Sjefene mener 150.000 er akseptabel årslønn

150.000 kroner i årslønn. Der går grensen for sosial dumping, ifølge de 546 norske lederne som har deltatt i Mandag Morgens spørreundersøkelse. Dette er betydelig lavere enn laveste tariffestede lønn i noen forhandlingsområder i det norske arbeidsmarkedet.

Byggenæringen er det forhandlingsområdet hvor det er mest utbredt at utlenlandske arbeider har betydelig dårligere betingelser enn hva norske arbeidstakere får. I denne bransjen ligger lønnsnivået betydelig høyere enn det lederne mener er grensen for sosial dumping.

Veien for ordinær arbeidsinnvandring til Norge er stengt for innbyggere fra de nye EU-landene så lenge overgangsordningen gjelder. Det er imidlertid mange måter å importere arbeidskraft på:

• Tjenesteimport: En norsk bedrift kan hyre en utenlandsk underleverandør som har ansatt utenlandske arbeidere på utenlandske vilkår.

• Tjenesteutleie: Et vikarbyrå kan ansette utenlandske arbeidere i deres hjemland på lokale vilkår, og leie dem ut til norske bedrifter.

• Selvstendige: En utenlandsk næringsdrivende fra et EU-land kan fritt etablere seg i Norge. For enkeltpersonforetak er denne etableringen svært enkel. Foretaket kan ta den prisen det vil, og er ikke underlagt bestemmelsene som skal beskytte arbeidstakernes rettigheter. Antallet bedrifter fra Polen og Baltikum som driver virksomhet i Norge, har eksplodert det siste året (se figur 1). Fra oktober i fjor til februar i år var 230 polske bedrifter aktive i Norge, mot 14 i samme periode ett år tidligere. Ifølge Sentralskattekontoret for utenlandssaker er svært mange av disse selskapene enkeltpersonforetak.

I fjor høst fattet Tariffnemnda sitt første vedtak om såkalt allmenngjøring. Da ble tariffavtalene for byggfag, verkstedsfag og elektrofag gjort gjeldende for alle som jobber på sju definerte landanlegg i oljebransjen langs norskekysten. Allmenngjøringsinstituttet vil bare ha betydning for arbeidstakere.

Grensen går ved 150.000

150.000 kroner i årslønn utgjør grensen for sosial dumping, mener lederne i undersøkelsen MMI har utført for Mandag Morgen. Litt over havparten av de spurte fastholder at grensen ligger under 150.000 kroner, mens litt under halvparten mener grensen ligger over. Nesten alle mener grensen for sosial dumping går ved en årsinntekt mellom 100.000 og 200.000 kroner (se figur 2). Det er ingen forskjell mellom ledere i skjermet og konkurranseutsatt sektor.

Ledernes syn på hva som defineres som sosial dumping, ligger milevis unna den grensen arbeidstakerorganisasjonene har trukket opp. «Vi definerer årslønnen som er vanlig i bransjen, det vil si den tariffestede minstelønnen, som nedre grense. Dårligere lønn enn dette er sosial dumping,» sier Knut Bodding, leder i forhandlingsavdelingen i LO. De laveste tariffestede timelønningene i Norge, som for eksempel for renholdsarbeidere og ansatte i treningsstudioer, ligger mellom 90 og 100 kroner i timen. En timelønn på 100 kroner i timen tilsvarer en årslønn på 185.000 kroner, inkludert feriepenger. De fleste arbeidstakerne mottar noen tillegg på toppen av fastlønnen, slik at de laveste årslønnene neppe ligger under 200.000 kroner.

Ifølge LO er det i byggenæringen omfanget av sosial dumping er størst. I den bransjen er minstelønnen betydelig høyere enn 150.000 kroner i året. Omfanget av sosial dumping er størst i bransjer hvor kravene til språkkunnskaper er små, og hvor lønnen utgjør en forholdsvis stor del av kostnadene. Det har gjort administrerende direktør Petter Furulund i Servicebedriftenes Landsforening bekymret. I februar ba han Norsk Arbeidsmandsforbund i LO om hjelp for å vurdere allmenngjøring av tariffavtalen for renholdsarbeidere. «Hvis vi ikke handler nå, risikerer vi at sosial dumping blir omfattende hos oss. Det vil drive renholdsyrket tilbake som et B-lag på det norske arbeidsmarkedet,» sier Furulund.

Mange formidlingsformer

Etter EU-utvidelsen i fjor sommer, innførte Norge i likhet med de aller fleste EU-land overgangsordninger for den ene av EUs fire friheter: Fri flyt av arbeidskraft. Det er imidlertid ikke innført noen begrensninger for fri flyt av tjenester, en annen av de fire friheter.

Når tjenestehandelen ikke er regulert, skaper det muligheter for å omgå det generelle forbudet mot arbeidsinnvandring. Dette har medført at det etableres selskaper som formidler salg av tjenester fra for eksempel Polen til Norge. Den frie flyten av tjenester søkes balansert med et utstasjoneringsdirektiv, som skal beskytte arbeidstakerne. Ifølge dette har utstasjonerte arbeidstakere rett på normale betingelser i vertslandet. «Når vi ikke har minstelønn, må norske lønnsvilkår sikres ved allmenngjøring, eller ved at det opprettes tariffavtale,» sier forsker Anne Mette Ødegård ved forskningsstiftelsen Fafo. Begge direktivene åpner for allmenngjøring av tariffavtaler, som er et vanlig fenomen i europeisk arbeidsliv.

