Rehabilitering må være tverrfaglig

Rehabiliteringsprosessen kan i prinsippet forstås som en sammenhengende kjede, hvor ulike yrkesgrupper fra forskjellige organisatoriske nivåer og faglige tilnærminger inngår som en helhet i sin bistand til brukeren. Det fordrer samordning og samarbeid.

Dette understøttes av dagens lovgivning, som inneholder flere bestemmelser med krav og plikt om samarbeid med den enkelte bruker, og på tvers av forvaltningsnivåer.

Sentrale myndigheter har som en oppfølging av dette vedtatt en rekke forordninger de senere år for å bedre samhandling og samarbeid innen rehabiliteringstjenesten. Blant annet har de vedtatt en lovbestemt rett til individuell plan for mennesker med sammensatte behov (2001), overføring av ansvaret for opptreningsinstitusjoner til helseforetakene (2007) og utprøving av ICF (Internasjonal klassifisering av funksjon, funksjonshemming og helse).

Felles for ulike faggrupper

ICF ble vedtatt av Verdens helseorganisasjon (WHO) i 2001 og er senere også delvis adoptert av norske myndigheter (www.kith.no/templates/kith). Det er fortsatt mye usikkerhet omkring bruken av ICF, og norske myndigheter pålegger ikke helse- og sosialtjenesten å bruke denne klassifikasjonen. Likevel har interessen omkring ICF vært relativt stor i ulike faggrupper innen rehabiliteringsfeltet.

Et sentralt poeng med ICF er at den teoretiske modellen skal kunne fungere som en samlende terminologi, som kan være felles for ulike faggrupper. Det kan være et viktig bidrag til å forbedre kommunikasjon og samhandling innen rehabilitering, som i sin natur må være tverrfaglig og operere på tvers av organisatoriske og faglige skillelinjer.

Til tross for offisielle intensjoner viser erfaringer at rehabiliteringstilbudene som ytes av spesialisthelsetjenesten og kommunehelsetjenesten, både kan være løsrevet fra hverandre og det livet brukeren skal tilbake til. Når dette er realiteten, kan det bli motproduktivt for begge tjenestenivåer og få negative konsekvenser for den enkelte bruker.

I denne kronikken berører vi spesielt organisatoriske forhold og ulike faglige referanserammer som mulige forklaringer på manglende innfrielse av statlige intensjoner.

Les hele kronikken i Velferd 8-2008