Velferd for færre er jobb nummer én

Statsbudsjettet som ble lagt frem i forrige uke, dryppet av olje. Den som hadde ønsket seg et stramt budsjett måtte finne trøst i finansministerens uttalelse om at «omfanget av nye satsinger er begrenset». Gul bok ga likevel en liten forsmak på hva som må komme: Endringer i pensjons-ordningene og skatteskjerpelser for utvalgte grupper er uunngåelig dersom budsjett-balansen skal opprettholdes på sikt. Den demografiske utviklingen og reduserte oljeinntekter vil bety dyrtid også for annerledeslandet. Partiene vil bli tvunget til å finslipe det prinsipielle grunnlaget for omfordeling og størrelsen på offentlig sektor til protester fra fagbevegelse og opinion, og med potensielt store endringer i oppslutningen som resultat.

Eldrebølgens konsekvenser for velferdsstaten er en lenge varslet katastrofe. Høyere levealder og rekord-mange eldre vil legge et altfor stort press på offentlige budsjetter til at sysselsettingen og produktiviteten vil kunne opprettholde dagens velferds-nivå. Samtidig står mer enn seks hundre tusen i arbeidsfør alder utenfor arbeidslivet. Når også inntektene fra petroleumsindustrien reduseres fremover, er bildet av en velferdsstat utfordret tydelig både på utgifts- og inntektssiden.

Tilsvarende ligger mulige løsninger både i å redusere ytelsene og å øke inntektene. Sommerens prøveballong fra Raymond Johansen (Ap) om økt skatt ble effektivt punktert av høyresiden og en bred opinion med blikket festet i egen lommebok. Finanskriseutvalgets mulige forslag om skjerpet boligbeskatning og eiendomsskatt er avvist både av organisasjoner og opposisjon før innstillingen er levert. Dilemmaet er åpenbart at det ikke gir noen velgergevinster i dag å gå inn for økte skatter som skal finansiere velferd i fremtiden. Politikere av alle avskygninger ser godt behovet for upopulære beslutninger, men de ser gjenvalgskostnaden bedre.

Den opplagte løsningen for en bortskjemt opinion og politikere i et demokrati med regelmessige valg og mye penger, er derfor å utsette problemene. Derfor ble handlingsregelen innført. Men handlingsregelen representerer ikke mer enn et establishment agreement, og den har ikke annen disiplinerende effekt eller konstitusjonelt vern enn det stortingsflertallet gir den. Økt press på velferdsbudsjettene og omstilling til ny næringsvirksomhet etter oljealderen har økt presset mot handlingsregelen.

Velferdspolitikk blitt en såkalt valenssak i Norge, en sak hvor alle partier er enige om målet, men har varierende synspunkter på riktig virkemiddelbruk. Den omfattende og sjenerøse velferdsstaten har ikke lenger noen reelle politiske fiender, og det siste året har vi sett H og Ap kappes om moderskapet til den norske modellen. Revolusjonen spiser sine barn, og velferdsstaten har slukt sine fiender. Alle er med som brukere og har diverse egeninteresser i velferdsstatens opprettholdelse og utbredelse. Men noen må ut, og kampen om hvem og hvordan kan gi potente endringer i partienes velgergrunnlag og oppslutning.

