Utenlandske eiere skaper høyere vekst

Skrekkbildet av grådige utenlandske eiere som utarmer norsk næringsliv, er modent for skraphaugen. Norske bedrifter som blir kjøpt opp av utlendinger, har 30 prosent høyere vekst i verdiskapingen enn gjennomsnittet for alle bedrifter som blir overtatt i Norge. Det viser nytt forskningsmateriale i boken «Hvem eier Norge?» som kommer i handelen i dag, mandag (se tekstboks).

Utenlandske bedriftsovertakelser gir ikke noe dødsstøt til bedriftene. Snarere tvert i mot. Overlevelsesevnen blant bedriftene som blir overtatt av ny eier, er faktisk høyere enn de som ikke skifter eier. Og på dette punktet er det ingen forskjell om eierne er utenlandske eller norske.

«Frykten for utenlandske eierovertakelser er overdrevet. Det er ingen grunn til å frykte utenlandske oppkjøp bare fordi de er utenlandske. Utenlandske eierskifter bringer stort sett med seg en bedre utvikling for bedriften, enn når kjøperen er en nasjonal bedrift,» sier en av forskerne bak boken, forskningsleder Leo A. Grünfeld i analyseselskapet Menon (se figur 1). Utenlandske oppkjøp fører til høyere lønninger til de ansatte og økte skatteinntekter til staten.

Grünfeld forklarer veksten med at utenlandske selskaper satser tungt på å styrke bedriftene for å bedre deres internasjonale potensial. Utenlandske eiere tilfører også mer egenkapital til bedriften. Men når det gjelder lønnsomhet, skårer de utenlandskeide dårligere enn både norske personeide og konserneide bedrifter. «Utenlandske eiere satser mer på å utvikle selskapet gjennom vekst, for å oppnå langsiktig lønnsomhet. De ser ut til å satse sterkere på å restrukturere bedriftene finansielt. De synliggjør og tar tapene i bedriftene de overtar. Det kan forklare at lønnsomheten er dårlig i en periode etter selve overtakelsen,» sier Grünfeld til Mandag Morgen.

Bedrifter som skifter eier har generelt høyere vekst i verdiskapingen enn andre bedrifter. Men ett spørsmål kommer uvegerlig opp når utlendingene tar over et norsk selskap: Hva skjer med hovedkontoret? Frykten for at hovedkontoret og nøkkelkompetansen skipes ut av landet, har ført til høylydte krav om nasjonalt eierskap når utenlandsk overtakelse truer. Forskerne bak boken viser at det er motivet bak oppkjøpet som er avgjørende for skjebnen til hovedkontoret og hovedkontorfunksjonene.

Disse faktorene fremheves som sentrale når utlendinger kjøper opp norske bedrifter:

• Utenlandsk langsiktighet: Utenlandske eiere satser på vekst for å oppnå langsiktig lønnsomhet.

• Motivene avgjør: Utflytting av hovedkontorfunksjoner er en risiko ved utenlandsk bedriftsovertakelse. Det er oppkjøpsmotivet som avgjør plasseringen av hovedkontoret.

• Eier og selskap gror fast: Norsk næringsliv trenger flere eierskifter. Passive offentlige og personlige eiere hindrer flere eierskifter i Norge. Rett eier til rett tid er avgjørende for verdiskapingen.

Langsiktige ambisjoner

Norske bedrifter er avhengig av den kapital og kompetanse utenlandske eiere kan tilføre. Store multinasjonale selskaper er sjelden oppkjøpere med ambisjoner om å tømme selskapet for verdier for så å legge det ned. Det er den klare beskjeden fra forskerteamet bak boken «Hvem eier Norge?». Multinasjonale selskaper har distribusjons- og markedskanaler i mange land, noe som kan være avgjørende for at norske selskaper får utvikle seg i et globalt marked.

Utenlandske eiere kan tilføre norske bedrifter det forskerteamet kaller komplementære ressurser. Det handler om å tilføre bedriften kompetanse, relasjoner, distribusjonskanaler og andre ressurser som kreves for å lykkes i markedet. Det er en ofte undervurdert side ved eierrollen, mener forskerne.

