Rom for alle?

Romfolket vil helst jobbe, de også. Det har de sagt til media.

I Aftenposten søndag 5. august skriver en 52-årig arbeidssøkende det samme på kommentarplass. Men heller ikke han er velkommen inn i varmen, til tross for udiskutabel kompetanse.

Som karriererådgiver og headhunter i så mange år at også jeg burde være uønsket i arbeidslivet, vet jeg at søknader fra de over 50 år lett havner i papirkurven hos arbeidsgivere. I mitt firma er det omvendt: Via kvalifisert rådgivning ønsker vi å bevisstgjøre såkalte seniorer som har opplevd at ny karriere etter fylte femti ikke er noen selvfølge.

Skatteetaten vil kanskje benekte det en 52-årig arbeidssøker skriver i Aftenposten 5. august: At etaten har en uoffisiell policy om ikke å rekruttere personer over 45 år. Men selv om skatteetaten skulle avkrefte denne påstanden, kan det være grunn til å tvile.

Arbeidssøkeren, som er anonym, men kjent av Aftenposten, har selv vært ansatt i skatteetaten i mange år. Generelt er dementier i vårt samfunn av tvilsom verdi, og slett ikke bare de som kommer fra stemmekåte politikere.

Å være utdannet regnskapsfører og revisorer visstnok ingen garanti for å få svar på søknader, hverken fra offentlige eller private virksomheter. Den omtalte, faglige kvalifiserte 52-åringen, får nesten aldri svar på sine søknader, skriver han – og enda mindre kommer han med i utvelgelsesprosessen. Var jeg i hans situasjon, ville jeg føle meg omtrent som en tilårskommen frier med hentehår, dårlig ånde og ikke fullført det man tidligere kalte folkeskole.

En rubrikkannonse i en svært lokal avis for en del år siden hadde denne ordlyden: Moden mann søker bekjentskap med kjekk, reiseglad dame. Bill mrk. Har moped.

Her kan selv ikke den beste spesialist på karriereutvikling gjøre noe for den modne mannen. Virkeligheten er som regel mer oppmuntrende: De fleste som har fylt femti – og av ulike grunner har havnet utenfor arbeidslivet – har verdifulle ressurser som arbeidsmarkedet har god bruk for. Det er forøvrig et paradoks at seniorbetegnelsen brukes på stadig yngre mennesker, mens levealderen bare øker.

Min jobb er å synliggjøre kompetansen og å bevisstgjøre innehaveren på at hun/han duger. Så enkelt (og så vanskelig) er det. Heldigvis er det svært ofte slik at personer man kaller godt voksne selv ikke tenker over alt de kan. De er det en kan kalle intuitive spesialister, som en følge av årelang erfaring og med utdanningen som et fundament. Manglende eller sviktende selvtillit kan heldigvis bygges opp igjen. Og det er ikke så merkelig at selvtilliten kan svikte hvis man ikke engang får svar på jobbsøknader!

Rom for alle? Også for romfolket? Det skulle ikke forundre meg om det er flere dyktige håndverkere blant dem. De fleste kan mye mer enn vi tror, selv om skinnet og alderen tydeligvis kan bedra.