Vil redde de fattige med superkapitalisme - Harvard-professor: Moralske skrupler bremser utviklinge

Den vestlige verdens forståelse av profitt som grådighet, gjør at vi mister muligheten til å hjelpe verdens fattige på en best mulig måte. Kulturelt forstår vi «hjelp» som «selvoppofrelse». Det gjør at vi ikke har lykkes med å hjelpe flere fattige, mener finansmannen og Harvard-professoren Michael Chu.

Chu var partner i det kjente oppkjøpsfondet Kohlberg Kravis Roberts & Co, før han for 15 år siden begynte å arbeide med mikrofinans – lenge før begrepet ble kjent i politikk- og bistandskretser her hjemme (se tekstboks). Det siste tiåret har han sett hvordan profittdrevet mikrofinans har bidratt til å redusere de fattiges rentekostnader betydelig. Nå vil han gjøre det enda enklere å være fattig, gjennom det nystartede venture-selskapet Ignia. Hans erfaringer fra oppbygningen av mikrofinansselskaper i Bolivia og Mexico illustrerer hvordan dette skal gjøres.

«Høy avkastning er nøkkelen for å skape en industri. Konkurransen som oppstår i jakten på avkastningen presser prisene ned. I Bolivia har konkurransen innen mikrofinans presset rentene for de fattige ned fra 50 til 18 prosent. Dette er den laveste renten rettet mot de fattige i hele Latin- Amerika,» sier Chu. Hans erfaring fra årene med mikrofinans, er at folks moralske skrupler knyttet til å drive profittmaksimerende aktiviteter mot de fattigste i verden, ødelegger muligheten for å skape bærekraftige løsninger og produkter for dem.

«Folk blir svært ukomfortable når man diskuterer profitt fra forretninger rettet mot de fattige. Jeg forstår det, og tenkte også på denne måten. Erfaringene fra mikrofinans har lært meg at dette er en falsk motsetning,» sier Chu.

Og han får langt på vei støtte fra store kapasiteter innen fattigdomsbekjempelse. Under den internasjonale konferansen om afrikansk jordbruk i Oslo sist uke, understreket tidligere generalsekretær i FN, Kofi Annan at Afrika trenger investeringer mer enn veldedighet.

Med sitt nye selskap Ignia ønsker Michael Chu å bruke den private kapitalismens makt til å tvinge igjennom markedsdrevne systemendringer til fordel for de fattige i Latin-Amerika på livsviktige områder som helse, utdanning, bolig og ernæring.

* Mikrofinans viser vei: De siste 15 årene har oppbygningen av mikrofinans bidratt til å etablere en ny modell for profittorientert fattigdomsbekjempelse.

* Mangler venturekapital: På 90-tallet ble den vestlige venturemodellen forsøkt eksportert til utviklingsland. Det endte med fiasko, men en ny bølge er på vei. De siste tre årene er investeringsvolumet i Latin-Amerika syv-doblet.

* Lokalkunnskap avgjørende: Næringslivsutvikling og fattigdomsbekjempelse i utviklingsland handler ofte om å løse lokale og unike problemer. God lokalkunnskap sikrer at prosjektene kan gjøres på kommersielle vilkår, med best resultat.

Dyrt å være fattig

Vann på flasker, olje til koking, klær og mobiltelefoner. Fellesnevneren er at de som allerede er fattige betaler langt mer enn de rike.

Etter en årrekke med fattigdomsbekjempelse i regi av hjelpeorganisasjoner, FN og nasjonal bistand, er fortsatt behovene gigantiske. Det er disse behovene Michael Chu forsøker å bidra til å løse på en utradisjonell og kontroversiell måte – ved hjelp av profitt og marked. Han mener erfaringene som de siste årene er hentet fra å etablere velfungerende markeder for mikrofinans i Latin-Amerika kan berede grunnen for utvikling også av andre velfungerende kapitalmarkeder. Det er ideen bak venturefondet Ignia.

For prosjektene Ignia skal investere i, legger han de samme fire kriteriene til grunn som han mener har bidratt til at mikrofinansselskapene har lykkes langt bedre med å redusere lånekostnadene til fattige enn det sivile organisasjoner og internasjonalt hjelpearbeid har lykkes med: stor skala, effektivitet, billig og langsiktighet (se tekstboks).

