kull, atomkraft og andre mindre sjarmerende energikilder. I et felles europeisk kraftmarked kommer prisen garantert til å gå én vei – opp. En sen novemberdag i 2008 var spotprisen på kraft oppe i fire kroner per kilowatttime. Den vanlige spotprisen, før transport er rundt en krone. Dette gjør andre energikilder og småskalaproduksjon interessant.

Et system med prosumenter vil kreve en annen infrastruktur. Dette må ses opp mot de store investeringene hele Europa uansett må gjøre innen produksjon og energitransport. Tyskland har beregnet investeringsbehovet frem til 2020 til 400 milliarder kroner. Storbritannia til 200 millioner kroner – og her hjemme skriver Rådgivende ingeniørers forening i rapporten «State of the nation» at Norges behov for investeringer er mellom 60 og 100 milliarder kroner, det meste til distribusjon.

Dette krever helt nye forretningsmodeller – og nye strømmålere. I det stille forbereder myndigheter og de store energiaktørene seg på dette, også norske.

Fremtiden kommer av og til ruslende.