Det norske radiobrikkeselskapet Chipcon fikk for eksempel tilgang på helt nye komplementære ressurser da det ble solgt til Texas Instruments (TI), en av verdens ledende IT-virksomheter, vinteren 2006. Etter eierskiftet gikk Chipcon fra 10 til 2.000 selgere og fra 1.000 til 50.000 kunder. «Det er liten tvil om at Texas Instruments kan tilføre selskapet en distribusjonskraft som de tidligere eierne ikke kunne,» sier Grünfeld. Chipcon skal være et heleid selskap i TI etter oppkjøpet, men fortsatt ha base i Oslo. De skal ikke flytte arbeidsplasser ut av Norge, men tvert imot ansette flere. Chipcon har fått det forskerteamet kaller «en utenlandsk mor» – som åpner dører til markeder verden over.

«Når utlendingene tar over, løfter de ofte verdiskapingen. De tilfører selskapene ressurser,» sier Grünfeld. Når norske personlige eiere overtar, er blikket rettet mot rask lønnsomhet (se figur 2).

Sjeføkonom i LO Stein Reegård er skeptisk til å trekke klare konklusjoner fra denne typen analyser. «Det er så mange forhold som spiller inn i utviklingen av en bedrift, og tidsperspektivet for analysen er avgjørende for utfallet. Derfor er jeg skeptisk til å allmenngjøre konklusjonene,» sier han til Mandag Morgen.

Lavere lønnsomhet i utenlandskeide bedrifter kan skyldes internprising i konsernet, hvor overskuddene overføres til land som har lavere skatt enn Norge. Grünfeld mener det kan være en del av forklaringen, men utelukker at det er en hovedfaktor. «Hvis internprising er en tydelig faktor i atferden til utenlandskeide selskaper, da skulle driftskostnadene være veldig høye og driftsresultatet dårlig og dermed verdiskapingen lav. Vi finner snarere det motsatte.» Han mener utlendingenes resultater først og fremst skyldes høye ambisjoner. «Det er en høy terskel for å investere i Norge, derfor investerer utlendinger gjerne i prosjekter som de antar har et høyt vekstpotensial. Lønnsomheten er lav i den nærmeste tiden etter overtakelsen fordi de velger å restrukturere selskapet uten å kutte lønnskostnader,» sier Grünfeld.

Det blir også mer i lønningsposen når utlendingene tar over. Det kan skyldes at de har en kultur for å gi høyere lønn til høykompetent arbeidskraft, men de tenderer også til å gi mindre lønn til lavutdannede. Økte lønnsskiller i bedriften kan dermed bli resultatet når en utenlandsk eier tar over.

Hvor ble det av hovedkontoret?

Når selskapet kjøpes opp av utenlandske eiere, blir man gjerne bekymret for hovedkontoret. Strategisk, juridisk, administrativ og markedsrelatert kompetanse og forskning og utvikling er ofte plassert ved hovedkontoret. Dersom en utenlandsk oppkjøper skiper ut hovedkontoret vil det svekke kompetansegrunnlaget for næringsvirksomhet i Norge. Slageren i den offentlige debatten er derfor at man trenger en større del nasjonalt eierskap for å sikre at viktige hovedkontorfunksjoner forblir i Norge. Men det er ikke nasjonalitet som er avgjørende for hovedkontorets skjebne, det er hvilke motiver oppkjøperen har, mener forskerne. De skiller mellom fire motiver for bedriftsovertakelse:

• Markedskonsolidering og kontroll: Sjeldent oppkjøpsmotiv for utlendinger i Norge. Hovedkontoret flyttes ut av Norge. Svært uheldig for sysselsetting og verdiskaping i norsk næringsliv. Eksempel: Braathens/SAS.

• Markedsadgang: Et vanlig oppkjøpsmotiv i Norge, spesielt innefor varehandel, bank og forsikring. Hovedkontoret kan flyttes hvis det handler om tilgangen til nasjonalt marked, men det norske kontoret kan også bli et Center of Excellence og beholde mange av sine funksjoner. Eksempel: Kreditkassen/Nordea, Elkjøp/Dixon og Freia/Kraft Foods.