De fire kriteriene skaper til sammen en dynamikk, som tradisjonelle organisasjoner og virksomheter ikke kan kjempe mot, mener han. At avkastningen i flere av mikrofinansselskapene ligger på godt over 30 prosent, viser bare hvor suksessrik modellen har vært. Siden disse private mikrofinansselskapene startet opp har nemlig rentesatsen de fattige betaler for å låne penger falt fra 50 til 18 prosent i Bolivia. «Lånerenten hos de tradisjonelle lånehaiene på gaten kan til sammenligning være på flere tusen prosent,» fremhever Chu. De lavere rentene og tilbudet av basisfinansiering uten sikkerhet, bidrar samtidig til at de fattige får økt frihet og mulighet til å kjempe seg ut av den aller verste fattigdommen, mener Chu. Han har fulgt utviklingen av mikrofinansindustrien gjennom styreformannvervet i den bolivianske mikrofinanspioneren Bancosol, i tillegg til å delta i etableringen av flere andre latinamerikanske mikrofinansforetak. Tross sterk konkurranse oppnådde Bancosol en avkastning på 37,5 prosent i fjor, forteller Chu – og bruker det som bevis på at virksomheten skalerer svært godt under press fra en konkurransedyktig næring.

Magre resultater sist

Forrige gang venturekapial ble forsøkt etablert i utviklingslandene, ga det magre resultater. Den gang, midt på 1990-tallet, forsøkte initiativtagerne i for stor grad å lage blåkopier av de ventureløsningene som fungerte i USA, i de fattige landene. «De kriteriene som gjorde at venture-selskapene lykkes i USA, fantes ikke i Latin-Amerika,» sier Chu. Denne oppfatningen støttes av Athar Osama, toppsjef i Angle Technology Group, som viser til at amerikanske myndigheter oppsummerte satsingen i 1996, med at 10 av 13 prosjekter ledet av USAID, amerikanske myndigheters egen bistandsorganisasjon, hadde feilet.

Blåkopien av amerikansk venturekapital bidro også til at løsningene først og fremst var egnet for de rikeste i disse landene, og ikke de fattigste. «I de fattige landene når du bare 25-30 prosent av befolkningen hvis du forsøker å overføre erfaringer direkte fra Vesten,» poengterer Chu. Hans mål er at Ignia skal støtte prosjekter som kan hjelpe den fattige majoriteten av befolkningen. «Entreprenører som ønsker å vokse fra 100.000 dollar til 15 millioner i omsetning, møter stengte dører i Latin-Amerika. I vår del av verden bidrar denne typen finansiering til at store selskaper jevnlig overtar hegemoniet fra de små. Mangelen på denne type muligheter svekker dermed konkurransen og effektiviteten til næringslivet i Latin-Amerika,» mener Chu.

Han har imidlertid liten tro på at de tradisjonelle hjelpe- og bistandsorganisasjonene vil kunne løse fattigdomsproblemene. «De ulike organisasjonene kan hver for seg bidra med noe av det som trengs. Men bare private har alt som skal til for å få suksess,» mener Chu. I hans øyne mangler de internasjonale hjelpeorganisasjonene evne til å la løsningene vokse i takt med behovet, og til å sikre at de blir værende over tid. Myndighetene kan på sin side sørge for dette, men mangler evne til å sørge for økt effektivitet og lavere pris, mener han.

Bare når man bruker kraften i private virksomheter kan man oppnå dette. Men først når det etableres en hel industri, med flere aktører som konkurrerer mot hverandre. Verken mobiltelefoner eller andre produkter ville blitt bedre hvis det ikke fantes en slik konkurranse. Høy avkastning hos pionerene er nettopp det som tiltrekker andre spillere til denne konkurransen, argumenterer Chu.

Bare i løpet av sommeren har han hentet inn 45 millioner dollar i kapital som skal brukes til å bevise at de private er best til å øke velferden i utviklingslandene. Totalt har venture- og private equityfond syvdoblet sine investeringer i Latin-Amerika siden 2005, så noe er uansett på gang.

