Samme mantra – fra Magnus Lagabøter til i dag

Som barn lærte jeg et refreng som var omtrent slik: Alt her på jorderik det skal forgå. Men vår fru Musika – hun skal bestå.

Et annet mantra, som har vist seg å være mer bestandig under alle slags politiske vær- og føreforhold, er at arbeidslinja – den skal bestå. For det er viljen til å arbeide som teller, det er viljen som frigjør eller feller, som skiller mellom verdig og uverdig trengende. Og det har den gjort i over 1000 år – eller lenger enn langt.

I hvert fall anerkjenner Frostatingsloven fra 1100-tallet at det finnes en gruppe mennesker som ikke kan klare seg selv, og som derfor har rett til hjelp. Og retten det dreier seg om, er retten til å tigge, å be om almisser.

De friske og arbeidsuvillige hadde ikke denne retten. Også Magnus Lagabøters lov for hele landet fra århundret etter, definerer hvem som tilhører de verdig trengende ved å si hvem som ikke gjør det: hvis du er frisk og arbeidsfør har du ikke rett til å gå husimellom og tigge – med mindre du har søkt tjeneste og ikke fått. Samtidig har de mer velstående plikt til å hjelpe, til å gi almisser.

Her ligger kimen til offentlige velferdsordninger, slik vi kjenner dem i dag.

På Magnus Lagabøters tid regnet man med to grupper verdig trengende. Den første gruppen var lett å forholde seg til: de gamle, syke og vanføre som av klare helsemessige grunner ikke kunne ta vare på seg selv. Disse hadde rett til å tigge.

Det var vanskeligere å avgjøre hvem i den andre gruppen, de friske og arbeidsføre, som likevel kunne regnes som verdig trengende. Det gjaldt nemlig bare de som hadde prøvd å komme i arbeid og dermed tydelig vist at de ønsket å klare seg selv. Mens de som ikke ville jobbe, kunne straffes strengt: hvem som helst kunne fengsle den arbeidsuvillige, friske tiggeren og gjøre ham til trell, hvis ikke familien hans kunne betale en meget høy pengesum for å løse ham ut. Summen tilsvarte boten for å ha drept et menneske.

Kjernen i problemstillingen er den samme i dag som den gang: når det innføres sosiale tiltak som ikke omfatter alle, som ikke er universelle, må det lages regler som sier hvem som har og hvem som ikke har rett til ytelsene.

Begrunnelsene for å foreta slike avgrensninger har endret seg opp gjennom ulike tider. I dag snakker vi ikke om verdig og uverdig trengende, men om at tiltakene må nå fram til dem som virkelig trenger hjelp. I begge tilfeller skilles det mellom de som har legitime behov og de som ikke har det. Spørsmålet har hele tiden vært: hvordan kan vi bygge ut et sosialt sikkerhetsnett uten at det misbrukes av mindre verdig trengende?

Har vi i dag noe å lære av vår historie når det gjelder grensesetting? Eller har verden endret seg så mye at det er på tide å tenke nytt?

På Velferdkonferansen 2012: «Velferdens grenser» belyser vi en rekke spørsmål knyttet til hvor velferdens grenser skal gå. Temaet er igjen blitt høyaktuelt, ikke minst på grunn av demografiske endringer, økende innvandring og det faktum at Norge er en rik velferdsstat.

Kilde: Georges Midré: Bot, bedring eller brød? Universitetsforlaget 1992

Denne lederartikkelen sto på trykk i Velferd 3-4/2012