Torskekrigene

Jobb nummer en for Islands nye president, Gudni Jóhannesson, er å sette seg på flyet til Frankrike for å overvære den historiske kampen mellom England og Island i det pågående Fotball-EM.

Og kanskje kan han gi islendingene det løftet de trenger. For professor Jóhannesson er nemlig en av verdens ledende eksperter på de såkalte torskekrigene, Þorskastríðin, mellom Island og Storbritannia.

Som navnet tilsier var det ikke en egentlig krig - det er kun registrert et dødsfall, en islandsk ingeniør - men en internasjonal disputt om hvem som hadde rett på å fiske torsk i farvannene rundt Island.

Fiskere nord i Storbritiannia hadde lenge fisket torsk der, noe islendingene ville ha slutt på. De truet dermed med å melde seg ut av NATO, en trussel NATO tok på alvor gitt Islands strategiske beliggenhet. Island ble ansett som viktig for å stanse ubåter under den kalde krigen.

Den første av det som skulle bli tre torskekriger varte fra 1. september til 11. mars. Den siste fra 16. november 1975 til 1. juni 1976. En rekke eksperter på utenrikspolitikk har studert krigene for å plassere dem i sitt rammeverk, blant annet Robert Keohane, Joseph Nye, Hans Morgenthau og Henry Kissinger. En kamp mellom to allierte hvor den ene parten var så veldig mye sterkere, har vært en nøtt å forklare for både liberale og konservative modeller. I dag tenker man helst om torskekrigene som en form for beinharde forhandlinger og som et symbol på at "hard makt" ikke lenger alltid vinner frem.

For bare så det er sagt: Islendingene vant - hver og en av krigene.

Og for de britiske fiskerne endte det med tap av tusenvis av arbeidsplasser.