I Sverige og flere andre land har innstrammingene tatt form av skjerpede krav om tilknytning til arbeidslivet: Retten til velferdsgoder knyttes sterkere til lønnet arbeid, mens andre grupper mister rettigheter. Dreiningen mot en slik bismarcksk modell viser hvordan borgerlige partier kan omfavne velferdsstaten og de rødgrønne adoptere blå løsninger for fremtidige velferds-tjenester. Arbeidsministerens utspill om smartjobber må forstås på denne bakgrunn. Dersom man skal motta velferdsytelser må man bidra med den arbeidsevnen man har. Vi vil se den såkalte arbeidslinjas profil skarpere i årene som kommer at velferdsytelser knyttes direkte til deltakelse i arbeidslivet. For Ap er dette et tveegget sverd. Som regjeringsbærende parti ser de nødvendigheten av både å kutte i velferdstilbudet og å øke statlige inntekter. Men det vil gi dem problemer både i forholdet til LO og velgerne. Fagbevegelsen aksepterer i hovedsak arbeidslinja som funksjonell, men LO har likevel vist at de er i stand til både å begrense, trenere og faktisk stoppe endringer regjeringen mener er nødvendige. Innstramming i sykelønnsordningen står høyt på regjeringens ønskeliste, men selv om Roar Flåthen er mer puddel enn Gerd-Liv Valla var pusekatt, er det ingen grunn til å tro at Ap får med seg LO i denne saken med det første. Forslag til endringer i AFP skaper også garantert rabalder, og vil bli en stadig vanskeligere sak for de rødgrønne både å forsvare og fjerne.

De politiske utfordringene dreier seg særlig om pensjon. Pensjonsforpliktelsene kveler budsjettene, og Statens Pensjonsfond Utland er ikke i nærheten av å dekke dem. Pensjons-spørsmålet bærer i seg flere politiske konflikter, både forholdet mellom generasjonene og interessemotsetninger mellom ansatte i offentlig og privat sektor. Vridningen mot innskuddsbaserte pensjoner har allerede rammet de fleste i privat sektor, mens offentlig sektor foreløpig beholder sine bruttopensjoner.Med dette skillet etableres fronter mellom velgere i offentlig og privat sektor, i tillegg til at det gir insentiver til å søke seg til offentlig sektor. Begge deler et problem når velferdsstaten skal slankes. Forsøket med økt progressiv beskatning av pensjonister er et forsøk på å utjevne ubalansen. Men når seniorsakens stormtropper også er den øvre middelklasses førstegenerasjon velferdsklienter, er det vanskelig for sosialdemokratiet å få gjennomslag.

Det norske interessefellesskapet på elitenivå – treenigheten av tradisjonelle regjeringspartier, fagbevegelse og arbeidsgivere – er alle enige om nødvendigheten av kostnadskutt i velferdsstaten. Partene,og særlig partiene, vil imidlertid møte større utfordringer i opinionen enn før. Også folk uten jobb og velferdsytelser kan stemme, og det er ikke sannsynlig at de stemmer på sine bødler. De såkalte apartisans – partiillojale – lar seg i høy grad mobilisere av stridsspørsmål, og legger veien åpen for partier som stiller seg utenfor elitens konsensus. Særlig Frp har mye å hente på å målbære marginaliserte gruppers protest mot reduserte offentlig tjenestetilbud og offentlig fattigdom. Regjeringssamarbeid med Høyre blir ditto vanskeligere, og bidrar ikke til polariserende ro i det partipolitiske landskapet. Det er heller ikke sannsynlig at SV vil stille seg bak omfattende kutt i velferdstilbudet, og partiet vil kunne gjenfinne sin systemutfordrende rolle og vokse i den.

Reduserte velferdsytelser, større inntektsforskjeller og krav om tilknytning til arbeidsmarkedet vil gi større sosial ulikhet og uro enn vi har vært vant til å se i Norge. Når vi i tillegg har fått en mer heterogen befolkning og synlige konsekvenser av en feilslått integreringspolitikk, vil nye klasseskiller vise seg grelt frem. Men i motsetning til tidligere er ikke dette klasseskiller som følger organiserte interesser etter plassering i produksjonen. De nye klassene vil være mer fragmenterte og heterogene. Vi vil få flere marginaliserte grupper, og en mer aggressiv offentlighet. I dette bildet er det ikke populistisk overbudspolitikk som blir problemet for konsensusdemokratiet, men at mange faller utenfor og verken kan eller vil delta – et utenforskap norsk politikk ikke er trent for å håndtere. Utenforskapet er en vel så stor torpedo under velferdsstaten som dagens ansvarlige frykt for budsjettbetingelsene. Det er bedre at annerledeslandet er mindre annerledes enn at mange er utenfor i annerledeslandet.