Rystende forutsigbart

«Krig er bedre enn sex». Sa en norsk soldat i Afghanistan, og dermed var vi i gang. Det er både fascinerende – og litt trist – å se hvor forutsigbar debatten ble etter at redaktør og semikjendis Magnus Rønningen klarte å plassere sitt nye herremagasin som toppsak i norske medier en hel uke, og vel så det.

Forsvarsminister Grete Faremo er «rystet» over soldatenes uttalelser. «Dette er vårt Armadillo på papir», sa hun med referanse til den oppsiktsvekkende danske dokumentarfilmen fra Afghanistan. «Dette er grunnleggende holdninger som vi ikke kan akseptere, og jeg reagerer meget sterkt», var hennes første kommentar.

Den eneste som slår henne på rystet-skalaen, er Frps Siv Jensen – men hun er rystet over at Faremo er rystet: «Hun svikter soldatene. Jeg er rystet og reagerer med vantro. Jeg synes reaksjonen til Faremo er feig».

Gangen i historien som presenteres – og i den påfølgende debatten – er velkjent. Så fort statsråden er «rystet», kan opposisjonen innta motsatt posisjon – og frontene er satt for resten av uken. Den viktige debatten om norske soldaters tilstedeværelse i Afghanistan kommer imidlertid ikke særlig mange skritt videre.

Reaksjonene fra den norske forsvarsledelsen – både den politiske og fra generalene – er ganske annerledes enn hva som var tilfellet etter Armadillo-filmen i Danmark. Filmen gjør et mye sterkere inntrykk enn opplysningene om de norske soldatenes seksuelle preferanser og bruk av viking-metaforer som heiarop. Men i kommentarene til soldatenes oppførsel og holdninger er tonen fra danske ledere mye mer nyansert:

«Armadillo viser soldatenes virkelighet», sa den danske forsvarsministeren, Gitte Lillelund Bech, til dansk fjernsyn etter at filmen hadde première. Hun sa videre at hun overlot til juristene å vurdere om krigens lover var overtrådt.

Også den danske forsvarsledelsen var nøktern i sine kommentarer: Det er ikke er noe i filmen som tyder på at soldatene har overtrådt krigens regler, konkluderer den danske forsvarsledelsen ifølge danske medier.

Den avventende tilnærmingen fra danske politiske og militære ledere, bunner muligens i at de ikke våger å ta et oppgjør med ukultur og aggressive holdninger. Men det kan like mye være et tegn på at de stiller seg bak de soldatene, som vitterlig er sendt i krigen etter deres ønske, og at de skjønner at det kan være smart å tenke seg om og undersøke en sak grundig, før man feller dom og trekker konklusjoner.

Det er særdeles viktig at vi har en debatt om soldatenes roller og oppdrag i Afghanistan. Og at vi har åpenhet om hva de faktisk gjør der. Om soldatene maler dødningskaller på afghanske hus, må det stoppes. Om de skyter før de tenker, og uten at det dreier seg om selvforsvar eller utførelse av ordre, må det etterforskes og straffes. Om ledelsen der nede er udugelig, må den skiftes ut.

Generelt er norske soldater – både i Afghanistan og fra andre FN-oppdrag – kjent for en fleksibel og nokså lite aggressiv væremåte. Mens amerikanske kolleger kjører gjennom gatene i full fart med pansrede biler, rusler Ola Soldat gjerne rundt i byen med hjelmen på armen og et smil på lur. Det er ikke gitt hvem av de to som lever farligst eller skaper flest fiender.

Deres seksuelle preferanser derimot, tror vi ikke engang Taliban er særlig opptatt av. Og at en offiser roper på Valhall (som også er navnet på et oljefelt i Nordsjøen) for å oppildne til jakt på fienden, burde ikke sjokkere noen – det ser bare litt dumt ut. Det ser ganske dumt ut å rope på Drillo iført vikinghjelm fra ståtribunen på Ullevål også.

Men det funker.