Utenlandske eiere fremmer innovasjon

Utenlandske selskaper er en viktig forutsetning for et innovativt og konkurransedyktig næringsliv. Stikk i strid med en svært utbredt oppfatning, utarmer ikke utenlandske eiere norske kunnskaps- og kompetansemiljøer når de kjøper opp norske bedrifter – snarere tvert imot. Det er en av konklusjonene i en bredt anlagt studie, FOTON-prosjektet, gjennomført av forskningsinstituttet NIFU STEP og fire andre nordiske forskningsinstitusjoner.

Med støtte fra Nordisk InnovationsCenter har forskerne sett på tallmateriale fra 5.000 bedrifter i de fem nordiske landene, for å undersøke sammenhengen mellom eierskap og innovasjon. En viktig konklusjon er at multinasjonale selskaper er den viktigste drivkraften bak innovasjon. Dette gjelder både hjemlig baserte og utenlandskeide selskaper. En sentral motforestilling som ofte trekkes frem når et norsk selskap blir kjøpt opp av et utenlandsk, kan dermed avlives. Både hjemlige og utenlandskbaserte multinasjonale selskaper utøver mer innovasjon, målt ved alle variabler, enn selskaper som bare opererer i et enkelt land. Dette resultatet gjelder for alle de nordiske landene.

Det er imidlertid de hjemlige multinasjonale selskapene – de industrielle lokomotivene som Hydro og Orkla – som er de virkelig tunge innovatørene, med flere innovasjonsaktiviteter enn de utenlandskeide selskapene. Forskerne forklarer dette med at de norskeide selskapene er langt tettere tilknyttet det nasjonale innovasjonssystemet, og dermed har lettere tilgang på offentlige forskningsmidler.

En annen viktig erkjennelse i studien er at de utenlandskeide selskapene har ganske svake bånd til de nasjonale innovasjonssystemene og forskningsnettverkene. Forskerne bak FOTON-prosjektet mener derfor at en bedre integrering av de utenlandske selskapene i det nasjonale innovasjonssystemet må være en sentral utfordring – slik at også andre bedrifter og forskningsinstitusjoner får tilgang til kompetansen som er bygget opp i disse bedriftene. «Saksbehandlerne i Forskningsrådet bør oppfordre utenlandske selskaper til å søke om forskningsmidler,» sier assisterende direktør Per Koch ved NIFU STEP.

Nivået på utlendingenes investeringer i Norge er heller ikke spesielt høyt i forhold til BNP. Ny statistikk fra UNCTAD, FNs organisasjon for handel og utvikling, viser at investeringene i Norge er langt lavere enn for de fleste andre små industriland. Forskergruppen i NIFU STEP mener dette kan skyldes en internasjonal oppfatning av Norge som et overregulert, gjennombyråkratisert høyskatteland. Det er ingen kontorer i dag som har som hovedoppgave å bekjempe disse forestillingene. I motsetning til de fleste andre land la Norge ned sitt informasjonskontor «Invest in Norway» midt på 1990-tallet. Det er imidlertid flere som tar til orde for å blåse liv i et slikt kontor igjen. Norge burde være et av verdens beste land å investere i.

Forskergruppen trekker tre viktige konklusjoner:

• Utenlandsk eierskap er nødvendig: Utenlandske bedrifter er en helt nødvendig del av det norske innovasjonssystemet, ikke minst på grunn av tilgangen til et internasjonalt kunnskapsnettverk. Myten om de internasjonale bedriftene som systematisk legger ned forsknings- og utviklingsavdelinger kan dermed avlives.

• Markedsføring: Norge som investeringsland må markedsføres. På tross av gode objektive vilkår er utenlandsinvesteringene i Norge relativt beskjedne. «Vi har nok en tendens til å overvurdere kunnskapen om Norge blant internasjonale investorer,» sier Koch.

• Integrasjon: Når et norsk selskap blir kjøpt opp av et utenlandsk, blir tilknytningen til det nasjonale innovasjonssystemet svakere. Dette er svært uheldig, da det nettopp er tilgangen til det internasjonale nettverket som vil kunne være verdifullt for Norge.

I tillegg mener forskerne at det er viktig å møte den generelle skepsisen mot utenlandsk eierskap med faktagrunnlag og analyser. Mange av de sementerte oppfatningene om utenlandske eiere er basert på udokumenterte myter. Generell mistro overfor utenlandske eiere i det politiske miljøet kan også virke som en barriere for mange investorer.

