Virkeligheten etter Adecco

Kommune etter kommune bryter nå enhver kontrakt med bemanningsbyrået Adecco etter avsløringene om brudd på arbeidsmiljøloven ved flere sykehjem i Oslo.

Hos kommunene som nå kappes om å kaste ut Adecco, er det nesten konsekvent rådmennene som uttaler seg. De ansvarlige politikerne skal skånes. I Oslo, der byrådet har en mye mer fremtredende rolle, har man ikke klart å unngå at saken er løftet opp på et politisk nivå, selv om det i starten var de ansvarlige helse- og innkjøpsbyråkratene som ble stilt til veggs. Men handlekraft skal vises, og både byrådsleder, helse- og sosialbyråd og finansbyråd har vært offensivt ute og varslet Addecco-slakt ved sykehjem etter sykehjem, sektor etter sektor.

For kommunene er det sikkert bedre å være føre var enn etter snar i et valgår. At Adecco-kontraktene sikkert vil gå til andre private aktører isteden, snakkes det ikke så veldig høyt om ennå.

Forretningsmodellen til Adecco Helse er enkelt sagt at de fremstår både som vikarbyrå og driftsselskap på en gang. Adecco Helse vant anbud om drift av sykehjem og bemannet dem med vikarer. Det er en annen modell enn mange andre helseleverandører, som stort sett er bemannet med fast ansatte, selv om flere etter hvert har kopiert Adeccos modell. Nå fjerner imidlertid alle seg så langt fra Adecco som det er mulig å komme. Adecco er blitt symbolet på alt som er galt i en hel bransje.

Men er en kontorvikar fra Adecco verre enn en fra Manpower? Er «Gundersen renhold» snillere med sine arbeidstakere enn de store aktørene?

Kommunene må stille krav til sine leverandører og følge opp at kravene, og selvfølgelig loven, etterleves. Dessuten er det lov å velge det man mener er det beste helhetlige tilbudet, og ikke bare se på pris. Oslo kommune ser ut til å ha sviktet grovt, og det er ikke rart at rødgrønne politikere gasser seg i spaltene og bruker saken for hva den er verdt når det gjelder å demonisere markedskreftene, kommersialismen og «det private».

Men for kommuner over det ganske land vil det sannsynligvis koste dyrt å hive ut alle private leverandører av tjenester, slik enkelte rødgrønne frontfigurer ser ut til å mene. Såkalt outsourcing er helt vanlig i de aller fleste bransjer. It-konsulenter drifter datasystemer, vaktmesterselskap og anleggsgartnere sørger for pene uteområder, og rengjøringsselskap vasker kontorene.

Skal vi tolke noen av de politiske utspillene som er kommet i kjølvannet av Adecco-saken, burde slikt bli forbudt – i alle fall for offentlige virksomheter.

Konkurranse om enkelte offentlige tjenester er bra for kommunens bunnlinje, samtidig som det skaper nye arbeidsplasser. Det kan også faktisk hende at private leverer vel så gode tjenester som det offentlige – til og med ting kommunene kan lære av. Pasienter og pårørende ved Ammerudlunden sykehjem ser ikke ut til å ha lidd noen nød. Og vi har faktisk lest om at forholdene ved enkelte offentlig drevne sykehjem ikke akkurat har vært top of the class-standard.

Den frykten for privatiseringsspøkelset som enkelte elsker å dyrke, grenser til paranoia. Og begrepet sosial dumping er nå i ferd med å bli faretruende utvannet.

Det er ting som tyder på at mange ansatte, både i Adecco og andre steder, faktisk setter pris på å kunne jobbe mye i perioder. Regelverket hindrer dette, særlig i offentlig sektor. Men på mange arbeidsplasser omgås problemet ved at ansatte får ta ut ekstra fridager eller ved at de får kompensasjon på andre måter.

At arbeidstakere ikke får kompensert for overtid eller må sove i bomberom, er selvsagt ikke akseptabelt. At enkelte jobber over 80 timer i uken er også på grensen. Det nærmer seg jo arbeidstiden til unge sykehusleger, og slik kan man jo ikke ha det …