Vanskeligere å velge valg

De senere årene er det nesten ikke avholdt valg uten at valgordningen kommer opp til debatt. George W. Bush jr. vant i 2000 presidentvalgkampen i USA selv om motkandidat Al Gore fikk flere stemmer. Under vårens valg i Storbritannia fikk Liberaldemokratene 23 prosent av stemmene, men bare snaut 9 prosent av representantene i Parlamentet. Det norske valget i fjor endte med at de rødgrønne fikk flertall på Stortinget selv om de fikk 50.000 færre stemmer enn de borgerlige. Og også i siste land ut, Sverige, settes det nå spørsmålstegn ved valgsystemet etter valget for to uker siden.

Mens politikere og velgere krangler seg imellom i de vestlige demokratiene, sliter nye demokratier med å orientere seg i landskapet og finne gode forbilder. Tidligere ble gjerne den gamle kolonimaktens valgsystem kopiert tvert når en frigitt koloni skulle stå på egne bein. Men britenes «winner takes it all»-system fungerte dårlig i land med mange etniske minoriteter som skulle innlemmes i styre og stell. Derfor var det med omhu at for eksempel Sør-Afrika valgte et helt annet system da det første frie valget ble avholdt i 1994. Nå vurderer til og med britene valgreform.

De siste tiårene har det skjedd en stille valgrevolusjon verden over (se også tekstboks og kartet helt nederst på siden):

• Farvel flertall: Britenes og amerikanernes system med flertallsvalg taper terreng. Nye demokratier finner forbilder andre steder
• Forholdstall vanligst: Trenden går i retning av forholdstallsvalg, som vi har i Norge, og som nå er det valgsystemet som er mest utbredt i verden.
• Kombinerer: Stadig flere land lander på en mellomløsning der de kombinerer flertallsvalg og forholdstallsvalg og tar med seg det beste fra hvert system. En rekke nyere demokratier i Afrika og det tidligere Sovjetunionen har valgt dette
• Går politikk i det: Valgsystem er blitt politikk. Mens det tidligere gjerne ble oppfattet som et teknisk spørsmål, er det nå gjenstand for bred debatt også i gamle, solide demokratier. Årsaken er opplagt: Valgsystemet kan avgjøre hvem som blir valgt.

– Vesten er i ferd med å miste noe av sitt moralske overtak og sin legitimitet når det gjelder demokrati og valg. Det gjør at land i andre deler av verden føler seg friere når de skal velge sitt valgsystem, konstaterer generalsekretær Vidar Helgesen i International Institute for Democracy an Electoral Assistance (IDEA) i Stockholm.

Jevnlige diskusjoner i Vesten som stiller spørsmål om rettferdigheten i egne valgordninger, kan ha bidratt noe til dette. Men det som har betydd aller mest, tror Helgesen, er at Vesten generelt har fått mindre makt, samt episoder som i resten av verden gir næring til forestillinger om vestlige dobbeltstandarder: Behandlingen av fanger på Guatanamo og i Abu Ghraib-fengselet i Irak, og ikke minst måten Vesten taklet Hamas-seieren på etter det palestinske valget på i 2006.

– Det at valgresultatet ble avvist fra vestlig side, svekket vestlige demokratiers legitimitet i resten av verden ganske betydelig. Hamas-problemet er komplisert, men i et demokratiperspektiv var den vestlige boikotten et selvskudd. Vesten hadde presset på for valg, og når valgresultatet i det frieste og best gjennomført valget noensinne i et arabisk område var klart, ville ikke Vesten ha det, sier Helgesen.

– Samtidig snakkes det mye om Kinas modellrolle. Det er særlig eliter i forskjellige land som peker på Kina som en modell. De vil nok ikke nødvendigvis kopiere alt, men lar seg fascinere av at vekst og velstand kanskje kan oppnås raskere uten demokrati. I år har det vært valg i Etiopia og Rwanda, begge eksempler på land med en vellykket økonomisk utvikling, men hvor valgene har vært manipulert. De internasjonale reaksjonene på valgmanipuleringen, blant annet fra giverland som Norge, har vært beskjedne. Det forteller noe om at statsledere i Afrika står sterkere også overfor Vesten fordi de kan spille Kina-kortet, sier Helgesen.

Nye erfaringer

Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE) mener det er bra at mange land nå søker inspirasjon ikke bare i de gamle demokratiene, men også i demokratier av nyere dato. Ofte er deres erfaringer like relevante.

– Det er flere unge demokratier som har gjort interessante erfaringer. Ta for eksempel Estlands erfaringer med ny valgteknologi. Vi ser også at mange nye demokratier, på grunn av sin ikke-demokratiske bakgrunn, utarbeider detaljerte regler for å sikre kandidatene et tilstrekkelig spillerom, for eksempel med tanke på tilgang til media, og for å hindre juks. Slike foranstaltninger finnes ikke alltid i etablerte demokratier, hovedsakelig fordi det der har vært stor grad av tillit til valgsystemet og de som gjennomfører valget, sier Jens Eschenbaecher, talsmann for OSSEs kontor for demokratiske institusjoner og menneskerettigheter (ODIHR).

Som sjef for en organisasjon som bistår land verden over i forbindelse med valgreformer og demokratibygging, har Vidar Helgesen lagt merke til at oppmerksomheten om valgsystemer har økt klart de siste årene. Han fremhever særlig to grunner til at valgreformer vurderes:

Den ene er at man ikke synes valgsystemet er representativt nok, som når det partiet som får flest stemmer i et valg ikke får flest stemmer i nasjonalforsamlingen, eller når bestemte etniske grupper blir underrepresentert. Den andre grunnen er ønsket om å få valgt flere kvinner. Erfaringene viser at kvinners mulighet for å bli valgt styrkes med forholdstallsvalg.

