Slemme dansker og snille nordmenn?

Det er åpenbart umulig å forene en sjenerøs velferdsstat med helt fri innvandring – i hvert fall når vi snakker om noen av verdens rikeste land. Nasjonale velferdsstater må sette grenser for solidariteten og ha regler som skiller medlemmer fra ikke-medlemmer. Det gjelder ikke minst i velferdsordninger med et sterkt innslag av universelle rettigheter.

Samfunnsendringer skaper utfordringer

Innføringen av såkalt innvandringsstopp i de nordiske landene tidlig på 1970-tallet er uttrykk for en slik erkjennelse. Likevel opplever vi en betydelig innvandring via asylinstituttet, familiegjenforening og arbeidsinnvandring fra andre EØS-land.

Det er liten tvil om at innvandring og utvikling mot et flerkulturelt samfunn er viktige samfunnsendringer, som skaper utfordringer for de nordiske velferdsstatene. En av de aller viktigste er å sørge for at innvandrerne blir godt integrert i arbeidsmarkedet.

Den nordiske velferdsmodellen er avhengig av høy sysselsetting for å sikre finansieringen, og modellen er avhengig av solidaritet med mottakerne av velferdsytelser. Hvis innvandrerbefolkningen har vesentlig lavere yrkesdeltakelse og et høyere forbruk av trygdeytelser enn folk flest, skaper det både alvorlige finansieringsproblemer, og det kan undergrave den politiske legitimiteten til velferdsordningene.

Tosporsmodell for sosialhjelpsmottakere

Danmark har det siste tiåret blitt internasjonalt beryktet for sin inhumane innvandringspolitikk og for sin usosiale integreringspolitikk. Det begynte da en rent borgerlig regjering under ledelse av Anders Fogh Rasmussen kom til makten i år 2001 med støtte fra Dansk Folkeparti – et sterkt innvandringsfiendtlig parti, som vil bevare den danske velferdsstaten, men som insisterer på at den bare skal gjelde for etniske dansker.

I samarbeid med Fogh Rasmussens regjering fikk partiet i de følgende årene gjennomslag for kraftige innstramminger i innvandringspolitikken, med blant annet den såkalte 24-årsregelen for rett til hjemføring av en ektefelle.

I 2002 innførte man videre en rekke endringer i sosialhjelpssystemet, som direkte eller indirekte diskriminerte mot innvandrere. Personer som hadde bodd mindre enn syv av de siste åtte årene i landet, mistet retten til sosialhjelp etter vanlige regler og ble i stedet henvist til den såkalte starthjelp med vesentlig lavere satser.

Tospors-politikk ga økt nød

Kontrasten er stor til Norge, der verken den borgerlige regjeringen under Bondevik eller Stoltenberg-regjeringene har tatt initiativ til tilsvarende dramatiske endringer i reglene for familieinnvandring. Norge har heller ikke gjennomført tilsvarende forsøk på å følge en tosporsmodell i sosialhjelpssystemet, med åpen diskriminasjon mot nyankomne innvandrere.

Les hele kronikken om innvandring og velferdspolitikk i Danmark og Norge i Velferd 3-4 - 2012, side 38-40. Elektronisk utgave kan kjøpes her.

Kronikken er skrevet avAxel West Pedersen, forsker ved Institutt for samfunnsforskning