USAs demografi blir likere Europas

Ifølge forskningssenteret Pew falt fødselsraten med hele 8 prosent mellom 2007 og 2010, og de foreløpige tallene fra 2011 tyder på at den langsiktige trenden fortsetter. Mest bemerkelsesverdige er statistikken for innvandrerkvinner, som historisk sett har fått flere barn enn sine amerikanskfødte medsøstre.

For denne gruppen er fallet på 14 prosent, hvilket er nok til å redusere antall barn per kvinne i USA til 1,9 i gjennomsnitt. Det er godt under de 2,1 barn per kvinne som trengs for å opprettholde befolkningen, og - sikkert til manges forskrekkelse – så lavt at det rangerer USA under europeiske land som Frankrike.

Amerikanske demografer mener krisen har mye av skylden. Erfaringen fra tidligere nedturer viser at familieforøkelse er noe av det første som settes på vent, og når økonomien svinger oppover igjen vil barnetallene følge med. Det vil også innvandringen fra Mexico og Latin-Amerika forøvrig, som i skrivende stund nesten har stanset helt.

Så sent som i 2007 kunne amerikanske aviser melde at fruktbarheten i landet var på det høyeste nivået siden 1971, med 2,1 barn per kvinne. Og den gang forklarte direktøren for FNs befolkningsprogram, José Antonio Ortega, oppsvinget med høy innvandring og gode økonomiske tider.

Men det er gode grunner til å spørre om USA vil kunne gjenta suksessen. Et av de minst påaktede globale utviklingstrekkene det siste halve århundret er det dramatiske fallet i antall fødsler. Ifølge Verdensbanken har den globale fødselsraten falt fra rundt 5 barn per kvinne i 1960 til 2,5 barn per kvinne i dag.

Etter et bratt fall på 60-tallet har USA opprettholdt høy fødselsrate, blant annet ved å importere arbeidskraft fra land med tradisjoner for å føde mange barn. Men i Latin-Amerika har man også sett noen av de kraftigste fallene i antall fødsler de siste årene - i Mexicos tilfelle fra 7 barn per kvinne i 1960 til 2,3 i 2011.

Derfor må USA regne med at fremtidens innvandrere i økende grad har samme holdninger til familieplanlegging som amerikanere flest. Det slår negativt ut for generasjonsregnskapet, ved at man får færre unge til å bære de økonomiske byrdene ved eldrebølgen, som også vil treffe USA.

Utviklingen vil åpenbart også kunne påvirke den politiske utviklingen. Når demokrater snakker om at en raskt voksende befolkning av latinamerikanere vil gjøre Texas til en «blue state» om åtte år, kan de ha gjort opp regning uten vert.

Ikke minst kan en slik utvikling frarøve USA et stort fortrinn i den globale økonomien. Som spaltisten Ross Douthat skrev i New York Times nylig: «T]here has always been one excellent reason to bet on a second American century: We have more babies than the competition.»

Douthat reiser spørsmålet om hva som kan gjøres, og nevner Sverige som eksempel på at familievennlig politikk gir høyere barnetall. Men samtidig erkjenner han at det verken finnes politisk vilje eller økonomi i USA til å innføre nasjonale familietiltak etter nordisk modell.

Enden på visa blir nok at man setter sin lit til at det som er blitt kalt det amerikansk-demografiske paradokset igjen gjør seg gjeldende: At mødre i et land som legger så lite til rette for mødre, likevel velger å føde mange barn.

Og slår det ikke til, kan man kan trøste seg med at tilstanden er mye verre i Japan og Kina.