– Jeg vil tippe at minoritetene og deres politiske representasjon vil bli et stadig mer aktuelt tema fremover også i Europa. Globalisering og flyttestrømmene gjør at Europa gjennomgår en betydelig befolkningsendring på relativt kort tid. Spørsmålet er om dette fanges opp av de politiske systemene, eller om valgsystemet må reformeres. I Norge ville for eksempel innvandrere blitt bedre representert om vi hadde åpnet for personstemmer. Men hverken i Norge eller andre europeiske land har det vært noen utpreget debatt om dette, fordi fokuset i innvandringsdebatten har vært på sosiale forhold. Men dette vil komme, tror Helgesen.

Mellomtingen

Mange land hopper ikke rett fra flertallsvalg til forholdstallsvalg. I stedet velger de en mellomting, hvor de forsøker å få med seg det beste fra begge systemene. Det tyske systemet, hvor man lokalt har valg i enmannskretser og hvor man i tillegg har nasjonale lister som bidrar til å jevne ut forskjeller, har vist seg å være populært.

– Flere land i den tidligere Østblokken har lignende systemer. Også New Zealand valgte dette da de hadde sin valgreform for noen år tilbake, påpeker Bernt Aardal ved Institutt for samfunnsforskning. Hva som er den beste miksen, finnes det ikke noe fasitsvar på.

– Ingen valgsystemer er perfekte. Et valgsystem er et resultat av kompromisser hvor en rekke ulike hensyn avspeiles, poengterer han.

Det finnes imidlertid noen mål som sier noe om en valgordnings proporsjonalitet, det vil si hvor stort samsvar det er mellom andelen stemmer et parti får og andelen mandater det får i nasjonalforsamlingen. Ett av dem er utviklet av professor Michael Gallagher ved Trinity College Dublin. Gallaghers indeks, som Mandag Morgen har oppdatert med det svenske valget, viser at Sør-Afrika, Danmark og Sverige er blant landene som har mest samsvar mellom stemmetall og mandattall. Norge kommer et stykke bak (se figur), men lengst bak i den landoversikten som Mandag Morgen har plukket ut, kommer Storbritannia og USA.

– Norges system er ikke blant de mest proporsjonale i Europa, konstaterer Bernt Aardal. Men det betyr ikke nødvendigvis at det er mer udemokratisk enn det svenske.

– Det er klart at proporsjonalitet er et viktig mål på hvor demokratisk et valgsystem er, men det er langt fra det eneste kriteriet. Demokrati er ikke bare flertallsstyre, det handler også om å ta vare på og lytte til minoriteter. Det er viktig for legitimiteten til hele systemet at alle føler seg inkludert.

Vidar Helgesen karakteriserer diskusjonen om valgordningene i Norge og Sverige som filing på relativt velfungerende systemer. Men samtidig mener han det er et klart behov for å endre på enkelte deler av den norske valgordningen. Først og fremst mener han den såkalte arealfaktoren gir for stor ulikhet i enkeltstemmers vekt. Den innebærer at det ikke bare er antallet innbyggere i en valgkrets det tas hensyn til når antallet mandater fra valgkretsene beregnes, men også kretsens flateinnhold.

– Demokratiet hviler i grunnen på to prinsipper, folkelig kontroll over beslutningsprosessen og beslutningstakerne, og likhet mellom borgerne i utøvelsen av denne kontrollen. Ulikheten mellom norske borgere når det gjelder stemmevekt, er derfor prinsipielt problematisk.

– Det norske arealdemokratiet, at en valgkrets sitt areal har betydning for vektingen av stemmene, er sært. Norge er med dette noe av et annerledesland i favoriseringen av distriktene. En slik ordning har de så vidt jeg vet ingen andre plasser i verden, bortsett fra i en delstat i Australia, sier Helgesen, som har bakgrunn som statssekretær for Høyre og som med dette er helt på linje med det andre Høyre-folk uttalte etter valget i fjor.

Michael Gallagher etterlyser på sin side mulighet til personstemme.

– Norge er på mange måter ganske mainstream i europeisk sammenheng, men de siste årene har det vært en trend at en rekke land har gitt velgerne større mulighet til å påvirke personsammensetningen. I Norge er stortingslistene fastlåst, og dermed har velgerne ikke noe de skal ha sagt om hvilke personer som skal få plassene som partiet deres vinner. Blant de nordiske landene har Danmark og Finland lenge hatt ordninger hvor velgerne kan prioritere kandidatene. Nylig innførte de det også i Sverige, og en rekke andre land som Belgia, Østerrike og Nederland har også gitt velgerne større muligheter til å velge blant partiets kandidater, sier Gallagher til Mandag Morgen.

I OSSE er de imidlertid ikke bekymret for utviklingen hverken i Norge eller i de andre vestlige landene som diskuterer reformer. Jens Eschenbaecher tror at fordi OSSE har begynt å følge de gamle demokratiene nøyere, så kan det kan ha økt bevisstheten om internasjonale valgstandarder og bidratt til noen av diskusjonene om valgreformer. Samtidig er han overbevist om at de vestlige landene fortsatt er en viktig inspirasjonskilde for nyere demokratier.

– Det faktum at også etablerte demokratier jobber med valgrelaterte problemer, tar ikke fra dem den rollen. Snarere tvert imot: Det at manglene blir identifisert og diskutert åpent viser det demokratiske systemets styrke, dets evne til å fornye seg selv og tilpasse seg nye forhold, sier han.