Tyskland tar styringen i EU

EU står nå foran en ny æra der Tyskland gjenvinner sin posisjon som dominerende maktsenter i unionen. Utviklingen skyldes flere forhold, men Angela Merkels inntreden i tysk politikk, sammen med Tony Blairs og Jacques Chiracs varslede avgang i henholdsvis Storbritannia og Frankrike, er avgjørende for de endringene i Europas maktstruktur vi nå ser konturene av.

Parallelt med disse personutskiftingene, ser vi også de første tegnene til at EU-landene er i ferd med å finne frem til samarbeidsformer som fungerer. Etter utvidelsene til dagens 27 medlemmer, har samarbeidet mellom landenes ministere fungert dårlig. De siste årene har ikke EU vært noen ledende kraft globalt, og har heller ikke hatt noen samlende ledelse innad. I den grad unionen har samlet seg om vedtak av betydning, har det vært på grunnlag av EU-parlamentets nye innflytelse og evne til å treffe beslutninger (se Ukebrevet nr. 7, 2007). Det har vi sett i diskusjonene rundt tjenestedirektivet og den såkalte «kjemikaliepakken» (REACH).

Også blant EU-landenes stats- og regjeringssjefer har politiske lederskap vært mangelvare. Etter nei-flertallet i grunnlovsavstemningene i Frankrike og Nederland, endte den pågående og påkrevde reformen av EUs finanser med noe nær status quo. Storbritannia benyttet endog sin formannskapsrolle til å øke unionens tilskudd til Storbritannia og med å la de nye, fattige medlemslandene være med å finansiere ordningen.

Også arbeidet med Lisboa-traktaten, som skulle gjøre EU til verdens ledende kunnskapsøkonomi, er stoppet helt opp. Blant dagens EU-ledere er det ingen som føler ansvar for å bringe prosessen videre, og de ambisiøse målene fra mars 2000 må reduseres.

Fra lederskap til egoisme

Angela Merkels inntreden på den europeiske politiske arena som forbundskansler i Tyskland, markerte starten på en ny maktepoke i EUs historie. I årene fremover vil makten i EU utspille seg etter andre mønstre enn vi har sett i de to tidligere epokene fra 80-tallet og frem til i dag.

Frem til første halvdel av 90-tallet, var maktens sentrum i EU det tysk-franske samarbeidet. Forbundskansler Helmut Kohl og president Francois Mitterrand utgjorde motoren i samarbeidet. Det var under dette lederskapet de store integrasjonsprosjektene som indre marked, felles valuta, felles utenriks- og sikkerhetspolitikk samt samarbeid i rettspleien ble vedtatt og igangsatt. Med mindre Storbritannia nedla veto, fikk Kohl/Mitterrand det som regel som de ønsket, og integrasjonsprosessen gikk i det tempo de to ble enige om. Slik kunne det være da unionen bare bestod av 12 ganske like medlemsland.

Midt på 90-tallet ble EU utvidet med Sverige, Østerrike og Finland. Samtidig forsvant både Mitterand, Kohl og den legendariske formannen i EU-kommisjonen Jaques Delors ut av aktiv politikk. Denne ledertroikaens sterke europeiske innstilling, ble erstattet av en mer nasjonal-egoistisk holdning fra de nye lederne – det gjaldt både Jacques Chirac i Frankrike, Gerhard Schröder i Tyskland og kommisjonsleder Jaques Santer fra Luxembourg. Spesielt fra tysk side innebar overgangen til en mer «britisk» holdning til EU-samarbeidet et radikalt linjeskift. En slik «egoistisk» holdning ble også styrket av karismatiske, men i praksis Europa-skeptiske Tony Blair, som ny britisk statsminister.

Epoken etter Mitterand og Kohl har vært preget av splittelse i EU. Holdningene til Irak-invasjonen, Schröders bilaterale gassavtale med Russland, Polens gjentatte nasjonale krav og Storbritannias økte tilskudd fra fellesbudsjettet er eksempler på spørsmål som har splittet unionen.

