– En liberal fritenker

I 2016 og 2017 fulgte journalisten Nicolas Prissette den nå nyvalgte franske presidenten Emmanuel Macron og hans team tett i valgkampen. Dypdykket ned i Macrons politiske maskin gav Prissette, kommentator i tv-kanalen LCI og tidligere politisk redaktør i ukeavisen Journal du Dimanche, nok stoff til to bøker: «Emmanuel Macron en marche vers l’Elysée» («Emmanuel Macron - fremad mot Elysée-palasset», utgitt november 2016) og «Emmanuel Macron, le président inattendu» («Emmanuel Macron, den uventede presidenten», utgitt 13. mai 2017).

Fylt med førstehånds vitnesbyrd, skildrer disse bøkene den lynraske fremgangen til François Hollandes tidligere rådgiver, som 14. mai 2017 ble Frankrikes yngste president noensinne. I dette intervju ser Nicolas Prissette tilbake på omstendighetene rundt Emmanuel Macrons valgseier og på endringene i Frankrikes politiske landskap.

Ingen så hva som kom

– Da du begynte på den første boken, trodde du at Emmanuel Macron ville vinne presidentvalget?

– Nei, det var helt umulig å forutse! Det var ingen, kanskje med unntak av ham selv, som trodde at han ville vinne, sier Nicolas Prissette. – Da Macrons eventyr begynte i april 2016 med lanseringen av bevegelsen En Marche!, var det første spørsmålet man stilte seg om han hadde opprettet partiet for seg selv eller for François Hollande. For Hollande var i en svært vanskelig politisk situasjon, påpeker Prissette.

I april 2016 var det kun 13 prosent av det franske folk som mente Hollande gjorde en god jobb. Emmanuel Macron var assisterende regjeringsråd i Elysée-palasset fra 2012 til 2014 og økonomiminister fra 2014 til 2016.

LES MER:

• Emmanual Macron: Den franske resolusjon – fremad i alle retninger
• Må legge seg til høyre i den økonomiske politikken
• Franske fagforeninger ber Macron ta seg god tid med reform av arbeidsmarkedet
• Tre ting du ikke visste om Emmanuel Macron

– Macrons initiativ kunne få en til å tro at han skulle sanke stemmer for François Hollande fra det politiske sentrum og høyre, som kjennetegner Macrons politiske ståsted. Det var ingen som i begynnelsen forstod at En Marche! ville bli et springbrett, et utgangspunkt for økonomiministerens politiske bevegelse og valgkamp. Dette ble gradvis tydeligere etter hvert som ukene gikk. Macrons plan om å stille som presidentkandidat ble stadig klarere, helt til han trakk seg fra regjeringen 30. august 2016, sier Prissette.

– Men før hans avgang, var det ingenting som tilsa at Macron ville stille som presidentkandidat?

– Ikke egentlig. Det var dessuten nettopp dette som gjorde at jeg gav meg i kast med å skrive disse bøkene. Noen dager etter lanseringen av bevegelsen, snakket jeg med Emmanuel Macron. Jeg spurte ham om En Marche! ville støtte François Hollande eller ikke. Da svarte han at når han først hadde startet bevegelsen, var det for å fremme idéer og at spørsmål om aktuelle personer ville komme senere... Dermed sa han ikke helt formelt at han kom til å støtte Hollandes kandidatur. Og når han unnlot å si dette, når han ikke uttalte sin støtte til François Hollande, fortalte dette meg at han hadde noe annet i tankene og at han tenkte selv å ta del i kampen. Hvis dette stemte, ville det i mine øyne være et helt nytt kapittel i fransk politikk.

Politisk teft

– Emmanuel Macrons valgseier var kanskje umulig å forutse, men det skjedde likevel... Hvordan forklarer du det?

– Jeg tror han vant først og fremst fordi han er en mye bedre analytiker og fordi han har politisk teft. For det første så han raskt, og ganske så presist, hvor utslitt partiene var. Men han la også merke til at mange franskmenn hadde sett seg lei på de politiske skiftene, sier Nicolas Prissette.

