Sentraldirigert Norge overser ny vekstmodell

I SAS har medarbeiderne gått ned i lønn for å beholde jobbene. Hos Bosch i Frankrike og DaimlerChrysler og Siemens i Tyskland har medarbeiderne økt arbeidstiden for å bevare arbeidsplassene. Europa mister hundretusener av arbeidsplasser til land med lavere lønninger for industriarbeidere, og det gjør vondt. Men midt i verdenshistoriens største globale omfordeling av arbeid er et nytt, mer innovativt Europa ubemerket i ferd med å ta form.

Spredt over hele kontinentet skyter nye, innovative industriklynger opp og skaper fremtidens arbeidsplasser. De fleste blir ikke bygget av regjeringer med ambisiøse reformer, men oftere av pragmatiske næringslivsledere og lokalpolitikere, som bruker en ny vekstmodell til å skape ny vekst.

Den nye vekstmodellen handler om å identifisere det lokale næringslivets sterke sider og skape et målrettet samarbeid med universiteter, skoler og myndigheter for å utvikle det til verdensklasse. Det er snakk om en helt ny generasjon næringspolitikk, og de foreløpige resultatene er ganske oppsiktsvekkende.

For eksempel har Leeds i Yorkshire, en region med fem millioner innbyggere, i løpet av få år redusert arbeidsledigheten til 4 prosent. Det er det laveste på 30 år. I dag er ikke problemet i Leeds at den siste kullgruven nylig ble lagt ned og at virksomheter som Hydro Aluminium Motorcast nettopp har besluttet å flytte 600 arbeidsplasser til Ungarn. Det store problemet er å finne tilstrekkelig mange dyktige, ledige medarbeidere til alle de nystartede virksomhetene som skyter opp i byen.

«Jeg frykter at privat sektor vil anklage det offentlige for å legge beslag på for mange medarbeidere, også når oppsvinget begynner,» sier Tom Riordan, sjef for strategi og politikk i Yorkshire Forward – en organisasjon som er etablert utelukkende for å realisere den nye vekstpolitikken.

Yorkshire og andre suksessregioner har fanget oppmerksomheten blant nytenkende politikere og bedriftsledere fra nye markedsøkonomier som Polen, Tsjekkia og Kosovo. De valfarter nå til Europas nye industrielle vekstsentre for å kopiere den næringspolitiske modellen. Tilsynelatende besvares her spørsmålet om hva man skal leve av i en fremtid hvor mye av industriproduksjonen skjer i Kina og India.

Norge står på sidelinjen i denne utviklingen. Her har det ikke lykkes i særlig grad å etablere det tette og målrettede samarbeidet mellom bedrifter, forsknings- og utviklingsmiljøer og myndigheter som er nødvendig for å forvandle fortrinn til vekst, selv om hederlige unntak finnes.

World Economic Forums Global Competitiveness Report 2002/03 er en av de første internasjonale sammenlikningene over hvilke land som har de sterkeste næringsklyngene. Her ligger Norge på en 15. plass når det gjelder utvikling av klynger, men kommer ned på 25. plass på den samlede vurderingen av landenes klynger (se figur 1). Forskere som jobber med analysen av 2003/04-tallene sier til Mandag Morgen at resultatene ikke ser ut til å forandre seg særlig. Nye forskningsresultater som professor og BI-rektor Torger Reve og Knut Haanæs i Norges forskningsråd skal publisere i forbindelse med et seminar med Harvard-professor Michael Porter i Oslo i oktober, bekrefter at Norge er et dårlig innovasjonsland. Finland og Sverige ligger derimot helt på topp. Det er ikke tilfeldig. Både Sveriges, og spesielt Finlands, næringspolitikk bygger på den nye vekstmodellen. Den svake norske plasseringen viser at Norge ikke i samme omfang mestrer den nye generasjon vekstpolitikk som gir fremtidens jobber og velstand.