• Restrukturering og styring: Stadig mer vanlig oppkjøpsmotiv. Eierne går inn fordi de ser et potensial for effektivisering av driften og synliggjøring av verdier. Mange private equity-aktører har dette motivet. Stor risiko for at hovedkontorfunksjoner flyttes ut fordi restrukturering krever nærhet til konsernledelsen. Men det er avhengig av hvordan de velger å restrukturere selskapet. Hvis bedriftene blir selvstendige datterselskaper, vil brorparten av hovedkontorfunksjonene bli i landet. Eksempel: Dyno/Industri Kapital.

• Forretningsutvikling: Vanlig oppkjøpsmotiv. Her vil få av hovedkontorfunksjonene flytte ut fordi forretningsutvikling krever nær kontakt mellom selskapet og det lokale markedet. Da vil det ikke være noe poeng å dra med seg brorparten av hovedkontorfunksjonene til utlandet. Etter hvert som selskapet utvikler seg, kan det også få tilført nye hovedkontorfunksjoner. Eksempel: Chipcon/Texas Instruments.

Men uansett motiv vil den endelige beslutningsmyndighet sitte i utlandet etter oppkjøpet. Det sentrale er at viktige funksjoner fortsatt blir værende i Norge. Funksjoner som er bærere av næringslivets kompetanse. «En økning av utenlandske selskaper med restrukturering på agendaen, kan for eksempel bety økt eksport av hovedkontorfunksjoner til utlandet. Derfor er et viktig at Norge har et så gunstig klima som mulig for lokalisering av hovedkontor,» sier Grünfeld.

To oppkjøp, to motiver

I 1998 kjøpte verdens største industrielle konsern General Electric (GE) den norske teknologibedriften Vingmed Sound. Historien begynner med forskning på ultralyd i universitetsmiljøet i Trondheim, etableringen av en gründerbedrift i 1976 før den ti år senere slås sammen med en gammel radiofabrikk i Horten, Vingmed. Selskapet finner en nisje innenfor hjertediagnostikk. Vingmed Sound har en utsøkt teknologi, men ikke nok ressurser til å utvikle den og markedsføre den tilstrekkelig. I 1998 slår GE til. Et norsk industrieventyr var med ett blitt en liten del av en multinasjonal gigant. Hva skulle konsekvensene bli?

Siden spisskompetansen på området var i Norge, så man ingen grunn til å flytte selskapet. Og selskapet ble et globalt senter for ultralyd. I dag heter selskapet GE Vingmed Ultrasound og har status som Centre of Excellence for kardiologisk ultralyd i GE-systemet. Omsetningen har økt fra 450 millioner kroner i 1998 til mer enn 2 milliarder i 2005. Selskapet har også økt markedsandelen fra 8 til 28 prosent.

Historien om Vingmed Ultrasound handler om et lite norsk teknologiselskap som får vokse og utvikle seg videre under vingene til et multinasjonalt selskap. Motivet var forretningsutvikling. Freias utenlandseventyr er en annen historie.

I 1993 hadde Freia over 900 ansatte i Norge. I dag teller de litt over 100 etter at ytterligere 120 ansatte måtte gå i 2005. Store deler av produksjonen er flyttet ut til land med lavere lønnskostnader. Det ble for dyrt for de nye eierne, Kraft Foods, å produsere sjokolade i Norge. Freia har i liten grad blitt tildelt nye oppgaver, og selskapet er gradvis blitt tappet for hovedkontorfunksjoner. Motivet bak Krafts oppkjøp var markedsadgang. Gjennom kjøpet av Freia-Marabou fikk Kraft tilgang til store deler av det nordiske markedet gjennom ett oppkjøp. Kraft har bare i begrenset grad tilført Freia kapital og komplementære ressurser. Krafts oppkjøp er et eksempel på en utenlandsk bedriftsovertakelse som tømte Norge for viktige hovedkontorfunksjoner, påpeker forskerne.