Multinasjonale forskere

Som små land er de nordiske landene svært avhengige av internasjonale relasjoner for å opprettholde et av verdens høyeste velstandsnivåer. Samtidig er det bred forståelse for at innovasjon er helt avgjørende for de økonomiske resultatene på litt sikt (se Ukebrevet nr. 1, 2005). Sammenhengen mellom internasjonalt eierskap i næringslivet og disse bedriftenes innovasjonsevne burde derfor være svært interessant.

Generelt er det to skoler i denne sammenheng. Den ene har hevdet at de positive faktorene teller mest; tilgangen til internasjonale markeder, internasjonal kapital og internasjonale kompetansenettverk mer enn oppveier ulempene ved å selge bedrifter til utlandet. Den andre retningen mener de negative konsekvensene av utenlandsk eierskap er sterkere. Nedlegging av kompetanseavdelinger i Norge som forskningssentre, og at de strategiske beslutningene fattes i andre land, mer enn oppveier de positive effektene. Begrepet «filialland» brukes for å tegne et dystert bilde av et Norge der alle bedriftene eies av utlendinger.

Resultatene fra den nordiske undersøkelsen gir empirisk støtte til den førstnevnte skolen. Utviklingsavdelingen legges ikke ned i selskaper som blir kjøpt av utlendinger. Forskningsinnsatsen reduseres imidlertid noe. Utenlandske multinasjonale selskaper er mindre aktive innen flere innovasjonsaktiviteter enn hva norskeide multinasjonale selskaper er. Til gjengjeld oppnår de utenlandskeide selskapene bedre resultater, både i form av flere patenter, «radikale innovasjoner», høyere avkastning på innovasjonene og høyere arbeidskraftproduktivitet.

Men norskeide multinasjonale selskaper er også svært viktige i innovasjons-Norge. De er nærmere tilknyttet resten av innovasjonssystemet, som forskningsinstitutter, høyskoler og universiteter. Generelt er det slik at forsknings- og innovasjonslokomotivene er de multinasjonale selskapene, både norske og utenlandske. «Den viktigste formen for kunnskapsdeling i næringslivet er den som skjer fra de største selskapene til deres kunder og leverandører,» sier Koch. Det er derfor viktig å ta hensyn til de største bedriftene i innovasjonspolitikken.

Utenlandske selskaper må trekkes med

De største norske selskapene er mer aktive enn utenlandskeide på innovasjonsfronten. Ikke minst investerer de mer i forsknings- og utviklingsaktiviteter. Etter forskernes syn henger dette nært sammen med at hjemlig baserte selskaper har langt lettere tilgang til offentlige forskningsmidler til sine prosjekter. En lang felles historie, med mange tette kontakter mellom medarbeidere i de store selskapene og de offentlige organene som tildeler midler, gjør at norske selskaper har større innflytelse over hva som skal være Forskningsrådets forskningsprogrammer. Dette er helt naturlig, og knapt et problem.

Det som kan være et problem er at utenlandskeide selskaper i liten grad er deltakere i innovasjonssystemet. Ifølge en studie av Svein Olav Nås som er tilknyttet prosjektet, er sannsynligheten lav for at utenlandske selskaper skal være med på felles forskningsprosjekter med akademia. Manglende forbindelser til det norske forvaltningsmiljøet kan være en grunn til at utenlandskeide selskaper har svakere tilgang til offentlige forskningspenger. Men flere selskaper har også fått dårligere myndighetskontakt etter at de er kjøpt opp av utlendinger. Det kan tyde på at andre institusjoner og selskaper mister interessen for selskapet etter oppkjøpet, da de mistenker at det vil være mindre villig til å delta i fellesprosjekter når det er del av et større multinasjonalt konsern.

Det vil imidlertid være svært gunstig dersom de utenlandskeide selskapene ble tettere tilknyttet det nasjonale innovasjonsnettverket, mener forskerne. For utenlandske datterselskaper i Norge er det internasjonale kompetansenettverket de er en del av, hovedkilden til innovasjon. Oppgaven består i å dra nytte av dette nettverket også for det norske innovasjonsmiljøet. «I noen viktige bransjer, som petroleum og maritim, har vi datterselskaper av utenlandske multinasjonale som er svært aktive og integrert i den norske kunnskapsallmenningen,» sier direktør Knut B. Haanæs i Norges forskningsråds divisjon for innovasjon. Han peker på at styreformannen for divisjonen er mangeårig sjef i ConocoPhillips Norway. «Jobben vår er imidlertid alltid å øke relevansen og kvaliteten på forskningen som foregår i Norge, uavhengig av eiers nasjonalitet,» sier Haanæs.