Forskere og bedriftsledere Mandag Morgen har snakket med, har felles oppfatning av årsaken til at Norge ikke har lykkes med den nye vekstmodellen: Norge har et sentraliseringskompleks. Selv om stortingsmeldinger, utredninger og statsråder snakker om desentralisering, viker man tilbake når ord skal bli handling. «I Norge har staten musklene, så regionene må jobbe for å trekke veksel på statlige virkemidler. Det hadde vært bedre med kortere distanse til virkemidlene,» sier Ole Berrefjord i konsulentselskapet Berrefjord & Thomassen. Berrefjord har jobbet med utvikling av regionalt samarbeid både i Stavanger og Bergen.

Mandag Morgen har analysert den nye vekstpolitiske dagsordenen. Konklusjonen er blant annet at de beste resultatene oppstår der samarbeidet mellom næringslivet, universitetene og skolene er sterkest, og der satsingen på å skape fremtidens milliardindustrier blir ivaretatt av en selvstendig organisasjon med sterk lokal forankring – og ikke av regjeringen.

Næringsklynger er vekstmotorene

Den nye vekstmodellen er direkte avledet av Michael Porters analyser av næringsklynger, som han beskrev i boken «The Competitive Advantage of Nations».

Det finnes ennå ikke sikre metodiske redegjørelser for hvordan næringsklyngene i Europa fordeler og utvikler seg, men den første analysen fra EU-kommisjonen av 34 regionale klynger viser tre tendenser:

• Nye virksomheter: De fleste klyngene er dominert av mindre virksomheter, og har oppstått nylig.

• Nye investeringer: De fleste klyngene betjener det globale markedet, og andelen utenlandske virksomheter vokser over tid.

• Ny kunnskap: Det er stor konsentrasjon av forskning og avansert tjenesteproduksjon i de fleste klyngene, men ikke nødvendigvis mye industriproduksjon. Den er lagt til andre verdensdeler.

Europa vil neppe nå sine ambisiøse mål om å bli verdens mest konkurransedyktige og dynamiske region uten å frigjøre vekstpotensialet i de eksisterende og nye næringsklyngene. De fleste har i dag erkjent at man trolig ikke når så mye lenger med tradisjonelle makroøkonomiske tiltak. «For å skape mer vekst er det derfor behov for målrettede mikroøkonomiske tiltak, for eksempel målrettet partnerskap mellom bedrifter, universiteter og andre institusjoner,» sier professor Christian Ketels ved Institute for Strategy and Competitiveness ved Harvard University, verdens ledende senter for klyngeforskning. Han mener at næringsklynger er en nyttig metode for å formulere effektive handlingsplaner og organisere innsatsen.

Poenget er at i dagens globale økonomi er ikke generelle tiltak nok til å skape de spesifikke konkurransefordelene som vinner markedsandeler. Det skal langt mer målrettede tiltak til. Fremtidens vekstpolitikk handler derfor om å fokusere samfunnets ressurser på å fremme lokale næringsmiljøer i verdensklasse. I forhold til den tradisjonelle næringspolitikken innebærer dette å støtte næringer på et senere tidspunkt i livssyklusen, etter at de har vist seg levedyktige.

Gevinsten er todelt: Eksisterende virksomheter styrkes, og det åpner muligheter for nye bedrifter. Fremtidens økonomiske konkurranse handler derfor om at nasjoner er vertsland for de sterkeste næringsklyngene i verden. Derfor har mange regioner i Europa – men også i USA, Canada og Australia – kastet seg ut i det som ligner et globalt kappløp om å avdekke de lokale næringsklyngene og definere tiltak som får dem til å snurre som velsmurte innovasjonsmaskiner.

Neste generasjons næringspolitikk

Hvor stort er så vekstpotensialet? Frontløperne gir svaret (se tekstboks):

• Det baskiske miraklet: Etter en storstilt satsing på næringsklynger er regionen i dag en av Europas raskest voksende. Bare innen luftfartsklyngen er sysselsettingen tredoblet (se figur 2).

• Den australske boomen: I 1995 ble South Australian Business Vision 2010 etablert. Dette er et samarbeid om ti potensielle næringsklynger. En evaluering viste nylig at investeringene i klyngene har gitt svært gode resultater.