Han forteller at siden 1980-tallet har det ikke vært noe politisk skifte som har bidratt til å løse Frankrikes økonomiske og sosiale problemer. Macron så ifølge Prissette også at det i meningsmålingene ble ytret et ønske fra franskmenn om å få en slutt på de politiske uenighetene og komme til en slags konsensus, en nasjonal oppslutning, for å kunne løse landets problemer.

– Med dette som utgangspunkt, hadde han utvilsomt det mest dyptgripende tankegrunnlaget sammenlignet med sine motstandere. Det var teorien. I praksis, ettersom ingen andre partier klarte å få til dette, opprettet han sitt eget parti og lanserte sitt kandidatur. Og i tillegg var det selvsagt en del flaks...

– Flaks? Tenker du da på at François Hollande ikke stilte som presidentkandidat i desember 2016 og valgkampens overraskelser i forbindelse med François Fillon-skandalen?

– Det var selvfølgelig Fillon-affæren, ja, men ikke bare den. Lenge før denne saken eksploderte i media, hadde Republikanernes kandidat, den selvsamme François Fillon, skrevet seg inn i en mer høyredreiet politisk retning, noe som ikke hadde en særlig samlende effekt. Og man kan si akkurat det samme om sosialistenes kandidat, Benoît Hamon. Dette har å gjøre med ordningen med primærvalgene. Den som går seirende ut av primærvalgene låser seg i en viss diskurs og ståsted for å overbevise sin politiske familie og for å vinne. Men fokuserer du kun på din egen politiske leir, vil du ikke sikre deg finaleplassen i presidentvalget mot Marine Le Pen fordi du ikke favner politisk bredt nok, framhever Prissette.

– Siden det var nesten helt sikkert at Marine Le Pen ville komme til andre valgrunde, betydde dette at den andre finaleplassen ville gå til den som klarte å samle flest stemmer utover sitt eget politiske ståsted. Noe som de andre kandidatene, med unntak av Emmanuel Macron, nok ikke klarte å analysere seg frem til. Eller så klarte de ikke å gjøre noe med det...

Nytt kapittel

– Du snakker om «et helt nytt kapittel i fransk politikk». På hvilken måte er Emmanuel Macrons vei til makten ny?

– Det nye her, er at vi for første gang har en president som når landets øverste myndighet uten å ha vært folkevalgt tidligere. Emmanuel Macron har aldri ønsket å være et politisk aktivt medlem innad i et politisk parti, sier forfatter Prissette.

Macron var kun i en kort periode medlem i Sosialistpartiet, fra 2006 til 2009, og han har aldri ønsket å stille til valg. Man har omtalt ham som en mulig kandidat til parlamentsvalget, men han kvittet seg nokså raskt med den slags tanker, og valgte heller å prøve å nå Elysée-palasset uten annen politisk erfaring enn som økonomiminister og rådgiver til François Hollande.

– I Frankrikes politiske liv er det en tilnærmet uunngåelig vei som man må gå: Man begynner som politisk aktiv og blir så medlem i et politisk parti. Deretter stiller man til valg, først i kommunevalg eller som vararepresentant til nasjonalforsamlingen. Alle tidligere franske presidenter har hatt erfaring som folkevalgt. Alle, unntatt general de Gaulle og, hvis vi går enda lenger tilbake i tid, Napoleon!

– Fortalte Macron deg hvorfor han ikke ville følge dette tilsynelatende uunngåelige politiske løpet?

