Skattekommentaren: Boligskattevalg

Ett resultat vil bli SVs krav om høyere toppskatt og utbytteskatt. Slikt kan reverseres. Det vil bli verre med boligskatten.

Sterke krefter ønsker en langt kraftigere norsk boligskatt. Regjeringen Brundtland foreslo det i 1996. Forslaget var så drastisk at det ga en boomerang-effekt i Stortinget som endte med Lundteigens merkelige modell. Brundtland ville ha en stadig regulert markedsverdi som beregningsgrunnlag. Samlet kunne hennes forslag gi 3,32 prosent i skatt når man tar hensyn til alle boligskattene.

Straks markedsverdi anerkjennes som verdsettelsesnorm, gir hver million kr i verdøkning kr 10 000 i øket skatt per prosentpoeng. Det kan bli penger av slikt.

Skauge-utvalgets innstilling er en tragedie. De skulle forsøke å rydde opp i det triste problemet i norsk skatterett at inntektsbeskatningen har fjernet seg så langt fra likhetsprinsippet.

Men Skauge-utvalget skriver om hvilken gullgruve boligskatten kan bli for det offentlige: «Beregninger foretatt av Finansdepartementet viser at skatteinntektene ville økt med 20 mrd. kroner dersom boligeiernes fordel av boligbeskatning hadde blitt skattlagt som andre investeringer.» (NOU 2003:pkt 12.4.4). Milliarder blir raskt abstrakte tall. Men forutsetter man f.eks. 1 million boliger, er 20 mrd .kr. 20 000 pr. bolig. De viktige skatteobjektene vil være boliger i byene. Der bor som kjent nordmenn alt for godt, og der vil tallene bli langt høyere. En form for statlig husleie på selveierboliger.

Med kraftige inntektsvirkninger for statskassen vil en reformert boligskatt bli en ny enveisgate eller strukturendring i norsk beskatning. Det er lett å heve momssatsen, umulig å reversere den. Grunnen til at toppskatten og utbytteskatten kan være politiske kasteballer, er at skatteinntektene er begrenset. Det er primært ideologiske skatter, ikke statlige pengemaskiner. Hvert prosentpoeng i moms derimot gir ca. kr 6 mrd. Derfor klarer man ikke å komme tilbake fra de 24 prosent man er nå, til de 20 prosent som holdt seg i over 20 år før demningen brast i 1993. Da var døren inn til skattekammeret med moms åpnet for politikerne, og de senere økninger var nærmest uunngåelige. Regjeringen Bondevik I ville ha 25 prosent moms, og der havner Norge raskt med en ny regjering.

En «ordentlig» boligskatt vil for det offentlige gi en provenymessig innlåsningseffekt. Det kan bli tale om justeringer der den slår hardt ut, men er den først etablert, er det å fjerne den ikke bare et prinsippspørsmål. Det vil dreie seg om å kutte milliarder på budsjettet. En ny regjering kan kaste ideologisk vrakgods fra tidligere regjeringer ut av skattesystemet, men alle regjeringer må passe på pengemaskinene.

Ikke bare i politiske kretser, men ikke minst blant økonomene i Statistisk Sentralbyrå, Finansdepartementet, og til dels i NHO, er det en sterk tro på at den ineffektive norske økonomien skyldes gal ressursutnyttelse fordi det investeres for mye i bolig. At ting er tungt i Norge, skyldes ikke 700 000 offentlig ansatte, eller en overadministrert og oppstykket kommuneøkonomi. Nei, nordmenn bor for godt. Det er der den store utfordringen for norsk økonomi ligger. Bare se deg rundt: Hytter og hus over hele landet!

Kristelig Folkeparti har så langt holdt stand mot en hardere boligskatt. Men med alle sine velmente gode saker er partiet i regjeringsposisjon kronisk pengelens. Å ha KrF i regjering er nesten som å ha en tenåring i huset. Alltid blakk - det er så mye gøy å bruke penger på. Når mva-satsen er hevet til 25 prosent som en KrF/Ap-regjering kan gjøre raskt, er boligskatten den neste mulige pengebingen.

Boligskatt behøver ikke ble tema for neste valgkamp. Men boligskattetilhengerne i Finansdepartementet vil kjenne sin besøkelsestid. En boligskattereform er ferdig utredet. Går det mot Ap/SV-seier, vil lovutkastene nærmest ligge klare når den nye finansministeren kommer.

Mange har lett FOR å ergre seg over et parti som Høyre i skattesaker: Store ord og fett flesk i opposisjon, magre resultater i posisjon. Det er litt urettferdig å se det slik. For Foss har klart å si nei. Andre regjeringer ville i denne perioden kunne ha skjerpet norske skatter.

Skauge-utvalgets innstilling foreligger nå trykket - NOU 2003:9. Trykkeprosessen tok uvanlig lang tid tatt i betraktning at innstillingen ble avgitt 6 februar 2003. Det skyldes nok at Skauge-utvalget etter litt frem og tilbake bestemte seg for det uvanlige skritt å rette forståelsesfeil i sin egen omtale av aksjonærmodellen. Etter at stensilutgaven forelå, ble det raskt påpekt at utvalgets omtale av egen modell i pkt 10.2, ikke stemte. Så søkte utvalget i nattens mulm og mørke den utvei å endre en avgitt og underskrevet innstilling, men uten å opplyse om det i forord eller i fotnote til endringene. NOU’en stemmer ikke med stensilutgaven - og uten at det sies fra.

Like tankevekkende er det at NOU’en ikke stemmer med seg selv. Utvalget, eller en engere krets i det, har rettet opp de feilene som ble påpekt i pkt. 10.2, men man har gjort det kunststykke å la de samme forståelsesfeil bli stående urettet i pkt 10.3 og i vedlegg 1. - Tillitvekkende er dette ikke. Mitt tips er at man for lengst kan anse Skauge-utvalgets aksjonærmodell som begravet i en departemental papirkurv. Den som lever, får se.

Ole Gjems-Onstad (www.skattekurs.no) er professor i skatterett ved Handelshøyskolen BI og fast skattekommentator i Økonomisk Rapport.