• Den britiske ambisjonen: Siden år 2000 har organisasjonen Yorkshire Forward drevet samarbeidet i de potensielle næringsklyngene. På kort sikt skal den levere titusener av jobber og utdanningsplasser. På lang sikt er målet å skape en økonomisk vekst som ligger klart over EU-snittet.

Når den nye næringspolitiske modellen ser ut til å virke langt bedre enn den tradisjonelle, så henger det blant annet sammen med at bedriftslederne er dypt involvert og engasjert i prosessen. I alle tre tilfellene er selve utøvelsen av vekstpolitikken løftet ut av de vanlige politiske rammene og lagt i selvstendige, mer uavhengige organisasjoner som er fri fra departementenes revirkamp og politisering fra interesseorganisasjoner.

Det er to gode grunner til at bedriftslederne er svært opptatt av konseptet næringsklynger: For det første er stadig flere i gang med å optimere sitt globale produksjonsnettverk. De overveier hvor i verden hver enkelt oppgave kan løses best og billigst, som for eksempel logistikk, forskning eller programvareutvikling. Den globaliserte økonomien gjør at bedriftene lettere kan utføre hver enkelt oppgave der det er mest hensiktsmessig. For det andre vil bedriftene gjerne styrke den – eller de – næringsklyngene som de selv er en del av. Det er her de får styrket sin konkurranseevne, og i takt med at konkurransen i økende grad handler om innovasjonsevne blir næringsklyngene stadig viktigere. Man kan innvende at virksomhetene alltid har vært avhengige av kontakt med forskning, samarbeidspartnere, kunder og myndigheter. Politikere og bedriftsledere har imidlertid ikke alltid hatt tilstrekkelig innsikt i klyngenes mekanismer og visst hvordan man kunne styrke dem for å skape vekst.

«Det er politisk veldig vanskelig å velge fire-fem næringsområder og si at det er disse vi skal leve av. Det er heller ikke meningen. Næringsklyngene er midler til å oppnå økonomisk vekst, ikke mål i seg selv. Vår forskning viser at når næringsklyngene vokser, så vokser også det omkringliggende næringslivet. Klyngene hjelper bare politikerne til å finne frem til hvor man kan gripe inn for å få økonomien til å vokse,» sier Ketels.

Stavanger-regionen følger oppskriften

Stavanger har siden 1999 jobbet målrettet med å rendyrke og bli verdensledende innen de to områdene den er best på: energi og mat (landbruk og næringsmiddelindustri). «Vi har utviklet det vi er best til og vendt oss utover egen region. Det har motivert og gitt anerkjennelse til skapertrangen i distriktet,» sier administrerende direktør Tollak Melberg i Technor. Melberg forteller om dynamisk nettverksbygging i regionen, og mener den ikke kunne vist til så gode økonomiske resultater uten samarbeid. Bedriftene i regionen har lært å trekke på hverandres kompetanse og erfaringer både i Norge og utlandet: Technor og Kverneland samarbeider nært både her i landet og i Frankrike.

Mandag Morgen har snakket med en rekke aktører i Stavanger-regionen, og oppfatningen er samstemt. Sentrale myndigheter har fremdeles en forestilling om at det finnes en gyldig modell for næringsutvikling som gjelder for hele landet. Det er helt feil, mener aktørene. «De ulike regionene må bygge på regionale fortrinn, men det er lite gehør for det,» sier forskningsleder Martin Gjelsvik ved Rogalandsforskning.

Jostein Soland, leder av Næringsforeningen i Stavanger-regionen, er likevel overbevist om at regionen er på rett vei. «Det er entreprenører i regionen som tar tak i utfordringene, de kan ikke løses ved sentrale vedtak,» mener han. Det regionale samarbeidet skal ytterligere forsterkes. Nå går 14 kommuner i regionen sammen om å utarbeide en felles strategisk næringsplan, og det er etablert et tett samarbeid mellom kommunene, bedriftene og FoU-miljøene. Problemet har vært å få anerkjennelse for det regionale vekstarbeidet i departementene i Oslo. I storbymeldingen fra 2003 ble storbyregionene oppfordret til å utvikle sin egen næringspolitikk. Stavanger-regionen tok dette på ordet og søkte Kommunal- og regionaldepartementet om midler til å bli en pilotregion for å utvikle regional næringspolitikk. Søknaden ble avslått.

