Yo! Gründer - Slik blir britisk galskap global suksess

«Ideen kom mens jeg pratet med en japansk venn, som fortalte om japanske restauranters suksess med å selge sushi på samlebånd siden 1960-tallet. Noen år senere åpnet jeg den første Yo!Sushi-restauranten i Europa,» forteller Simon Woodroffe, som om en måned står på scenen i Stavanger og deler sin historie med deltakerne ved konferansen InnoTown (se tekstboks).

Suksessoppskriften for Yo!Sushi er en blanding av rå fisk, teknologi, underholdning og japansk kitch. Etter Yo!Sushis ubestridte suksess har den eksentriske briten lekt med andre potensielle konsepter, fra Yo!Zone, et slags rock’n’roll Spa, til det nyeste reelle tilskuddet til hans Yo!-univers – nemlig hoteller. Yotel er allerede å finne på både Heathrow og Gatwick, og i disse dager åpner selskapet et nytt Yotel på Schipol. Yotellene er laget som oppjazzede varianter av japanske kapselhoteller; gründeren beskriver «rommene» som luksuskabiner i et romskip. Til tross for Woodroffes hippe alternativitet, høye yo-faktor, hasjdom som syttenåring og stadige innovative krumspring, blir ryktene om en kjede av cannabiskaféer, Yo! to Blow, ikke vurdert som seriøse. Heller ikke hans ide om en egen begravelsesbyråkjede – Yo! your dead – er foreløpig satt ut i livet.

«Det vanskeligste man gjør når man etablerer en ny virksomhet er å skaffe nok penger,» sier Woodroffe, som signerte leiekontrakten for sin første restaurant uten å ha pengene på plass. Da han åpnet den første Yo!Sushi i 1997 sto arge kreditorer i kø med ubetalte fakturaer. «Jeg var fortvilet og hadde ingen å gå til for å skaffe mer penger. Til slutt gikk jeg til min største leverandør og spurte om jeg kunne få betalingsutsettelse på en stor ordre. Noen dager senere ringte daglig leder hos leverandøren meg og sa at styret hadde gitt ham tillatelse til å utsette innbetalingen. Uten den muligheten vet jeg ikke hvor jeg ville vært i dag,» understreker Woodroffe, og legger til at det er viktig at samfunnet gjør det lettere for små oppstartsbedrifter å etablrere startkapital. Mange år senere møtte han på den daglige lederen i leverandørselskapet og spurte om hvorfor selskapet valgte å løpe risikoen ved å gi ham betalingsutsettelse. Svaret han fikk var: «Du hadde jo de store japanske sponsorene Sony, All Nippon Airlines og Hanju bak deg. Og da visste vi at du ville bli en suksess».

Etter å ha forlatt skolebenken som forvirret 16-åring, begynte Woodroffe som busskonduktør, og tilbrakte deretter 30 år i underholdningsbransjen. Der begynte han som roadie, avanserte til scenedesigner, og hoppet så over til TV-bransjen, hvor han arbeidet med å bringe rocken til de sofasittende massene via store konsertproduksjoner, som for eksempel Nelson Mandela-konsertene. Men han var ikke tilfreds med tingenes tilstand, og en opprivende skilsmisse i 1990 ble en katalysator for hans trang til selvrealisering og rikdom. Han liker å sitere Mick Jagger: «Du får ikke alltid det du ønsker deg, men hvis du prøver noen ganger så får du det du trenger». Og syv år senere begynte samlebåndet med sushi å rulle, Yo!-bølgen skulle rocke verden. «Næringslivet har vært kjedelig - grå dresser og mansjettknapper, men nå vokser det opp en ny generasjon med entreprenører som gjør det å drive forretning lystbetont,» sier Woodroffe.

* Hands off fra myndighetene: Simon Woodroffe har liten tro på at myndighetene kan bidra til å skape entreprenører med mindre de tar økonomisk risiko sammen med gründerne.

* Skolen knuser gründerspirer: Skolen bidrar ikke til å fostre kreative mennesker.

