Ségo eller Sarko?

Det er ikke bare 60 millioner franskmenn som vil vente i spenning på at vinneren av presidentvalget offentliggjøres søndag den 6.mai klokken 20. De franske velgernes avgjørelse om hvem som skal lede republikken frem til 2012 vil ha konsekvenser langt ut over Frankrikes grenser, og kanskje spesielt i Ankara.

Startskuddet til valgkampen er gått. I første valgrunde, som avvikles søndag den 22. april, ventes mer enn 40 kandidater å stille opp. Men det er allerede to soleklare favoritter til å duellere om presidentposten i den 2. valgrunden: Den 51-årige borgerlige innenriksministeren, Nicolas Sarkozy, og den to år eldre sosialisten Ségolène Royal, som blant annet har fortid som miljøvernminister. (Se figur 1)

Forskjellene mellom de to presidentkandidater er på flere områder markant. Uansett valgutfall er det utsikt til utenrikspolitiske endringer når Jacques Chirac forlater presidentpalasset til sommeren.

I forhold til Irak-krigen vil Frankrike oppleve størst forandring hvis de borgerlige beholder presidentposten. Mens Ségolène Royal står for den tradisjonelle franske linje med skarp kritikk av invasjonen, er Nicolas Sarkozy mer USA-vennlig. Han besøkte i fjor George W. Bush i Det hvite hus, og kritiserte i en tale i Washington den franske regjeringens linje overfor USA og Irak – en regjering Sarkozy selv er medlem av.

Chiracs avgang er også avgjørende for en justering av EUs landbrukspolitikk som er helt avgjørende dersom man skal lykkes å blåse liv i WTO-forhandlingene. EUs handelskommissær Peter Mandelsson har erklært seg villig til å forsøke, men hittil har hans hender vært bundet av den franske holdningen. Verken Sarkozy eller Royal har gitt klart utrykk for hvor de står i forhold til EUs landsbrukspolitikk. Men i Brussel setter man sin lit til at den nye franske presidenten vil ha større handlefrihet fordi det er fem år til neste valg. Det kan bane vei for kompromiss.

Vanskelig valg

Før en ny president kan kåres, skal Frankrike gjennom en uvanlig komplisert valgprosedyre. På høyrefløyen kjemper flere partier med Le Pens Front National om oppmerksomhet på områder som innvandring og EU. På venstrefløyen slåss sosialister, trotskister, kommunister og revolusjonære kommunister om stemmene.

Det første store spørsmålet i en fransk presidentvalgkamp er alltid hva de mange «taperne» fra første runde stiller som krav for å anbefale egne velgere å stemme på de to gjenværende kandidatene, som går videre til andre runde. Prosessen kompliseres av at begrepene høyre og venstre er alt annet enn enkle i fransk politikk.

Det spekuleres i om den avgående president, Jacques Chirac, vil stille opp på sin egen liste for å sjikanere Nicolas Sarkozy. Man kan heller ikke være sikker på at Le Pen, som forventes å tiltrekke rundt 15 prosent av stemmene i første runde, vil anbefale sine velgere å stemme på innenriksministeren. Den gamle fallskjermsoldaten Le Pen, som aldri har tilgitt gaullistene at de stanset krigen i Algerie, kan lett tenkes å ta avstand til Sarkozy og unnlate å peke på noen. I den andre enden av det politiske spekteret vil kandidatene avkreve Ségolène Royal garantier mot arbeidsmarkeds- og arbeidstidsreformer hvis de skal anbefale henne i 2. runde.

Hittil har Sarkozy og Royal ligget likt på meningsmålingene. (Se figur 2) Begge kandidater forsøker å profilere seg som et nytt frisk pust overfor en fransk befolkning, som i stadig større grad er frustrert over makteliten. Mens Sarkozy leder i noen målinger, viste en måling fra Sofres, offentliggjort i forrige uke at Ségolène Royal vil vinne andre runde med 52 – 48.

Royal har eksperimentert med en ny form for deltakende demokrati, hvor velgerne på hjemmesiden http://www.desirsdavenir.org/ oppfordres til å levere ideer til hennes valgkamp. Initiativet er blitt kritisert som naivt og populistisk, men har gradvis utviklet seg til en suksess. Ségolène Royals signal om at hun ikke kommer med ferdige løsninger på alle spørsmål, men er åpen og vil lytte, er styrket av at hun på flere områder tar oppgjør med holdninger i Sosialistpartiet. Hun har kritisert 35-timers arbeidsuken og forslag om å øke skatten, fremsatt av Francois Hollande, partiets formann.

Sarkozy har fulgt en helt annen strategi. Han mener det må ryddes opp i det franske systemet, som det stive arbeidsmarkedet. Han har også tatt til orde for kraftige skattelettelser. Sarkozys besluttsomhet og handlekraft har gjort et så stort inntrykk at den er på kanten til å utvikle seg til et problem for hans valgkamp. Hvorvidt han lykkes med å myke opp sitt image kan bli avgjørende når Ségo og Sarko, som de kalles i franske medier, skal kjempe om jobben som nasjonens førstemann.

Europa venter spent

En av de mest åpenlyse forskjellene på de to kandidatene er deres europapolitikk. Det gjelder ikke minst holdningen til Tyrkias mulige EU-medlemskap. Da Sarkozy ble utpekt til sitt partis presidentkandidat, gjorde han det klar at han er motstander av tyrkisk medlemskap. Ségolène Royal har meddelt at hun vil avholde en folkeavstemning om spørsmålet og at hun vil respektere velgernes holdning.

Ved første øyekast kan forskjellen virke dramatisk, men det behøver ikke å få noen praktisk betydning. Tyrkia forhandler for øyeblikket om EU-medlemskap. Men det kan tidligst bli aktuelt i 2014. Det blir altså ikke den franske presidenten, som velges i mai, som skal innlede ratifiseringen av traktaten. Det spekuleres samtidig i om Sarkozy allikevel vil avbryte forhandlingene med Tyrkia, men mange mener de politiske kostnadene ved et slikt trekk er betydelig større enn gevinstene.

En annen skillelinje mellom Royal og Sarkozy handler om den videre skjebnen til EU-grunnloven. Forbundskansler Angela Merkel og det tyske EU-formannskapet har satt fart i bestrebelsene på å gjenopplive forfatningen. Den prosessen skal sannsynligvis avsluttes under fransk EU-formannskap i annen halvdel av 2008.

Sarkozy har flere ganger snakket varmt om en «minitraktat» hvor deler av den avviste grunnloven gjennomføres. Hvilke deler som eventuelt inngår i en slik traktat, har ikke Sarkozy presisert. Men grunntanken er at traktaten skal kunne ratifiseres av det franske parlamentet uten en ny folkeavstemning.

Ségolène Royal ønsker derimot å redde hele forfatningen. Samtidig ønsker hun at den skal bygges ut ytterligere, spesielt i forhold til EUs rolle på det sosiale området og beskyttelsen av arbeidstakere på det europeiske arbeidsmarkedet. Royal ønsker dernest en ny folkeavstemning om traktaten.

Et av synspunktene som forener favorittene, men bekymrer mange politikere i det øvrige Europa, er ønsket om større politisk kontroll med den uavhengige europeiske sentralbanken (ECB). Både Royal og Sarkozy mener at ECB har et stort ansvar for den dårlige økonomiske situasjonen i Frankrike, og har ulike ideer til hvordan politikerne kan få bedre muligheter for å påvirke bankens beslutninger. Deres syn vekker stor bekymring. I et intervju med Die Welt tok Angela Merkel nylig kraftig avstand fra deres synspunkt.