«Vi har ikke fått noe status eller oppbakking fra sentrale myndigheter. Det virker som departementene ikke er klar over hva vi har fått til i regionen,» sier Bjarte Dybvik, som er prosjektleder for ARNE-prosjektet, et samarbeid mellom fire rogalandskommuner og Rogaland fylkeskommune. Dybvik legger til: «Men vi lager vår egen regionale næringspolitikk likevel.»

Kilder:

• Christian Ketels: «European clusters», Structural Change in Europe 3, 2004.

• Yorkshire Forward:»Regional economic strategy», Yorkshire Forward 2004.

• Claas van der Linde: «Findings from the Cluster Meta-Study,» Institute for Strategy and Competitiveness 2002.

• Richard Blandy: «South Australian Business Vision 2010 Industry Clusters Program: A Review», Center for Applied Economics, University of South Australia, 2002.

• European Planning Studies: «Expanding Opportunities: Cluster Strategies That Reach More People and More Places», 2003.

• European Union Regional Policy: «Creating Smart Systems: A Guide to Cluster Strategies in Less Favoured Regions», 2002.

Tekstboks:

Tre oppskrifter på suksess

Baskerland: I 1992 fant de lokale politikerne og bedriftslederne sammen om å identifisere næringsklyngene som kunne gi vekst i fremtiden. Den ene var luftfartsindustrien – produksjon av fly og helikoptre. I 1993 samlet den lokale regjeringen virksomheter, universiteter og organisasjoner for å etablere et samarbeid om å utvikle klyngen. I 1997 ble den selvstendige organisasjonen Hegan, som skulle drive næringsklyngen, stiftet. Ti år etter at satsingen ble satt i gang, er omsetningen i luftfartsklyngen økt fra 850 millioner til 4,9 milliarder kroner. Sysselsettingen er tredoblet fra 1.300 ansatte til 4.200. Investeringene i forskning er tredoblet. Baskerland satser nå også målrettet på å bli et ledende innovasjonssentrum innen bioteknologi.

Sør-Australia: South Australian Business Vision 2010 ble dannet i 1995. Samarbeidspartnerne – bedrifter, universiteter og organisasjoner – lokaliserte ti potensielle næringsklynger og definerte et prosjekt for hver av dem med budsjett, for øvrig stort sett uten offentlig støtte. Ifølge en fersk evaluering av prosjektet viste to av klyngene seg ikke å ha det forventede potensialet og er nedlagt. To andre, vann og forsvar, viste seg å være mer dynamiske enn forventet, mens resten fortsatt er under utvikling. Siden prosjektet ble startet er det investert tilsvarende 65 millioner kroner i å utvikle klyngene. Omsetningen i selskapene har vært over 2 milliarder kroner. Evalueringen betegnet avkastningen som svært høy.

Yorkshire: Yorkshire har identifisert sine potensielle næringsklynger: Næringsmidler, metall- og avansert produksjon, bioteknologi, kjemi og IT. Regionen har etablert et samarbeid mellom universiteter, bedrifter, skoler og myndigheter for å styrke utviklingsmuligheter i nettopp disse næringsgrenene. Samarbeidet ble formalisert i 2000 da organisasjonen Yorkshire Forward ble etablert. Den har både regionale strategier og handlingsplaner. Organisasjonen kan investere for 3 milliarder kroner i året i utvikling av næringsklynger. Ambisjonene er høye: I 2005 skal det være skapt 12.000 nye jobber, regionen skal ha skapt 700 nye og levedyktige virksomheter og opprettet 51.000 utdanningsplasser. Frem til 2010 skal Yorkshire Forward opprette i alt 150.000 nye arbeidsplasser, fordoble antallet nystartede bedrifter, øke kompetansenivået for 3 millioner mennesker, tredoble investeringsnivået og halvere antall marginaliserte i befolkningen.