Varsler mer grønn skatt

Norge er et av landene som innførte CO2-avgift. Det skjedde i 1991. I dag henter staten inn til sammen godt over 60 milliarder kroner årlig i skatter og avgifter som er definert som miljørelaterte (se figur 1 og tekstboks lenger nede på siden). Men disse avgiftenes andel av statens samlede skatteinntekter har gått ned de siste 10-15-årene. Norge er ikke lenger blant de flinkeste i klassen. De grønne skattene utgjør 2,4 prosent av bruttonasjonalprodukt (BNP), og det plasserer Norge midt på treet i en sammenligning OECD har foretatt (se figur 2). Våre nordiske naboer Danmark, Sverige og Finland tar inn mer. Vi er imidlertid i avgiftstoppen når det gjelder drivstoff- og kjøretøyrelaterte avgifter, men land som Danmark og Nederland tar inn mer enn oss også på dette området.

Finansminister Sigbjørn Johnsens statssekretær Hilde Singsaas (Ap) mener Norge har gjort mye. – Det gjenstår likevel flere utfordringer på miljø- og klimaområdet. Regjeringen vil derfor arbeide videre med å legge om avgiftene i miljøvennlig retning, sier hun, uten å konkretisere hva dette vil bety.

Grønn strategi

OECD har det siste året jobbet med å utforme en «grønn vekst»-strategi, og grønne skatter er en sentral del av dette. I flere rapporter har organisasjonen anbefalt en grønn skatteomlegging. En helt fersk rapport beskriver dette som et av de mest effektive virkemidlene for å oppnå den innovasjonskraften som må til for å redde klimaet.

– For å klare å skape en grønnere fremtid trenger vi ny teknologi som kan redusere kostnadene ved å redde planeten. Ved å flytte deler av skatte- og avgiftsbyrden over mot det som er forurenser, gjør vi det mer attraktivt å utvikle og ta i bruk miljøteknologi og fremme grønn vekst, sier OECDs generalsekretær Angel Gurría. Fordelene ved grønne skatter kan ifølge OECD oppsummeres slik:

• Rask omlegging : Når forurensing får en pris i form av en avgift, tvinges næringslivet til å se seg om etter alternativer raskt. Markedskreftene bidrar til at den reneste teknologien tas i bruk og utslippene reduseres på kort tid.
• Mer innovasjon : En rekke casestudier dokumenterer ifølge OECD at grønne skatter fører til flere patenter og mer innovasjon. Avgiften vil oppmuntre bedriftene til å utvikle nye og renere løsninger. Den gjør det kommersielt attraktivt å investere i forskning og utvikling.
• Rimelig : Sammen med kvotehandel er grønne skatter det mest kostnadseffektive og effektive miljøpolitiske virkemidlet som er tilgjengelig. Grønn skatt vil gjøre det attraktivt å søke de mest effektive og rimelige løsningene. Rask omlegging til mer klimavennlig teknologi vil redusere klimaskadene og dermed kostnadene knyttet til disse.

I sin siste klimarapport konstaterer OECD at det i de siste årene har vært en positiv bevegelse i retning av grønne skatter i medlemslandene. Men det er ikke på langt nær nok.

– Selv om en rekke nye miljørelaterte skatter og avgifter er blitt innført de siste årene, er det fortsatt mye å gå på. Bruken er grønne skatter varierer stort fra land til land, men i de fleste tilfeller er de nåværende satsene lavere enn det miljøskaden skulle tilsi – ofte mye lavere. Skattesatsene må opp, og vi må få flere nye skatter som dekker flere områder, sier en av rapportforfatterne, økonom Nils Axel Braathen i OECDs miljødirektorat.

Det viser seg nemlig at selv om det for så vidt tenkes grønn skatt i mange land, så utgjør statskassenes inntekter fra denne typen skatter og avgifter en stadig mindre andel av BNP. Dette gjelder i hele OECD-området, også i Norge (se Mandag Morgen nr. 15, 2010).

For skatte- og avgiftsskye næringslivsfolk er det en gulrot at en grønn skatteomlegging kan gjøres provenynøytralt. Det vil si at det man tar inn gjennom grønne skatter, gis tilbake på andre områder. Dermed flyttes skattetrykket fra miljøskadelige deler av en virksomhet eller en bransje til de miljøvennlige og bærekraftige.

– Utformet på riktig måte vil grønne skatter tvinge forurenser til å ta hensyn til de negative konsekvensene de påfører miljøet, og pengene disse skattene gir i statskassen kan brukes til å sette ned skatten for eksempel på arbeid eller kapital. Alternativt kan det brukes til prioriterte satsinger og det kan styrke de offentlige finansene, sier Nils Axel Braathen.

En innvending mot grønne skatter er at de kan virke konkurransevridende så lenge de varierer så mye fra land til land og sektor til sektor. Braathen mener slike konsekvenser ofte overdrives.

– I vår siste rapport dokumenterer vi tvert imot at den britiske klimaavgiften Climate Change Levy ikke hadde negativ innvirkning på konkurranseevnen til firmaene som ble berørt, sier han.

