Derfor vant Löfven

Fredag 18. januar 2019 vil bli stående som dagen sosialdemokraten Löfven fikk fortsette som statsminister enda en gang.

Vänsterpartiet (svenskenes SV) holder seg for nesen og stemmer blankt, samtidig som partileder Jonas Sjöstedt følger den videre ferden gjennom geværsiktet.

Flere liv

«Regel nummer 1: undervurder aldri Socialdemokraternas vilje til makt». Det skrev Moderaternas tidligere partistrateg og statsråd Sven Otto Littorin på Facebook sommeren 2017. Det var hverken første eller siste gang Stefan Löfven beviste at han hadde flere liv som statsminister i Sverige.

I 2017 trodde mange at den sosialdemokratisk ledede regjeringen ville gå av etter IT-skandalen. Det var blitt avslørt at ikke-klarerte personer fra fjerntliggende land, på oppdrag for den svenske stat, kunne ha skaffet seg sensitiv informasjon om Sverige. Opposisjonen krevde tre statsråders avgang, og Löfven svarte med å sparke to av dem.

Statsministeren lot imidlertid den tredje statsråden, forsvarsminister Peter Hultqvist, sitte. I praksis satte Löfven sin stilling inn på at forsvarsministeren skulle bli. Det var en kalkulert risiko, fordi Löfven visste at selv de borgerlige partiene mente Hultqvist var bedre enn flere tidligere borgerlige forsvarsministere hadde vært.

Borgerlig splittelse

Da Hultqvists skjebne skulle avgjøres i Riksdagen, sprakk flertallet som hadde krevd også forsvarsministerens avgang. Det var en av flere ganger de fire partiene i den borgerlige Alliansen valgte ulik vei etter valgnederlaget i 2014. Det ble en ny symbolsak som demonstrerte at «Alliansen» ikke var det den hadde vært under Frederik Reinfeldts åtte år som borgelig statsminister fra 2006 til 2014.

Samtidig ble det en ny maktdemonstrasjon fra Stefan Löfven. Uten at han hoverte. Uten at det rokket ved hans rolige og lavmælte fremtoning. Löven ble sittende.

«Dyktig og tålmodig forhandler»

Littorins poeng ble en ny fjær i hatten for regjeringssjef Löfven. Det finnes flere slike, og på Facebook kan vi lese at Arbeiderparti-leder Jonas Gahr Støre har gratulert sin svenske partilederkollega med «dyktig lederskap»:

«Stefan Løfven har lykkes i å skape bredere samarbeid og forutsigbarhet i svensk politikk etter all uklarhet som oppsto etter valget. Han viser at han er en dyktig og tålmodig forhandler. Det blir ikke nyvalg», skrev Støre.

Ap-lederen meldte ikke dette denne uken. Nei, han gjorde det så langt tilbake som i romjulen 2014, under tre måneder etter at Löfven hadde tiltrådt som statsminister.

Nesten umiddelbart etter valget i 2014 kom den første store utfordringen, fordi Sverigedemokraterna (SD) stemte subsidiært for den borgerlige Alliansens statsbudsjett for 2015. Dermed fikk det flertall. Siden 2010 har det vært tre blokker i svensk politikk: den røde, den blå og Sverigedemokraterna. Den av de to andre blokkene Sverigedemokraterna har støttet, får flertall.

Sosialdemokraten Löfven ble derfor tvunget til å regjere med de borgerliges budsjettopplegg i 2015. Derfor varslet han før jul i 2014, ikke bare truet med, men varslet at han ville utskrive ekstravalg. Samtidig manøvrerte imidlertid Löfven med list på bakrommet med syv av Riksdagens åtte partier. Resultatet ble en enighet om at den til en hver tid sittende regjering skulle få igjennom sitt budsjett. På den måten ville de isolere Sverigedemokraterna fra innflytelse. Avtalen, som skulle vare til 2022, ble kalt Desemberöverenskommelsen, forkortet DØ.

Dermed ble det ikke noe av ekstravalg, som kunne ha gjort Löfven til en parentes i historien. Han ble sittende. Men det tok ikke lang tid før stadig flere stilte spørsmålstegn ved DØ. Mange i Moderaterna irriterte seg over at partiet måtte sitte passivt i fire år uten å kunne sloss mot den rødgrønne regjeringen. Da Kristdemokraterna hoppet av høsten 2015, var ikke de andre sene om å dødforklare DØ.