Et dårlig image

Ifølge UNCTAD er rammebetingelsene i alle de nordiske landene svært gode for utenlandsinvesteringer. Utdannings- og velstandsnivå, bruk av IKT-midler og økonomienes åpenhet er alle tegn på et gunstig investeringsklima i Norden. Norge er faktisk på andreplass blant de 140 landene som UNCTAD har rangert, og alle de nordiske landene er inne blant de 20 beste i verden. Norges gode plassering skyldes særlig hva man kan kalle den sosiale infrastrukturen. Det er også slike faktorer som gjør at Norge tiltrekker seg investeringer (se figur 1).

I et slikt lys er det overraskende at utenlandsinvesteringene i Norge, og også i Danmark og Finland, er såpass beskjedne (se figur 2). I Norge var utenlandske direkteinvesteringer bare 2,6 prosent av BNP i perioden 1996-2002, noe som må anses som lavt for et lite industriland. Det er forskjell på å ha et gunstig investeringsklima og faktisk tiltrekke seg investeringer, påpeker forskerne. Forskeren Amir Piric påpeker i rapporten at utenlandske oppkjøp av norske bedrifter nesten uten unntak får negativ omtale i pressen. I tillegg gjør Norge det gjennomgående svakt på internasjonale lister over ulike lands konkurranseevne. Både World Economic Forum (WEF) og handelshøyskolen IMD mener forretningsklimaet i Norge er vanskelig. I den siste kåringen til WEF kom Norge på 6. plass totalt, men i delkåringen for bedriftenes konkurransevilkår kom vi på 20. plass. Dette behøver ikke å bety at Norge er uegnet for næringsvirksomhet (se Ukebrevet nr. 1, 2005), men det kan bety at mange investorer tror det. Professor Michael Porters presentasjon i Oslo sist oktober, tyder også på at det er en utbredt oppfatning at Norge er et vanskelig land. Teknologisjefen i ABB Markus Bayegans presentasjon på Lerchendal-konferansen i Trondheim for to uker siden, bekreftet dette. Begge disse presentasjonene underbygger en oppfatning av Norge som et land med stort byråkrati, høye skatter og mange reguleringer.

Anbefaler aktiv markedsføring

For å bøte på dette foreslår forskergruppen at Norge oppretter en Invest-in-Norway-organisasjon. Alle de andre nordiske landene har slike organisasjoner, og Norge hadde det i første halvdel av 1990-tallet. Organisasjonen ble imidlertid lagt ned. Under omorganiseringen av virkemiddelapparatet for næringslivet for tre år siden, foreslo en arbeidsgruppe å gjenopprette en organisasjon som skal «selge» Norge til utenlandske investorer. Det midlertidige styret og ledelsen under etableringen av Innovasjon Norge hadde forståelsen av at det skulle blåses liv i en slik organisasjon, får Mandag Morgen opplyst. Lite tyder imidlertid på at noe skjer med dette nå.

«En slik organisasjon behøver ikke være stor, men det bør være et kontor i Innovasjon Norge som slike spørsmål naturlig kan adresseres til,» sier Koch. Denne organisasjonen bør ha en viss utadrettet virksomhet, med foredrag og markedsføringskampanjer, og et lite apparat for å bistå interesserte.

Finland vedtok nylig å øke bevilgningene til Invest in Finland med 40 prosent fra i fjor til i år, med intensjon om kraftige økninger også de neste årene. Formålet er å øke utenlandske investeringer i Finland, som har steget langt mindre enn investeringene motsatt vei de siste årene (se Ukebrevet nr. 35, 2004).

Næringsminister Børge Brende var i New York sist uke, og et av formålene var å reklamere for Norge som investeringsobjekt. Målgruppen var imidlertid pensjonsfond og andre porteføljeforvaltere, som bare kjøper børsnoterte papirer. Og utlendingene er allerede til stede på Oslo Børs i stort monn.

På den annen side, Jacques Morisset i Verdensbanken undersøkte for to år siden om det ga utslag i økte investeringer å ha et slikt kontor. Han fant at det kan virke positivt på investeringsviljen, men at virkningen avhenger av det faktiske investeringsklimaet. En invest in-organisasjon kan være dermed være viktig som en pådriver for å bedre det generelle klimaet for næringslivet.

Kilder:

• Siri Aanstad og Per Koch (red.): «Foreign takeovers in the Nordic countries», Nordisk InnovationsCenter, 2005.

• Jacques Morisset: «Does a country need a promotion agency to attract foreign direct investment?», World Bank Working Paper, 2003