politisk analyse

Stadig flere vil hente barn til Norge fra Moria-leiren på den greske øya Lesbos. men så lenge Høyre og Ap sier «nei», så er det lite sannsynlig at det skjer.

Verre for flyktninger

KrF og Venstre er sjanseløse i sin kamp for å hente ut noen flyktninger fra Moria-leiren i Hellas. Kanskje er det derfor de får lov til å være så tydelig i opposisjon til statsministeren, skriver Aslak Bonde.

Publisert Sist oppdatert

Aslak Bonde analyserer norsk politikk for Dagens Perspektiv.

ANALYSE. Etter en drøy måneds opphevelse av partipolitikken, kom det en grei påminnelse om normaltilstanden denne uken. I diskusjonen om hva vi kan gjøre for å hjelpe flyktningene på de greske øyene var skillelinjene mellom partiene akkurat slik vi kjenner dem fra før. Argumentene var velkjente, og som vanlig dukket det opp tidligere politikere som forlangte handling fra dagens regjering.

Kravet fra tidligere statsminister Kjell Magne Bondevik og 18 andre tidligere statsråder fra KrF, Venstre, Sp, SV, Ap og Høyre (Victor Norman var den ene Høyre-mannen) var at man skulle slutte seg til et tysk initiativ for å hente ut barnefamilier og mindreårige fra de mest belastede flyktningeleirene på de greske øyene. Tyskland ser at det tar alt for lang tid å få til en felleseuropeisk løsning og prøver å få med seg flest mulig land i en slags koalisjon av villige.

2 mot 1 i regjeringen

Det spesielle denne gangen var at to av regjeringens tre partier sa ja til politikerveteranenes krav. Både KrF og Venstre mener det vil være riktig av Norge å bli med den gruppen av EU-land som på egen hånd henter ut de mest sårbare fra leirene. KrF-leder Kjell Ingolf Ropstad erkjente at han foreløpig ikke har fått gjennomslag i regjeringen for de to småpartienes krav, men fulgte opp med å si at han kommer til å fortsette å kjempe innad i regjeringen.

Det er nok mer en formell enn en reell kamp. Høyre kommer aldri til å stille seg slik at det fremstår som vesentlig mer liberalt i flyktningepolitikken enn det Arbeiderpartiet og Senterpartiet gjør. Høyre lever godt med at Frp er mer restriktivt, men Erna Solberg vil aldri la det bli for stor avstand mellom Høyre og Frp på det flyktningepolitiske området.

Aps ledelse tenker likedan, og da blir resultatet opplagt: Frp fungerer som et fortøyningsfeste for flertallet av de norske politikerne. Enten regjeringen styres av Ap eller Høyre kommer den grunnleggende sett til å være streng. Skillet mellom partiene går mest på retorikk og på hvor mange penger man vil bruke på å hjelpe flyktningene der de er.

I det aktuelle spørsmålet om flyktningene på de greske øyene er det norske svaret å sende ekstra penger til Hellas slik at de kan bli bedre i stand til å håndtere utfordringene. Forøvrig velger både Ap og Høyre å vise til behovet for felles EU-handling. Ingen ting tyder i dag på at EU noen gang vil bli enige om en felles aksjon for å hente ut flyktninger fra leirene. Realiteten blir dermed at Ap og Høyre kan dekke seg bak EUs manglende beslutningsdyktighet.

Posisjoneringen og argumentasjonen er så velkjent og stabil at det trolig i seg selv bidrar til at KrF og Venstre får lov av regjeringssjefen til å være så tydelige på sine ønsker. Erna Solberg vet at det ikke kommer til å oppstå noe tvil om regjeringens holdning, selv om to av tre regjeringspartier sier høyt og tydelig at de jobber for å endre den.

Korona

På den annen side: Innen noen uker kan koronasmitten ha spredd seg i flere av flyktningeleirene. Sanitærforholdene er elendige og de klassiske smitteverntiltakene om å vaske hender og å holde avstand er ugjennomførbare. Selv om det ikke er så mange riktig gamle i leirene, så er mange av flyktningene helsemessig svekket. Spådommene om at det kan bli ekstra mange koronadødsfall i leirene kan vise seg å slå til.

Det vil i så fall bli en til de grader varslet katastrofe. Det igjen kan føre til at det igjen oppstår en liberal bevegelse i Europa – lik den vi hadde frem til høsten 2015 da bildet av den døde gutten Aylan på stranda i Tyrkia rørte en hel verden.

Her hjemme kommer en slik sympatibølge i så fall aller først til å bevege Arbeiderpartiet. En stor del av de tillitsvalgte i Ap er like flyktningeliberale som SV og KrF, men de respekterer inntil videre et hardt tilkjempet kompromiss fra landsmøtet i fjor. Dersom det kompromisset sprekker, og Ap ender med å bevege seg, kan også Sp gjøre det. Da vil KrF og Venstre ha mye større muligheter for å presse Høyre til å innta en mer flyktningeliberal holdning.

Sannsynligheten for at det skal skje er ikke veldig stor. Tvert imot. Koronakrisen kommer antagelig til å føre til at grensene mellom landene blir høyere igjen. Nasjonale politikere vil ikke på lang tid tørre å si at vi må åpne grensene for de som har det aller vanskeligst. Det må i hvert fall skje etter at alle andre grenser er blitt åpne.

Den mest sannsynlige konsekvensen av korona for flyktningene er at EU blir enda mer bestemt på reise høye yttergrenser og i tillegg tillater kontroll på grensene landene imellom. Det vil bli enda vanskeligere å komme inn til et EU-land der man kan få søke om flyktningebeskyttelse. Sannsynligheten øker også for at de som kommer over havet kommer til å bli sendt brutalt hjem igjen før de i det hele tatt har fått satt sin fot på europeisk jord.

Festning Europa

Man kan ikke utelukke at kampen for å gjøre Europa til en reell europeisk festning til og med kan virke konsoliderende på EU som prosjekt. Den lange og seige kampen for å gjøre de østlige EU-landene mer positivt innstilt til flyktninger kan ende med at de vestlige EU-landene motstrebende slutter seg til de østliges ønske om sterkere beskyttelse.

Norge kommer i så fall til å følge med på ferden. Men i en slik situasjon vil det dukke opp forsterkede krav om å gjøre mer for flyktningene der de er. Svært mange av dem er jo genuint på flukt og de forsvinner ikke, selv om Europa stenger grensene.

Det beste KrF, Venstre og alle de tidligere statsrådene kan håpe på er antagelig at det utvikles en mye mer effektiv politikk for å hjelpe naboene til de landene som opplever konflikt og ulevelig nød. Det er der flyktningene havner i første omgang, og der det antageligvis er mest realistisk å jobbe for å sikre levelige forhold. Der kan det også lages langt bedre mekanismer enn dem man har i dag for å hente ut dem som av ulike grunner aldri kan vende tilbake til hjemstedet.

Det kan faktisk hende at flyktningedebattene om relativt kort tid kommer til å bli mye mindre gjenkjennelige enn de er nå – rett og slett fordi dagens problemstillinger forsvinner.

Powered by Labrador CMS