Todelt borgerlighet

Moderaterna og Kristdemokraterna ble etterhvert ivrige etter å kunne felle Löfven for å kunne danne en ny borgerlig regjering, selv om det skjedde med Sverigedemokraternas støtte. Det ble imidlertid ikke Centern og Liberalerne med på, fordi de ville holde SD utenfor all innflytelse.

Löfven er blitt dømt nedenom og hjem hele tiden. Utgangspunktet var komplisert, med tre blokker som ikke hadde flertall og ikke ville samarbeide. Dessuten hadde hverken statsministeren eller finansminister Magdalena Andersson vært medlemmer av Riksdagen. Det er en erfaring begge kunne hatt nytte av. Men nå i 2019 kan Støre gjenta det han skrev om Löfven den 27. desember 2014: «Han viser at han er en dyktig og tålmodig forhandler. Det blir ikke nyvalg.»

Moderat-leder Ulf Kristerssons reaksjon på Centern og Liberalernas valg illustrerer forskjellen på de to statsministerkandidatene: Löfven beholder alltid roen, mens Kristersson ikke klarer å skjule irritasjon. Kristersson sa sist fredag at Centerns Annie Lööf den dagen – 11. januar 2019 – begikk et svik.

– Centern sprekker Alliansen på nasjonalt nivå, sa Kristersson. Og Kristdemokraternas topp-kanadidat til EU-parlamentsvalget i mai, Sara Skyttedal kalte Lööf både «bedrager» og «quisling».

Men hva var Alliansen nå? Etter åtte år i regjering lå alle fire partier utslitt og spredt som skiløpere i målområdet etter Vasaloppet. Reinfeldt-årene etter 2010 var ikke bare preget av at Sverigedemokraterna ødela flertallet. Like mye ble samarbeidet i Alliansen påvirket negativt av at Moderaterna var klart større enn de tre småpartiene til sammen. Reinfeldt og finansminister Anders Borg overkjørte dem gang på gang. Internt surnet stemningen mot slutten av Alliansens regjeringstid.

Lööf ensomme kamp

Likevel var det ett av de fire partiene som ropte høyt for å holde liv i Alliansen etter valgnederlaget. Under f.eks. den politiske Almedalsveckan på Gotland sommeren 2015, var det kun én partileder som snakket varmt og lenge om behovet for Alliansen også i fremtiden. Det var den nå utskjelte Annie Lööf.

Ingen av de andre partilederne fulgte opp. Ikke i 2015, ikke i 2016 eller 2017. Kontrasten til Alliansens to år før de erobret regjeringsmakten i 2006 var slåene. Til stor glede for Stefan Löfven.

Moderaternas Ulf Kristersson ble ikke statsminister nå. Hans beskyldninger om svik, og irritasjonen over Centern og Liberalerne, hever trolig terskelen for at de borgerlige kan nærme seg hverandre igjen. Löfven ville ha virket mer overbærende.

Valg mellom onder

Centern og Liberalernes kvaler har vært tydelige lenge: et valg mellom to onder. Men det har ligget i kortene at Sverigedemokraterna er et større onde enn Socialdemokraterna. Derfor er deres valg ingen sensasjon. De to sentrumspartiene har ikke trodd på Kristerssons opplegg for å holde Sverigedemokraterna totalt utenfor innflytelse.

Stefan Löfven var mangeårig leder for Sveriges jern-og metallarbeidere. Han har ustoppelig snakket om blokkoverskridende samarbeid. Det har skjedd i flere enkeltsaker, som f.eks. forsvar og klima. Men hittil har han i stor grad nøyd seg med verbal flørt. Nå har Löfven imidlertid godtatt så mye borgerlig politikk at både LO og Vänsterpartiet ser knallrødt. LO-lederen ville heller hatt et ekstravalg, og sentrale Vänsterparti-profiler ville si nei til å slippe Löfven til på bakgrunn av den omfattende avtalen mellom Socialdemokraterna, Miljöpartiet, Centerpartiet og Liberalerna.

Mange er overrasket over omfanget av borgerlig politikk i avtalen. Det gjelder bl.a. arbeidsmarkedet, skattepolitikken, aksept av privat utbytte i velferden, språkkrav for å få svensk statsborgerskap, redusert arbeidsgiveravgift, ja til privat arbeidsformidling og karakterer i skolen fra 4. klasse. Pluss mye mer.

Venstresiden blør. Löfven har politisk kappet av seg et par fingre, men han får beholde hendene på rattet.