Allmenngjøring av tariffavtaler

I fjor høst ble en tariffavtale for første gang allmenngjort i Norge. Da bestemte Tariffnemnda at tariffavtalene for byggfag, for verksteder og for elektrofag skal gjelde for alle arbeiderne på sju petrokjemiske landanlegg i Norge. Her ble det fastsatt minstelønnssatser rett i overkant av 100 kroner per time for ufaglærte arbeidere innen alle fagområdene, og noe høyere for fagarbeidere. Minstelønnssatsen tilsvarer en årslønn på drøyt 200.000 kroner.

Det var LO-forbundet Fellesforbundet, med svært mange industri- og bygningsarbeidere blant medlemmene, som begjærte allmenngjøringen. At LO ikke har begjært allmenngjøring av noen tariffavtaler på over ti år, tyder på at en slik begjæring satt langt inne. Og det er ikke så rart; hvem vil betale medlemsavgift i en fagforening hvis tariffavtalen gjelder for alle arbeidstakerne likevel?

«Allmenngjøring kan være et tveegget sverd for fagforeningen,» sier Kjell Skjærvø, rådgiver i Fellesforbundet. Han mener allmenngjøring vil være et effektivt våpen, forutsatt at det brukes med omhu. «Det avhenger blant annet av hvor mye som allmenngjøres,» sier han. Hvis det bare er minstelønnen som allmenngjøres, vil fagorganisering fremdeles være interessant for de fleste. I allmenngjøringsvedtaket ved oljeanleggene i fjor høst, var det bare begrensete deler av tariffavtalen som ble allmenngjort, blant annet en minstelønn på 125 kroner i timen for faglærte byggearbeidere. «I oppgjørene fremover vil vi jobbe for å heve dette gulvet,» sier Skjærvø.

Blant arbeidsgiverne er ikke holdningen til allmenngjøring så fordømmende som en intuitivt skulle tro. Byggenæringens Landsforening (BNL), som omfatter både store entreprenørselskaper og mindre håndverksbedrifter i byggebransjen, har nok fått merke pågangen fra Øst-Europa sterkest. I spørsmålet om allmenngjøring av tariffavtaler, har de to medlemsgruppene stikk motsatte interesser. Entreprenørforeningen Bygg og Anlegg er sterkt imot allmenngjøring, fordi dette bryter med prinsippet om størst mulig konkurranse leverandørene imellom. Maler- og byggtapetsermestrenes Landsforbund, som blant annet består av mindre håndverksbedrifter, ønsker ikke økt konkurranse på sitt område, iallfall ikke konkurrenter med helt andre vilkår enn det de selv har.

Fellesforbundet vil snart begjære allmenngjøring av byggeoverenskomsten for alle byggearbeider i hele østlandsområdet, det vil si i fylkene Østfold, Vestfold, Akershus, Buskerud og Oslo. Forbundet har dokumentert at bygningsarbeidere fra Polen og Baltikum tjener langt dårligere enn den norske tariffen ved en lang rekke anlegg rundt Oslofjorden. «Vi håper at allmenngjøring først og fremst vil virke forebyggende, ved at bedrifter som bryter vedtaket blir stemplet som lovbrytere,» sier Bodding i LO. Han vil imidlertid ikke spå om allmenngjøring vil bli brukt oftere enn før i tiden fremover.

Dumping og øyet som ser

Allmenngjøring vil ikke ramme selvstendig næringsdrivende, som kan jobbe så mye de lyster selv om avkastningen er minimal. I mange tjenestenæringer, for eksempel i frisør-, varehandel- og restaurantbransjen, tjener neppe innehaverne mer enn det som i noen sammenhenger vil bli karakterisert som «sosial dumping.» Og ingen fordømmer folk som bruker frisører som koster 80 i stedet for 250 kroner, eller kjøper sine grønnsaker for halvparten av det norske dagligvarekjeder krever. Tvert imot.

Det er heller ingen som kaller det sosial dumping når vi kjøper klær fra Kina, selv om både tekstilarbeideren som har laget plagget, eller matrosen som sørget for at det kom til Norge, har inntekter som minner lite om norsk inntektsnivå. Det var heller ingen som kalte det sosial dumping da polakkene kom til Norge for å plukke jordbær på 1980-tallet. «Det er umulig å få norsk ungdom til å plukke jordbær,» het det da. «Til den lønnen polakkene krever,» var den uuttalte tilføyelsen. At mange polakker kom hit da, kan være med på å forklare at det i dag er flere polske firmaer i Norge enn i Sverige, selv om svenskene har færre begrensninger enn oss på arbeidsinnvandring fra de nye EU-landene.

Men når arbeidstakerne skal bo her over lengre tid, og være en synlig del av det norske samfunnet, kreves det mer enn om de er matroser på båtene våre. Mange får også merke på kroppen at de utsettes for konkurranse som legger press på lønnsnivået i bransjen. Bare spør drosjesjåførene.

Petter Furulund mener det store problemet med sosial dumping fra Øst-Europa vil forsvinne noen år frem i tid, fordi lønnsnivået i lavkostlandene vil stige kraftig. «Se på utviklingen i Irland, som i dag er et av Vest-Europas rikeste land. Velstandsveksten blir nok like sterk i Polen og Baltikum,» sier Furulund. Nettopp derfor er det så viktig å ta godt vare på arbeidere fra Øst-Europa, mener han. «Det må være et mål at de skal like å være her,» sier han. Han vil ikke trekke for bestemte konklusjoner, men peker på at når både LO og NHO er både for og mot allmenngjøring, tyder det på at landet står overfor et viktig dilemma som må diskuteres åpent. «Men det haster, vi kan risikere å ruinere deler av norsk arbeidsliv,» sier Petter Furulund.