Vær sjef, ikke kosegeneral - Elin Ørjasæter med «håndbok i ledelse»

«Dette er mine erfaringer, en slags presang til arbeidslivet,» sier bokaktuelle Elin Ørjasæter. I en ny bok fra sitt virke som forhandler i fagforening, informasjonssjef, personaldirektør og hodejeger deler hun selvopplevde historier med leserne i en ny, norsk bok om ledelse. Boken skiller seg ut i flommen av oversatt – ofte amerikansk og slagordbasert – ledelseslitteratur.

Den er også annerledes enn de norske, forskningsbaserte bøkene om organisasjonspsykologi og ledelse. Skritt for skritt tar boken deg gjennom teorien og de praktiske eksemplene med de gode historiene. Ørjasæter forteller om møter med «dramaqueens», «sytepaver», damer med «killerinnstinkt» og ledere med omsorgsevne. Hun presenterer «den androgyne lederen» som den ideelle ledertypen i hverdagsglimt fra arbeidslivet.

«Motivasjon er et misforstått begrep som tar utgangspunkt i at folk må motiveres, og som overser at folk flest er selvmotiverte. Sjefens oppgave er å fjerne det som demotiverer. Det kan være en kollega som ikke gjør jobben sin, men som får like mye betalt,» sier Ørjasæter.

Ledelse er det samme, enten du leder SFO eller en større bedrift. Det forventes at norske sjefer skal stimulere, støtte, oppmuntre og lage moro, samtidig som de tilrettelegger og kontrollerer arbeidet. Få har spurt hvorfor norske arbeidstakere definerer seg som noen som absolutt må bli motivert. Og hvis jobben i seg selv ikke er interessant, er det da mulig for en enkeltperson, altså sjefen, å sprite denne jobben opp så mye at den blir det?” spør hun.

Holdt ikke mål

Elin Ørjaseter har nettopp foretatt et karriereskift selv – fra å jakte på de beste hodene til de riktige posisjonene, til å få det beste ut av dem hun treffer i jobben som kommentator i E24. Valget er dristig. I alle fall hvis man skal dømme etter Ørjasæters egen erfaring. Hun har gått til en bransje hvor hun startet med å gå på trynet. Som ung student fikk hun jobb på utenriksdesken til NTB. Etter å ha skrevet at amerikanske skip på norskekysten hadde atomvåpen om bord, i stedet for at de var atomdrevne, var det ingen vei utenom. Hun fikk sparken.

«Ledelse er å tørre å gjøre noe,» sier hun, og er takknemlig for at NTBs redaktør gjorde det han måtte gjøre. Han ga henne muligheten til å ta konsekvensen av dårlig arbeid.

Den gode lederen er den som hele tiden vurderer hvilke medarbeidere som trenger rettledning og vet hvem som bør belønnes eller sies opp. Elin Ørjasæter mener at det er en myte at konfliktsky ledere er snille. De er derimot selvopptatte. De frykter kritikk. Ved alltid å være god og snill unngår man å sette seg i en posisjon der man kan bli kritisert. I stedet demotiverer man sakte men sikkert sine beste folk, og lar de late, bortskjemte og kranglete folkene dominere bedriften, hevder hun.

Lær deg å holde kjeft

Medienes jakt på sensasjoner og enkeltmenneskets skjebne har flere skjulte ofre. Mennesker som ikke kan stå frem med sin historie, rett og slett fordi de er ledere. «Som sjef må du holde kjeft,» sier Ørjasæter. Mediene har definisjonsmakten, her kommer arbeidsgiversiden til kort, mener hun, og det må arbeidsgiverne bare finne seg i. «Mobbesaker ser fullstendig annerledes ut i bedriften enn den gjør i avisen. Det er kun den ene parten som slipper til i mediene. På den annen side er det arbeidsgivers plikt å sørge for at slike saker blir løst. Du kan ikke vri deg unna. Det bør du heller ikke. De absolutt verste løsningene i slike saker er nemlig å delegere hele ansvaret til konsulenter, som gladelig går i gang med å slenge diagnoser og karakteristikker etter partene.

Bud nummer en for å løse mobbesaker er å kaste alle konsulenter ut av nærmeste vindu og erkjenne at du som leder har ansvaret. En arbeidstaker som føler seg mobbet, er i en fortvilet situasjon. Arbeidsmiljøet rundt vedkommende er ofte lammet, eller i hvert fall plaget, og minst en annen enn den som anser seg som mobbet føler seg også som et offer, fordi han eller hun anklages for mobbing. En mobbesak må løses både av hensynet til ofrene og alle de andre medarbeiderne som daglig er midt i skuddlinjen.»

