Slik får du virksomheten i balanse med naturen

Det er lov å le av tittelen. Men om noen år er det kanskje ikke så morsomt å være den minst bærekraftige på haugen?

I frustrasjon over den utstrakte bruken av vekst i bruttonasjonalprodukt (BNP) som det dominerende målet for all økonomisk virksomhet, utviklet Oxford-økonomen Kate Raworth teorien om smultringøkonomi.

I korte trekk handler det om å gjøre økonomien mer bærekraftig – eller sirkulær - ved å forsøke å se helheten av økonomiske handlinger.

En t-skjorte koster ikke bare 200 kroner i butikken, den har ringvirkninger i form av arbeidsplasser både i Norge og i andre land. Kanskje fører produksjonen av den til forurensning i Bangladesh? Hva når den blir til søppel i Norge? Og i hvilken grad bidrar billige klær til sløsing av ressurser?

Raworth mener økonomien bedre kan beskrives med ringer. Den indre ringen representerer en rekke basisbehov (det sosiale fundament). Det kan være goder som rent vann, et sted å bo, utdanning, strøm, helse og et velfungerende demokrati.

Så er det en ytre ring som gir de økologiske begrensningene. (det økologiske tak) Tanken er at man ikke kan få mer av et gode, uten at det strekker naturens tåleevne på et vis. Poenget er å skape et samfunn som klarer å leve innenfor disse to ringene hvor man dekker behovene uten å ødelegge planeten samtidig.

Kanskje har billige t-skjorter plass innenfor ringene, men det må man finne ut ved å se litt nærmere etter enn man gjør i dag.

Det høytsvevende tankegodset ble til en bok i 2017 og har siden blitt mye debattert, særlig folk som brenner for miljø og bærekraft. Raworth er blitt omtalt som vår tids John Maynard Keynes, økonomen som lagde det akademiske bakteppet for de siste 80 år med ekspansiv finanspolitikk.

Og sakte, men sikkert har konseptet med smultringøkonomi spredt seg til nye deler av økonomien. Det siste halve året har det begynt å ta av.

Byportretter

I april ble det klart at Amsterdam skal «gjenoppbygges» etter koronavirusets herjinger i tråd med Raworths ideer. Modellen skal fra og med i år brukes som startsted for alle offentlige avgjørelser. Amsterdam ble den første byen som tok dette skrittet, men flere er senere kommet til.

I tilfellet med Amsterdam lagde Raworth et opplegg, et «byportrett», som kartla hvor man ikke klarte å dekke basalbehovene godt nok og hvor man åpenbart tøyde den økologiske strikken for langt.

I et intervju med avisen The Guardian viser de ansvarlige for Amsterdamprosjektet hvordan det har endret en del på grunnleggende politikk i byadministrasjonen. For eksempel viser kartleggingen at kommunen ikke klarer å dekke alles behov for et sted å bo – blant annet på grunn av raskt økende boligpriser.

Administrasjonen vurderer også om de skal ta hensyn til arbeidsforhold i Vest-Afrika siden Amsterdam havn er storimportør av kakaobønner derfra og man er kjent med forekomster av barnearbeid og elendige arbeidsforhold. Det vil helt klart få en økonomisk konsekvens for innbyggerne i Amsterdam hvis man slår ned på det, men kanskje veies den opp? Alt som en konsekvens av smultringmodellens helhets-orientering.

Raworth viser til en rekke andre eksempler på hvordan metoden fungerer i byer i sine rapporter. For eksempel er mange byer tilpasset pendling med bil. Resultatet er høye klimautslipp og høyt forbruk av ressurser til bilproduksjon. Ved å satse på lavkarbonløsninger for transport og sykkel, vil man kunne opprettholde en form for transporttilbud, og samtidig skattlegge miljøet lavere.

Nå er modellen også på vei til Norge.

Marie Indrelid Winsvold er bærekraftsjef i Hav Eiendom, eiendomselskapet til Oslo Havn. Hun står i bresjen for en intensjonsavtale mellom FutureBuilt og Grønn Byggallianse om å ta i bruk en smultringmetodikk for utviklingen av siste del av Bjørvika, det såkalte Grønlikaia-området, i Oslo.

Prosjektet fikk nylig støtte av Enova og en lang rekke rådgivere skal etter planen bidra fremover.

– Som innovasjonsprogram for bærekraft og klima, er vi ikke minst spente på hva «smultring-økonomien» kan bidra med inn i konkrete byutviklingsprosjekter. Hvordan ser byutviklingen og arkitekturen ut når vi legger hele bredden av bærekraftbegrepet til grunn, både sosiale og økologiske, lokale og globale perspektiver? Jeg må si at Hav Eiendom legger lista høyt her, og vi er glade for å kunne bidra, sier faglig leder i FutureBuilt, Stein Stoknes.

Hav Eiendoms mål med prosjektet er todelt. For det første skal arbeidet bidra til en god og helhetlig bærekraftig byutvikling på Grønlikaia, og for det andre skal metoden kunne tas i bruk av andre aktører og bidra til bærekraftig byutvikling også andre steder, for eksempel på Filipstad.

Indrelid Winsvold forklarer at de kommer til å bruke rammeverket ved å se prosjektet gjennom fire linser. (Tatt med noen eksempler også)

1. Sosiale konsekvenser lokalt. Hva skal til for at for at folk skal trives på Grønlikaia (de positive og negative konsekvensene for folk som skal bruke området?)

