Siden sist

Tallens tale

Det er litt av hvert økonomi-professor ved NHH, Victor Norman, undrer seg over for tiden. «Pensjonist-systemet var perfekt, men så begynte folk å leve lenger», sier han til Dagens Næringsliv. Slik går det når en lar det gå for langt og ikke sørger for at mennesker oppfører seg slik systemet legger opp til.
Men han sysler også med dypere tanker enn dette. «Jeg vet ikke om det er realistisk at folk som bor i Norge, er lønnsomme», sier han til minervanett.no. Det er det ikke så lett å få gjort noe med. Vi får være glade så lenge det går.

Hvis Norman vil få større klarhet i hvordan tingenes tilstand vil utvikle seg, enten det gjelder pensjonister eller ulønnsomme nordmenn, kan han få kvinnen i sitt liv, sjefen i Statistisk Sentralbyrå, Christine Meyer, til å beregne hvor lenge det varer før kassa er tom.

Ikke greit å være Baksaas

Det er jammen ikke godt å si hva som er verst, at First House forlanger at Telemark Fylkeskommune skal betale for strø på softisen, eller at Jon Fredrik Baksaas ikke forteller alt han vet om elendigheten i Telenor til Martin Kolberg. Man bør kunne klare seg uten strø på softisen, i alle fall om skattebetalerne får regningen. Og Baksaas, som er blitt 60 år, burde ha lært at hvis han sier han ikke skal skjule noe, så må han si alt. Det nytter ikke å unnskylde seg og si til Dagens Næringsliv at «det ikke var en bevisst beslutning». Det bare ble sånn, eller som han sier, «det var en betraktning vi gjorde oss» der og da. Det er en merkelig måte å si det på. Det han mener er at de der og da ikke orket å fortelle alt. Martin Kolberg så på dem med triste øyne og det ville vært forferdelig vondt om de skulle sagt alt de hadde vært med på, og Martin Kolberg hadde sagt rett ut: «Dette hadde jeg aldri trodd om dere, gutter. Hva skal jeg gjøre med dere? Jeg er så trist, så trist, på deres, mine, nasjonen og vår Konges vegne».

De kunne nok ha greid det, men det er klart dette hadde blitt tøft. Ikke minst for Baksaas. Han hadde nettopp fått etikkbonusen for 2014 inn på konto og måtte passe på at den virket velfortjent så lenge som mulig.

Karaoke-statsråden

Det er en god regel at alle må vente på tur. Men regler har da unntak. I forrige uke ville arbeidsminister Robert Eriksson gjerne synge karaoke på baren «The Star». Her var det kø, og er det noe statsråder ikke er vant med, så er det kø. Til slutt mistet hans politiske rådgiver og bodyguard, Ulrikke Holmøy, tålmodigheten og forsøkte å rydde plass for ministeren. Det endte med en krangel og ministeren og hans rådgiver måtte forlate baren.

Slik kan vi jo ikke ha det. Hvis statsråder vil synge karaoke, må de få slippe til med én gang. Hvordan man skal sikre at det kan skje på en effektiv og verdig måte, må vel et utvalg vurdere. Det kan ikke være slik at en statsråd skal slippe til før syke og barn, men de må definitivt kunne slippe til før folk som ikke betaler formueskatt engang.