For få eierskifter i Norge

Utenlandske eiere spiller en viktig rolle i norsk næringsliv. I perioden 1994-2003 skjedde det 5.500 eierskifter. 4.000 bedrifter ble kjøpt opp av norske konsern, 1.000 ble overtatt av personlige eiere, 500 gikk til utenlandske eiere. Målt som andel av verdiskapingen skifter 10 prosent av alle de verdier som skapes i næringslivet eier i løpet av en treårsperiode. Selv om de utenlandske overtakelsene er få i antall, står de for en tredjedel av den verdiskapingen som skifter hender. «De utenlandske aktørene spiller derfor en viktig rolle i norsk næringsliv,» sier Grünfeld. Han legger til at det er færre eierskifter i Norge enn i andre land, men at det burde vært flere. Eierskifte bidrar til økt verdiskaping for alle interessegruppene i bedriften. Både eiere, lønnsmottakere, staten og kreditorene tjener på eierskifter.

«Hvis beslutnings- og kompetansemiljøet forblir i Norge etter kjøpet, er det liten grunn til å bekymre seg for utviklingsmotiverte oppkjøp,» hevder Grünfeld, som mener vi trenger en miks av utenlandske og norske eiere. Mens utenlandske eiere har kompetanse på internasjonal markedsføring, så kjenner norske eiere lokale forhold og ressurser. Forskjellige eiere har ulik kompetanse som de tar med inn i selskapet. Selskapene bør ha ulike eiere i ulike faser.

I dag er det norske eiermarkedet for lite utviklet, mener Grünfeld og hans forskerkolleger. Eiermarkedet i Norge er dominert av to store aktører, personlige og offentlige eiere. Begge disse er spesielt passive på eierskapsmarkedet, og det er et problem, mener Grünfeld. Hvis eiermarkedene er der for at man skal matche selskapene med best mulig eier, er det en ulempe at det offentlige er en så stor eier, hvis man overhodet ikke er aktivt med i eiermarkedet. «Vi har rett og slett for få profesjonelle private eiere,» sier Grünfeld.

LO er generelt positiv til utenlandske eiere, men er skeptisk til utenlandske eiere som beslaglegger naturressurser og sterke kompetansemiljøer. Sjeføkonom Reegård mener det er lettere å stille nasjonale eiere til ansvar, og ønsker derfor et sterkt nasjonalt eierskap hvor staten spiller en viktig eierrolle. «Et lite land som Norge trenger et stort innslag av statlig eierskap for å sikre et godt eiermiljø,» sier han.

Grünfeld, derimot, etterlyser flere utenlandske eiere. I dag er det altfor få, mener han. Den manglende interessen fra utlendingene skyldes at Norge er et perifert og lite land, men også at politikken ikke er skrudd sammen for å tiltrekke seg flere utenlandske eiere. Under det hele ligger frykten for at Norge skal bli et filialland. Denne frykten er overdrevet, mener Grünfeld. «Vi kan godt bli et filialland uten å tape noe på det. Det er ikke noe problem at vi eies av utlendinger og at det utenlandske eierskapet er betydelig, så lenge kjernevirksomheten og hovedkontorfunksjoner ligger i Norge. Det er det som er det sentrale. Utfordringen er å legge til rette for at kjernevirksomheten blir lagt til Norge,» sier Leo Grünfeld.

Tekstboks

Verdiskaping og utenlandske eiere

Forskergruppen bak boken «Hvem eier Norge?» består av Erik W. Jakobsen, Leo A. Grünfeld, Joachim Holter og Lasse B. Lien. Forskerne har blant annet vært opptatt av hvordan bedriftenes verdiskaping utvikler seg etter oppkjøp. Verdiskaping defineres som ordinært driftsresultat pluss lønnskostnader. Dette målet summerer opp bedriftens bidrag til lønn til arbeiderne, skatt til staten, renter til kreditorene og avkastning på kapitalen til eierne. Altså hva alle interessegruppene får til sammen. Slik får en frem hva bedriftsovertakelser betyr for samfunnet. Forskerne har sett på samtlige norske eierskifter i norsk næringsliv perioden 1997-2000, i tillegg har de sett på bedriften tre år før og tre år etter bedriftsovertakelsen. De har også tatt hensyn til næringstilhørighet, bedriftens størrelse og tidspunktet for overtakelsen. På den måten har de luket ut effektene av oppgangs- og nedgangstider når eierskiftet skjedde.