– Det er flere grunner. Den første, og dette sier han selv, er at han anser løpet som folkevalgt som en «cursus honorum», «en embetskarriere, fra en annen tid». For ham hang det ikke sammen å være for politisk fornyelse og samtidig stille som kandidat, som alle andre, i lokalvalg. På den annen side er han en som ikke har særlig sans for politikerdebattene, partispillet og maktkampen som man må drive innad i partiet for å beholde sin posisjon eller for å ta plassen fra en annen. Han ønsker å befeste seg på egen hånd. Og så har han også et voldsomt ønske om å være uavhengig. Dette er en som hegner om sin tanke- og handlingsfrihet. Hadde han viet seg helt til et politisk parti, ville han ha blitt nødt til å følge partidisiplinen. Men hvilket parti skulle nå det ha vært? Ingen av de eksisterende partiene passet med hans egne tanker om reformer, metoder eller om Europa. Det politiske landskapet inkluderte ikke Macrons politiske idéer, forteller Nicolas Prissette

– Og hva går disse politiske idéene ut på helt konkret? Hvilken ideologisk retning heller Emmanuel Macron mot? En kritikk som ofte gikk igjen i løpet av valgkampen var jo at valgprogrammet ikke hang helt sammen?

– Når det gjelder Emmanuel Macron, kan man ikke resonnere ut ifra en høyre-venstreakse. Han forklarte helt fra starten av at han ønsker å se forbi de politiske forskjellene, at bevegelsen hans skal representere «hverken høyre- eller venstresiden». Man kan likevel se dens intellektuelle opprinnelse i det man kaller politisk liberalisme, som ikke er det samme som økonomisk liberalisme, slik det vanligvis forstås i Frankrike, sier Nicolas Prissette.

I Frankrike peker «liberal» gjerne på deregulering, jungelens lov, færre sosiale rettigheter, usikkerhet og en allmektig finansverden.

– Det er selvfølgelig ikke denne definisjonen som ligger til grunn for Emmanuel Macrons liberalisme, fortsetter Prissette. – Denne skriver seg inn i opplysningstidens tenkning om å forsvare tanke- og handlingsfriheten. Man kan også trekke linjer mot tankene til den katolske intellektuelle Emmanuel Mounier. Macron har faktisk fått publisert flere artikler i tidsskriftet Esprit som Mounier stiftet, forteller han.

I 1930-årene var Emmanuel Mounier en talsmann for «personalismen», en slags mellomting mellom ren individualisme og marxisme.

«Jeg undervurderer ikke sjansene jeg tar»

Følgende er noen korte utdrag fra NicolasPrissette nyeste bok, «Emmanuel Macron, den uventede presidenten».

Foto

OMSLAG: Nicolas Prissette siste bok, «Emmanuel Macron, den uventede presidenten».

I juni 2016 spør journalister i Club Bourbon (en politisk klubb bestående av parlamentsmedlemmer og politiske journalister) om Emmanuel Macron stiller som kandidat for å sanke stemmer til François Hollande:

«Nei, da hadde jeg vært valgkampsjefen hans. De som følger meg kjenner seg ofte ikke lenger igjen i presidentens handlinger [...]. Vi vil se om tre, fire måneder om mitt politiske budskap slår an og om det blir en mobilisering. Hvis det slår an og hvis det stemmer overens med det landet trenger, kan ting skje».

7. juli 2016 i løpet av et møte med Nicolas Prissette forteller Macron om hva som fikk han til å stille som presidentkandidat:

«Det å stille til lokalvalg eller parlamentsvalg har slått meg. Jeg har tenkt på det. Men jeg bega meg ikke inn på den veien fordi jeg ville fortsette å jobbe i det intellektuelle liv og i det sivile samfunnet. Nå gjør jeg det fullt og helt fordi det er et historisk øyeblikk, fordi jeg tror på ansvarsfølelsen, i verdien av å forplikte seg, fordi jeg hadde hatt følelsen av å svikte hvis jeg ikke gjorde det. Jeg gjør det ikke som en del av en personlig ambisjon. Da hadde jeg i så fall startet mye før. Jeg undervurderer ikke sjansene jeg tar, jeg undervurderer heller ikke de voldsomme reaksjonene som jeg vekker fra det politiske systemet. Det hadde ikke skjedd hvis jeg fulgte reglene til det systemet som beskytter dem, som ikke tillater nye aktører, eller å erstatte noen».