En ny epoke

Denne tiden, med ensidig fokus på nasjonale interesser, har vært skadelig for det europeiske samarbeidet. EU har ikke kunnet utvise globalt lederskap, og beslutninger er bare blitt fattet når de har vært helt uunngåelige.

Men med Angela Merkel som ny tysk leder etter Gerhard Schröder, forestående presidentvalg i Frankrike og et varslet statsministerskifte i Storbritannia, er de nasjonalistiske lederne på vei ut av europeisk politikk. Det betyr på ingen måte at EU er på vei tilbake til mønsteret med fransk/tysk lederskap. Den epoken er definitivt forbi. Det viste, ikke minst, flertallets avvisning av den fransk/tyske kandidaten som leder av EU-kommisjonen. I

tidligere tider ville Belgias statsminister Guy Verhofstadt med fransk/tysk-støtte kunnet regne stillingen som sikret. Slik er det ikke i det utvidede EU.

Den epoken EU nå står foran, kan kalles «koalisjonenes epoke». Med 27 medlemsland kan ikke forhandlinger i EU lenger foregå i plenum. Seriøse forhandlinger om vanskelige temaer er umulig i forsamlinger med over 100 deltakere. Flere erfarne observatører mener EU nå vil se at grupper av land finner sammen og taler på vegne av hverandre. For de mindre landene i unionen, betyr det at de må utvise stor Europa-politisk aktivitet for å sikre seg støttespillere og forståelse for sine synspunkter, samt for å bidra til å skape europeiske løsninger.

Kvinnen i sentrum

Den sentrale personen i dette spillet ser ut til å være Tysklands forbundskansler Angela Merkel. For at et koalisjonenes Europa skal kunne fungere, trengs et lederskap med en europeisk innfallsvinkel til de ulike problemstillingene.

Det er denne rollen Angela Merkel ser ut til å være i ferd med å fylle. Hun har ved flere anledninger vist at hun er godt orientert om sakene og har en europeisk innstilling. Ikke minst hennes arbeid med EUs finansielle reformer har tegnet et bilde av henne som både saklig velinformert og villig til å la overordnede europeiske hensyn gå foran nasjonale. Blant annet gikk Merkel inn for å overføre 100 millioner euro fra sin egen, fattige føderegion i det tidligere Øst-Tyskland til en enda fattigere region i Polen. Det styrker også Merkels prestisje og posisjon at hun samarbeider godt med sin sosialdemokratiske utenriksminister Frank-Walter Steinmeier.

Siden januar har Tyskland hatt formannskapet i EU. Denne posisjonen har gitt Merkel muligheten til å demonstrere lederevner. Det kom tydelig frem under toppmøtet i Brüssel der det observatører har kalt et glimrende politisk håndverk fra Merkels side, snudde et truende nederlag i spørsmålet om bindende mål for fornybar energi til enighet og en ny seier. Den tidligere miljøvernministeren skjærer gjennom alt snikk-snakk, går rett til kjernen av arbeidsoppgavene, og søker løsninger til beste for Europa, hevder flere europeiske kommentatorer.

Samtidig er Merkel den som for alvor har innført nye samarbeidsformer i EU. Hun har brutalt erstattet den «politisk korrekte» fremgangsmåten med åpne møter og lange taler med den form hun selv tror gir bedre resultat. I arbeidet med den nye EU-grunnloven har hun ikke avholdt ett eneste fellesmøte. Isteden har hun innkalt medlemslandene til Berlin for konsultasjoner ett for ett (se Ukebrevet nr. 8, 2007). Slik har hun fått presentert alle ønsker og krav. Samtidig har hun fjernet innflytelsen fra ryktebørsen og sladderen i EU-hovedstaden Brüssel.

På denne måten mener den resultatorienterte Merkel at hun kan komme lenger i arbeidet med å redde grunnloven enn om hun hadde valgt den korrekte fremgangsmåten med åpne forhandlinger. En annen fordel – sett fra Merkels synvinkel – er at hun får full kontroll over prosessen frem mot et nytt grunnlovsforslag.

Slik fungerer lederskapet i Europas nye maktepoke.