Sannheten om de syke i fedrelandet

Vi er for syke her i fedrelandet. Syke og syke, fru Blom? De yngste leserne vil kanskje ikke vite hvem denne fru Blom er, men hun er som kjent en dame det refereres til når man er litt usikker på sannhetsinnholdet i noe. Og hvor mange av oss er det ikke som tviler på at nordmenn egentlig er sykere enn andre folkeferd?

Alle kjenner vi noen som har sykmeldt seg på grunn av en arbeidskonflikt. Dette skjer til og med på høyt plan i det politiske Norge. Og selv om en arbeidskonflikt kan gå på nervene løs for noen hver, kan man jo tvile på sykdommen. At det er for lett å sykmelde seg i Norge, tror jeg nesten alle kan være enige i. At egenmelding er en lettvint måte å slippe blåmandager på jobben, er også et faktum.

Alle kjenner vi noen som snyter på skatten, noen som kjører langt over fartsgrensene, noen som drikker litt for mye, noen som sniker seg unna et eller annet, noen som har fikset litt på CV-en sin, noen som lever et dobbeltliv, noen som lever på en for høy fot – og så bortetter, som det heter på nynorsk.

Da Stortinget vedtok sykelønnsordningen i 1978, var det blant annet begrunnet med at nær halvparten av alle arbeidstakere, stort sett de høyest lønte, allerede hadde forhandlet seg frem til en slik ordning. Det var ikke lett å begrunne hvorfor den ikke også skulle gjelde for de lavtlønte, de som også har mest sykdomsplager.

Derfor får vi lønn når vi er syke. God lønn, mye bedre enn de arbeidsløse. Kanskje burde det være omvendt?

Hvis vi skal være ærlige, og det bør vi jo, er sannsynligvis enigheten relativt stor om at arbeidsmoralen kan være en hovedårsak til sykefraværet. Det er bare ikke god tone å innrømme dette. Det skulle ikke forundre meg om landsfader Jens også innerst inne mener dette. Men han kan jo ikke si det i klartekst. Kommuniksjonsrådgivere tilråder ikke tale rett fra leveren.

Det blir vel arbeidsgiverne som må overta en god del av statens kostnader. Slik det som oftest blir her i vårt syke land. God bedring!