Gir innovasjonsløft

Sammenhengen mellom grønn skatt og innovasjon er ikke tallfestet så godt at OECD har kunnet presentere statistiske bevis. Men organisasjonen finner en rekke eksempler. Ett av dem er fra Storbritannia, som i 2001 fikk sin klimaavgift, Climate Change Levy, en avgift på elektrisitet, kull, naturgass og LPG-gass i næringslivet. Store selskaper kan imidlertid få refusert 20 prosent av avgiften hvis de inngår en avtale, Climate Change Agreement, med myndighetene hvor de forplikter seg til å redusere energiforbruket. Ifølge OECDs analyse økte utslippene fra bedriftene som hadde inngått klimaavtale, med 20 prosent i forhold til bedriftene som i stedet betalte full avgift. De økte også strømforbruket mer enn de andre bedriftene. Samtidig viste det seg at det var disse bedriftene som var minst innovative. Lav avgift ga ikke nok motivasjon til å tenke nytt. Analysen viser at de har 16 prosentpoeng mindre sannsynlighet for å søke nye patenter enn de bedriftene som sto overfor full avgiftssats.

Et annet eksempel er Sveriges innføring av NOx-avgift i 1992, som også ser ut til å ha hatt en lignende effekt på innovasjonsaktiviteten. I perioden 1988–93 økte antallet patenter knyttet til NOx betydelig sammenlignet med perioden både før og etter. Også etter 1993 ligger Sverige helt i tet når det gjelder NOx-innovasjon, konstaterer OECD, som tar forbehold om at også andre forhold enn NOx-avgiften har spilt inn.

I Norge tror NHOs næringspolitiske direktør Petter Brubakk gjerne på at grønn skatt fører til innovasjon.

– Skatt er et veldig sterkt insentiv for endring, det være seg i forskningsinnsats eller teknologiutvikling, konstaterer han. Han ønsker imidlertid ikke å si ja eller nei til grønne skatter generelt. Det kommer litt an på hva som legges inn i begrepet og hvordan ordningene innrettes.

– For oss er det viktig at det må være forutsigbart og at det ikke svekker bedriftenes konkurranseevne i forhold til andre land. Dessuten må det ikke bare være en skatteøkning – poenget må være å få til en skatteveksling, for å få en vridning i økonomien i mer miljøvennlig retning, sier Brubakk.

Klimaforsker Steffen Kallbekken ved Cicero Senter for klimaforskning peker på at grønn skatt har noen fordeler for næringslivet fremfor andre aktuelle tiltak.

– Fordelen er at bedriftene vet akkurat hva de har å forholde seg til. Det er et virkemiddel som er langsiktig og troverdig. Fordelen med et annet virkemiddel, kvotehandel, er at vi kan være helt sikre på hva slags effekter vi får, men det blir mindre forutsigbart for bedriftene, sier han.

Han er ikke overbevist om at grønn skatt er innovasjonsdrivende, slik OECD hevder. Andre virkemidler må i alle fall brukes i tillegg, poengterer han.

– Hvis man vil drive frem mer klimavennlig teknologi, er det mer målrettet å finansiere det gjennom direkte støtte til forskning og utvikling. Husk at konkurrentene lett kan herme etter teknologien til de som går foran, og de kan gjøre det til mye lavere kostnader. I praksis er det den som går først, som får de største kostnadene. Avgifter gir derfor ikke tilstrekkelige insentiver til å utvikle den teknologien vi trenger.

Misfornøyd miljøbevegelse

Regjeringen og miljøbevegelsen enige med OECD i at grønne skatter bør være et av de viktigste virkemidlene i klimakampen. Men mens regjeringen mener den har gjort en god innsats, er Naturvernforbundet svært misfornøyd og skuffet over at den ikke har gjort mer.

– Vi hadde en grønn skattekommisjon i 1996. Men lite ble fulgt opp. Det virker som om myndighetene fortsatt hviler på laurbærene etter at vi som et av de første landene i verden fikk en CO2-avgift. Vi har sett noen prisverdige endringer i bilavgiftene de siste årene. Men det er snakk om små skritt. Dette går utrolig sakte, sier leder Lars Haltbrekken i Naturvernforbundet.

Statssekretær Singsaas i Finansdepartementet peker på sin side på at bruken av miljøavgifter har økt i Norge de siste årene, selv om provenyet utgjør en synkende andel av BNP (figur 1).

– Miljø- og energirelaterte avgifter har økt med nesten 1,7 milliarder kroner fra 2005 til 2010. Samtidig er det slik at når miljøavgifter virker etter hensikten, eller erstattes med andre virkemidler som for eksempel avtaler om utslippsreduksjoner, vil inntektene til staten reduseres. Norge har vært og er et foregangsland i miljøpolitikken, sier hun, og ramser opp de siste grønne «påslagene» på skatte- og avgiftsområdet:

– Regjeringen har gjort betydelige endringer for å styrke avgifter som virkemiddel for å bedre miljøet. Store deler av de nasjonale utslippene av klimagasser er omfattet av EUs kvotedirektiv, og bedrifter og forbrukere står dermed overfor en pris på utslipp. CO2-avgiften er økt for innenriks luftfart, og det er innført NOx-avgift som ble erstattet med en avtale om utslippsreduksjoner. I tillegg er grunnavgiften på fyringsolje, bensinavgiften og dieselavgiften økt. Bilavgiftene er lagt om i mer miljøvennlig retning ved at engangsavgiften avhenger av CO2-utslipp og ved at årsavgiften har blitt differensiert etter bilenes miljøegenskaper.