For eksempel; boligkvalitet, tilgjengelighet, mangfold, nærhet til havna for fleksibel og inkluderende sysselsetting, møteplasser, liv under vann som læringsarena, tilrettelagt og inviterende for allsidig lek , sport og fritid

2. Sosiale konsekvenser globalt. Hva betyr det at byen respekterer menneskers velferd globalt? (Hva betyr det for prosjektets brukere å ta hensyn til folk global?)

For eksempel; Sikre oppfølging av Ansvarlig og Etisk fremstilte materialer, Metode og inspirasjon med stor overføringsverdi. Det kan være bra dersom utbyggingen bidrar til arbeidsplasser globalt – dersom det sikres mot utnytting av arbeidere og barn

3. Økologiske konsekvenser lokalt. På hvilken måte påvirkes nærmiljøet?

For eksempel; Reetablering av naturmangfold i sjø, naturmangfold på land, klimaregulering mellom bygg, lokale utslipp ved bygging, redusert klimagassavtrykk ved transport på sjø, sjø som lokal fornybar energikilde

4. Økologiske konsekvenser globalt. I hvilken grad tar man hensyn til planetens tåleevne

For eksempel; Transport til havs, klimagassutslipp ved bygging og fundamentering i sjø, landtransformasjon ved uttak av råvarer og materialer, reetablering i sjø som påvirker større økosystem.

Samarbeid og samhandling står sentralt i arbeidet

Indrelid Winsvold forklarer at for Grønlikaia er stikkord hvordan stedet kan bli attraktivt, være inkluderende og skape trivsel, kan det gi mange tilgang til lek, undervisning og fritid ved sjøfronten, men også arbeidsplasser?

– Det handler om å gjøre det tilgjengelig for flere enn de som bor her. Målet er sosial verdiskapning på Grønlikaia med forbedret økologisk mangfold- uten at dette går på bekostning av global sosial og økologisk verdi. Vi ønsker å åpne opp til områdene rundt også, samtidig som man har et øye til lokale miljøutfordringer, sier hun.

Når man skal ta på de globale linsene, blir det straks litt mer utfordrende og uvant, ansvarlig og etisk innkjøp er stikkord men også samarbeid og overføringsverdi av erfaring og metode vil være viktig. Indrelid Winsvold har så vidt kommet i gang med idemyldringen, men for eksempel ser hun for seg at man kan forsøke å bruke robuste materialer med lavere miljøavtrykk både med hensyn på natur og klimapåvirkning, som ombrukte og ombrukbare, og sikre ansvarlig og etisk innkjøp.

– Vi må tørre å se på helheten. Hva blir verdiskapningen både lokalt og globalt av det hele? For å få frem det, må vi se på flere av forholdene samtidig, sier hun.

Hvis man bestemmer seg for å lage tunge konstruksjoner i sjø, vil det trolig ha en negativ økologisk effekt. Etter metodikken skal man da søke avveininger. Kan man bygge på en annen måte?

– Det handler mye om å få opp det som måtte være av konsekvenser og kompensere de uheldige konsekvensene med de heldige, sier hun.

– Vil ikke dette ta lengre tid og koste veldig mye mer?

– Nei, egentlig ikke. Det handler om å tenke på en annen måte. Vi har en avsatt tid til å planlegge, og bruken den til en bedre ressursforvaltning. Med gode valg, tidlig i planprosessen, trenger det ikke bli kostnadsdrivende, sier hun.

Samtidig er det nytt terreng hun går opp. Det er klart at noen må gå først i sporet.

– Det vil kreve litt omstilling av bransjen. Men mye av omstillingen skjer mentalt når vi bestemmer oss for å tenke nytt. Selv om vi som menneske har motstand mot endringer har akutte kriser, som den pågående pandemien vist at vi samtidig er ekstremt omstillingsdyktige. Da tror jeg også vi vil klare å planlegge og utvikle Grønlikaia mer ressurseffektivt, sier hun.

– Hvor langt skal man gå da? Det er jo mye man kan ta hensyn til i verden.

– Det vil være en kontinuerlig prosess. Man må hele tiden kontrollere hvordan det gå, hvor verdiskapningen foregår og hvor utviklingen kan medføre negative konsekvenser som vi vil ønske å redusere og hva som kan gjøres bedre.

Overførbart

Selv om byportrettene handler om byutvikling, er metodikken overførbar til mange andre områder.

En produksjonsbedrift kan også forsøke å se seg selv gjennom de fire linsene. Et spørsmål kan for eksempel være, hvordan påvirker denne prosessen samfunnet lokalt? Jo, det skaper trolig arbeidsplasser. Kostnaden er kanskje litt lokal forurensning. Globalt sosialt kan man etterstrebe å kjøpe inn etter visse etiske retningslinjer og forsøke å ha kontroll på at leverandørene etterlever egne standarder.

Nylig straffet Apple en av sine underleverandører i Taiwan for å ha forfalsket dokumenter for sine arbeidere. Selskapet Pegatron omgikk Apples arbeiderreglement og har tidligere blitt anklaget for å underbetale praktikanter. Hvis man kommer til at man er dårlig på det felt, kan man forsøke å kompensere på noen av de andre.

Indrelid Winsvold ønsker å se metodikken nå ut til flere, ikke bare innen eiendomsutvikling og andre virksomheter, men også for kommuner og på nasjonalt nivå.

– Jeg vil utfordre bærekraftminister Nicolai Astrup. Og det hadde vært veldig morsomt om Oslo kommune hadde tatt tak i det, sier hun. – Å løfte det til nasjonalt nivå vil kunne få store konsekvenser. Jeg tror det kunne styrket Norges posisjon som pådriver for FNs bærekraftsmål.

Byrådet i Oslo er invitert til få en gjennomgang av planene.