Kvinner og klær

Populære, amerikanske bøker om hvordan du behersker førstegangsintervjuet, har Elin Ørjasæter ikke mye til overs for. Dette er ifølge henne bøker som er utgitt i et land som ligger langt unna oss når det gjelder skikk og bruk i arbeidslivet. Hun mener at det i en bredt anlagt bok er på sin plass med spesifikke råd til kvinner: «Vær deg selv», er den erfarne hodejegernes hovedbudskap. Men litt mer kontroversiell blir hun når hun i boken utdyper rådene til kvinnelige ledere:

* Vær bevissthet på signaleffekter og kroppsspråk, og vær ikke for pen eller stygg.

* Kle deg opp fra en femmer til en sjuer på en skala fra en til ti.

* Er du smellvakker, kle deg ned fra en tier til en sjuer.

Da er du akkurat passe, ikke for pen, men akkurat passe troverdig. Bruk samme kleskodeks som menn, drakten, som er dressens motstykke. «Uniformer er undervurdert. Uniformering er av det gode,» mener Ørjasæter. I flertallet av jobber i Norge har man med kunder eller brukere å gjøre. Da sier uniformen din noe om profesjonalitet; en lege er kledd i hvitt og ikke i olabukser. «Det er en grunn til at menn til alle tider har gått i dress på jobben, kvinner bør velge den samme nøytrale påkledningen. I tillegg bør de, om de vil bli tatt på alvor, droppe utringninger, korte skjørt og veldig høye hæler. Unngå skranglete smykker og hard sminke, dropp i det hele tatt enhver tanke på å følge moten. Det er viktigere å se profesjonell ut enn å være frapperende».

Tekstboks

"Why Women Mean Business"

– Internasjonal bestselger lansert i Norge

Ørjasæters bok har et eget kapittel om kvinner og ledelse. I forrige uke ble en hel bok om kvinner som toppledere lansert i Norge. Boken «Women Mean Business» ser på problemstillingen fra et næringslivsperspektiv, og ikke – slik det vanligvis gjøres – ut fra et kvinneperspektiv. Det er på tide å gjøre mangelen på kvinnelige toppledere til en næringslivssak, og ikke bare se på det som «kvinnesak», mener forfatterne. «Å være kvinne gir deg ikke automatisk kompetanse – men det er heller ikke noe tegn på inkompetanse.»

Og konklusjonen i boken er krystallklar: Næringslivet trenger kvinner. Derfor må næringslivet endre seg. Ikke kvinnene.

Bakgrunnen er kjent: Antall kvinner i det politiske toppsjiktet øker over hele verden. Stadig flere unge kvinner tar høyere utdanning og i de aller fleste land øker antall yrkesaktive kvinner. Dessuten er det et faktum at 80 prosent av alt forbruk initieres av kvinner. Men i toppetasjene i de store selskapenes hovedkontorer må du fortsatt banke på mange dører før du møter en kvinne. Forklaringene på dette har gjerne vært at «kvinner ikke vil», «ikke våger» eller «ikke ønsker å prioritere jobb fremfor familie».

I «Women Mean Business» tar forfatterne en ny innfallsvinkel. «Kvinner har endret seg nok for å tilpasse seg næringslivet. Nå er det på tide at næringslivet tilpasser seg dem,» heter det i boken, som blant annet skisserer en sjupunkts guide for bedrifter som ønsker å legge til rette for flere kvinner i toppstillinger. For næringslivet bør ikke en slik strategi være noen form for sosialhjelp overfor «det svake kjønn». Kvinner trenger ikke spesialbehandling, mener forfatterne. Det viser seg nemlig at bedrifter som har klart å utjevne kjønnsgapet i ledelsen, skaper bedre resultater enn bedrifter som domineres av dresskledde menn. Det burde være grunn god nok til å utjevne kjønnsbalansen.

«Women Mean Business» er skrevet av Avivah Wittenberg-Cox og Allison Maitland. Wittenberg-Cox er administrerende direktør i konsulentselskapet 20-First. Hun er en anerkjent coach og president i European Professional Womens`s Network.

Allison Maitland er journalist og kommentator. Hun har i en årrekke skrevet om kvinner og ledelse, og har tidligere arbeidet blant annet som kommentator i Financial Times.

Boken utkom i England, våren 2008.

Women Mean Business» utgis i Norge av Schibsted Forlag AS.

Redaksjonen Mandag Morgen

Ansvarlig journalist: Britt Wang

britt@mandagmorgen.no

«Lederboka» av Elin Ørjasæter lanseres torsdag denne uken, og utgis av forlaget Cappelen Damm AS.