Legg penger på bordet

Simon Woodroffe er svært opptatt av rollen til såkalte «business angels», som han mener er livsnødvendige for små oppstartselskaper. Woodroffe har imidlertid mindre tro på myndighetenes rolle i å tilrettelegge for gründervirksomhet. «Jeg har svært blandede følelser til hvordan myndighetene kan bidra til økt entreprenørskap. Selv har jeg vært på utallige møter betalt av det offentlige, der det florerer av gode råd og kurs i hvordan man skriver en skikkelig forretningsplan og om hva som skal til for å bli entreprenør. Alt for mye penger brukes fra myndighetenes side uten at jeg tror det har noen særlig effekt. Og mye av pengene går bort i administrasjon. I Storbritannia har vi noe som heter Business Link, som er initiert av Handelsdeparte-mentet. Dette programmet skal gi praktiske råd til «wannabe- entreprenører», og det deles ut priser til de som lykkes. Dette er et klart eksempel på feil bruk av penger fra myndighetenes side,» sier Woodroffe, som samtidig understreker at England er et av de beste landene å drive forretningsvirksomhet i.

Derimot er Woodroffe mer imponert over tiltak som hjelper folk med nødvendig penger til å realisere en ide. «Folk flest er ikke villige til å risikere mer enn 20 prosent av hva de eier. Myndighetene iverksatte nylig et tiltak som gjør det enklere å få penger for folk som ønsker å starte noe. Gjennom dette programmet går myndighetene inn med en garanti på opp mot 70 prosent av lånesummen sammen med gründeren, noe som gir folk som ellers ikke vil hatt muligheten en sjanse til å starte,» sier Woodroffe og sukker samtidig oppgitt over at det ikke blir mindre, men mer byråkrati i Storbritannia.

Woodroffe har sterke meninger om dagens skole, som han hevder ikke bidrar til å bringe frem entreprenører. Selv sluttet han på skolen da han var 16 år, og har lite til overs for hvordan utdanning dreper viljen til å ta risiko og til å tenke nytt. «Dagens skole utdanner oss til å frykte verden. Desto mer utdanning man har, desto sterkere blir den negative stemmen inni hodet ditt som sier at du må sjekke ut alt i den minste detalj før du handler. Dersom jeg skulle analysert alle mine avgjørelser, hadde jeg aldri lyktes med å skape et forretningsimperium,» sier Woodroffe til Mandag Morgen. Briten mener også nasjonale skoleplaner gir alt for lite armslag til hver enkelt skole, og mener lærerne bør få større frihet til å kjøre sitt eget opplegg.

«Jeg gjør aldri markedsundersøkelser før jeg setter i gang,» sier Woodroffe. Hvordan skulle jeg gjøre det? Spørre folk om de kunne tenke seg å sove i en kapsel uten vinduer – da ville aldri Yotel sett dagens lys,» understreker han.

I september 2003 solgte Woodroffe deler av Yo!Sushi for 10 millioner britiske pund, og sitter nå igjen med 22 prosents eierandel. «I samtlige nye Yo!-selskaper innehar jeg bare en minoritetspost, og jeg sørger for at andre administrerer selskapene. Selv bruker jeg energien og pengene på å utvikle nye ideer og konsepter,» forteller Woodroffe. «I tillegg til ignoranse og selvtillitt trenger man å være konsentrert om hva man gjør for å lykkes,» avslutter forretningsmannen som har som mål å knuse etablerte forestillinger.

Tekstboks

Innovative tanker i Stavanger

InnoTown er en internasjonal konferanse, som går av stabelen hvert år og samler innovative tenkere fra hele verden til et todagers seminar. Konferansen ser på hva som kjennetegner selskaper og personer som er innovative. Hva kjennetegner selskapene som har vært og fortsetter å være innovative? Hvordan driver et selskap innovasjon utover det rent industrielle? Konferansen bringer sammen noen av verdens mest toneangivende personer, som våger å tenke nytt om hvordan man driver god og nyskapende butikk.

Sjekk: http://www.innotown.com/

Redaksjonen Mandag Morgen

Ansvarlig journalist: Helene Løken

helene@mandagmorgen.no