Lokalkunnskap avgjørende

Chu er overbevist om at private virksomheter er bedre egnet til å løse fattigdomsproblemene enn de sivile hjelpeorganisasjonene eller de internasjonale bistandsgigantene. Chus erfaringer står i kontrast til tidligere Microsoft-sjef Bill Gates, som under årets World Economic Forum i Davos oppfordret bedriftsledere til å ta ansvar, og til å delta i en dugnad mot fattigdom. «Profitt er ikke alltid mulig når bedrifter forsøker å betjene de fattige. I slike tilfeller må det brukes et annet markedsbasert insentiv, nemlig anerkjennelse,» sa Gates – og kalte konseptet for «Creative capitalism». Talen har siden den gang utløst en stor debatt, med en rekke av verdens ledende økonomer som bidragsytere.

Chu mener imidlertid at erfaringen fra fremveksten av mikrofinans, viser at profittmotivet også kan anvendes mot de virkelig fattige, bare det gjøres på rett måte. I hans øyne er det fraværet av godt tilpassede kapitalmarkeder som ødelegger, ikke de fattiges svært lave betalingsevne. «Vår forståelse er at de fattige betaler mye for alt. Vår visjon er derfor å hjelpe de fattige gjennom å tilby varer og tjenester som har stor innvirkning på fattigdommen. Ettersom de allerede betaler for dette, skal vi tilby det til en rimeligere pris,» sier Chu.

Hans erfaringer underbygges av rapporten «The next 4 billion» fra World Resource Institute. Her fremheves det at opptil 70 prosent av arbeidsstyrken i utviklingslandene befinner seg utenfor det formelle arbeidsmarkedet. De lever som selvstendig næringsdrivende eller løsarbeidere, men finnes ikke registrert i offentlige registre eller statistikker. Dette fører til at en betydelig andel av kjøpekraften i utviklingslandene er «gjemt». En studie estimerer at denne «døde kapitalen» utgjør hele 1.200 milliarder dollar bare i de 12 latinamerikanske landene som deltok i studien. Rapporten fremhever at forståelse for disse livsvilkårene er nødvendig for å kunne lage produkter og tjenester som bedrer levestandarden til de fattige.

Ignias første prosjekt tar utgangspunkt i helsetilbudet i Mexico, og lager et medlemsbasert tilbud, der brukerne kun betaler en årlig fastpris for ubegrenset tilgang til helsetjenester. Det andre prosjektet han vil kjøre i gang dreier seg om å øke tilbudet av boliger, og gi flere mulighet til å foreta huskjøp. I Mexico er det nemlig svært stor mangel på boliger.

Chu bruker et annet eksempel for å vise det økonomiske potensialet som ligger i å gjøre hverdagen bedre for de fattige i de latinamerikanske landene: «Mange steder i Latin-Amerika har folk tilgang til gratis lege eller medisin. Men ofte må de vente i åtte til ti timer i kø for å komme inn til legen. Hvis du lever av å selge varer på markedet, mister du en hel daginntekt på å gå til legen. Da betaler du gladelig to til tre timers inntekt for å slippe den køen. Det samme gjelder gratis medisiner, der innbyggerne opplever at det er tomt for de nødvendige medisinene 85 prosent av tiden,» sier Chu.

Dersom venturesatsingen lykkes i Latin Amerika har han ambisjoner om å videreføre modellen, med lokale tilpasninger også på andre kontinenter.

Tekstboks

Michael Chu

Professor Michael Chu arbeider til daglig som foreleser ved Harvard Business School. Siden 1993 har han vært aktivt involvert i utviklingen av mikrofinanstjenester i Latin-Amerika. Før dette var han partner i det kjente oppkjøpsfondet Kohlberg Kravis Roberts & Co. I 2000 grunnla han private equity-selskapet Pegasus Capital. Tidlig i karrieren var han også blant annet innom Boston Consulting Group, før han beveget seg over i finanssektoren og akademia.

Tekstboks

Chus fire investeringskriterier

Dette er hemmeligheten, dersom du skal lykkes i å oppnå profitt i et marked dominert av svært fattige mennesker, ifølge Michael Chu:

* Stor skala – din virksomhet må kunne betjene millioner av kunder.

* Økt effektivitet – forretningsmodellen må kunne bli mer og mer effektiv over tid, etter hvert som erfaringer høstes og produktet/tjenesten videreutvikles.

* Lavere pris – prisene må kunne senkes i takt med effektivitetsforbedringene og den økende konkurransen.

* Over generasjoner – løsningen må være svært langsiktig, og kunne bidra til å bedre velferd i flere generasjoner.

Redaksjonen Mandag Morgen

Ansvarlig journalist: Ole Harald Nafstad

ole@mandagmorgen.no