Sommeren 2016, snakker Macron til sine nærmeste, om den franske politiske klasse:

«Det er et gammelmannsvelde der man bare snakker om egne interesser. De har et eierskapsforhold med politikken der de gjeninnsetter seg selv hvert tiende år, og slik fortsetter systemet å fortære seg selv. Det er system som kun tjener seg selv».

En skjebnens mann?

– Noe som ofte kommer igjen i Frankrike, er idéen om «skjebnens mann», en som kommer for å få landet tilbake på rett spor. Skal man tro Emmanuel Macrons uttalelser i bøkene dine, avviser han at denne idéen har noen betydning. Men så, når han fremfører sin seierstale om kvelden etter andre valgrunde, bruker han begrepet. Og noen mente dessuten å høre Kristus-lignende toner i talen, som når han sier «jeg skal tjene dere i kjærlighet...». Så, er Emmanuel Macron en skjebnens mann?

– Man kan si at han er arketypen av en «homme providentiel», hvis denne defineres som «en person som dukker opp blant politiske ruiner», i en tid med total krise og når ingen ser ut til å være i stand til å løse de aktuelle problemene. I den betydningen, ja, da kan man kalle ham en skjebnens mann. Men jeg synes at dette begrepet er litt utdatert. Skjebnens mann kommer når borgeren ikke lenger har noen særlige midler til å handle på egen hånd, noe som kunne være tilfelle for lenge siden, men ikke i så stor grad i dag. Derfor må man se ting i perspektiv. Og i tillegg må man ikke glemme at i andre valgrunde var det en stor andel velgere som stemte på ham i mangel av et bedre alternativ.

– Han har likevel flere ganger forsvart en vertikal maktfordeling, noe som passer godt med den femte republikken, og som er basert på tanken om at statsoverhodet har en viss overordnet rolle.

– Det er sant at han alltid har sagt at han vil gå tilbake til den femte republikks opprinnelige styreform. Derfor er det ikke så veldig overraskende å se bildene fra Louvre der han holdt sin første tale som Frankrikes president. Han ønsker å gjenopprette statsoverhodets funksjon, noe som er veldig viktig for ham. Et godt eksempel på dette er hans forhold til pressen. Han ønsker ikke å ha et personlig forhold til journalister. Mange andre politikere har det, men han foretrekker å markere en viss avstand til dem. Han ble veldig preget av måten François Hollande oppførte seg med journalister. Det har på en måte blitt hans antimodell... Han mente at å uttale seg såpass ofte og lettvint med pressen, var ikke passende for et statsoverhode, forteller Prissette.

– Med sine 39 år er Emmanuel Macron den yngste presidenten i den franske republikk noensinne. Han har lovet en omfattende fornyelse av det franske politiske liv... Hva er de viktigste utfordringene han vil møte?

– Oi! Ok, jeg skal begrense meg til å nevne et par. Jeg vil si at det som gjelder akkurat nå, er å vise resultater. I løpet av valgkampen, snakket han mye om prinsipper, hensikter og visjoner. Nå vil han komme til saken. Han vil bli vurdert ut ifra resultatene og særlig på to hovedområder. Det første gjelder situasjonen i arbeidsmarkedet, særlig fordi han har satt dette som et av sine første punkter i sin agenda med presidentordre som snart må foretas for å reformere den franske arbeidsloven. Han vil altså bli vurdert ut ifra hvor mye arbeidsledigheten går ned, det er helt sikkert. Den andre store utfordringen er sikkerhet, som han også vil bli vurdert ut ifra, sier Nicolas Prissette, forfatter av to bøker om Emmanual Macron.

Oversatt fra fransk av Camilla Skogseth Clausen.

Dette intervjuet blir publisert i samarbeid med nettmagasinet Vox Publica.